Blir GAL av 3-åringen

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Skjønner ikke at det er så MYE klaging på 3åringer her inne, ikke samme oppfatting her,men fra 6-9 var en utrolig slitsomt periode, det slo både 3 år trassen og tenåringer ned i støvlene

Anonymkode: b4c6e...fdf

Kvinneguiden glemte at alle barn i hele verden er akkurat slik som dine barn.

Anonymkode: 97a76...6f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Sier ikke det er lett. 

Å forandre på seg selv er noe av det vanskeligste man kan gjøre. 

Å være åpen for å reflektere over egne følelser, se egne mønstre, se på sin egen oppvekst osv, men du vil garantert få mye igjen for den jobben. 

Og det hjelper å lese mye om barns utvikling /hjernens utvikling, da får du et helt annet syn på det du blir så gal av nå. Det er litt som å avvæpne situasjonen. Du ser ting for det det er,  å ikke at barnet er vanskelig. 

 

Anonymkode: dbd0a...ed0

Jeg bruker mye tid på å reflektere i etterkant av en sånn hendelse. Prøver også å reflektere litt over egen oppvekst, men husker helt ærlig ikke så mye. 
 

Skal lese meg opp litt mer på det du skriver. Jeg har jo lest litt, men problemet er at jeg glemmer mye der og da - når det koker som verst. Og siden høye lyder (skriking/hyling) trigger meg, blir jeg alltid usikker på om det er lurest at jeg står i det (og risikerer å kjefte osv fordi jeg blir trigget), eller om det er bedre å fjerne meg fra situasjonen og roe meg ned litt, selv om barnet da står og skriker. Føler det blir feil uansett hva jeg gjør, og jeg får alltid dårlig samvittighet etterpå - selv om jeg mener det virker fornuftig å heller trekke seg vekk fra situasjonen, enn å «klikke» på barnet. 

Huff, er til tider så utrolig vanskelig dette.

 

Ts

Anonymkode: d7804...560

[AnonymBruker]

Føler med deg. Ikke hør på de som skal være mamma politi. 

Anonymkode: 17594...8a0

[Bam]

Problemet jeg leser ut i fra HI, er at 3-åringen får ta altfor mye styring.

Sier ikke at dette er lett, men opplever dette som kjernen.

Endret 14. desember 2021 av Bam

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Oi… ja her gikk mye feil… jeg skjønnet st han gråter, det er er jo bare kaos. På tide å lage en regel for dusjtid. Lag regelen utenom! På et rolig koslig tidspunkt. Si at du er ferdig med å løpe rundt og fikse leker når han dusjer. Fra nå av skal du hjelpe han å ta med det han vil ha, og så blir det det han leker med. Til neste gang, da kan han velge noe annet. Problemet er at du finner på disse reglene midt oppi det som allerede er krise for han. Det er ikke lurt. Når du kjenner at noe må endres på av det han er vant med, så gi beskjed og forbered barnet på ny ordning. Så går det oftest veldig fint! Jo mer barnet er med på å lage ny regel jo bedre. Da kan man ofte bare minne om at dere har laget en ny regel nå, og spørre heller «hva vil du ha med i dusjen neste gang da? Jeg skal hjelpe deg å huske det.» 

Han tester ikke grenser, han leter etter grensen. Han forstår ikke din grense som plutselig dukket opp på sekundet du kom på det. Og som vingler, noen ganger gidder du, noen ganger ikke. Dette blir så uklart og uforutsigbart i det som for han er en viktig situasjon, så klart han blir frustrert. Han trenger tydelige regler som du har forberedet han på.

jeg gjør det sånn at jeg gjerne føler på slike ting noen ganger. Når jeg kjenner at noe begynner å irritere meg. At de krever for mye, at de skal ha hjelp til noe de fint klarer selv osv osv. så kjenner jeg kanskje på det et par uker og over flere ganger mens jeg tenker ut hvordan JEG vil at det skal være, hva som må endre seg - og når JEG har et klart bilde av den nye ordningen for meg - da finner jeg et rolig tidspunkt og tar det opp med barna (3 og 5). Jeg forklarer først HVA jeg vil, og så hvorfor. Og hvorfor er kjempeviktig. De kommer gjerne med noen spørsmål, innvendinger osv som vi da finner ut av sammen til vi har en enighet rett og slett. Og på den måten slipper vi mange slike situasjoner med uklare regler som dukker opp fra ingensteder for barna. Og vi har alltid hatt veldig lite frustrasjon rundt slik. Klare tydelige regler og respektfull kommunikasjon med barna rundt endringer av ting som er viktig for dem.

