Personlighetsforstyrrelse=atferdsterapi?

[Gjest Airman]

Som folk ofte sier, bra vi er forskjellige, hadde vært fælt hvis vi alle var like. Personligheten vår er vårt særegne trekk, trender i samfunnet kan få oss til å se like ut, mene det samme osv. Men i personlighet har vi færre " dobbeltgjengere "..  Sammenhengen mellom følelser og handlinger var fundamentet da et par amerikanere begynte å formulere personligheten til folk  på 1930-40 tallet. Personligheten skulle ha rammer. En skulle kunne ha en allmenn akseptert ramme for personligheten vår og den biten av personligheten som ble litt mer av enn ønsket ble ansett som forstyrrelse. Den allmenn aksepterte rammen for personlighet ble nedfestet i personlighetsmodeller som individer kan testes opp mot. Jeg skal ikke begynne å stille spørsmål ved hvorfor amerikanere vil ha mest mulig lik personlighet hos befolkningen i verden, det kan andre ta seg av. Personlighetsforstyrrelse er ikke en psykisk sykdom  og den kan ikke endres i særlig grad, men en kan som individ, med såkalt forstyrrelse, kompensere mot forstyrrelsene. Med andre ord vil en psykolog kunne få en pasient til å justere seg inn mot den normale godtatt rammen gjennom atferdsendring, noe pasienten gjerne vil prøve på av seg selv. I enkelte tilfeller kan en se at de som har en såkalt forstyrrelse vil overkompensere i motsatt retning. En forstyrrelsesdiagnose kan derfor fungere som en oppdragelse mot uønsket personlighet. En atferdsterapi.  Ingen ønsker å være bekjent med en personlighetsforstyrrelse, en slik diagnose vil få andre folk til å bli redd. Vi har i hele etterkrigstiden sett  filmbransjen boltre seg i psykotrillere der en tilsynelatende normal person plutselig endre personlighet til å bli et monster. PF er forbundet med ustabilitet og voldelig atferd som gjør folk redd. Personlighetsforstyrrelse er ikke noe du legger på bordet på first date for å si det slik. Har vi grunn til å være redd for ulike personligheter? Er det bra at vi alle er så lik som mulig? Er det bra at en imperialistisk stormakt skal sette rammene for hvilken personlighetsgrenser som er akseptert? Hva mener du? 

[AnonymBruker]

Personlighetsforstyrrelse skaper gjerne store problemer for individet, de rundt og samfunnet. Jeg har borderline og det er så smertefullt at jeg er sjeleglad for at det finnes en behandling som reduserer trekkene og gir et liv som er verdt å leve. Jeg ser ikke noe galt i det, men du har for så vidt rett i at det er en slags oppdragelse mot en uønsket personlighet. 

Anonymkode: 7c29c...e76

[Purple_Pixiedust]

Å ha en personlighetsforstyrrelse, feks borderline, er forbundet med sterk psykisk smerte, store problemer i dagliglivet og risiko for både liv og helse. Det handler altså ikke om å bli som alle andre når en går i behandling, men om å få det bedre i eget liv. 

[AnonymBruker]

Airman skrev (7 timer siden):

