Gå til innhold

Ble meddelt autismediagnose over telefon


Fremhevede innlegg

Skrevet

Noen behandlere er ubetenksomme og kan overbringe diagnoser på telefon. Noen pasienter syns det er helt greit, andre ikke. Så kjære deg, ring DPS og si at du ønsker deg en time så fort som mulig fordi du har mange spørsmål og du trenger å prate med behandleren din. Si at du har vært i kjelleren siden du fikk beskjeden også. Du blir heller ikke avsluttet i DPS pga man finner en diagnose. Det vil være flere ting å jobbe med og dere blir enig sammen når det evt blir en en avslutning. Lykke til❤️ Hilsen en som jobber i et DPS 

Anonymkode: 14655...439

  • Liker 3
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Forstår godt at du ikke likte å få en slik beskjed på den måten. Jeg hadde reagert akkurat som deg. Håper du har noen å snakke med om dette, som kan være en støtte for deg og at du ber om en time på dps for å kunne drøfte det litt. Skjønner godt at det var sjokkerende , selv om du visste du ble utredet for det og ikke forventet å få vite det, uanmeldt over telefonen. 

  • Liker 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg var til utredning for adhd hos en nevropsykolog, og når hun var klar med svaret, bestilte jeg en time hos fastlegen der hun ble med, og diagnosen ble formidlet der. Samtidig gikk hun gjennom hele utredningen, forklarte og fortalte, og kom med anbefalinger for videre oppfølging. Derfra henviste fastlegen meg til dps for videre oppfølging og medisinutprøving. 

Jeg "visste" jo hva svaret ble, men jeg hadde ikke sittet pris på om jeg fikk vite det via telefon, spesielt om jeg var helt uforberedt på at hun skulle ringe. Man har jo mange spørsmål og tanker, og det er litt spesielt å gi en slik beskjed over telefon for så å la vedkommende sitte igjen med mye i hodet.

Jeg håper du lander snart ts. Jeg er helt sikker på at det blir bedre snart. Også er det vel litt godt å få svar på hvorfor man er som man er? Det husker jeg at jeg synes, det var mange ting som falt på plass når jeg fikk diagnosen. 

Anonymkode: ee440...d40

Ja, akkurat sånn skulle jeg ønske at jeg hadde blitt møtt. Med omtenksomhet, en skikkelig forklaring og bevissthet om at det kan være tøft å få en diagnose, selv om man har bedt om utredningen selv. Og ikke minst med forståelse for at jeg kanskje ikke befinner meg i en optimal setting for en slik telefonsamtale. Jeg kunne ha vært på date, på kurs, på reise, i en begravelse, altså hva som helst.

Faktisk var det veldig asperger-aktig å meddele meg diagnosen på telefon, i en helt upassende setting, uten forklaring og fullstendig brått på, hahaha 😂. Jeg er ikke sint på ham, men i dyp sorg og hadde behøvd den samtalen. Jeg setter pris på at flere her forstår min reaksjon, det gir meg styrke til kanskje å klare å be om en oppfølgningstime.

Ts

Anonymkode: c5771...309

  • Liker 5
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Noen behandlere er ubetenksomme og kan overbringe diagnoser på telefon. Noen pasienter syns det er helt greit, andre ikke. Så kjære deg, ring DPS og si at du ønsker deg en time så fort som mulig fordi du har mange spørsmål og du trenger å prate med behandleren din. Si at du har vært i kjelleren siden du fikk beskjeden også. Du blir heller ikke avsluttet i DPS pga man finner en diagnose. Det vil være flere ting å jobbe med og dere blir enig sammen når det evt blir en en avslutning. Lykke til❤️ Hilsen en som jobber i et DPS 

Anonymkode: 14655...439

Tusen takk ❤️. Jeg skal som sagt prøve å få opp motet. Psykologen meldte meg på et aspergerkurs de har der, men det begynner ikke før om mange måneder, så i mellomtiden hadde jeg trengt den ene samtalen for å kunne fordøye ting og forstå alt litt bedre. 

Ts

Anonymkode: c5771...309

Skrevet
Hannah80 skrev (5 timer siden):

Jeg forsto veldig godt hva ts formidlet. Hun skrev jo til og med at hun ikke var forberedt på å få Asperger-diagnosen. Derfor skrev jeg det jeg skrev:) Selvsagt burde det ikke foregått over telefon. 

Men ts var til utredning for Asperger syndrom så vedkommende var jo forberedt på en mulig diagnose men ikke forberedt på å få konklusjonen formidlet over telefon. Ts fikk en sorgreaksjon med mange påfølgende spørsmål. Det kan jo handle om at diagnosen ble formidlet i en vanskelig kontekst slik at ts ikke fikk stilt de spørsmålene vedkommende ønsket. Så nei, svaret ditt viser at du ikke forstod problemstillingen og at du trolig ikke har forsøkt særlig godt å forstå hvorfor dette ble vanskelig for ts. 

