Hvordan leve som ufrivillig barnløs?

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det er veldig vondt, spesielt når det er ufrivillig. Vi skal oppleve mye vondt i dette livet, vi får alle vårt. Hvorfor noen ikke skal få lov til å bli mamma forstår jeg ikke, men det er visst sånn det skal være.  Jeg har ingen klisjeer å servere deg. Det er nok bare vondt og du må gi tiden tid. Vi mennesker har en utrolig evne til å lære oss å leve med det mest utrolige. Jeg har kjent ei som var kreftsyk og som forsonet seg med at hun skulle dø fra alt og alle før hun fylte 50. Livet er sånn, urettferdig og ofte så kjipt at det er ikke til å tro. Men vi må bare stå i det. Jeg vet ikke,jeg følte deg så sterkt nå. Tror du hadde blitt en fantastisk mamma, og hjertet mitt bare gråter over dette. Jeg unner dere alle så inderlig å bli mamma. Jeg vet ikke jeg, hva jeg kan si. Selvsagt er det vondt. Helt forferdelig. Det er jo ingen ord som tar vekk den sorgen. Jeg ønsker deg bare alt godt og hvem vet, jeg har da hørt flere ganger at folk som i årevis ikke kunne få barn plutselig fikk likevel. Det håpet kan man jo ta med seg, og skulle det ikke bli sånn. Vel sånn er dessverre bare livet. Ingen liv er perfekte,vi får alle vårt av motgang og belastninger, dessverre. Vi må bare være sterke og tøffe og stå i det.

Ble kanskje en del klisjeer her likevel. Men det er godt ment.

Ønsker deg alt godt. 

Anonymkode: 2525b...334

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts. Vi har prøvd i 7 år. Er nok ganske liten sjans for at det kan gå for min del. Sjansene mine var små for 7 år siden 😕

Vet du mener godt, men det er uaktuelt med noe annet enn et biologisk barn for meg. Applauderer de som går den veien, men det er ikke noe for meg eller mannen min. 

Takk 💕

Anonymkode: e2b88...a3e

Venninna mi ble adoptert som ettåring av foreldrene som hadde prøvd å få barn i over 10 år. De adopterte henne og to år etterpå ble de gravide med tvillinger. Det kan skje. 

Anonymkode: 2525b...334

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i den situasjonen selv, og det er umulig for meg å sette meg inn i hvor tøft, vanskelig og krevende det må være 😥

Mannen min sin bror og kone er dessverre ufrivillig barnløse, og har vært åpne om det til oss. For deres del har det vært fint å få ta en stor del i barna våre sitt liv og "låne" de litt. 

Ungene er veldig mye sammen med tanten og onkelen sin, de har også tatt de med på ferier. De har tatt stor del i ungene sitt liv helt siden de ble født. 

Det blir selvsagt aldri en erstatning, men jeg vet det betyr mye for de (og ungene våre og oss!). 

Anonymkode: b87ae...82f

[AnonymBruker]

Kjære deg ❤️ Skjønner at dette er et minefelt av et tema, og at ingen av oss som har barn er i stand til å sette oss inn i hvordan du og andre ufrivillig barnløse har det. Fordi jeg har og har hatt nære venner i liknende situasjon, vil jeg likevel prøve å komme med noen tanker. Sorgen må selvsagt få plass, og jeg tror utfordringen er å innse at det er slik, venne seg til tanken og finne veien videre heller enn stadig å vende tilbake til sorgen. Å finne en eller annen aksept. Men jeg skjønner at veien dit kan synes lang, og at rekken av barnevogner og lykkelige barnebilder på SoMe er en konstant påminnelse om hva som kunne vært.

Å bestemme seg for å være frivillig barnløs er selvsagt et håpløst råd, men samtidig er det en eller annen form for sannhet i det. Hvis du etter hvert klarer å tenke på fordelene ved å være barnløs, heller enn ulempene, så kan det kanskje hjelpe deg.

