Hva tror dere skjedde med meg som barn?

[AnonymBruker]

Har ingen minner før jeg er nærmere 6. Klarte ikke gå på do (nr 2) før jeg var 6-7. Brukte bleier til jeg var 6, samme med smokk/bleie. Ammet til jeg var 5 1/5. Var ekstremt redd for menn/leger osv. Hylte og skrek om jeg måtte snakke med menn. Det jeg tror kanskje jeg har opplevd er noe som ikke er innafor som en 5 åring ish men er usikker. Selvstimulerte hver dag mellom 6-10år. Noen andre som var slik som barn? (skal sies at mamma var og er veldig psykisk syk uten ønske om å bli frisk og pappa var og er veldig sint og uforutsigbar. Så er kan alt det skyldes bare dette..) 

Anonymkode: 29ea0...57b

[AnonymBruker]

Tipper enten du ble dårlig av traumer eller at du har autisme? Men angående autisme så spørs det jo om du har hatt betydelige problemer gjennom hele livet? 

Anonymkode: 17540...5ef

[AnonymBruker]

Hva mener du med selvstimulering? Hva konkret gjorde du? 

Anonymkode: 17540...5ef

[AnonymBruker]

Å spekulere eller tro basert på et så tynt grunnlag blir egentlig bare rør.

Vi kan ikke vite hva som skjedde med deg, om noe. Kanskje det skjedde noe, kanskje du var utrygg fordi du aldri fikk noe trygghet og stabilitet. Kanskje du ble misbrukt, men kanskje du var sen i utviklingen av helt andre grunner. 

Anonymkode: 0aac6...5b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tipper enten du ble dårlig av traumer eller at du har autisme? Men angående autisme så spørs det jo om du har hatt betydelige problemer gjennom hele livet? 

Anonymkode: 17540...5ef

Har ikke autisme men har veldig tydelige problemer nå som jeg har hatt hele livet. 

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva mener du med selvstimulering? Hva konkret gjorde du? 

Anonymkode: 17540...5ef

Vet ikke hva jeg kan skrive uten at tråden blir stengt.. 

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Å spekulere eller tro basert på et så tynt grunnlag blir egentlig bare rør.

Vi kan ikke vite hva som skjedde med deg, om noe. Kanskje det skjedde noe, kanskje du var utrygg fordi du aldri fikk noe trygghet og stabilitet. Kanskje du ble misbrukt, men kanskje du var sen i utviklingen av helt andre grunner. 

Anonymkode: 0aac6...5b5

Det har du rett i. Det kan nok være en blanding av det du nevner. Det jeg lurer på nå er om jeg kan blitt misbrukt som baby/småbarn..

Ts.

Anonymkode: 29ea0...57b

[AnonymBruker]

Det er nok best å snakke med en psykolog. Helst en som har erfaring med voksne som har hatt en problematisk barndom.

Anonymkode: 51f02...8e2

[AnonymBruker]

Det er helt umulig å sitte og gjette på det i ettertid. Du kan få falske minner av å holde på sånn. Foreslår at du heller tar deg en tur til psykolog. 

Anonymkode: b4c40...8bc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det jeg lurer på nå er om jeg kan blitt misbrukt som baby/småbarn..

Ja, det er jo ikke helt usannsynlig, så skjønner at du lurer på det. Jeg ville snakket med noen profesjonelle hvis dette opptar mye av tiden og tankene dine.

Det som er ekstra leit er at det er langt ifra sikkert du kan få et svar på det her, og at det kan være du må leve i uvissheten. Det bør du få hjelp med å håndtere på en best mulig måte.

Anonymkode: 0aac6...5b5

[AnonymBruker]

Jeg har lurt på lignende i voksen alder og trodd at jeg opplevde noe. Så begynte jeg å lese bøker for å lære mer om meg selv for å fikse problemene jeg hadde/har i livet (for jeg kom til et punkt hvor jeg prøvde å tenke at det har faktisk ingenting å si hva som skjedde eller ikke skjedde - jeg må håndtere livet som det er akkurat nå). Jeg leste en bok som hjalp mye, den heter It didn't start with you, og den oppfordrer til å lære mer om foreldrene oppvekst.