  • Liker 1
Skrevet
Gjenferdet skrev (8 timer siden):

Du nevner DPS, ts. Er det de som har konkludert med diagnosen? De kan vel egentlig ikke stille autismespekterforstyrrelser? Det er det habiliteringstjenesten som skal gjøre ved hjelp av nevropsykolog.

Jeg ble utredet av en nevropsykolog som jobbet på DPS. :)

Skrevet
12 hours ago, AnonymBruker said:

Virker som ts er ganske sosial da siden hen har flere venner så kanskje derfor. 

Anonymkode: 9651a...f32

Høres ikke ut som asperger nei.

Anonymkode: d1433...50b

  • Liker 2
Skrevet
1 hour ago, AnonymBruker said:

Tusen takk ❤️. Jeg skal som sagt prøve å få opp motet. Psykologen meldte meg på et aspergerkurs de har der, men det begynner ikke før om mange måneder, så i mellomtiden hadde jeg trengt den ene samtalen for å kunne fordøye ting og forstå alt litt bedre. 

Ts

Anonymkode: c5771...309

Det er ikke akkurat en alvorlig kreftdiagnose så syntes du tar veldig på vei nå.

Anonymkode: d1433...50b

Skrevet
1 hour ago, Jane Eyre said:

Men ts var til utredning for Asperger syndrom så vedkommende var jo forberedt på en mulig diagnose men ikke forberedt på å få konklusjonen formidlet over telefon. Ts fikk en sorgreaksjon med mange påfølgende spørsmål. Det kan jo handle om at diagnosen ble formidlet i en vanskelig kontekst slik at ts ikke fikk stilt de spørsmålene vedkommende ønsket. Så nei, svaret ditt viser at du ikke forstod problemstillingen og at du trolig ikke har forsøkt særlig godt å forstå hvorfor dette ble vanskelig for ts. 

Hvorfor en sorgreaksjon? Utredes man for asperger vet man vel på forhånd at det er noe galt, og diagnosen bør ikke komme som noe sjokk.

Anonymkode: d1433...50b

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Høres ikke ut som asperger nei.

Anonymkode: d1433...50b

Jeg opplever at diagnosen er riktig, særlig nå som jeg har snakket med familien og fått litt ærlige tilbakemeldinger på hvordan de oppfatter meg. I tillegg sliter jeg med ansiktsblindhet, hvorav nesten halvparten av disse har en autismediagnose. 

Ts

Anonymkode: c5771...309

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg opplever at diagnosen er riktig, særlig nå som jeg har snakket med familien og fått litt ærlige tilbakemeldinger på hvordan de oppfatter meg. I tillegg sliter jeg med ansiktsblindhet, hvorav nesten halvparten av disse har en autismediagnose. 

Ts

Anonymkode: c5771...309

Da forstår jeg ikke hvorfor du ble så sjokkert når du fikk diagnosen. Hva er problemet? Det er stor pågang i psykiatrien. Behandler hadde nok viktigere ting å ta seg av.

Anonymkode: e6a17...8cb

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvorfor en sorgreaksjon? Utredes man for asperger vet man vel på forhånd at det er noe galt, og diagnosen bør ikke komme som noe sjokk.

Anonymkode: d1433...50b

Nei, si det. Jeg hadde faktisk forventet å bli lettet når konklusjonen kom, hva enn psykologen skulle lande på, men slik ble det altså ikke.

Det handler vel om det håpet jeg aldri helt har gitt slipp på om at jeg en dag skulle klare å forbinde meg ordentlig med andre mennesker og bli frisk, i tillegg til sorgen over at jeg aldri fikk riktig hjelp.

Som jeg har skrevet tidligere sørger jeg over mitt liv. Jeg tror nok det er en ganske så alminnelig reaksjon å få.

Ts

Anonymkode: c5771...309

  • Liker 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da forstår jeg ikke hvorfor du ble så sjokkert når du fikk diagnosen. Hva er problemet? Det er stor pågang i psykiatrien. Behandler hadde nok viktigere ting å ta seg av.

Anonymkode: e6a17...8cb

Jeg visste ikke at ansiktsblindhet er koblet til autisme før for noen dager siden. Etter å ha fått diagnosen googlet jeg mine sære sider + asperger og da dukket koblingen selvsagt opp. I tillegg til mange andre særheter som jeg har og som jeg ikke ante var typisk autistiske. 

