Usikker på om jeg skal besøke døende tante.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært veldig nær tanten min, hun bodde i leiligheten under meg når jeg var barn. Nå er hun veldig syk. Legene har sluttet med livsforlengende behandling og gir kun smertestillende. Hun er ikke våken og kommer trolig  aldri til og våkne igjen. En del av meg ønsker og se henne før hun dør, men en annen ønsker ikke og huske henne som så syk. Hun er jo ikke bevist, så om jeg drar blir det for min egen skyld og ikke for henne. Faren min sitter med henne og han mener jeg ikke burde dra, han synes jeg skal huske henne som hun var og ikke som så syk.  Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er red for å angre uansett hva jeg gjør. Jeg er også red for og gråtte så mye når jeg er der at jeg blir en "belastning" for søskenbarna og onkel min. 

 

Har noen vært i lignende situasjon? Hva valgte dere? og har dere angret på valget?

Anonymkode: 1b8a0...e1f

[Lykke Li]

Hvis du ønsker å se henne, så er det aldri feil - og det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man aldri gjorde. 

Du husker henne ikke bare som så syk som hun er nå, men du kan få tatt farvel med henne, noe som kan gjøre sorgen din lettere å bære på sikt. Alle minnene og bildene du har om tanten din forsvinner ikke selv om du besøker henne på dødsleiet. 

Jeg var med mormoren min helt til siste slutt, og jeg har aldri angret på det. Hun var fortsatt min mormor, og det endret seg ikke fordi hun var syk. Det var trist og vanskelig, men tårer er ikke farlig, og å gråte er lov. Det viser bare hvor mye hun betydde for deg. ❤  

Lykke til🥰

[AnonymBruker]

Jeg har gjort begge deler, og tenker at hvis det ikke er særs viktig for deg, så dropp det. 

Anonymkode: 6564f...156

[pia mater]

Jeg tror døende mennesker får med seg det som skjer rundt de. Om de ikke er i stand til å prate eller røre seg, så tror jeg likevel de hører hva som blir sagt og hvem som er der. Så om du ønsker å si farvel, så syns jeg det er helt innenfor. 

Jeg tror du husker henne som frisk selv om du ser henne nå, men det er bare du som kan vite hva som er riktig for deg. 

[AnonymBruker]

Høresansen er den siste som går så jeg tror at folk får med seg mye mer enn vi tror.

Jeg var i samme situasjon som du, min tante ble svært syk og lå på intensivavdeling, jeg er glad jeg fikk besøke henne og ta avskjed. Minnene jeg har er stort sett bare de gode.

Anonymkode: 18e58...9c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2021 den 16.16):

Jeg har alltid vært veldig nær tanten min, hun bodde i leiligheten under meg når jeg var barn. Nå er hun veldig syk. Legene har sluttet med livsforlengende behandling og gir kun smertestillende. Hun er ikke våken og kommer trolig  aldri til og våkne igjen. En del av meg ønsker og se henne før hun dør, men en annen ønsker ikke og huske henne som så syk. Hun er jo ikke bevist, så om jeg drar blir det for min egen skyld og ikke for henne. Faren min sitter med henne og han mener jeg ikke burde dra, han synes jeg skal huske henne som hun var og ikke som så syk.  Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er red for å angre uansett hva jeg gjør. Jeg er også red for og gråtte så mye når jeg er der at jeg blir en "belastning" for søskenbarna og onkel min. 

 

Har noen vært i lignende situasjon? Hva valgte dere? og har dere angret på valget?

Anonymkode: 1b8a0...e1f

Jeg synes du skal gjøre det som er best for deg i dette tilfellet. Ønsker du å se henne, så bør du gjøre det.

Anonymkode: 73b23...88d

[AnonymBruker]

Det trenger ikke være en handling du vil gjøre nå, men kan være en handling du er glad for at du gjorde i ettertid. 

Selv hadde jeg også en tante til min far som jeg vokste opp med i samme hus. Jeg var så ung da hun døde og forsto ikke helt hva som skjedde. Husker at jeg gikk med min mor på besøk og er glad for det i ettertid. Dette fullendte alle minnene jeg har om henne, og tar på ingen måte bort andre minner. 