Jeg har venner med fødselsrifter som plager dem mange år etter fødsel, jeg vet om flere som sitter eller har sittet i rullestol 1-2år etter fødsel som følge av bekkenløsning, jeg kjenner mange som har pådratt seg utbrentdiagnoser og andre kroniske utmattelsesdiagnoser som følge av mye stress og lite hjelp og lite søvn. (Dårlig helse fører gjerne til blant annet dårlig økonomi...) Jeg kjenner flere som har båret fram barn som døde i magen eller rett etter fødselen, jeg vet om barn med genetiske sykdommer de kommer til å dø av, jeg vet dessverre om mange som har mistet sine barn så altfor tidlig. 

Som ufrivillig barnløs er det lett utelukkende å tenke at livet ville vært en dans på roser hvis jeg bare fikk barnet jeg drømmer om. Kanskje ville det vært det, men det er ikke sikkert at livet ville blitt rosenrødt. 

Det er heller ikke sikkert at livet uten barn vil være rosenrødt, men det gjelder å lete etter fordelene. Som småbarnsforelder er det luksus å få dusje i fem minutter eller å drikke en kopp te uforstyrret. Jeg kan ofte drømme om lange, varme (romantiske?) bad, ferier utenom skoleferier, opplevelsesturer til spennende og avsides strøk, spa, teltturer og andre turer der man ikke på samme måte må ta høyde for trøtte bein, spysyke eller feber underveis. Jeg kan drømme om språkkurs og sykurs og dansekurs og klatrekurs, kajakkpadling, og å ha råd til aktiviteter. (Med flere barn blir det luksus å gå på kino en gang i året. Alt koster så hinsides mye.)

Jeg drømmer om tid til å sette meg inn i historien til steder vi besøker, til å lese en bok i hengekøya, til å kunne ligge på stranden uten konstant angst for at noen skal drukne. Til å kunne ta meg et glass vin eller tre akkurat når jeg ønsker det i ferier, til å kunne spise sjokolade midt på ettermiddagen på en tirsdag. Av og til skulle jeg ønske jeg hadde mer tid til frivillig arbeid, til for eksempel å lage jul for de som ikke har noen å feire med eller ikke har råd. Eller jeg skulle ønske jeg hadde mer overskudd til å ta meg av eldre i familien, eller til å være frivillig i Røde Kors.

Selvsagt ville jeg ikke valgt bort barna mine for disse tingene, og jeg skjønner at det kan virke provoserende at jeg i det hele tatt nevner dette. Men kanskje det kunne hjelpe deg å skrive ned hvilke fordeler du kan se i ditt liv når du ikke får barn. Sorgen over den manglende morsrollen vil kanskje alltid være der, men jeg er sikker på at det finnes andre meningsfylte roller du med glede kan tre inn i når du bare får litt tid på deg. Håper det går bra med deg! 

Anonymkode: e8704...9d3

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

Jeg takler det ved å ikke takle det. Forsøker å fokusere på alt mulig annet og fylle livet med ting som gir meg, og oss som par glede. Vi har mange dyr som vi overøser med all den kjærligheten og oppmerksomheten det barnet vi ikke får ellers ville fått. Finner stor glede i å delta i miljøer med andre som også bruker tiden og energien sin på dyrene sine. Forskjellige treningsformer, utstillinger osv.

Skal innrømme at jeg nok er litt bitter, blir fort provosert over velmenende råd og sympati fra folk med barn, men heldigvis har jeg utviklet en slags «inn det ene øret og ut det andre» egenskap når det gjelder den slags. 

Nå planlegger vi å flytte til utlandet og starte en bed and breakfast og bruker masse tid på å planlegge og glede oss til det. Tror en ny start og et nytt utgangspunkt vil gjøre oss enormt godt i det vi legger kapittelet med ønske om egne barn dødt.

Anonymkode: 6e7ab...44a

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 3.12.2021 den 22.35):

Som en annen ufrivillig barnløs (ikke ts) så er det verste noen kan foreslå er å adoptere eller fosterbarn. Jeg hater intenst når det blir forslått som løsning. Det kan være ett alternativ når man har fått kontroll på sorgen og begynner å forsone seg med situasjonen. Men det er overhodet ingen trøst eller hjelp i sorgprosessen. Jeg virkelig virkelig hater uvitenheten til folk som foreslår dette som en enkel løsning når hele verden er gått i grus av sjeleknusende sorg. 

