Hvordan leve som ufrivillig barnløs?

[AnonymBruker]

Hei. Dere som også er ufrivillig barnløse. Hvordan leve med det? Blir det bedre eller vil det alltid gjøre litt vondt?

Nå er det så ferskt at bare det å gå ut døren er som ett minefelt. Barnevogner, barn og utallige ting som minner meg på det jeg aldri kommer til å oppleve. 

Hvordan takle/taklet dere dette? 

Vurderer å slette alle SoMe kanaler da jeg stadig blir påminnet på det. 

Går gjennom en tung tid, og ville egentlig føle meg mindre alene og søke råd fra andre i lignende situasjon 😕

Anonymkode: e2b88...a3e

[AnonymBruker]

Hei. Tolker det som at du ikke har noen mulighet overhode for graviditet/barn i fremtiden? 

 

Jeg vil bare si at jeg vet ikke.... 

Vi har fremdeles 1 forsøk igjen, så det kan jo gå, men håpet svinner mer og mer. Og jeg aner ikke helt hvordan man skal leve med dette. Jeg skjønner egentlig ikke at det er mulig. 

 

Men det er jo det. 

Ting som har hjulpet meg når livet står på som verst:

 

- Sette meg selv og mitt liv i et større perspektiv. Prøver å visualisere den lille blå planeten vår i det store universet. Tenker på at mitt pittelille liv faktisk ikke betyr så veldig mye. Altså om jeg får barn eller ikke... Det spiller jo ingen rolle. Og hvis jeg ikke kan få det så kan jeg i allefall ikke sørge over det. Da blir det jo dobbelt så trist. Da må jeg i såfall bare gjøre det aller beste ut av et barnløst liv (vet som nevnt over ikke hvordan livet kan bli bra barnløst, hehe) 

- gi sorgen, og gleden, tid. Planlegger uka og kan sette av 3 timer søndag kveld til å sørge. Da kan jeg grine, banne, tenke forferdelige tanker, angre, syntes synd på meg selv osv. Resten av uka er jeg nødt til å tenke positiv, være glad og gjøre ting som jeg vet er bra for mwg. Jeg justerer antall sørgetimer etter hvor vondt livet er der og da. 

- skrive ned en ting hver dag som har vært fint/gjør meg glad/jeg ikke vil glemme/er taknemmelig for

 

Vi er sterkere enn vi tror og klarer alltid mer enn det vi tenker er mulig. Vi må leve igjennom dette uansett, så forsøk å gjør det så godt som mulig for deg. Uansett hva det måtte være

 

De varmeste tanker 💘 og masse lykke med dagene fremover

Anonymkode: d0437...618

[Neutral90]

Det å ikke få valget selv er kjempetøft ❤ jeg skriver dette med forbehold om at vi kanskje blir foreldre en dag, men det ser ikke lyst ut. Jeg kan derfor med letthet sette meg inn i følelsene dine. 

Det nære er det vonde. Det er helt greit å distansere seg, å si nei til invitasjoner. Når tanker drifter mot å sammenligne oss med de, må jeg aktivt gå inn for å bryte tankerekken. Forholdet til noen av våre nærmeste blir nok aldri det samme igjen. 

Jeg har måtte slette/gjøre en del stumme på some. Jeg har greid å snu some til noe relativt positivt er å følge de som er lykkelige ufrivillige barnløs, spesielt mstiagendusa. Først var jeg litt sånn "hvordan skal dette hjelpe?", men gi det litt tid så blir deres livsglede som ufrivillige barnløs inspirerende.  

Det er lov å hate de med barnevogn og mager, men det blir nok lettere med tiden heldigvis. Du er ikke en dårlig person fordi det er vanskelig å takle her og nå. Det er ingen logikk og rettferdighet i hvem som får barn! 

Edit: jeg var med i et sånt self help ufrivillig barnløs kurs med videoer og leksjoner på nettet. For min del ble det for mye fokus på sorg og å ha det vondt, så det hadde ingen god effekt på meg - selv om de ga meg en del verktøy i form av h orden reagere til negative tanker.

