Min voksne mor flytter bort

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Avogtil blir det ikke som man ønsker og planlegger. Det må man bare akseptere og godta. Tenke at andres lykke ikke alltid samsvarer med egen lykke. Mine voksne barn bor laaangt unna meg. Det er deres eget valg, de er lykkelige. Vi har god kontakt og et godt forhold til hverandre likevel. Jeg er også klar over at jeg nok ikke får se evnt barnebarn like mye som andre. Og det er ok, og helt normalt. Mange andre har det slik.

Anonymkode: 534f6...2ce

Jeg både aksepterer og godtar det, men det betyr ikke at jeg synes det er enkelt. Det er greit man kan han god kontakt, men det er virkelig ikke det samme. Det sier seg selv at man har et annerledes forhold når man møtes mange ganger i uken. Ts

Anonymkode: e92e1...206

[AnonymBruker]

Jeg syntes du burde snakke med henne om det jeg. Og fortelle hvor vanskelig det er for deg. Drepen selv for de beste relasjoner å gå med innestengte, vonde følelser. Legg vekt på at du unner henne all lykke, men at du opplever en voldsom sorgprosess. Mulig hun ikke vet hvor mye hun betyr for deg, og at hun er en byrde. 

Anonymkode: 8cf7c...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Morsomt du har fått 17 pluss. 17 stykk greier ikke å lese at ts er lei seg og skuffet og jobber med det. Og at hun ikke vil ta vekk gleden fra sin mor. Alikevel skriver du at hun vil det. Hjerterått.

Anonymkode: 6ab30...17b

Nå svarte jeg faktisk ikke kun på hovedinnlegget, men til de som svarte at barn og barnebarn er viktigst, og at moren ikke burde velge en mann foran dem. At ts er lei seg for at moren flytter har jeg full forståelse for. Jeg har selv opplevd å «miste» en forelder, som har valgt ett liv på den andre siden av jordkloden. Selvsagt var jeg lei meg, men man kan jo ikke forvente å ha foreldrene sine, eller barna sine i nærheten hele livet. 

Jeg synes ts har et stort hjerte som ikke tenker å gi moren dårlig samvittighet ved å dele det hun føler, da det er mange som ville gjort akkurat det, da de forventer at foreldre skal stå på pinne hele livet. 

Anonymkode: a45b2...8dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Selv flyttet jeg hjemmefra som 16- åring, og er glad for at ikke mamma prøvde å hindre meg. Etter hvert flyttet jeg enda lengre unna, men vi besøkte hverandre opptil flere ganger i året. Det endte med at min mann og jeg kjøpte hus stort nok til at mamma kunne få sin egen leilighet i huset vårt. Hun flyttet inn og bodde der frem til hun døde 13 år senere. 

Anonymkode: bd77a...d99

Jeg prøver ikke å hindre henne å flytte. Men det å besøke hverandre flere ganger i året føles for lite. Det kommer til å endre forholdet vårt og det er vondt.  

Ts

Anonymkode: e92e1...206

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så godt. Står i samme prosess selv. Mamma bor rett nedi gata, og ungene går ut og inn flere ganger i uken. Faren min er død, og jeg har ikke søsken. Plutselig sier hun at hun skal flytte 60 mil unna, pga av en mann. Føler meg helt verdiløs og valgt vekk. Grusom følelse. Sender deg en klem ❤️

Anonymkode: 4d58a...c3d

[juliane]

Jeg syns også du skal snakke med henne om det, TS. Du trenger selvsagt ikke legge ALLE følelsene over på henne, men det må være helt greit at du forteller at du er lei deg for at hun flytter og redd for at dere får et dårligere forhold. Hun er jo mammaen din, dere må jo jobbe dere gjennom dette sammen. 

Når det er sagt er vi mange som bor andre steder enn foreldrene våre, og fremdeles har et godt forhold til dem.  Dere kan kanskje ikke reise så mange ganger i året (foreløpig), men hun er jo én voksen person som kanskje til og med er pensjonist, og kan sikkert komme til dere betydelig oftere. Etter hvert blir det enklere å reise til henne med barna også, de vokser til og både lange bilturer og mellomlandinger/buss/tog blir mer overkommelig. Og dere kan jo snakkes på FaceTime hver eneste dag.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mener dere virkelig at et voksent menneske ikke skal få bestemme i sitt eget liv, fordi barnebarn er viktigst? Regner med at de som har denne holdningen er relativt ung, og selvsentrert. Om mamma hadde funnet kjærligheten hadde jeg ønsket henne all lykke om hun så flyttet til et annet land. 

Man kan være en stor del av barnas oppvekst selv om man ikke bor i nærheten. 

