Hvordan leve med adhd?

[honningbarn]

Hei. Jeg er 33 år og har nylig fått diagnosen adhd uoppmerksom type. 

Jeg sliter veldig med å overbevise meg selv om at jeg har diagnosen, fordi jeg føler at de tinga jeg sliter med er «vanlige» ting som andre også sliter med, men så får jeg jo ikke ting til i like stor grad som de fleste andre jeg kjenner, så jeg føler meg jo unormal. Og jeg har så mye dårlig samvittighet for at jeg er lat og ustrukturert og føler på så ekstremt lite mestring generelt i arbeidslivet, sosialt og på hjemmefronten. Føler jeg blir helt kokt i hodet av alle forventningene til meg selv som ikke innfris og jeg blir utslitt og redd for at jeg kommer til å «bruke opp hjernen» eller få hjernesvulst eller Alzheimer (for det føles som om hjernen koker hele tiden og har ofte «hjernetåke»). Jeg har fått Ritalin, men føler meg mer nedstemt, angstfylt og deprimert av dem. Har prøvd i to mnd og jeg føler jeg også har vært så opptatt av at de skal fungere at jeg ikke har lyttet til kroppen og dermed ikke skjønt at jeg faktisk holder på å bli deprimert. Jeg vil bare bli blidere og mer tilfreds og rolig i hodet. Jeg har to små barn som dessverre får så mye kjeft fordi jeg ikke har energi til å være konsekvent og sette grenser. De får heller ikke den oppmerksomheten de trenger da jeg ikke klarer å være tilstede i nuet. Jeg føler meg totalt mislykket og føler at jeg burde ha skjønt at jeg ikke skulle hatt barn, selv om jeg elsker de over alt. Jeg håper det blir bedre når de blir større, men jeg mistenker at den ene har arvet min adhd. Jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre, og jeg føler at jeg ikke klarer å prioritere alt, så ofte blir det slik at jobben går foran fordi jeg er så opptatt av å holde «fasaden». Jeg har tidligere slitt med spiseforsyrrelser og gjentakende angst og depresjon. Hadde aldri trodd det var adhd før jeg leste om adhd hos kvinner for litt siden. Er det noen som kan gi meg tips/råd/trøstende ord. Blir det bedre? Jeg skjønner ikke noe av de som skriver at adhd er en superkraft, fordi det for meg kun har ført til elendighet. 

[AnonymBruker]

Hei du!

Jeg er selv 37 år, fikk diagnosen for 1 år siden. 4 år etter eldste barnet mitt.

Det året her har vært en berg og dalbane med følelser. Har også et samlivsbrudd bak meg for to år siden som jeg har slitt med i tillegg. Men nå, endelig føler jeg det har løsnet litt.

Ritalin var ikke noe for meg. Gikk fort over på aduvanz. Men pga bivirkning etter noen mnd måtte jeg ta en pause. Jeg var også usikker på hva aduvanz gjorde for meg. Men i pausen på et par uker merket jeg det veldig godt hvor god effekt den har. Har du spurt om å få byttet medisin?

Ang symptomer på adhd opplever jo alle litt av veldig mye av dette. Men det er jo når det går over til å bli et problem for den som har det at det er adhd. Men alle kan kjenne seg igjen i noe av det. Men ikke i alle tingene samtidig eller slik at det går utover livskvaliteten. Selv om mange later til å tro det....

Min eksmann forstår fortsatt ikke hva adhd er, selv om barnet har det. Han klarer ikke sette seg inn i det dessverre.

Jeg leste meg godt opp når barnet fikk diagnosen, å var sånn sett litt forberedt? Men allikevel var det noe helt annet i faktisk få det selv. Men jeg har også vært lang nede, alltid slitt med mat, å jeg er veldig hjernetrøtt. Jeg har alt kaos på innsiden, å hodet går non stop. Jeg klarer aldri skru det av. Impulsiv, dårlig med penger.

Har du meldt deg inn i f eks. Kvinner med adhd på Facebook? Veldig nyttig gruppe.

Magnus Jackson Krogh har også masse bra.

