Større barn i barnehage

[Gjest Leola]

Det kommer selvsagt helt an på hvordan man bor. Jeg bodde i en vertikaltdelt bolig i et byggefelt sammen med masse andre hjemmeværende. Min eldste var 5 da lillebroren ble født - og han var ute og lekte med vennene sine fra morgen til kveld - det har aldri vært snakk om å gå og surre i bena mine. Jeg sluttet å jobbe da han var 4 år og da tok jeg ham utifra barnehagen og hadde han hjemme til han begynte på skolen som 7-åring. Han gikk på førskole ett par timer hver dag da han var 6 - men ellers var han hjemme. Jeg husker fremdeles hvordan vi begge nøt det å slutte på jobb og barnehage - vi fikk en ro i hverdagen som vi ikke hadde hatt siden han begynte i barnehagen som 1-åring. Men når jeg leser her så forstår jeg at vi har vært heldige med bosted - det var nemlig alltid flust med unger hjemme i byggefeltet der vi bodde.

Det er ingen fasit - det er ingen som kan si at det ene er mer riktig enn det andre. Det eneste vi kan si er hva som er best for oss - og jeg for min del er sjeleglad for at jeg hadde muligheten til å være hjemme med ungene mine 6 år mens de var små.

[Malama]

Det er nok noe i det, det fantes lekekamerater der jeg bodde (ikke mange, men der fantes andre barn) Nå tyil dags er det jo ikke så mange barn hjemme, med mindre man bor nær en dagmamma....

Men, jeg synes egentlig at alle må få velge det de selv trives best med. Jeg mistrives grunnleggende med konseptet å gå på jobb. Jeg jobber. Jeg har en grei jobb, og det er ikke kollegene eller arbeidsoppgavene som gjør det, jeg bare kunne grunnleggende tenkt meg å være hjemme om jeg kunne. Men, det var det med de pengene da. Men definitvt, det er en av de tingene jeg ser frem til med stor glede med tanke på å engang få barn: Å kunne gå hjemme! Men, siden jeg aldri har hatt omsorg for barn så vil jo mange si at jeg ser på det med rosa øyne, og at det selvsagt er mye jobb med det. Det vet jeg. Og det er jo ikke det at jeg vil være hjemme, sove og spille på pc'n, jeg vil bare trives bedre med å være hjemme, det er meg som type.

Om jeg vant i lotto, masse penger, så hadde jeg sluttet å jobbe. Min samboer er motsatt, han ville likevel jobbet (men muligens startet for seg selv) fordi han liker det med å "jobbe ute", mens jeg grunnleggedne liker tanke på å "jobbe hjemme". Det er jo teoretisk mulkig at jeg ombestemmer meg når jeg får oppleve det på fulltid, men det er noe med meg som type. Og vi er jo (helsigvis) alle forskjellige.

Så jeg håper at vi engang kan komme så langt i samfunnet at frihet til å velge også betyr at det kan være akseptabelt å velge det som ikke er "politisk korrekt". Slik jeg opplever det i dag er det å være hjemme med barna ikke "politisk korrekt" (men det er kanskje fordi jeg ikke omgås folk av rett politisk art, noen politikere vil jo ha hjemmeværende mødre vel, derav kontantstøtten og sånn?) og det er jo synd, for jeg synes at de som vil det skal kunne det uten å ha dårlig samvittighet, og de som velger å ha barna i barnehage skal ha like ren samvittighet for det. Vi er alle forskjellige, både store og små.

Og dere som ser at barna har det best i barnehagen... la dem kose seg der. Det gjør helt sikkert permisjonstida med den yngste til et langt mer behagelig opplegg, der du får bli kjent med den lille

[Gjest Gjest]

Jeg venter nr tre nå, og jeg går hjemme. Det har jeg gjort siden jeg fikk nr en.

Jeg valgte å ha nr en to dager i park da nr to kom. Da var nr en tre år. Det var kjekt med litt tid til nr to, men jeg følte ikke at vi hadde behov for mer. Når begge var hjemme gikk vi mye ut, på turer, besøk og åpen bhg. Følte ikke at nr en kjedet seg hjemme.

Da nr to var blitt halvannet år, så tok jeg nr en ut av parken. Jeg følte rett og slett at vi ikke trengte den. Vi hadde nok med åpen bhg og venner, så det var mer stress å måtte ta hensyn til parkdagene Nr en gikk da hjemme til hun begynte på skolen, og vi hadde ingen problemer med skolestart

Nå går nr to to dager i bhg, og det begynte han med da han var tre år. Nr en er jo på skolen om dagene, og jeg er gravid og en del dårlig. Defor er det godt for ham å få rast av seg litt i bhg. De dagene han er hjemme går vi i åpen bhg, eller vi ser om det er noen nabobarn hjemme(og det er det ofte her). Når nr tre kommer, så fortsetter nok nr to i bhg en stund. Det kan hende vi tar ham ut, men det kommer an på hvordag nr tre er.

Jeg går hjemme fordi jeg stortrives med det, men jeg har ikke noe imot bhg. Jeg ser at barna har trivdes i bhg, men det har de jo gjort hjemme også

Det_jeg_er mest glad for, er at jeg har sluppet å sende mine i bhg som ett-to-åringer, for da føler jeg at de har det bedre hjemme.

[la Flaca]

Jeg har ei jente på 1 år som blir storesøster om et halvår. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at hun skulle være hjemme når jeg går ut i permisjon, men nå som graviditeten er et faktum er jeg av en helt annen oppfatning!

Hun trives jo kjempegodt sammen med jevnaldrende barn hos dagmamman/ barnehagen, og trenger stimulans på et helt annet plan enn et lite knøtt. Jeg vil heller ikke ha det helt store overskuddet med nattamming og nyfødt/ baby, så hun vil ha mye mer utbytte av å fortsette å være i barnehagen de tre dagene i uken som hun er nå! Det bør man ikke ha dårlig samvittighet for, tvert imot. Det hadde jo vært rimeligere å ha henne hjemme sammen med meg!

Endret 14. oktober 2005 av la Flaca