Anonymkode: 8bfb3...e75

🙌🙌🙌👏👏👏👏

Så håpløse «råd». Hva med å bare melde seg på Pride kurs selv og bli fosterhjem 🤷‍♀️

Men uansett TS: vet det det finnes samtaletilbud i Pilestredet park, samme bygg som Fertilitetssenteret.

Han har selv erfaring med langtidsprøving og har endel par til samtaler. Både underveis og for de som må få livet videre uten ønsket sitt oppfylt. 

Jeg ville sjekket det ut - da får man verktøy uten å måtte ta inn alle andres misery. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.12.2021 den 13.20):

Som frivillig barnløs får jeg også høre dette med adopsjon og fosterbarn. Akkurat som om det er noe man må bli om man ikke kan eller ønsker å få egne barn.

Til TS, du må bare la sorgprosessen gå sin gang, og vær forberedt på at det kan ta sin tid. Du trenger heller ikke tenke at du som ufrivillig barnløs må dyrke karriere, hobby eller reising. Det eneste du trenger er å få være deg. Det kan være en idé å finne seg noen barnløse venner, om det er frivillig eller ufrivillig barnløse. I perioden hvor "alle" har små barn kan det være greit å ha flere relasjoner å spille på.

 

Anonymkode: be04b...17a

Hadde det bare vært litt enklere å finne barnløse venninner. Føler alle rundt meg presser ut den ene ungen etter den andre..

Anonymkode: 17ff6...bd4

[AnonymBruker]

Hører på podcasten "barnløs på godt og vondt". Syns den er god og tar opp mange tema vedrørende det å være ufrivillig barnløs. Kan varmt anbefale den! 

Har selv barn og fosterbarn, så jeg er ikke i samme situasjon. Men det å sammenligne fosterbarn med å "bytte unger mad naboen" er idiotisk! Man blir ufattelig glad i dem og det er ikke sammenlignbart med å låne en unge! Kjenner mange familier med fosterbarn og de lykkelige historiene får altfor lite plass! 

Uansett.m, ville bare anbefale podcasten! Håper dere finner en god måte å leve et rikt liv uten barn! 

Anonymkode: b1962...ae3

[AnonymBruker]

Kjære TS, det høres så utrolig tøft ut det du står i. Jeg vil tro at de fleste som henger inne på prøverforumet fortsatt prøver og ikke har satt sluttstreken enda. Jeg har vært rett ved at vi måtte sette den sluttstreken selv, men så gikk det. Så jeg har hatt mange tanker rundt det, og forsiktig begynt å ta inn sorgen, men jeg slapp altså. Jeg har imidlertid venner i din situasjon. 

Kan foreningen "ønskebarn" være et sted å treffe andre som vet at de skal leve som ufrivillig barnløse? Jeg betaler kontingent der, og vet de har treff på østlandet, men utover det har jeg ikke fulgt så mye med. 

Ellers så er det eneste jeg er rimelig sikker på at det ikke finnes noen enkel måte å gå videre på, og at hva som hjelper vil være ulikt. Da vi var i ferd med å gi opp, syntes jeg det var provoserende når andre trøstet med at livet med barn er slitsomt, og ingen dans på roser. Det var jo bare godt ment. Men det var det livet jeg virkelig, virkelig ønsket meg. Det hjalp ikke å prøve å erstatte det heller, med reiser, lange middager, sove lenge osv. Men for et vennepar er det nettopp fokus på en felles interesse de har, og å leve livet på en måte de liker selv om det er uten barn som hjelper. Jeg tror at jeg på sikt hadde trengt å ha barn i livet mitt på en eller annen måte. Men det hadde tatt tid å komme dit at jeg var klar. Tilfeldigvis tok jeg meg en del av en nabogutt i barneskolealder som av ulike årsaker ikke hadde det så greit mens vi holdt på med de siste prøverørsforsøkene. Og mulig jeg hjalp ham litt, men jammen betyr han mye for meg også. Men hvordan jeg skulle klart det om det ikke gikk, det vet jeg ikke. Det hadde nok gått. Men det hadde vært helt j**lig vondt. Vennene mine det gjelder er gjennom mye av sorgprosessen, og forteller at det kan stikke fortsatt og nok alltid vil gjøre det, men at de generelt har det bra nå. 

Anonymkode: daaec...18e