Anonymkode: 151d0...b64

Jeg kunne nok vært tydeligere, men at jeg ikke henter leker til han mer enn 2-3 ganger, er på en måte det han er vant til. Ja, han ble litt furt når jeg sa at det var siste leke jeg hentet til han, men det eskalerte når jeg ikke tok i mot det han plutselig ville ha UT av dusjen, og han selv kastet det ut, for så å skulle ha det tilbake (noe han ikke fikk).

Men du har helt rett - jeg kunne sagt at nå henter vi de lekene du skal ha i dusjen, også blir det ikke noe underveis i dusjingen, og hatt mye tydeligere rammer på det. Skal prøve det neste gang. Har bare ikke sett på det som nødvendig, da det stort sett har gått veldig greit tidligere. Kan slå seg vrang noen ganger når vi skal ut av dusjen, men da har han fått flere forberedelser og, så er ikke mye jeg føler jeg kunne gjort annerledes.

Jeg tror helt ærlig det som skjedde i går, var at jeg var sliten (og sikkert litt fraværende), og at han søkte oppmerksomhet ved å «teste meg»..

Ts

Anonymkode: d7804...560

[AnonymBruker]

Fått flere advarsler* skulle det stå ovenfor her. 

Ts

Anonymkode: d7804...560

[AnonymBruker]

Albbas skrev (7 timer siden):

Vet du TS, sånn er det for mange foreldre! Det er ikke riktig å skrike til barna, men av og til renner begeret over. Det skjer med meg også, sist nå på søndag (har en på 2.5 år). Det viktigste er å vite at det er feil å skrike til barnet. Da har du noe å jobbe med. 

Det er også bra å trekke seg unna når hodet koker over. Prøv å øve på å trekke deg vekk litt tidligere, før du brøler. "Nå trenger jeg en pause, jeg går ut i gangen litt for å puste så kommer jeg tilbake" kan du si når du kjenner at du holder på å klikke. Du må regulere egne følelser før du hjelper barnet. Trekk deg unna, kjenn på pusten din, prøv å synge en sang eller noe som får fokus på noe annet. Jeg sier ikke at det er lett, jeg feiler stadig vekk jeg også. 

Veldig fint at du sier unnskyld etterpå! 

Min toåring er også i en sånn fase og det er så utrolig slitsomt. Ingen av rådene som er gitt i denne tråden hjelper et kvekk på henne. Når hun først låser seg så er det låst. Min erfaring er å da avslutte tidlig nok, ikke prøve å forhandle med "vil du ha denne eller denne" mer enn én gang. La barnet rase fra seg, være i nærheten og si at du er der. Mitt barn vil heller ikke holdes hvis hun er sint, men hun blir også lyn forbanna hvis jeg ikke gir henne kroppskontakt så det er jo umulig å vinne... 😅 Men jeg tenker at det uansett er bra for barnet å få en tydelig grense og beskjed. Så må barnet få lov til å rase seg gjennom følelsene. Barnet vet nok egentlig ikke hva det faktisk vil, og derfor blir alt feil uansett. Man må bare stå i det av og til, og ikke alltid prøve å fikse det. 

Er du alene med barnet? Her hjelper det veldig at far tar over når det koker. I helga var han borte og da ble det flere krevende episoder. 🤯

Jeg er helt enig i at man kan ha så mange kurs man bare vil, det er faktisk ingen kurs som løser problemet når du har et barn som står i denne "trassen" (jeg liker ikke å kalle det trass). Kursene gir noen verktøy for å unngå at det eskalerer, men til syvende og sist må man jobbe med seg selv og øke toleransen for å stå i disse utbruddene. 

Min første (fem år nå) hadde forøvrig ikke i nærheten av like kraftige utbrudd, så dette handler mye om barnets personlighet. 

Takk for oppmuntrende innlegg!

Jeg må nok bli flinkere til å trekke meg tilbake FØR det eskalerer, noen ganger rekker jeg bare ikke tenke engang, før jeg tar meg selv i å stå der og kjefte/skrike til ungen min. Merker jo med en gang at det er feil, og er automatisk mye roligere etterpå (men fortsatt opprørt) - selv om det koker i hele meg, og jeg inni meg sier at jeg blir så jævlig lei den ungen osv (huff). 

Min samboer har jobbet mye de siste ukene - og barnet er heller ikke i barnehage, så jeg og guttungen går mye oppå hverandre. Innimellom får jeg helt angst for å være alene med barnet, fordi jeg er redd for å «miste det». Han er også i en krevende fase om dagen, hvor han stadigvekk gjør ting han ikke har lov til. Så jeg får absolutt utfordret meg. 
 

Ts

Anonymkode: d7804...560

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Føler med deg. Ikke hør på de som skal være mamma politi. 

