Min voksne mor flytter bort

[AnonymBruker]

Min voksne mor har fått seg kjæreste og jeg unner henne det for alt i verden! Men nå skal hun plutselig flytte mange timer bort for å bo med han og jeg er så utrolig lei meg.. jeg ønsker hun skal være lykkelig, men sørger over tapet av henne i hverdagen vår. Det barnet som er gammelt nok til å forstå er også veldig lei seg. Hvordan komme seg gjennom dette? Akkurat nå er jeg både trist, sint og frustrert. Og ikke minst sint på meg selv for å ha slike følelser.

Anonymkode: e92e1...206

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Min voksne mor har fått seg kjæreste og jeg unner henne det for alt i verden! Men nå skal hun plutselig flytte mange timer bort for å bo med han og jeg er så utrolig lei meg.. jeg ønsker hun skal være lykkelig, men sørger over tapet av henne i hverdagen vår. Det barnet som er gammelt nok til å forstå er også veldig lei seg. Hvordan komme seg gjennom dette? Akkurat nå er jeg både trist, sint og frustrert. Og ikke minst sint på meg selv for å ha slike følelser.

Anonymkode: e92e1...206

Hadde nok følt det på akkurat samme måte som deg. Det føles som et svik at din egen mor flytter langt bort fra deg. 
hadde selv hatt akkurat de følelsene du beskriver. Det vil nok bli en prosess for deg, men etterhvert blir du vant til at hun bor et annet sted. 
Gled deg over at hun er lykkelig, og tenk de tankene når sinne og sårhet melder seg. 

Anonymkode: c8783...3b7

[AnonymBruker]

Det er en løsrivelse, du får røsket opp røttene dine på en måte. I oppveksten er foreldrene våre vår trygge base, og vi tar det for gitt at de alltid skal være der. Så når det skjer endringer er det klart at det krever litt tilvenningstid og at det gjør vondt til å begynne med. Det er veldig forståelig. La deg selv føle det du føler, og ikke døm deg selv. Du er bare et vanlig menneske. Dette går seg til etterhvert som du har fått litt tid til å bli vant til det. ❤️
Og, at du helst ønsker moren din i nærheten tyder jo på at du er veldig glad i henne. Hva med å tilbringe til ekstra tid sammen nå før hun flytter? Gjøre noe for å vise henne hvor mye du setter pris på henne? 🌼

Anonymkode: aeaa6...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hadde nok følt det på akkurat samme måte som deg. Det føles som et svik at din egen mor flytter langt bort fra deg. 
hadde selv hatt akkurat de følelsene du beskriver. Det vil nok bli en prosess for deg, men etterhvert blir du vant til at hun bor et annet sted. 
Gled deg over at hun er lykkelig, og tenk de tankene når sinne og sårhet melder seg. 

Anonymkode: c8783...3b7

Det hjelper å tenke på det ja. Men det føles som jeg mister henne.. og det er så vondt. Pappa døde for mange år siden og jeg står igjen veldig "alene".  Det er snakk om 8 timer i bil og vi vil ikke kunne kjøre så langt mer enn et par ganger i året da barna hater å kjøre bil. Fly er ikke aktuelt, det vil bli mellomlanding og så buss/tog. Så hvordan gå til dette fra flere ganger i uken? Føles som et mareritt. 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er en løsrivelse, du får røsket opp røttene dine på en måte. I oppveksten er foreldrene våre vår trygge base, og vi tar det for gitt at de alltid skal være der. Så når det skjer endringer er det klart at det krever litt tilvenningstid og at det gjør vondt til å begynne med. Det er veldig forståelig. La deg selv føle det du føler, og ikke døm deg selv. Du er bare et vanlig menneske. Dette går seg til etterhvert som du har fått litt tid til å bli vant til det. ❤️
Og, at du helst ønsker moren din i nærheten tyder jo på at du er veldig glad i henne. Hva med å tilbringe til ekstra tid sammen nå før hun flytter? Gjøre noe for å vise henne hvor mye du setter pris på henne? 🌼

Anonymkode: aeaa6...ca5

En del av meg føler hun velger han over oss. Og det gjør så utrolig vondt.  Jeg har en klump I halsen når vi er sammen nå. Får ikke til å være sammen på en god måte. Føler jeg allerede har mistet henne for jeg kjenner henne ikke igjen. Men har et indre håp om at det vil gå seg til. Det må det.