Ts

Anonymkode: c5771...309

Skrevet
8 hours ago, AnonymBruker said:

Nei, jeg kjente meg overhodet ikke igjen i alle kriteriene, så jeg trodde som sagt at konklusjonen ville bli at jeg slet med autisme som barn, og dermed hadde fått en dårlig start på livet, men at jeg i dag har så få autistiske symptomer at jeg ikke tilfredsstiller diagnosekriteriene lenger.

En utredning for autisme hos voksne tar også i betraktning hvordan man fungerte som barn. Jeg er ikke ute etter å få medlidenhet, jeg lurer egentlig bare på hvor vanlig en slik praksis er, for personlig opplevde jeg psykologens oppringning som et sjokk.

Ts

Anonymkode: c5771...309

Trodde ikke man kunne vokse av seg autisme? Så om du trodde du hadde det som barn har du det vel fortsatt. Eller har jeg misforstått?

Anonymkode: 40a77...eed

Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Trodde ikke man kunne vokse av seg autisme? Så om du trodde du hadde det som barn har du det vel fortsatt. Eller har jeg misforstått?

Anonymkode: 40a77...eed

Det er gjort studier der man har kartlagt folks symptomer som barn og etter at de har blitt voksne. Selv om de kunne ha like mange symptomer som barn, viste det seg at dette kunne endre seg i voksen alder, i den grad at enkelte hadde så få symptomer at de ikke lenger oppfylte kriteriene for diagnose som voksne. 

Det betyr ikke at de er blitt kvitt autisme, men at de har funnet gode strategier og har lært seg måter å håndtere funksjonshemningen på. Dette gjelder vel særlig aspergere med høyere intelligens og kvinner, som i større grad enn menn forventes å være sosiale, og som dermed øver seg mer på akkurat dette og blir flinkere til å kamuflere symptomene.

Ts

Anonymkode: c5771...309

  • Liker 1
Skrevet

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke akkurat en alvorlig kreftdiagnose så syntes du tar veldig på vei nå.

Anonymkode: d1433...50b

Hvis du har problemer med å forstå min reaksjon, kan du kanskje forstå det dersom det gjaldt ditt eget barn... Tenk deg at barnet ditt har slitt gjennom hele barndommen uten å få noen god hjelp. Snarere tvert i mot. Barnet ditt har hatt så store sosiale problemer at det i praksis har vært handikappet.

Hvordan ville du oppleve det når barnet ditt til slutt fikk en autismediagnose, noe du hadde mistenkt i mange år, men aldri fått gehør for? Ville du bare ha følt lettelse og glede? Eller ville du også ha følt en stor sorg over at barnet ditt aldri fikk den hjelpen og forståelsen det behøvde?

Jeg har levd hele mitt liv med store sosiale problemer og har møtt på så utrolig mye uforstand og "man klarer det man vil"-holdninger. Det er naturlig å sørge over dette.

Ts

Anonymkode: c5771...309

  • Liker 1
Skrevet (endret)
AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

 

Hvis du har problemer med å forstå min reaksjon, kan du kanskje forstå det dersom det gjaldt ditt eget barn... Tenk deg at barnet ditt har slitt gjennom hele barndommen uten å få noen god hjelp. Snarere tvert i mot. Barnet ditt har hatt så store sosiale problemer at det i praksis har vært handikappet.

Hvordan ville du oppleve det når barnet ditt til slutt fikk en autismediagnose, noe du hadde mistenkt i mange år, men aldri fått gehør for? Ville du bare ha følt lettelse og glede? Eller ville du også ha følt en stor sorg over at barnet ditt aldri fikk den hjelpen og forståelsen det behøvde?

Jeg har levd hele mitt liv med store sosiale problemer og har møtt på så utrolig mye uforstand og "man klarer det man vil"-holdninger. Det er naturlig å sørge over dette.

Ts

Anonymkode: c5771...309

Jeg har opplevd noe av det samme som deg. Mamma ble ikke hørt da hun forsøkte å få hjelp til meg som barn og jeg fikk selv diagnosen da jeg var 26 tror jeg det var. 

For min del så hadde jeg så mange alvorlige diagnoser fra før av så vil ikke si det vekte noen sorg i meg. Det var mye verre å få borderline-diagnosen. 

Å få AS-diagnosen gjorde jo at mange brikker falt på plass og jeg forstod meg selv bedre. Jeg innså også hvor hardt jeg faktisk har jobbet. For å ha klart det jeg har klart (jeg klarer for øvrig heller ikke å bruke min utdanning, jeg går på AAP på vei mot ufør), det var i grunnen ganske tøft gjort. Men så forstod jeg jo hvor ufattelig mye det hadde kostet meg. At det ville nok vært så mye lettere uten den diagnosen. Så dukket det etter hvert opp en slags skam over å ha diagnosen. Jeg vil ikke at folk skal vite det. Fordi jeg orker verken at de skal vite at jeg sliter med slikt, men jeg vil faktisk ikke høre fra folk uten kompetanse si at det hadde de aldri gjettet. Fordi de feks kjenner én person med mer alvorlig gras av det. 