Anonymkode: 17594...8a0

Takk ❤️

Ts

Anonymkode: d7804...560

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.12.2021 den 16.29):

Har en 3-åring som for tiden tester grenser til det uendelige. Han er i skrivende stund i dusjen, og har slått seg fullstendig vrang. Han pleier å dusje ganske ofte, da han elsker å leke i dusjen med vann. Han har selv valgt med seg en del leker som han har med seg inn i dusjen, og jeg har hentet noe til han underveis også. Til slutt sa jeg at nå blir det siste leke, og når han da fortsatte og spørre om mer og jeg sa det var nok nå, begynte han selvfølgelig å slå seg vrang. Så ble han sint på dusjstrålen, som jeg da slo av, så var det feil, og jeg slo den på igjen (går ut og inn av badet mens han holder på, er ikke på badet hele tiden). Så skal han ikke ha de og de lekene i dusjen, og ønsker at jeg skal ta dem ut. «Vi tar dem ut etterpå når du er ferdig», sier jeg - «bare legg til side det du ikke vil ha». Så kaster han lekene ut av dusjen mens jeg står i dusjåpningen og snakker til han. Like etter han har gjort det, skal han ha de tilbake. 

Han brøler selvfølgelig mens alt dette står på, så for å overdøve han, skriker jeg tilbake (og fordi jeg virkelig har fått nok) «dette gidder jeg ikke, nå er det nok! Nå slår vi av». «Jeg vil leke,» sier han. «Ja, du kan leke litt uten dusjen på (han har hatt den på lenge nok), men du skal snart komme opp.» Han fortsetter å gråte, og jeg spør om han skal komme opp eller om han skal leke litt til i dusjen. «Nei, han skal leke». 

Nå sitter han og gråter/hyler i dusjen, er sint på vaskemaskinen som står på (som han ellers vanligvis aldri bryr seg om), er sint for at jeg slo av dusjen og har bare slått seg helt vrang. 

Jeg blir så fryktelig sliten av han om dagen, og har mest lyst til å bare ta han ut av dusjen selv om han strittet i mot, men merker at det har jeg ikke energi til nå, så jeg sa til han at han får si fra når han skal komme opp, mens jeg er rett utenfor badedøra og bretter klær.

Noen ganger kan jeg bli så frustrert at jeg har mest lyst til å bare kaste hele ungen ut. Og jeg er fortsatt så frustrert at den dårlige samvittigheten for at jeg skrek tilbake til han ikke er kommet enda, men jeg vet den kommer og at han bare er et lite barn. Noen ganger føler jeg meg bare så utilstrekkelig. Jeg prøver å legge tilrette for at han skal ha det bra og få gjøre til han liker, men så er det liksom sutring og klaging over hver minste ting, da blir jeg så utrolig lei og frustrert.  

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget engang, trengte bare å få ut litt frustrasjon og roe meg litt.

 

 

Anonymkode: d7804...560

Først av alt, vi har alle vært der! Og han høres bare ut som en vanlig 3-åring, som er sliten etter en lang dag i barnehagen. 

 

Men jeg tror du gjør deg selv en tjeneste ved å tenke gjennom og avklare forventningene til aktiviteten med sønnen din på forhånd. I dette tilfellet - dusj. Hvilke "regler" vil gjøre det lettere for dere begge? Jeg foreslår følgende:

1. Gi han mulighet til å være mest mulig selvstendig. F.eks. skal eventuelle leker hentes av 3-åringen selv, FØR han går inn i dusjen. Vær konsekvent her. Alt han kan klare selv, skal han gjøre selv. Ikke la han kommandere deg rundt:)

2. Hvis han har andre ønsker (f.eks. å skru av dusjstrålen) og trenger din hjelp, så skal disse kommuniseres på en ok måte. (Altså fortell han hvordan du ønsker å bli spurt, og ikke responder før han tar hensyn til det.)

3. Bikker det over fra å være gøy til å bli kjipt, er dusjingen ferdig. Ikke "spør hva han vil" når han er sint. Ta bestemmelsen du som er den voksne, og vet hva som er best for sønnen din. Gjerne før du blir sint selv. Tull han inn i et håndkle, og la han skrike fra seg på rommet med åpen dør. Vær tilgjengelig, men ikke treng deg på. Det er lettere å snakke gjennom tingene i etterkant enn midt oppi trassanfallet. 