Endret 24. november 2021 av Neutral90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei. Tolker det som at du ikke har noen mulighet overhode for graviditet/barn i fremtiden? 

 

Jeg vil bare si at jeg vet ikke.... 

Vi har fremdeles 1 forsøk igjen, så det kan jo gå, men håpet svinner mer og mer. Og jeg aner ikke helt hvordan man skal leve med dette. Jeg skjønner egentlig ikke at det er mulig. 

 

Men det er jo det. 

Ting som har hjulpet meg når livet står på som verst:

 

- Sette meg selv og mitt liv i et større perspektiv. Prøver å visualisere den lille blå planeten vår i det store universet. Tenker på at mitt pittelille liv faktisk ikke betyr så veldig mye. Altså om jeg får barn eller ikke... Det spiller jo ingen rolle. Og hvis jeg ikke kan få det så kan jeg i allefall ikke sørge over det. Da blir det jo dobbelt så trist. Da må jeg i såfall bare gjøre det aller beste ut av et barnløst liv (vet som nevnt over ikke hvordan livet kan bli bra barnløst, hehe) 

- gi sorgen, og gleden, tid. Planlegger uka og kan sette av 3 timer søndag kveld til å sørge. Da kan jeg grine, banne, tenke forferdelige tanker, angre, syntes synd på meg selv osv. Resten av uka er jeg nødt til å tenke positiv, være glad og gjøre ting som jeg vet er bra for mwg. Jeg justerer antall sørgetimer etter hvor vondt livet er der og da. 

- skrive ned en ting hver dag som har vært fint/gjør meg glad/jeg ikke vil glemme/er taknemmelig for

 

Vi er sterkere enn vi tror og klarer alltid mer enn det vi tenker er mulig. Vi må leve igjennom dette uansett, så forsøk å gjør det så godt som mulig for deg. Uansett hva det måtte være

 

De varmeste tanker 💘 og masse lykke med dagene fremover

Anonymkode: d0437...618

Stemmer 😕 Jeg har vel egentlig hatt et lite håp på at det skal gå om jeg bare prøver om og om igjen og lenge nok, men vi har nå tatt valget om å gå videre med livet. Både jeg og min mann har innsett at vi ikke klarer mer. Jeg orker ikke flere sammenbrudd. Jeg er psykisk utmattet. 

Det er vondt å leve med tanken om at jeg aldri skal bli mamma.

Jeg har aldri hvert noen reiselysten person eller hatt noen store tanker om hvordan jeg ønsker å leve livet om jeg ikke fikk barn. Ja jeg kan «leve livet», men for meg er ikke det tilstrekkelig akkurat nå.

Men jeg må nok bare ta tiden til hjelp. For jeg må leve med dette som du skriver  jeg må bare gjøre det beste ut av det. Akkurat nå klarer jeg ikke det, men håper jeg kan klare det med tiden. 

Takk for kloke ord. Og håper virkelig du får oppleve det å bli mamma og at forsøket ditt lykkes💕

 

Anonymkode: e2b88...a3e

[AnonymBruker]

Neutral90 skrev (2 timer siden):

Det å ikke få valget selv er kjempetøft ❤ jeg skriver dette med forbehold om at vi kanskje blir foreldre en dag, men det ser ikke lyst ut. Jeg kan derfor med letthet sette meg inn i følelsene dine. 

Det nære er det vonde. Det er helt greit å distansere seg, å si nei til invitasjoner. Når tanker drifter mot å sammenligne oss med de, må jeg aktivt gå inn for å bryte tankerekken. Forholdet til noen av våre nærmeste blir nok aldri det samme igjen. 

Jeg har måtte slette/gjøre en del stumme på some. Jeg har greid å snu some til noe relativt positivt er å følge de som er lykkelige ufrivillige barnløs, spesielt mstiagendusa. Først var jeg litt sånn "hvordan skal dette hjelpe?", men gi det litt tid så blir deres livsglede som ufrivillige barnløs inspirerende.  