Anonymkode: e92e1...206

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det hjelper å tenke på det ja. Men det føles som jeg mister henne.. og det er så vondt. Pappa døde for mange år siden og jeg står igjen veldig "alene".  Det er snakk om 8 timer i bil og vi vil ikke kunne kjøre så langt mer enn et par ganger i året da barna hater å kjøre bil. Fly er ikke aktuelt, det vil bli mellomlanding og så buss/tog. Så hvordan gå til dette fra flere ganger i uken? Føles som et mareritt. 

En del av meg føler hun velger han over oss. Og det gjør så utrolig vondt.  Jeg har en klump I halsen når vi er sammen nå. Får ikke til å være sammen på en god måte. Føler jeg allerede har mistet henne for jeg kjenner henne ikke igjen. Men har et indre håp om at det vil gå seg til. Det må det.

Anonymkode: e92e1...206

Har du søsken? Hvor gammel er du? Har du mann? 
min mor bor i samme byggefelt og jeg er veldig avhengig av mamma. Ikke sånn avhengig, men vi er veldig nær. Snakker sammen nesten daglig. 
hvis hun hadde flyttet langt unna hadde jeg også følt at jeg mistet henne og at hun valgte meg bort. 
hadde sikkert vært sint på henne også. 
Det er jo som hun skal starte et nytt liv på et nytt sted. 
 

Anonymkode: c8783...3b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du søsken? Hvor gammel er du? Har du mann? 
min mor bor i samme byggefelt og jeg er veldig avhengig av mamma. Ikke sånn avhengig, men vi er veldig nær. Snakker sammen nesten daglig. 
hvis hun hadde flyttet langt unna hadde jeg også følt at jeg mistet henne og at hun valgte meg bort. 
hadde sikkert vært sint på henne også. 
Det er jo som hun skal starte et nytt liv på et nytt sted. 
 

Anonymkode: c8783...3b7

Er gift og har barn. Ingen gjenlevende søsken. Er i 30 årene.

Det er så mange følelser. på ene siden er jeg så glad for henne. Det er en veldig bra mann og hun er lykkeligere enn hun har vært på mange år. 

På andre siden er jeg sint. Føler meg forlatt. Tenker at jeg skal klare meg fint alene og at jeg ikke er avhengig av henne. At hun velger oss "bort" og det får være hennes tap. 

Men så er jeg også helt sykt lei meg. Gråter mer nå enn da pappa døde..

Anonymkode: e92e1...206

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt,og forstår ikke mor. Barnebarn er viktigere enn menn. En ting er hvis hun sier noe om det selv, at hun er lei seg for å flytte fra dere og vil komme på besøk så ofte hun kan? 

Anonymkode: 8940d...755

[AnonymBruker]

Oi, der hadde jeg også følt meg både skuffet, sint og valgt bort. Hun velger jo en mann fremfor familien sin, dvs barn og barnebarn. Jeg synes du har all rett til å føle det du gjør, jeg hadde kjent på det samme! Synes kanskje du skal være ærlig om det også, og ikke bare undertrykke det fordi du "er glad hun er lykkelig". Hun kunne da vært lykkelig om hun hadde fått han til å flytte til seg også, eller at de valgte å bosette seg i midten mellom han og hennes hjemsted. Slik det er nå går jo dere fyken pga han... 

Anonymkode: 75522...633

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Skjønner deg godt,og forstår ikke mor. Barnebarn er viktigere enn menn. En ting er hvis hun sier noe om det selv, at hun er lei seg for å flytte fra dere og vil komme på besøk så ofte hun kan? 