 

 

 

Anonymkode: 12959...82d

[AnonymBruker]

Når barn er sliten, trøtt, sulten og kanskje litt overstimulert kan de bli slik. 
prøv å ro ned med barne-TV, smokk, mat og søvn. Frisk luft osv. skjønner du blir sliten. Og din slitenhet forsterker hans sinne ofte. 
Lover deg, det blir bedre ❤️

Anonymkode: 2b20e...4da

[Bam]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

kanskje litt overstimulert kan de bli slik. 
prøv å ro ned med barne-TV,

Uhm... Når noen er overstimulert, så roer man ikke ned med mer stimuli.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.12.2021 den 16.29):

Har en 3-åring som for tiden tester grenser til det uendelige. Han er i skrivende stund i dusjen, og har slått seg fullstendig vrang. Han pleier å dusje ganske ofte, da han elsker å leke i dusjen med vann. Han har selv valgt med seg en del leker som han har med seg inn i dusjen, og jeg har hentet noe til han underveis også. Til slutt sa jeg at nå blir det siste leke, og når han da fortsatte og spørre om mer og jeg sa det var nok nå, begynte han selvfølgelig å slå seg vrang. Så ble han sint på dusjstrålen, som jeg da slo av, så var det feil, og jeg slo den på igjen (går ut og inn av badet mens han holder på, er ikke på badet hele tiden). Så skal han ikke ha de og de lekene i dusjen, og ønsker at jeg skal ta dem ut. «Vi tar dem ut etterpå når du er ferdig», sier jeg - «bare legg til side det du ikke vil ha». Så kaster han lekene ut av dusjen mens jeg står i dusjåpningen og snakker til han. Like etter han har gjort det, skal han ha de tilbake. 

Han brøler selvfølgelig mens alt dette står på, så for å overdøve han, skriker jeg tilbake (og fordi jeg virkelig har fått nok) «dette gidder jeg ikke, nå er det nok! Nå slår vi av». «Jeg vil leke,» sier han. «Ja, du kan leke litt uten dusjen på (han har hatt den på lenge nok), men du skal snart komme opp.» Han fortsetter å gråte, og jeg spør om han skal komme opp eller om han skal leke litt til i dusjen. «Nei, han skal leke». 

Nå sitter han og gråter/hyler i dusjen, er sint på vaskemaskinen som står på (som han ellers vanligvis aldri bryr seg om), er sint for at jeg slo av dusjen og har bare slått seg helt vrang. 

Jeg blir så fryktelig sliten av han om dagen, og har mest lyst til å bare ta han ut av dusjen selv om han strittet i mot, men merker at det har jeg ikke energi til nå, så jeg sa til han at han får si fra når han skal komme opp, mens jeg er rett utenfor badedøra og bretter klær.

Noen ganger kan jeg bli så frustrert at jeg har mest lyst til å bare kaste hele ungen ut. Og jeg er fortsatt så frustrert at den dårlige samvittigheten for at jeg skrek tilbake til han ikke er kommet enda, men jeg vet den kommer og at han bare er et lite barn. Noen ganger føler jeg meg bare så utilstrekkelig. Jeg prøver å legge tilrette for at han skal ha det bra og få gjøre til han liker, men så er det liksom sutring og klaging over hver minste ting, da blir jeg så utrolig lei og frustrert.  

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget engang, trengte bare å få ut litt frustrasjon og roe meg litt.

 

 

Anonymkode: d7804...560

Jeg føler med deg! 3 års alderen på jenta vår var mildt sagt slitsom. Ekstremt mye trass, ustabilt humør, jevnlige raserianfall og følelsen av utilstrekkelighet. Hun er fire nå, og det kommer fortsatt jevnlig i perioder.. Er nok ganske normalt har jeg inntrykk av, men det er tøft! Hold ut!

Anonymkode: 35839...826

[AnonymBruker]

Jeg har en 3åring som helt fra fødsel av har vært ekstremt hissig, han kan å bruke stemmen for å si d sånn 😅 men de er i en alder det skjer vanvittig mye. Både språk, motorikk, lære å mestre forskjellige ting, de blir jo såklart slitne etter barnehagen. Det er såå mye som skjer i kroppene dems. Det er vi foreldre som må hjelpe til å få ned frustrasjon, finne ut hva som er galt så man kan få løst det på en god måte. Noen ganger er det jo sånn at man bare gråter av alt fordi man er sliten. vi voksne føler jo også på frustrasjon når vi er slitne. Ta deg selv som et eksempel, du klarer ikke roe ned deg selv, så hvordan tenker du at barnet ditt kan roe seg selv, når barnet ikke har lært det selv enda? Mye påvirker oss foreldre, men det er jo det å lære seg hvordan man kan takle forskjellige situasjoner, så det blir best for både barn og voksne.

Her kan 3åringen bli frustrert av alt mulig rart, men det hjelper med en kos 🥰

Anonymkode: 9d45c...857