Det er lov å hate de med barnevogn og mager, men det blir nok lettere med tiden heldigvis. Du er ikke en dårlig person fordi det er vanskelig å takle her og nå. Det er ingen logikk og rettferdighet i hvem som får barn! 

Edit: jeg var med i et sånt self help ufrivillig barnløs kurs med videoer og leksjoner på nettet. For min del ble det for mye fokus på sorg og å ha det vondt, så det hadde ingen god effekt på meg - selv om de ga meg en del verktøy i form av h orden reagere til negative tanker.

Jeg har den siste tiden takket nei til en del. Har hvert åpen om at jeg ikke klarer å være sosial for øyeblikket. 

Men kanskje det er en god ide. Begynne på nytt på SoMe. Følge de som faktisk inspirerer meg og som passer meg i den livssituasjonen jeg er i nå. 

 Nei virkelig ingen logikk i det hele tatt. Føler alle burde fått det valget. At om man ville så kunne man få barn. Å bli fratatt den muligheten er vanskelig. Valget blir på en måte tatt for meg 😕 

Prøver virkelig å ikke mislike de med barn eller synes alt er urettferdig. Jeg har så mye å være takknemlig for, men vi er vel egoistiske vesener, og det er vanskelig å skru av den bryteren.

Har tenkt på slike kurs. Får se om jeg prøver meg på noe slikt. 

Anonymkode: e2b88...a3e

[AnonymBruker]

Tok samme valg for 10 år siden. Da var vi mentalt utslitt etter alle nedturene.

Det er et veldig godt liv likevel. På mange måter tror jeg at det var riktig for oss, for vi har så mye annet som betyr noe for oss. Livet uten barn gir mye rom til oss som par. Det gir mye frihet og tid til egenpleie som man ellers ikke ville hatt. Samt spontanitet. Sammenlignet med mange venninner tror jeg både jeg er lykkeligere, mer harmonisk, og er i et mer givende forhold. 

I begynnelsen satt jeg imidlertid ikke pris på noe av dette, og tenkte at verken reise eller karriere betydde noe, og at barn var hele meningen med livet. Vurderte som deg å slette hele SoMe, trakk meg unna venner med barn. Men tiden hjalp, plutselig så jeg også alt det slitsomme og negative med å ha barn, alle bekymringene, alle begrensningene. Og begynte å se hva som ga meg glede i livet, som dels ville bli tatt fra meg om jeg fikk barn. 

Anonymkode: 0784b...70d

[AnonymBruker]

det gjør uendelig vondt, jeg er i den fase hvor man sorger og er lei seg. Så jeg kan ikke gi et svar. Men er takknemlig for at denne tråden finnes. Fordi det er her hvor jeg tilhører. og dette må jeg lære meg å akseptere. Jeg vil bare følge denne tråden å høre hva de andre sier, som kanskje er i en litt bedre sted nå i livet. Kanskje en dag kommer jeg ditt og. 

Anonymkode: bd564...e1c

[AnonymBruker]

Er det helt klin umulig selv med IVF?

Er det utenkelig å være adoptivmamma eller fostermor? En kollega og kona greide ikke å få barn sammen rett og slett fordi det var for seint for kona. De er i prosessen om å bli fosterforeldre nå ❤️ Det er flere barn som trenger foreldre enn det er foreldre som trenger barn ❤️
 

Lykke til til deg og god klem!

Anonymkode: da203...090

[AnonymBruker]

Jeg ga opp for 15 år siden. Første og andre året var kjipe. Nå som 45 år er jeg egentlig bare glad for at det gikk slik. 

Sørg bare, og finn så en ny måte å leve på. 

Anonymkode: a29e0...b2a

[AnonymBruker]

Du kan jo adoptere? Forstår at det gjerne ikke er helt likt. Men du/dere blir jo foreldre til et barn som virkelig trenger det. Kan også være fosterforeldre. 