Det blir en sorgprosess fordi det blir en endring i livet, men jeg håper virkelig ikke du lar henne føle at hun velger en mann foran dere, det er nok sikkert en stor avgjørelse for henne, og hun fortjener jo å ha en å leve sammen med. Kjærligheten man har for barn og barnebarn vil alltid være størst uansett, men man må jo få leve sitt eget liv også. Tenk på hvor mange år hun har vært der for deg

Anonymkode: a45b2...8dd

Nei, man kan virkelig ikke være en stor del av oppveksten når man flytter langt bort. Da blir man i beste fall ferie-bestemor og det er ikke det samme som å være en stor del av oppveksten.. 

Jeg er verken ung eller selvsentrert, men mener fortsatt at dette er et rart valg. Et valg jeg aldri kunne tatt selv fordi å ha barna mine i nærheten er det viktigste for meg. 

Jeg vil heller si at holdninger som dine viser at man er selvsentrert. 

Anonymkode: a4eae...e9f

[AnonymBruker]

Mamma er i et ganske dysfunksjonelt, kjærlighetsløst forhold. 

Vi bor bare et par timer fra hverandre, men pga covid har vi ikke sett hverandre så ofte som jeg skulle ønske. Barna kan reise alene til henne. Hadde jeg kunne fått sett henne i et lykkelig forhold, skulle jeg gladelig hatt henne dobbelt så langt borte😥 (vi snakker sammen på telefon flere ganger i uken da)

Hun har ofret så mye av livet for at vi barna skal ha det bra, jeg vil at hun skal bli behandlet som den fantastiske damen hun er♥️

Forstår det er sårt, men jeg støtter ikke det at du skal fortelle hvordan du føler det. Jeg hadde ikke gjort det hvertfall. 

Anonymkode: 972eb...4ef

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er greit. Men la oss snu på det litt.

Min datter forlot meg, jeg ønsket å gi henne hjelp og omsorg med ungene, men hun flytter heller en tretimers flytur unna.

Hva kaller du min sårede følelse? Henger den sammen med at jeg er mor? 

Anonymkode: 96c95...bfe

Som datter og mor, så er det nok vondest når ens mor flytter vekk. Ens mor har alltid vært basis for omsorg, og da kommer det følelser som stammer fra dette.

En mor har et barn, som flytter kanskje ut som 18 åring for å stå på egne ben. Kanskje det da vil føles annerledes når barnet flytter vekk med sin familie. Det er nok lettere å godta. Spesielt for din del da det er 3 timer bare.  Men forstår det er trist.

For TS er det 8 timer unna. Det sier seg selv at det er ikke bare bare å ta en sånn tur. I tillegg flytter hun til en annen mann, og da er det kanskje ikke selvsagt at de får bo der i ferier heller. Jeg sier ikke at "det er lov å nekte moren å flytte vekk" men sier at jeg forstår at det er trist.

[Plotty]

Jeg forstår deg godt, jeg hadde også følt det slik. 

Jeg foreslår at du er ærlig med henne på en vennlig og ordentlig måte. Fortell henne hva du føler men at du unner henne å være lykkelig. På den måten vet hun hvor hun har deg, og hvorfor du "oppfører" deg litt anderledes, for det har hun sikkert kjent på. 

Snakk sammen! 

Det går jo også an at hun etterhvert etter noen måneder så langt unna dere at hun angrer seg også. at hun ikke innser hvor mye dere betyr for hverandre. Akkurat nå er hun sikkert "forelsket" og tenker at alt ordner seg. 

Og angående så lang kjøretur... Det går jo an at ungene blir bedre etter hvert med lange turer, det motiverer jo litt ekstra når de vet hvem de skal besøke. Det gjør det ihvertfall med mitt barn. Min 2,5 åring er blid som en lerke på turen til besteforeldre men mye mer utolmodig på kjøreturen hjem. Ungene blir også eldre og da blir kjøreturer enklere også. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt! Har selv sagt til min mor at jeg hadde blitt skuffet hvis hun flyttet til kjæresten sin (som bor ''bare'' 2 timer unna). Det er heldigvis uaktuelt for henne, da hun vil bo i hjembyen og være nær barn og barnebarn i hverdagen. De som gjør dette har allerede utsatt gjort barna til skilsmissebarn, så skal de i tillegg flytte langt vekk fordi de mener de ''fortjener å være lykkelig'' eller hva enn de sier til seg selv for å rettferdiggjøre sin egoisme. Det at barna dine flytter langt unna er ikke det samme, da de ikke skylder deg noen ting. Men når du har valgt å få barn, er det naturlig å sette de først uansett. Personlig hadde jeg aldri gjort det mot mine, blir jeg noen gang skilt får jeg finne meg en eventuelt ny partner i nærheten. Ser ikke på det som noe offer i det hele tatt. Driter i om noen synes jeg er barnslig eller bitter som tenker dette, det er egoistisk å flytte fra barn/barnebarn for en kjæreste.