Har du noen du kan snakke med? Jeg har en bestevenn jeg kan si alt til, som har vært der gjennom hele greia. Det har nok reddet meg.

❤

Anonymkode: 4ed0e...b6a

[honningbarn]

Tusen takk for svar! Det setter jeg så stor pris på! ❤️ Det hjelper veldig å vite at man ikke er alene. Jeg er selv redd for hvordan det her påvirker forholdet mitt, da jeg heller ikke tror samboer skjønner så mye av det. Det er nok fordi jeg har «skjerpet» meg såpass mye i alle år så det ser jo ut som det går bra. Men med flere krav og omsorgsoppgaver har det jo bikket helt over, og jeg føler at livet har blitt et uendelig kaos, og jeg kjenner på lite håp for fremtiden. Jeg har lest masse om diagnosen og jeg kjenner meg jo så igjen, men så har jeg så lyst til å være velfungerende og «normal», så jeg sliter med å akseptere det, og hvis jeg har en god dag så kan jeg plutselig bli usikker på om det er rett og gruble masse over det (men det er vel kanskje også et tegn på at jeg har det 🙈).

Jeg er sikker på at jeg trenger noen å prate med, men har ikke så lyst til å bruke venninner til det. Noen vet en del, men jeg bagatelliserer det en del både for å beskytte meg selv og for at de ikke skal trekke seg unna. Men så går jeg på smeller innimellom og overdeler, så angrer jeg og føler skam etterpå. 
 

Jeg synes det er rart at man kun får tilbud om medisiner/kurs og ikke samtaleterapi, men jeg må vel prøve å få fastlegen til å henvise meg til psykolog. Jeg skal snakke med psykiater om å få bytte, for jeg tror nok ritalinen har forsterket de depressive tankene. Jeg er også medlem av den gruppen på Facebook, men jeg tør ikke skrive noe der selv for jeg klarer ikke være så åpen - enda. Men jeg får mye innsikt i hvordan andre har det, og det hjelper! 
 

Jeg har det helt likt som du beskriver! Så flott at du har en bestevenn du kan betro alt til - det er jo gull verdt, hvis man klarer å vise seg så ærlig og sårbar. Det synes jeg er tøft av deg! Tusen takk for støtte og gode tips! Jeg skal sjekke ut Magnus Jackson. Ønsker deg masse lykke til videre, og godt å høre at du har fått det litt bedre etter berg- og dalbaneåret 💕

[AnonymBruker]

honningbarn skrev (9 minutter siden):

Tusen takk for svar! Det setter jeg så stor pris på! ❤️ Det hjelper veldig å vite at man ikke er alene. Jeg er selv redd for hvordan det her påvirker forholdet mitt, da jeg heller ikke tror samboer skjønner så mye av det. Det er nok fordi jeg har «skjerpet» meg såpass mye i alle år så det ser jo ut som det går bra. Men med flere krav og omsorgsoppgaver har det jo bikket helt over, og jeg føler at livet har blitt et uendelig kaos, og jeg kjenner på lite håp for fremtiden. Jeg har lest masse om diagnosen og jeg kjenner meg jo så igjen, men så har jeg så lyst til å være velfungerende og «normal», så jeg sliter med å akseptere det, og hvis jeg har en god dag så kan jeg plutselig bli usikker på om det er rett og gruble masse over det (men det er vel kanskje også et tegn på at jeg har det 🙈).

Jeg er sikker på at jeg trenger noen å prate med, men har ikke så lyst til å bruke venninner til det. Noen vet en del, men jeg bagatelliserer det en del både for å beskytte meg selv og for at de ikke skal trekke seg unna. Men så går jeg på smeller innimellom og overdeler, så angrer jeg og føler skam etterpå. 
 

Jeg synes det er rart at man kun får tilbud om medisiner/kurs og ikke samtaleterapi, men jeg må vel prøve å få fastlegen til å henvise meg til psykolog. Jeg skal snakke med psykiater om å få bytte, for jeg tror nok ritalinen har forsterket de depressive tankene. Jeg er også medlem av den gruppen på Facebook, men jeg tør ikke skrive noe der selv for jeg klarer ikke være så åpen - enda. Men jeg får mye innsikt i hvordan andre har det, og det hjelper! 
 