Anonymkode: 8940d...755

Det tror jeg ikke er riktig. Ellers ville hun ikke flyttet til denne nye mannen men blitt der dattera og barnebarna er, kanskje fått ham til å flytte.

Anonymkode: 6a31f...745

[AnonymBruker]

Mener dere virkelig at et voksent menneske ikke skal få bestemme i sitt eget liv, fordi barnebarn er viktigst? Regner med at de som har denne holdningen er relativt ung, og selvsentrert. Om mamma hadde funnet kjærligheten hadde jeg ønsket henne all lykke om hun så flyttet til et annet land. 

Man kan være en stor del av barnas oppvekst selv om man ikke bor i nærheten. 

Det blir en sorgprosess fordi det blir en endring i livet, men jeg håper virkelig ikke du lar henne føle at hun velger en mann foran dere, det er nok sikkert en stor avgjørelse for henne, og hun fortjener jo å ha en å leve sammen med. Kjærligheten man har for barn og barnebarn vil alltid være størst uansett, men man må jo få leve sitt eget liv også. Tenk på hvor mange år hun har vært der for deg

Anonymkode: a45b2...8dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det tror jeg ikke er riktig. Ellers ville hun ikke flyttet til denne nye mannen men blitt der dattera og barnebarna er, kanskje fått ham til å flytte.

Anonymkode: 6a31f...745

Kanskje han ikke har mulighet akkurat nå til å flytte? Pga jobb feks. Løsningen er nok nøye vurdert. 

Anonymkode: a45b2...8dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Skjønner deg godt,og forstår ikke mor. Barnebarn er viktigere enn menn. En ting er hvis hun sier noe om det selv, at hun er lei seg for å flytte fra dere og vil komme på besøk så ofte hun kan? 

Anonymkode: 8940d...755

Datteren min flyttet fra meg til et helt annet land for fem år siden. Og har to barnebarn som jeg knapt har sett pga korona.

Men jeg kan da ikke gå rundt og klandre henne for dette, eller være sint eller skuffet. Eller føle at hun har valgt bort alle her i Norge, bare fordi hun møtte en mann i et annet land. 

Synes også mødre bør få lov til å følge hjertet sitt. Forstår det er trist og kjedelig, men man må bare akseptere en voksen persons valg. 

Anonymkode: 96c95...bfe

[AnonymBruker]

Om ikke dere kan besøke henne så ofte kan jo hun besøke dere. Jeg synes du skal unne moren din lykken.

Anonymkode: 0178d...c5f

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt fryktelig lei meg selv. Men samtidig så er mamma voksen og må få leve sitt eget liv nå. Men det føles kanskje verre for deg som ikke har annen familie enn henne, hvis jeg forstår deg rett.

 

Anonymkode: 74913...154

[AnonymBruker]

Ts her. Som sagt så unner jeg henne kjærligheten og arbeider veldig med meg selv for å bli kvitt de vonde følelsene.  Klarer ikke å unngå å føle meg tilsidesatt. 

Hun er også ganske godt voksen så bekymrer meg for fremtiden. For å ikke få følge henne opp når hun blir eldre. Jeg kommer ikke til å få hjelpe henne med praktiske gjøremål etc. Alt blir jo via telefon.. 

Anonymkode: e92e1...206

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ts her. Som sagt så unner jeg henne kjærligheten og arbeider veldig med meg selv for å bli kvitt de vonde følelsene.  Klarer ikke å unngå å føle meg tilsidesatt. 

Hun er også ganske godt voksen så bekymrer meg for fremtiden. For å ikke få følge henne opp når hun blir eldre. Jeg kommer ikke til å få hjelpe henne med praktiske gjøremål etc. Alt blir jo via telefon.. 

Anonymkode: e92e1...206

Det er jo ikke slik at selv om man flytter så er det for alltid, hva fremtiden bringer vet du jo ikke noe om.  Din mor har klart seg alene til nå, da går det nok videre og - hun er voksen. 