Ellers ville jeg fokusert på eget liv. Hva ønsker du? Uten barn er du jo faktisk friere. Du kan reise, bo forskjellige steder uten at et barn kommer i veien for det, du kan jobbe med det du vil uten å måtte ha en 8-16 jobb. Tenk så mye aktiviteter/hobby du kan holde på med!

Og husk...de med barn kommer til å være misunnelig når du kan gjøre som du vil. Du stresser ikke med pass, kan sove, være uthvilt, gjøre akkurat det du vil!

Anonymkode: 74bd7...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.12.2021 den 14.43):

Er det helt klin umulig selv med IVF?

Er det utenkelig å være adoptivmamma eller fostermor? En kollega og kona greide ikke å få barn sammen rett og slett fordi det var for seint for kona. De er i prosessen om å bli fosterforeldre nå ❤️ Det er flere barn som trenger foreldre enn det er foreldre som trenger barn ❤️
 

Lykke til til deg og god klem!

Anonymkode: da203...090

Som en annen ufrivillig barnløs (ikke ts) så er det verste noen kan foreslå er å adoptere eller fosterbarn. Jeg hater intenst når det blir forslått som løsning. Det kan være ett alternativ når man har fått kontroll på sorgen og begynner å forsone seg med situasjonen. Men det er overhodet ingen trøst eller hjelp i sorgprosessen. Jeg virkelig virkelig hater uvitenheten til folk som foreslår dette som en enkel løsning når hele verden er gått i grus av sjeleknusende sorg. 

Anonymkode: 8bfb3...e75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Som en annen ufrivillig barnløs (ikke ts) så er det verste noen kan foreslå er å adoptere eller fosterbarn. Jeg hater intenst når det blir forslått som løsning. Det kan være ett alternativ når man har fått kontroll på sorgen og begynner å forsone seg med situasjonen. Men det er overhodet ingen trøst eller hjelp i sorgprosessen. Jeg virkelig virkelig hater uvitenheten til folk som foreslår dette som en enkel løsning når hele verden er gått i grus av sjeleknusende sorg. 

Anonymkode: 8bfb3...e75

Jeg er så enig! 

Det kan like så godt brukes til de som kan få biologiske barn - det er jo "bare" å adoptere i stedet. Da "redder" man et barn som uansett er født, i stedet for å bidra til enda mer overbefolkning og press på miljøet. Pose og sekk, du får både barnet du ønsker deg, uten å sette større miljømessig fottrykk enn nødvendig! 

(...)

Fatter ikke hvorfor det stadig dukker opp holdninger i slike tråder i retning av at det er så enkelt for de ufrivillig barnløse å adoptere, når man selv popper ut egne barn, og ofte flere. 

Anonymkode: 0784b...70d

[AnonymBruker]

Har ikke noen gode råd, for meg var det bare sånn, så jeg godtok det uten å tenke altfor mye over det. Er lenge siden nå, og jeg var nok lei meg over det livet som aldri kunne bli, men samtidig så har jeg heldigvis hatt andre ting i livet som har hatt like stor betydning som barn - f.eks jobb og karriere.

Ser også alt slitet det er med barn, alle de negative sidene. Søvnløshet, sykdom, bekymringer, økonomi, det å være ressurssterk nok på alle områder, ha overskudd til å legge det rette grunnlaget, videreføre riktige verdier, ha mulighet til å takle evt funksjonshemming, bli alene med barnet etc..

Det er ikke noe sorg eller savn for meg nå. Det eneste er at jeg automatisk blir litt utenfor både på jobb, naboer og blant venner fordi barn er noe som naturlig knytter de sammen mens jeg er mer gjesp til sånt. Sånn som livet har blitt så ser jeg at det løste seg til det beste. Jeg har en frihet og selvstendighet som jeg elsker.