Hun lå i sykesengen med øyene lukket på det siste. Vi fikk beskjed at de visste ikke om hun hørte oss. Min mor takket henne for alt de hadde hatt sammen og fortalte hva det hadde betydd for henne og barna, oss. 

Jeg holdt på jernstengene på sykesengen, mens jeg sto bøyd over henne og begynte å gråte. Så sa jeg til min mor "jeg er så redd". Da kjente jeg plutselig en hånd over min. Det var min tante som hadde løftet hånden over min hånd. Så hun hørte meg og visste vi var det. 

 

Anonymkode: 5d036...53b

[AnonymBruker]

Det er ikke feil, uansett  Du har hèlt lov til å skjerme deg, og du skal ikke ha dårlig samvittighet

På en annen side, så kan det hende at bildene i hodet er skumlere, enn realiteten. At det sånn sett vil gjøre deg godt. Du kan også si fra til en pleier at du gruer deg. 

Pappa'n din sitt instinkt er nok å beskytte deg. 

Klem

Anonymkode: 7f14c...293

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du kommer til å angre på å ha besøkt henne. Mamma lå på sykehuset i fem uker før hun døde, og jeg besøkte henne hver dag, men det er ikke det jeg forbinder med mamma. Jeg husker henne som sprek og vital, og ikke som dødssyk. 

Anonymkode: df4d6...b84

[AnonymBruker]

Det er du som må ta valget for hva som er rett for deg, men hvis du ønsker andres input så ville jeg dratt. Du vil nok mer angre på at du ikke gjorde det.

Jeg hadde et nært forhold til min bestemor og jeg besøkte henne på dødsleiet. Hun var knapt bevisst og tror ikke hun fikk meg seg at hun var der. Men det var godt å ta farvel - og det har ikke overskygget alle de gode minnene jeg har fra barndommen.

Anonymkode: 97e53...054

[Silva Pluvialis]

Jeg synes du skal gjøre det som er riktig for deg, uavhengig av hva andre mener. Det er ikke noe rett og galt svar. Jeg sender deg gode tanker. Jeg vet noe om hvordan det kan være. ❤️

Endret 4. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Det stemmer ikke alltid, det som sies om at man bare angrer det man ikke gjorde. Jeg angrer på at jeg besøkte min bestefar på dødsleiet.  Vi hadde hatt et veldig nært forhold. Da jeg kom dit, så var han bevisst, men han skjønte ikke hvem jeg var. Han var avmagret og så ille ut. Han hadde sparket av seg sengetøyet, og lå der i bare en liten underbukse. Det var et helt forferdelig syn, og jeg blir helt på gråten nå av å beskrive det. Det ødela veldig mye for meg. Det er fortsatt det første bildet som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på ham, selv om det er 30 år siden. Jeg tror også at den erfaringen er grunnen til at jeg ikke klarte å besøke min egen far, da han lå på dødsleiet. 

Så mitt råd er at du kan la være, med god samvittighet. 

Anonymkode: dbdbb...e93

[AnonymBruker]

Ofte så kan det hjelpe med sorgen mår noen går bort å ha sett de ikke ha det bra på det siste. Da blir det på en måte en lettelse at de får slippe. 
Selv sørget jeg langt mer da en bestefar jeg ikke hadde noe nært forhold til døde, enn da bestemoren jeg selv måtte pleie til hun til slutt ble innlagt på sykehjem døde. Da var det i større grad en lettelse fordi hun rett og slett ikke hadde det bra. 
Men folk er forskjellige, og du må føle på det selv. 

Anonymkode: 51543...b56

[pia mater]

Kan også legge til at hvis det er for egen del å få sagt farvel, så vil de aller fleste se mer fredfulle ut etter de har gått bort. Ansiktet er da avslappet, og de er kledd i pene klær. Så hvis man syns det er ubehagelig å se svært syke mennesker, er det en "alternativ" måte å si farvel på. 

[Gjest Acer]

Forsikre deg om at du ikkje drar med viruser  til under ditt evntl. besøk hos tin tante !