Hos meg viste det seg at mamma var misbrukt som liten, og at hun underbevisst hadde overført mye av sine frykter og problemer til meg som barn som gjorde at jeg hadde reaksjoner som kunne tydet på misbruk selv om jeg aldri faktisk opplevde det selv.  Anbefaler å lese den, egentlig uansett hva man sliter med i livet. Den kan hjelpe løsne opp tankegangen på mye av generasjonsproblemene som sitter i ens familie. 

Ellers vil jeg igjen påpeke at man kan gjøre seg selv vondt verre ved å "leve i fortiden" hvis man er opptatt av å grave og finne ut ting som man kanskje aldri kan få svar på.. Så det er en god øvelse for seg selv å bringe tankene tilbake til nåtid hver gang man blir obs på det. Livet er her og nå. Fortiden og fremtiden bør vi ikke gi altfor mye tanker

Anonymkode: a2b1e...c29

[AnonymBruker]

Takk for svar dere. Vet at man kanskje ikke skal leve og grave i fortiden, men psykologen min elsker å grave og pirke. Elsker. Kanskje jeg må skifte psykolog.. Det er ekkelt å ha vage minner som man ikke vet er ekte eller ikke. Kanskje vil jeg jo aldri finne ut av akkurat dette, samtidig som at det ville vært svar på hvorfor jeg har det som jeg har det.. Vet ikke lenger.

Ts

Anonymkode: 29ea0...57b

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar dere. Vet at man kanskje ikke skal leve og grave i fortiden, men psykologen min elsker å grave og pirke. Elsker. Kanskje jeg må skifte psykolog.. Det er ekkelt å ha vage minner som man ikke vet er ekte eller ikke. Kanskje vil jeg jo aldri finne ut av akkurat dette, samtidig som at det ville vært svar på hvorfor jeg har det som jeg har det.. Vet ikke lenger.

Ts

Anonymkode: 29ea0...57b

Man kan skape falske minner på den måten, mye fortere enn man innser. Dette finnes det masse forskning på. Psykologen din bør ikke pirke og grave for et spesifikt mål om å finne ut hvorvidt du ble misbrukt eller ikke..? Er det det du mener psykologen din gjør? I såfall høres det ut som han/hun har plantet disse ideene i hodet ditt og fått deg til å føle at det kan forklare problemene du har. Men det endrer jo uansett ingenting, problemene dine er der uansett! Og de må jobbes med på samme måte uansett om du ble misbrukt eller ikke. 

Anonymkode: a2b1e...c29

[Gjest Blondie65]

Den eneste grunnen til å se på årsaken til problemer er når årsaken er at man fortsatt er i den farlige situasjonen. F.eks. hvis en har søvnproblemer fordi en har dårlige søvnrutiner bør en selvsagt gjøre noe med rutinene. 

Men å sitte å grave i årsaken til at den voksne en gang i barndommen muligens led overlast tjener ikke til noe annet enn å forbli i fortiden. Jeg synes det var godt sagt at man må løse problemene til den voksne og ikke barnet som den gang var. 

Og er det så mange av oss som husker så detaljert hva som skjedde før vi var 5 år? Jeg husker glimt - og når jeg ser bilder fra denne tiden er det bildet jeg husker når jeg tenker på det, ikke situasjonen. Noen av glimtene jeg husker er forbundet med smerte - f.eks. fra et benbrudd der jeg ble undersøkt på legevakten (et ekte minne fordi det ikke finnes bilder av situasjonen) og at det var vondt.

Jeg synes du skal fortelle psykologen din at du ønsker å få hjelp til å leve som den voksne uten at det blir et så stort fokus på å grave i barnets fortid for å finne årsak.

