Noen som har sett sine nærmeste dø?

[AnonymBruker]

Satt ved sykesengen og så min mor dø for litt siden. Utrolig trist, og får stadig bilder i hodet av hva som skjedde i ettertid. Snakket med sykepleier som var der etterpå, og hun sa det var en rolig død.

Jeg som aldri har sett noen dø før, opplevde det ikke slik og merker jeg har blitt traumatisert. Hjelper ikke at dette var min kjære mor som jeg sto svært nær heller. Hører om flere som sier at de så sine nære og kjære sovne stille inn.

Dere som har vært med på dødsøyeblikket, hvordan opplevde dere det?

Anonymkode: fa2af...681

[AnonymBruker]

Bare med min farmor. Opplevde det for så vidt som rolig, vi visste hva som kom, og hun hadde fått smertestillende over noe tid. Så hun var egentlig ikke våken siste dagene før. Veldig spesielt, akkurat når jeg skjønte hva som skjedde. Var med pappa og tante. Opplevde det ikke traumatisk, bare naturlig etter lengre tids sykdom..

Anonymkode: 6ef64...fbe

[Stril]

Har opplevd det to ganger. Første gang vår førstefødte som kom for tidlig,uke 24, levde i 7 uker. Hennes mor hadde henne på fanget da hun tok sitt siste åndedrag. 

Ifjor var det min far. Etter 2 mnd på sykehus etter slag,døde han med alle oss nærmeste rundt seg. Men var ikke noen rolig død, han kjempet for å puste den siste timen pga mye slim som hadde lagt seg i lungene. Var forferdelig å se på. 

Var en psykisk påkjenning for meg de to mnd siden vi visste hvilken veg det ville gå. Siden jeg kjører varelevering i jobben og den gangen hadde en rute som gjorde at jeg på det meste var 1,5 time unna der han holdt til, og var redd for at noe skulle skje når jeg var langt unna og ikke kunne nå han i tide. Men han døde på en lørdag

[tussi84]

To ganger.

Første gang var jeg 11 år, da en grand tante døde. Jeg og hun var veldig nærme hverandre. Hun sov bare, og sovnet bare stille inn. Hun hadde vært frisk 5 dager før, men så ble hun forkjølet, fikk lungebetennelse og slag. Kroppen orket ikke alt det. 

Andre gangen var jeg 27 år, og var på besøk hos mormoren min. Jeg var alene, og alt virket normalt. Plutselig kollapset hun/mistet bevisstheten. Det kom flere av de ansatte inn på rommet hennes (hun bodde på sykehjem). De begynte straks på hjerte og lunge redning. Mormor hadde øyene oppe, men blikket var glass aktig og borte på en måte. Skjønte allerede da at hun var borte. Kom ambulanse etterhvert men de kunne heller ikke redde henne. Det var visst et akutt hjerteinfarkt infarkt som var årsaken. 

Det tok en stund før jeg klarte å akseptere det som skjedde med mormor. Jeg følte ikke at jeg fikk tatt farvel, for det hele kom så brått på. Det var jo litt skummelt for meg å være alene i den situasjonen, men jeg trøster meg med at jeg er glad for at mormor hadde noen av sine der da hun døde. Det er egentlig mer viktig enn at jeg fikk en litt ubehagelig opplevelse. 

 

[AnonymBruker]

Jeg holdt min Mormor i hånda da hun tok sitt siste åndedrag. Hun forfalt på grunn av koronarestriksjoner på sykehjemmet hennes, og hun var bare skinn og bein.

Hun fikk knapt lov til å gå ut av rommet sitt. Hun fikk servert mat på rommet, fikk ikke lov til å besøke de andre på hjemmet, fikk ikke lov til å få besøk på hjemmet. Besøkende fikk kun besøke i 5 (!) minutter utendørs og ingen fysisk kontakt. Hun hørte dårlig, så telefonsamtaler funket dårlig. Hun var teknologisk analfabet, som de aller fleste på hennes alder, så hun kunne ikke bruke en PC eller gå på Internett. Hun kjedet seg enormt og mistet matlysten. Og døde av sarkopeni (muskelsvinn hos eldre, av mangel på mat og mangel på aktivitet). Jeg håper virkelig verden har lært av den feilvurderingen. Det er jo veldig mye mulig at hun hadde dødd av korona hvis de ikke hadde stengt ned, men hun hadde det helt jævlig de siste månedene av livet sitt "for å beskytte henne".