Som folk ofte sier, bra vi er forskjellige, hadde vært fælt hvis vi alle var like. Personligheten vår er vårt særegne trekk, trender i samfunnet kan få oss til å se like ut, mene det samme osv. Men i personlighet har vi færre " dobbeltgjengere "..  Sammenhengen mellom følelser og handlinger var fundamentet da et par amerikanere begynte å formulere personligheten til folk  på 1930-40 tallet. Personligheten skulle ha rammer. En skulle kunne ha en allmenn akseptert ramme for personligheten vår og den biten av personligheten som ble litt mer av enn ønsket ble ansett som forstyrrelse. Den allmenn aksepterte rammen for personlighet ble nedfestet i personlighetsmodeller som individer kan testes opp mot. Jeg skal ikke begynne å stille spørsmål ved hvorfor amerikanere vil ha mest mulig lik personlighet hos befolkningen i verden, det kan andre ta seg av. Personlighetsforstyrrelse er ikke en psykisk sykdom  og den kan ikke endres i særlig grad, men en kan som individ, med såkalt forstyrrelse, kompensere mot forstyrrelsene. Med andre ord vil en psykolog kunne få en pasient til å justere seg inn mot den normale godtatt rammen gjennom atferdsendring, noe pasienten gjerne vil prøve på av seg selv. I enkelte tilfeller kan en se at de som har en såkalt forstyrrelse vil overkompensere i motsatt retning. En forstyrrelsesdiagnose kan derfor fungere som en oppdragelse mot uønsket personlighet. En atferdsterapi.  Ingen ønsker å være bekjent med en personlighetsforstyrrelse, en slik diagnose vil få andre folk til å bli redd. Vi har i hele etterkrigstiden sett  filmbransjen boltre seg i psykotrillere der en tilsynelatende normal person plutselig endre personlighet til å bli et monster. PF er forbundet med ustabilitet og voldelig atferd som gjør folk redd. Personlighetsforstyrrelse er ikke noe du legger på bordet på first date for å si det slik. Har vi grunn til å være redd for ulike personligheter? Er det bra at vi alle er så lik som mulig? Er det bra at en imperialistisk stormakt skal sette rammene for hvilken personlighetsgrenser som er akseptert? Hva mener du? 

Syntes det er et gigantisk diagnosefokus i samfunnet. Sett at det finnes to helt like personer. Tvillinger for den saks skyld. Tvilling 1 har fått påvist personlighetsforstyrrelse. Tvilling 2 vil ikke utredes. 

Tvillingene prøver seg på dataingeniør og vennemarkedet. Tvilling 2 får venner og dater. De syntes han har en spesiell personlighet men godtar han fordi det er jo sånn han er, og selv om han er litt anerledes så har han mye å gi. Tvilling 1 får aldri hverken venner eller dater. Ingen orker en med personlighetsforstyrrelser. 

Anonymkode: 29dd9...ffd

[Gjest Airman]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Syntes det er et gigantisk diagnosefokus i samfunnet. Sett at det finnes to helt like personer. Tvillinger for den saks skyld. Tvilling 1 har fått påvist personlighetsforstyrrelse. Tvilling 2 vil ikke utredes. 

Tvillingene prøver seg på dataingeniør og vennemarkedet. Tvilling 2 får venner og dater. De syntes han har en spesiell personlighet men godtar han fordi det er jo sånn han er, og selv om han er litt anerledes så har han mye å gi. Tvilling 1 får aldri hverken venner eller dater. Ingen orker en med personlighetsforstyrrelser. 

Anonymkode: 29dd9...ffd

Orker... Tanken på en person med personlighetsforstyrrelser rokker ved alt som heter trygghetsfølelse. Det har filmindustrien mye av æren for. Hva man blir i samfunnet og hvordan man blir behandlet av samfunnet har ingenting med forstyrrelser å gjøre.. Jeg mer interessert i å vite hva som utgjør forskjellen i vurderingen av f.eks paranoid personlighetsforstyrrelse opp mot paranoid sinnsykdom, hva som utgjør forskjellen i vurderingen av schizoid personlighet mot schizofren sinnsykdom.. Er det diagnlsedystemet for sin sykdom som ikke er tilstrekkelig eller er personlighetsforstyrrrlser enklere å sette på personer som ikke oppfyller kriteriene til sinnsykdom og at en derved har snekret personlighetsforstyrrelser som er helt lik sinnsykdommer, bare med lavere kriteria for diagnostisering. 

[Gjest Airman]

Hva utgjør forskjellen på unnvikende personlighet mot sosiale hemminger, sosial angst, mobbeskader og skammekanismer, forsvarsmekanismer. 

Endret 10. desember 2021 av Airman