Så som du kan se så har jeg også hatt diverse reaksjoner og tanker rundt å få den diagnosen. Noen ganger blir jeg irritert hvis jeg sier eller gjør noe som er typisk AS også blir det påpekt/ledd av. Ikke at jeg er hårsår eller tar meg selv høytidelig, snarere tvert imot, men kan ikke mine rare kommentarer, at jeg ikke skjønner noe, tar ting bokstavelig, bare få være slik jeg er, framfor at det skal puttes inn i at nå kom AS-trekkene fram. Selv om jeg vet at det er jo nettopp det som skjer, men jeg har ikke lyst til at det skal være en del av min identitet. Jeg er skikkelig godt på å le av meg selv og få andre til å gjøre det samme når jeg går litt på trynet. Det er en av mine strategier. :)

Jeg har Asperger ja, men jeg er da først og fremst et menneske. I motsetning til hva mange på KG og DOL virker til å mene. ALT med de handler om at de har Asperger. 

Slik må du passe på å ikke begynne å tenke om deg selv. Du er deg og bra er det. 

Endret av Purple_Pixiedust
  • Liker 2
Skrevet
Gjenferdet skrev (10 timer siden):

Du nevner DPS, ts. Er det de som har konkludert med diagnosen? De kan vel egentlig ikke stille autismespekterforstyrrelser? Det er det habiliteringstjenesten som skal gjøre ved hjelp av nevropsykolog.

det er veldig ulikt organisert i landet. De fleste steder er det voksenhabilitering på sykehuset, men noen steder gjør også DPS slike utredninger. 

Anonymkode: b2540...815

  • Liker 1
Skrevet

Fryktelig uprofesjonelt. Det synes jeg du skal gi tilbakemelding på, gjerne skriftlig, så de kan lære. At noen leger har dårlige pasientmanerer er en ting, men at en psykolog har det er uakseptabelt.

Anonymkode: 37a76...341

  • Liker 2
Skrevet
Purple_Pixiedust skrev (55 minutter siden):

Jeg har opplevd noe av det samme som deg. Mamma ble ikke hørt da hun forsøkte å få hjelp til meg som barn og jeg fikk selv diagnosen da jeg var 26 tror jeg det var. 

For min del så hadde jeg så mange alvorlige diagnoser fra før av så vil ikke si det vekte noen sorg i meg. Det var mye verre å få borderline-diagnosen. 

Å få AS-diagnosen gjorde jo at mange brikker falt på plass og jeg forstod meg selv bedre. Jeg innså også hvor hardt jeg faktisk har jobbet. For å ha klart det jeg har klart (jeg klarer for øvrig heller ikke å bruke min utdanning, jeg går på AAP på vei mot ufør), det var i grunnen ganske tøft gjort. Men så forstod jeg jo hvor ufattelig mye det hadde kostet meg. At det ville nok vært så mye lettere uten den diagnosen. Så dukket det etter hvert opp en slags skam over å ha diagnosen. Jeg vil ikke at folk skal vite det. Fordi jeg orker verken at de skal vite at jeg sliter med slikt, men jeg vil faktisk ikke høre fra folk uten kompetanse si at det hadde de aldri gjettet. Fordi de feks kjenner én person med mer alvorlig gras av det. 

Så som du kan se så har jeg også hatt diverse reaksjoner og tanker rundt å få den diagnosen. Noen ganger blir jeg irritert hvis jeg sier eller gjør noe som er typisk AS også blir det påpekt/ledd av. Ikke at jeg er hårsår eller tar meg selv høytidelig, snarere tvert imot, men kan ikke mine rare kommentarer, at jeg ikke skjønner noe, tar ting bokstavelig, bare få være slik jeg er, framfor at det skal puttes inn i at nå kom AS-trekkene fram. Selv om jeg vet at det er jo nettopp det som skjer, men jeg har ikke lyst til at det skal være en del av min identitet. Jeg er skikkelig godt på å le av meg selv og få andre til å gjøre det samme når jeg går litt på trynet. Det er en av mine strategier. :)

Jeg har Asperger ja, men jeg er da først og fremst et menneske. I motsetning til hva mange på KG og DOL virker til å mene. ALT med de handler om at de har Asperger. 

Slik må du passe på å ikke begynne å tenke om deg selv. Du er deg og bra er det. 

Tusen takk, kjære Purple_Pixiedust. Jeg kjenner meg igjen i nesten alt du skriver ❤️ og jeg kommer absolutt ikke til å la det bli min nye identitet. Jeg er meg, uansett 😊.

Ts

Anonymkode: c5771...309

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...