Anonymkode: 6fc70...6f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg holdt min Mormor i hånda da hun tok sitt siste åndedrag. Hun forfalt på grunn av koronarestriksjoner på sykehjemmet hennes, og hun var bare skinn og bein.

Hun fikk knapt lov til å gå ut av rommet sitt. Hun fikk servert mat på rommet, fikk ikke lov til å besøke de andre på hjemmet, fikk ikke lov til å få besøk på hjemmet. Besøkende fikk kun besøke i 5 (!) minutter utendørs og ingen fysisk kontakt. Hun hørte dårlig, så telefonsamtaler funket dårlig. Hun var teknologisk analfabet, som de aller fleste på hennes alder, så hun kunne ikke bruke en PC eller gå på Internett. Hun kjedet seg enormt og mistet matlysten. Og døde av sarkopeni (muskelsvinn hos eldre, av mangel på mat og mangel på aktivitet). Jeg håper virkelig verden har lært av den feilvurderingen. Det er jo veldig mye mulig at hun hadde dødd av korona hvis de ikke hadde stengt ned, men hun hadde det helt jævlig de siste månedene av livet sitt "for å beskytte henne".

Anonymkode: 6fc70...6f2

❤

Anonymkode: c8fd4...d50

[AnonymBruker]

Jeg fulgte min mann gjennom en grusom kreftsykdom, helt til han sovnet inn 😭. 30 år og noen mnt. fikk vi sammen. Det var godt da han endelig fikk slippe smertene som sykdommen ga, men helt grusomt å leve videre uten min andre halvdel. Vi hadde så mange planer... Men, livet må gå videre ❤️ Jeg satt også hos min svigerfar da han døde noen år tidligere. 

Anonymkode: 4bfbd...c83

[AnonymBruker]

Satt hos pappa i sommer og selv om det var traumatisk hadde det vært verre å ikke være tilstede. De siste timene kom en sykepleier som forklarte oss om dødsprosessen og hva som ville skje. Jeg har også lest hos Kreftforeningen i etterkant hvordan døden kan utarte seg.    Føler jeg har fått informasjonen jeg trenger for å kunne slå meg til ro med at han fikk den smertelindringen han behøvde inn i døden. Kanskje det er det du mangler TS? Stor klem fra meg.

Anonymkode: fa654...d1b

[AnonymBruker]

Ja, satt ved pappa da han døde hjemme. Det var helt forferdelig såklart, jeg har aldri opplevd noe så fælt. Men jeg har fokusert mye i ettertid på hvordan pappa hadde ønsket at jeg gjorde ting etter at han døde. Jeg kunne ha gitt opp studiene jeg nettopp hadde startet på, men da hadde han blitt forbanna. Jeg kunne ha gått rundt helt lammet av sorg, men det hadde han absolutt ikke villet at jeg skulle gjøre. Han ville at familien skulle leve videre på best mulig måte uten ham, og det er det vi gjør.

Det er ikke lett, det vet jeg alt om ❤️ 

Anonymkode: 5f5a6...636

[AnonymBruker]

Ja, jeg og min samboer var der da Pappa døde.
Vi lå og sov ved siden av, men en sykepleier var der inne de siste minuttene.
Hun vekket meg og sa "Nå er Pappa borte"
Alt gikk stille og rolig for seg, ikke traumatiserende.
Pratet med sykepleieren i ettertid, noe som gjorde godt for oss begge to.
Hun fortalte at Pappa hadde lukket opp øynene og sett mot oss før han sovnet inn,
det er fint å tenke på.
Jeg prøver å tenke det var slik han ønsket det, at vi var der, men at vi ikke var bevisst tilstede,
og han hadde noen til å holde ham i hånden

Anonymkode: 6a8cc...1c3

[AnonymBruker]

Satt med min far når han døde. Det gikk veldig rolig for seg. Åpnet øynene og såg på meg, og så var han «borte». Var så neddopet på morfin, så det hadde kanskje litt å si.

Min søster strevde veldig før hun døde. Var «heldigvis» ikke der de siste timene, men mannen hennes sa det var helt jævlig…

Anonymkode: a0a63...ea6

[AnonymBruker]

Ja, holdt moren min da hun døde. Verste jeg har vært med på. Likevel er jeg glad jeg var med henne, selv om hun var bevisstløs den siste tiden. Hun åpnet øynene og kikket på meg i det hun døde.