Gå nå heller inn i framtiden med litt nysgjerrighet og begynt å forberede barna på hvor gøy road-trippene til mormor skal bli og hva dere kan gjøre på de turene. 

Anonymkode: d8d62...259

[AnonymBruker]

Som med alt annet er det hva man gjør det til. Du krisemaksimerer og har innstilt deg på at dette blir fryktelig. Da blir det fryktelig. La barna lære seg å være i bil så skal du se at dere kan besøke henne mye oftere. 

Anonymkode: 37315...8ac

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du er litt lei deg, men sint kan man vel ikke være for at et voksent menneske flytter. Å flytte på seg er jo ikke unormalt. Våre voksne barn flytter også. Etablerer seg med familie langt borte. Vi foreldre kan ikke kreve at de flytter tilbake til hjemstedet når barnebarna kommer, selv om savnet er stort. Man må rett og slett være glade for at de har det bra og er lykkelige. Det ville være egoistisk å bli sint for at foreldre eller voksne bsrn flytter. Vi er ganske mobile i 2021, og det er i de fleste tilfeller lett å reise på besøk her i Norge. 

Trøst deg med at det innen veldig få år blir enklere å ta med barna dine på reise. Og moren din og samboeren kommer vel på besøk til dere også. Dette går nok bra, skal du se, når du bare blir vant til det 🙂

Hilsen meg som har barnebarn på andre kanten av landet. 

Anonymkode: e816c...872

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min voksne mor har fått seg kjæreste og jeg unner henne det for alt i verden! Men nå skal hun plutselig flytte mange timer bort for å bo med han og jeg er så utrolig lei meg.. jeg ønsker hun skal være lykkelig, men sørger over tapet av henne i hverdagen vår. Det barnet som er gammelt nok til å forstå er også veldig lei seg. Hvordan komme seg gjennom dette? Akkurat nå er jeg både trist, sint og frustrert. Og ikke minst sint på meg selv for å ha slike følelser.

Anonymkode: e92e1...206

Da får dere sørge og komme over det. Mine barn bor i andre land, jeg er lykkelig så lenge de er lykkelige og har det bra. Vi møtes kanskje 2 ggr pr år+- .om du unner mora si all lykke og vet at hun følger hjertet sitt må det være absolutt viktigst for deg. Du kan besøke henne, og hun kan besøke dere. Dere kan møtes på halvveien , ta inn på hotell, hytte osv. Barnet ditt har deg, og det er viktigst. Moren din må få slippe å høre at dere har det forferdelig fordi hun endelig velger for seg selv . 

Anonymkode: 534f6...2ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skjønner godt at du er litt lei deg, men sint kan man vel ikke være for at et voksent menneske flytter. Å flytte på seg er jo ikke unormalt. Våre voksne barn flytter også. Etablerer seg med familie langt borte. Vi foreldre kan ikke kreve at de flytter tilbake til hjemstedet når barnebarna kommer, selv om savnet er stort. Man må rett og slett være glade for at de har det bra og er lykkelige. Det ville være egoistisk å bli sint for at foreldre eller voksne bsrn flytter. Vi er ganske mobile i 2021, og det er i de fleste tilfeller lett å reise på besøk her i Norge. 

Trøst deg med at det innen veldig få år blir enklere å ta med barna dine på reise. Og moren din og samboeren kommer vel på besøk til dere også. Dette går nok bra, skal du se, når du bare blir vant til det 🙂

Hilsen meg som har barnebarn på andre kanten av landet. 

Anonymkode: e816c...872

Det som føles vanskelig er at jeg har valgt å ikke flytte på meg for at hun skal få ha oss i nærheten. 

Jeg er ganske sikker på at sinne komme til å gå fort over, akkurat nå vet jeg det er en del av en reaksjon. Hun får ikke vite noe om det.. ønsker ikke å gi henne dårlig samvittighet.

Ts

 

Anonymkode: e92e1...206