Anonymkode: 18385...73c

[AnonymBruker]

Forholdet trenger da ikke endre seg om en flytter langt bort. Så her tar du virkelig sorgene på forskudd, TS. 

Anonymkode: 4c658...3a2

[Hannah80]

Jeg skjønner følelsen. Jeg gjør virkelig det. Men en forelder må jo få leve sitt liv også, etter at barna har blitt voksne og stiftet egen familie. 

[AnonymBruker]

Min pappa flyttet også bort for å bo med sin nye kjæreste for 1,5 år siden ganske kort tid etter at mamma gikk bort. For meg ble det en dobbel sorg. Både at han flyttet og at han flyttet inn med noen ny så fort etter mammas bortgang. Føltes som at han valgte bort 30 år av minner, familie og venner til fordel for henne, hennes familie og hennes venner. Det var tøft og det er tøft. For noen måneder siden så flyttet han på nytt sammen med henne til et nytt hus og denne gangen enda en time lengre bort. Jeg har fortsatt ikke besøkt han, ikke fordi jeg ikke har hatt mulighet men litt ut av trass nesten. Jeg vil ikke klemme 3 unger, derav en som er baby inn i bilen for å sitte der i mange timer for å se alle møblene som mamma har kjøpt klemt inn i et nytt hus men som ikke føles som mamma om du forstår. Men nå virker det også som at relasjonen ikke går så bra, savnet etter sine egne barnebarn er stort, han valgte bort sin familie og sine venner og han er veldig ensom. Så for å redde relasjonen så prater de faktisk nå om flytte nærmere oss sånn at begge blir «taperne» i situasjonen og at pappa kan ha lettere for å se oss og sin familie. Håper moren din og hennes nye kjæreste kanskje også kan komme til denne løsningen etterhvert. Sender deg en klem ❤️

Anonymkode: c5030...375

[AnonymBruker]

Jeg har mine foreldre og svigerforeldre en 10 minutters kjøretur unna. Absolutt mye positivt med det, men savner også å ha nær familie man kan ta en helgetur og ferier til. Man er sammen på en annen måte når man er sammen feks en helg, enn i hverdagen. Klarer du å finne noe positivt med at hun flytter?

Anonymkode: 4117e...cf0

[AnonymBruker]

Du kan reise litt, og hun kan reise litt. 
Det finnes Facetime, Zomm etc.

Ikke lag problemer av ting som ikke er problem. Dette går fint 😀

Anonymkode: 850c5...fef

[AnonymBruker]

Fælt å si det, men hadde nok tatt det som en trening til den dagen hun forlater planeten.

Anonymkode: 6030b...6ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ts her. Som sagt så unner jeg henne kjærligheten og arbeider veldig med meg selv for å bli kvitt de vonde følelsene.  Klarer ikke å unngå å føle meg tilsidesatt. 

Hun er også ganske godt voksen så bekymrer meg for fremtiden. For å ikke få følge henne opp når hun blir eldre. Jeg kommer ikke til å få hjelpe henne med praktiske gjøremål etc. Alt blir jo via telefon.. 

Anonymkode: e92e1...206

Altså. Jeg synes du høres ut til å ønske kontroll på moren din, både nå og hvis hun skulle bli pleietrengende. Som du sier, hun er godt voksen. Hun vet nok hva det innebærer å flytte. Det handler jo ikke om deg. Og hvis det gjorde det, så anser mora di deg som en voksen, selvstendig kvinne som ikke trenger å henge i skjørtekanten til mor. 
 

Men hvorfor snakker du ikke bare med henne, høre hennes tanker om dette. Hun har sikkert tenkt over det. Dessuten, der er jo så mange muligheter å kommunisere sammen nå til dags. 

Anonymkode: 410f7...b8d

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt som deg, bare at det er ett av mine søsken som har flyttet, men grunnen er den samme. 

Anonymkode: 47c89...f6d

[AnonymBruker]

Jag förstår saknaden. Min far flyttade 50 mil bort när mina föräldrar skildes som 50+ gamla. 
Han var kär och lycklig, jag var glad för hans skull. Han bor fortfarande där långt borta även om det är ny fru och hon har vuxna barn och barnbarn. Jag saknar samtalen och att träffa honom (de har inte riktigt stor plats för besök när det inte är sommar). Mina barn har kontakt med sin morfar, kanske inte så nära som den skulle vara om de bodde nära men den är bra.   
 

min mor bor bara 15 min bort men har efter fyllda 60 år flyttat in till sin sambo och valt hans familj till primärt umgänge. Det smärtar mer, hon är nära men har gjort andra val. Hon har tappat mycket av kontakten med barnbarnen då de inte sovit över på 13 år och sällan träffas. 
 

Närhet är inte allt. Vilja till kontakt är mer värd och den kan även ske på telefon eller vara mer intensiv när ni väl ses. 

Anonymkode: 6ace4...d9b