Anonymkode: 1f4fd...19e

[Måneskinn]

Jeg var hos mamma da hun døde. Syns det var en blanding av veldig leit og fint - for skjønte jo hvordan ting lå an og hun hadde vært syk lenge. Jeg ville ikke at hun skulle gå, men samtidig hadde ikke kroppen hennes noe valg. Så jeg holdt hånden hennes og sa at det er helt greit at du slipper taket nå. Da var det tre pust og så var hun borte. 

Jeg syns ikke det var spesielt traumatiserende eller noe, men vondt ja. Ventet, men uansett så er det vondt når de dør. I ettertid er jeg bare takknemlig for at jeg fikk hjelpe henne den siste tida, og at jeg var der da det skjedde - slik at hun ikke var alene ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.12.2021 den 3.00):

Ja, holdt moren min da hun døde. Verste jeg har vært med på. Likevel er jeg glad jeg var med henne, selv om hun var bevisstløs den siste tiden. Hun åpnet øynene og kikket på meg i det hun døde.

Anonymkode: 1f4fd...19e

Det var akkurat det min mor gjorde også. Hun så på meg og var tilstede samtidig som hun ikke var der på en måte❤

Anonymkode: fa2af...681

[AnonymBruker]

Ja både min mor og nylig nå min far rett før jul (desember) 

Selvfølgelig ikke noe hyggelig. Men jeg finner mye trøst i at de ikke var alene. Begge var våkne når det skjedde og sovnet ikke stille inn. Det verste er vel at begge prøvde å si noe, men kunne ikke snakke. Sånn i ettertid, når man vet at ingenting ville ha kunne ha snudd det. Det var ikke håp om å unngå det. Så skjedde det til riktig tid, og når det var ment å skje. De var ikke alene. Og jeg ga de begge et kyss på pannen idet de tok sitt siste åndedrag. Så er veldig glad for å få være der. 

Min far hadde endel utfordringer med seg selv, og som også var en grunn til at han mistet 20år han kunne ha hatt igjen. Han var også svært utfordrende. Så er både trist, og litt sint på han. Men han slapp taket når han skulle. 

Anonymkode: 0cd02...c68

[Anonymburker]

Nei, heldigvis ikke. Jeg så den døde pappaen min da jeg var 11 og glemmer ikke den kalde avskjedsklemmen jeg ga han. Første møte med døden, og jeg kan ikke si at det gjorde meg sterkere eller at jeg ble tidligere voksen enn mine jevnaldrende. Tvert i mot.

[AnonymBruker]

To ganger,  da bestefar døde (brått) og da mor døde (var hos henne døgnet rundt på sykehuset de siste dagene). Jeg tenker man må ha fokus på å gjøre døden lettest mulig for den døende,  være der for den. Å fokusere på seg selv i en slik situasjon er vanvittig egoistisk. Selvfølgelig er det tungt, men det er dessverre en del av livet. 

Anonymkode: 88b01...888

[Viki6]

Ja, min pappa døde da jeg var 30. Satt ved sykesenga. Han hadde ikke vært bevisst på noen dager. I dødsøyeblikket åpnet han øynene, og smilte nesten. Vi ble godt ivaretatt på sykehuset etterpå. Fikk en stund i sykehuskapellet før vi reiste hjem. Det var vondt og godt samtidig. Ikke traumatisk. Han fikk fred etter tøff kreftsykdom.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sett noen dø men jeg har sett min lillebror død etter at han omkom i en ulykke.

Han var da 11 år og så ganske normal ut, bortsett fra at det rant blod ut øret hans.

Jeg gruer meg til foreldrene mine dør

Anonymkode: c8fd4...d50

[AnonymBruker]

Sønnen min døde nylig og jeg satt hos han nesten hele det siste døgnet.  Selve overgangen skjedde rolig og pent. Han trakk pusten saktere og saktere helt til det var slutt. Men dagene før var tøffe og det var skrekkelig å ikke kunne gjøre noe. Å miste sitt barn tror jeg er det verste man kan oppleve. Jeg er helt tom innvendig.

Anonymkode: 4b6e4...2ca