Og til dere som sier «dere kan jo bare adoptere/være fosterforeldre»: slutt med det! Aldri si det igjen! 1. Det er ingenting «bare» med det og 2. Det kan ikke sammenlignes. Slutt også med «er du helt sikker?». Bare.. slutt. Samme til dere som innleder en samtale med å snakke om barna og sier «du da, har du barn?» og blir stum når man svarer «nei». Før fikk jeg gjerne kommentaren «men du har fortsatt god tid» (eh, nei…), mens nå da jeg nærmer meg 45 så blir de bare stumme. Det fins andre ting å snakke med fremmede om enn barn..

Anonymkode: 5bf5e...509

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.12.2021 den 14.43):

Er det helt klin umulig selv med IVF?

Er det utenkelig å være adoptivmamma eller fostermor? En kollega og kona greide ikke å få barn sammen rett og slett fordi det var for seint for kona. De er i prosessen om å bli fosterforeldre nå ❤️ Det er flere barn som trenger foreldre enn det er foreldre som trenger barn ❤️
 

Lykke til til deg og god klem!

Anonymkode: da203...090

Ts. Vi har prøvd i 7 år. Er nok ganske liten sjans for at det kan gå for min del. Sjansene mine var små for 7 år siden 😕

Vet du mener godt, men det er uaktuelt med noe annet enn et biologisk barn for meg. Applauderer de som går den veien, men det er ikke noe for meg eller mannen min. 

Takk 💕

Anonymkode: e2b88...a3e

[AnonymBruker]

Finn andre i samme situasjon.

Dette er nok lettere når man bor i byen, jobber i et stort firma og er eksponert for mange mennesker. Kanskje en grunn til at mange "trekker" mot Oslo?

Jeg har et par ufrivillig barnløse kolleger og det hjelper meg at jeg når som helst kan ta kontakt og spørre om vi skal ha lunsj sammen, eller en kaffe. Det blir veldig mye barneprat i jobbsammenheng, og man må skape sine pusterom.

Anonymkode: 382fc...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.12.2021 den 19.08):

Du kan jo adoptere? Forstår at det gjerne ikke er helt likt. Men du/dere blir jo foreldre til et barn som virkelig trenger det. Kan også være fosterforeldre. 

Ellers ville jeg fokusert på eget liv. Hva ønsker du? Uten barn er du jo faktisk friere. Du kan reise, bo forskjellige steder uten at et barn kommer i veien for det, du kan jobbe med det du vil uten å måtte ha en 8-16 jobb. Tenk så mye aktiviteter/hobby du kan holde på med!

Og husk...de med barn kommer til å være misunnelig når du kan gjøre som du vil. Du stresser ikke med pass, kan sove, være uthvilt, gjøre akkurat det du vil!

Anonymkode: 74bd7...cd9

Ts. Vi ønsker ikke å adoptere eller bli fosterforeldre. 

Akkurat nå føler jeg at jeg er dypt i en sorgprosess. Klarer på en måte ikke å tenke på noe annet. Ønsker ingenting akkurat nå. Eneste jeg har tenkt er om jeg kanskje skal begynne å studere igjen🤷‍♀️

Vanskelig å tenke at de med barn skulle bli misunnelig på meg når jeg skulle ønske jeg var i deres posisjon  nei uff nå er jeg bare negativ. Håper tiden vil endre det.

Anonymkode: e2b88...a3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.11.2021 den 22.07):

Stemmer 😕 Jeg har vel egentlig hatt et lite håp på at det skal gå om jeg bare prøver om og om igjen og lenge nok, men vi har nå tatt valget om å gå videre med livet. Både jeg og min mann har innsett at vi ikke klarer mer. Jeg orker ikke flere sammenbrudd. Jeg er psykisk utmattet. 

Det er vondt å leve med tanken om at jeg aldri skal bli mamma.

Jeg har aldri hvert noen reiselysten person eller hatt noen store tanker om hvordan jeg ønsker å leve livet om jeg ikke fikk barn. Ja jeg kan «leve livet», men for meg er ikke det tilstrekkelig akkurat nå.