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar dere. Vet at man kanskje ikke skal leve og grave i fortiden, men psykologen min elsker å grave og pirke. Elsker. Kanskje jeg må skifte psykolog.. Det er ekkelt å ha vage minner som man ikke vet er ekte eller ikke. Kanskje vil jeg jo aldri finne ut av akkurat dette, samtidig som at det ville vært svar på hvorfor jeg har det som jeg har det.. Vet ikke lenger.

Ts

Anonymkode: 29ea0...57b

Ja, jeg tenker du bør bytte psykolog.

Starte med blanke ark uansett hva som skjedde.

Du vil aldri finne ut av dette med mindre noen innrømmer noe.

Og ingenting av det du skriver kan åpenbart knyttes til noe annet enn det jeg tenker er tvilsomme omsorgsevner hos foreldre.

Å bruke bleie på natt er normalt på den alderen, men ikke døgnet rundt. Det å ammes på den alderen var ikke vanlig før heller, men noen gjør det jo merkelig nok.

Jeg tror du uansett hendelser i tidlig barndom står i stor fare for å skape falske minner, og dette skaper bare mer uhelse.

En måte å angripe dette på er jo en traumebevisst terapiform - for å hjelpe deg å fungere i dag. Men å grave i ting du ikke har minner om forstår jeg ikke hensikten med.

[AnonymBruker]

Du er jo blitt utsatt for omsorgssvikt. Trenger ikke å være noe mer enn det, er jo ille nok det.

Anonymkode: 198cc...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har ikke autisme men har veldig tydelige problemer nå som jeg har hatt hele livet. 

 

Vet ikke hva jeg kan skrive uten at tråden blir stengt.. 

 

Det har du rett i. Det kan nok være en blanding av det du nevner. Det jeg lurer på nå er om jeg kan blitt misbrukt som baby/småbarn..

Ts.

Anonymkode: 29ea0...57b

Faktisk jeg hørte sånn lignende historie der et barn dro til overnatting til sin venninne og ble voldtatt av faren til venninne på natten, barnet ble lokket helt og på andre dagen foreldrene hentet barnet, de oppdaget at underlivet barnets var ødelagt og de viste seg at den ble voldatatt på natten, og det barnet kunne ikke huske, fordi den ble så sterkt traumatisert. Psykologen mente at faktisk at barnet aldri kan huske dette. 
 

Vis du hadde vært jomfru( mener ikke hatt noe kjæreste). Så kunne du ha dratt til gynekolog å prøve om de kunne se om du kunne ha blitt voldtatt som barn.  Om de kunne eventuelt se om de kunne gi deg noe svar. 

Anonymkode: 13e50...2d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har ingen minner før jeg er nærmere 6. Klarte ikke gå på do (nr 2) før jeg var 6-7. Brukte bleier til jeg var 6, samme med smokk/bleie. Ammet til jeg var 5 1/5. Var ekstremt redd for menn/leger osv. Hylte og skrek om jeg måtte snakke med menn. Det jeg tror kanskje jeg har opplevd er noe som ikke er innafor som en 5 åring ish men er usikker. Selvstimulerte hver dag mellom 6-10år. Noen andre som var slik som barn? (skal sies at mamma var og er veldig psykisk syk uten ønske om å bli frisk og pappa var og er veldig sint og uforutsigbar. Så er kan alt det skyldes bare dette..) 

Anonymkode: 29ea0...57b

Det er utrolig mange som tror de kanskje har blitt misbrukt som barn. De fleste av dem har ikke blitt utsatt for noe.
Å være redd for menn når man er barn er helt vanlig. Det er mange barn som er det. Fremmede menn kan virke skremmende på små barn. Det går over når de blir større.

 Jeg lurer litt på hvordan vi andre skal kunne vite om du har blitt utsatt for noe, når du selv ikke vet det en gang.
Mest sannsynlig har du ikke blitt utsatt for det, kanskje ble du understimulert siden du var så sen. 
Tror ikke det fører til noe å spekulere for mye over slike ting når man er voksen. 

Anonymkode: 6ebfb...039