Si «elsker deg»

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg fikk aldri høre det da jeg vokste opp. Nå er jeg over 40 og lurer fortsatt på om foreldrene mine er glad i meg.

Tenker at jo, det betyr virkelig noe at det blir sagt! 

Anonymkode: 17c25...ba5

Foreldrene dine visste/viser ikke gjennom handlinger eller på andre måter at de er glade i deg? Mine foreldre bekymrer seg, hjelper til, de er der når vi trenger dem og når vi ikke trenger dem. De lytter til våre problemer og gir formaninger om å være forsiktige (jeg og mine søsken er over 30 og 40 og fullt klar over når vi bør være forsiktige), og det er slik jeg vet at de er glade i oss. Jeg blir litt trist når jeg leser at så mange med meg aldri har hørt fra de som satte oss til verden at de er glade i oss, og lurer på om det kan være at deres foreldre igjen har vokst opp under harde kår og aldri kjent på kjærlighet og derfor ikke lært å vise det. Man kan jo undre seg. ts

Anonymkode: 9f264...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg sier det også bare om kvelden, har en sperre for slikt som bare er der. Men før legging snakker vi kort om dagen vår, forteller en god ting vi har gjort for noen andre ila dagen, og at vi elsker hverandre og er stolte av hverandre. Ikke alt på en gang nødvendigvis, men prøver å få en kjærlighetaerklæring til dem hver kveld, og ha en jevnlig refleksjon over viktigheten av godhet. Ellers får de så mye kos og klemmer de bare måtte orke. Tenker det er mer enn godt nok

Anonymkode: ea0d1...9b6

Dette her! Det er nok til syvende og sist slik det kommer til å bli her også, og jeg er enig i at det er mer enn godt nok 😊 hørtes ut som en fin kveldsgreie

Anonymkode: 9f264...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2021 den 11.17):

Jeg har et veldig anstreng forhold til denne setningen, samme gjelder med «glad i deg». Jeg har vokst opp i en familie der fysisk nærhet og disse setningene aldri var normalen. Min mor vokste opp under ganske tøffe forhold med en narsissistisk mor og en fraværende far som ikke turte stå opp mot sin kone. Min mor er nok preget av dette og har sikkert selv hatt store problemer med å vise nærhet til oss barna. Jeg kan ikke huske å noensinne fått kos eller kyss på kinn/panne av henne og aldri hørt henne si at hun er glad i meg/elsker meg. Samtidig har jeg aldri tvilt på om hun gjør det. Jeg føler meg svært godt likt av begge foreldrene mine, men dette har videre ført til at jeg ikke klarer å verken si eller høre disse ordene.

Samboer er likens som meg og vi sier aldri dette til hverandre. Men nå har vi fått barn, og jeg ønsker så veldig gjerne å innføre dette som en normal i hverdagen til barnet. Handlinger sier så mye mer enn ord, og mitt barn skal aldri tvile på min kjærlighet gjennom uteblitt kos og nærhet, som jeg ikke har noe problem med å gi. Men jeg føler meg helt ute når jeg sier jeg er glad i han/elsker han. Han er såpass liten at han ikke prater selv, men jeg føler dette er ord som er viktige for barn å høre, for jeg ønsker så inderlig at han skal ha et annet forhold til disse ordene enn både jeg og far har. 
 

Har noen klart å bryte med denne barrieren som har ligget så latent bakerst i hjernen gjennom et helt liv? Fake it till you make it? Jeg hater virkelig at dette er et reelt problem. For meg er barnet det viktigste på jord og jeg ønsker så gjerne å kunne både si det med ord og vise det med handlinger.  Men jeg føler meg på en måte flau når jeg sier det, og det er det største problemet! Hvorfor skal jeg være flau over å fortelle mitt eget barn hva jeg føler for han? Jeg tenker nå i sammenheng med at andre enn barnet hører det. 

Anonymkode: 9f264...e12

Jeg begynte bare å si det. En pedagog i familien sa til barna sine "mamma elsker deg" Og jeg synes det var så fint. Så jeg sa det samme til mitt barn. Hennes barn reagerte faktisk på at jeg også sa det, men jeg lærte det altså av denne damen. : )  

Jeg kan også si ok gullet mamma elsker deg, ser deg snart / ha en fin dag. om noen skulle syne det er teit eller kleint så får de bare ta en bolle.

Anonymkode: 20c26...f2e

[AnonymBruker]

Er som deg, fant ut at det var lettere å si det til barn enn mannen, ettersom at jeg da kan si «mamma er glad i deg» istedet for JEG. Følte også det hjalp å ramse opp i starten, typ: «mamma er glad i (navn), pappa er glad i (navn), mormor er glad i (navn)» osv., høres kanskje rart ut men fikk meg over knekken  

Anonymkode: f7942...1eb