Men jeg må nok bare ta tiden til hjelp. For jeg må leve med dette som du skriver  jeg må bare gjøre det beste ut av det. Akkurat nå klarer jeg ikke det, men håper jeg kan klare det med tiden. 

Takk for kloke ord. Og håper virkelig du får oppleve det å bli mamma og at forsøket ditt lykkes💕

 

Anonymkode: e2b88...a3e

Jeg og mannen har alltid vært reiselystne og har "levd det gode liv sammen" - masse reise, restaurantbesøk, aktiviteter og mer. Folk har snakket om oss som liebhabere og kommentert at vi bare koser oss. Og det HAR vært kjempehyggelig.

Så bestemte vi oss for at tiden var moden var barn, og det er det jo en grunn til. Jeg føler litt at jeg har "reist fra meg" og var moden for å bli mor. Så sluttet jeg på prevensjon, og....ingenting. 

Problemet nå er at jeg sliter med å skru hodet tilbake. Jeg innstilte meg mentalt på at jeg var klar for familieliv, og det føles umulig å resette tankegangen. Det er ikke så viktig for meg å ha en langweekend i Madrid nå. Hva skal jeg der liksom. 

Så jeg forstår hvordan du tenker, selv om jeg i utgangspunktet hadde det slikt. Jeg pleide å slite med å forstå de som bare kunne fokusere på fertilitet. Nå forstår jeg det inderlig godt, for det er altoppslukende når man står i det. Og alt annet blir litt hult og tomt.

Anonymkode: 382fc...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Som en annen ufrivillig barnløs (ikke ts) så er det verste noen kan foreslå er å adoptere eller fosterbarn. Jeg hater intenst når det blir forslått som løsning. Det kan være ett alternativ når man har fått kontroll på sorgen og begynner å forsone seg med situasjonen. Men det er overhodet ingen trøst eller hjelp i sorgprosessen. Jeg virkelig virkelig hater uvitenheten til folk som foreslår dette som en enkel løsning når hele verden er gått i grus av sjeleknusende sorg. 

Anonymkode: 8bfb3...e75

Som frivillig barnløs får jeg også høre dette med adopsjon og fosterbarn. Akkurat som om det er noe man må bli om man ikke kan eller ønsker å få egne barn.

Til TS, du må bare la sorgprosessen gå sin gang, og vær forberedt på at det kan ta sin tid. Du trenger heller ikke tenke at du som ufrivillig barnløs må dyrke karriere, hobby eller reising. Det eneste du trenger er å få være deg. Det kan være en idé å finne seg noen barnløse venner, om det er frivillig eller ufrivillig barnløse. I perioden hvor "alle" har små barn kan det være greit å ha flere relasjoner å spille på.

 

Anonymkode: be04b...17a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er så enig! 

Det kan like så godt brukes til de som kan få biologiske barn - det er jo "bare" å adoptere i stedet. Da "redder" man et barn som uansett er født, i stedet for å bidra til enda mer overbefolkning og press på miljøet. Pose og sekk, du får både barnet du ønsker deg, uten å sette større miljømessig fottrykk enn nødvendig! 

(...)

Fatter ikke hvorfor det stadig dukker opp holdninger i slike tråder i retning av at det er så enkelt for de ufrivillig barnløse å adoptere, når man selv popper ut egne barn, og ofte flere. 

Anonymkode: 0784b...70d

Kanskje vi skal begynne å foreslå at de med barn skal leke " bo leken (istedet for stolleken)" de sender barna til neste nabolag og får nye fra forrige nabolag? Man blir jo glad i dem underveis selv om det ikke var de barna man i utgangspunktet hadde, eller som oss ufrivillig barnløse som ikke fikk de man hadde planlagt. 

Anonymkode: 8bfb3...e75

[Hero1]

Lev som frivillig barnløs da vel!