Hjemmedepresjon

[AnonymBruker]

Jeg eier et hus sammen med min kjæreste i vår hjemby. Han bor der, men jeg flyttet til Oslo ifm. jobb i høst. Jeg er stadig hjemme, men mesteparten av tiden er jeg i Oslo. Dette er første gang vi ikke bor sammen. Huset er fint og jeg er glad i både han, foreldrene mine og øvrig familie som bor i hjembyen. Likevel kjenner jeg at jeg har det så mye bedre nå som jeg bor i Oslo. Jeg opplever at livet mitt er veldig meningsfylt nå og jeg er oppriktig glad i hverdagen. Jeg er omringet av gode venner i Oslo, har en jobb jeg liker veldig godt og får utløp for øvrige interesser her også. Det hører til at jeg store deler av livet har vært veldig plaget med depresjon og jeg tror dette er nok første gang jeg har opplevd å virkelig være tilfreds med livet. Alt går lett, jeg smiler til fremmede og ønsker oppriktig alle vel. Objektivt sett er nok ikke alt på plass, men jeg ønsker bare å holde fast på denne tilværelsen så lenge jeg klarer. Nå har jeg reist hjem igjen og etter en uke er jeg nede i kjellern igjen. Siden det har gått så fort vet jeg at dette ikke er slik "jeg bare er", som jeg ofte at trodd før. Hvorfor kan jeg ikke bare være tilfreds her og? Det er ingen som er slem med meg, men jeg blir om til en person jeg ikke liker. Jeg føler meg som en meningsløs dunge med kjøtt. Orker ingenting, ikke engang å se på tv. Fra å ønske å kun gjøre andre godt og være en støtte for de rundt meg er jeg igjen blitt en byrde og en vandrende regnsky. Det føles vondt. 

Anonymkode: fadd6...25b