Jeg har det helt likt som du beskriver! Så flott at du har en bestevenn du kan betro alt til - det er jo gull verdt, hvis man klarer å vise seg så ærlig og sårbar. Det synes jeg er tøft av deg! Tusen takk for støtte og gode tips! Jeg skal sjekke ut Magnus Jackson. Ønsker deg masse lykke til videre, og godt å høre at du har fått det litt bedre etter berg- og dalbaneåret 💕

Det her med og skjerpe seg kjenner jeg veldig godt igjen. For etter mange mange år så lærer man seg mestringsstrategier, men etterhvert blir det så mange at man fort kan falle sammen. For det blir for mye. Samt dette med flink pike, man skal for guds skyld ikke vise seg sårbar, å man trenger hvertfall ikke hjelp!

Andre ser jo som du sier at det går så bra. Man fikser alt, mens man på innsiden har totalt kaos. Når barna da kommer, så er det lett for at alt man har bygd og rakner fordi man får for mye.

Jeg glemmer aldri en avsatt time til noe, men ingen vet hvor mange påminnelser jeg må ha for å huske det. Kalenderen min ser ikke ut. Man har strategier på alt, fordi jeg er livredd for å glemme noe, å sånn sett få negativ oppmerksomhet. Men det er så slitsomt at alt må være så perfekt hele tiden. Gruble og overtenke alt, det er også ganske gjenkjenbart 🙉

Men kvinner får jo ofte angst og depresjonsdiagnose, før de får adhd. Legen på bup sier også at man som umedisinert har mye større sjans for tilleggsdiagnoser som angst og depresjon. Noe jeg tror stemmer. 

Tusen takk, å masse masse lykke til!

Du får si I fra om du ønsker en PM ☺

Anonymkode: 4ed0e...b6a

[Vimsepetra]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

ikke tror samboer skjønner så mye av det.

Det er kanskje ikke så lett å forstå alle nyansene av det? Jeg er sammen med en med ADHD hyperaktiv type, og i vår/sommer fant jeg ut at jeg har ADHD uoppmerksom type. Han fikk diagnosen som barn, og jeg husker at han fremstilte det som i praksis bare noe på papiret, men at jeg måtte lese meg opp. Jeg gjorde ikke det, siden det virket som at det faktisk var bare noe på papiret bortsett fra evig rastløshet. Det tok noen år før jeg begynte å Google og lese litt mer, og oppdaget at ADHD var så mye mer! 

 

Apropos forhold; boken "The ADHD-effect on marriage" og nettsiden  adhdmarriage.com vil jeg anbefale på det varmeste til deg og samboeren din. Den boken åpnet øynene mine for hva ADHD betyr i praksis i et forhold, og etter hvert kjente jeg igjen meg selv i mye av det også.

 

Det finnes visst også mange videoer på TikTok om emnet, i følge flere. (Jeg har ikke TikTok selv, og kan heller ikke tillate meg en slik distraksjon🤣) Der er det folk med ADHD som gir eksempler i hverdagen på ymse utfordringer, og hvordan disse oppleves fra den med ADHD sitt perspektiv.

 

Det skjer forresten ofte, at symptomene øker og fører til større problemer etter å ha fått barn, da nettopp rutiner og organisering blir en mye viktigere del av hverdagen og påvirker flere enn bare en selv.

Endret 13. november 2021 av Vimsepetra
Trykket på send litt for tidlig. Skulle egentlig være anonym, men pytt pytt.

[honningbarn]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det her med og skjerpe seg kjenner jeg veldig godt igjen. For etter mange mange år så lærer man seg mestringsstrategier, men etterhvert blir det så mange at man fort kan falle sammen. For det blir for mye. Samt dette med flink pike, man skal for guds skyld ikke vise seg sårbar, å man trenger hvertfall ikke hjelp!

Andre ser jo som du sier at det går så bra. Man fikser alt, mens man på innsiden har totalt kaos. Når barna da kommer, så er det lett for at alt man har bygd og rakner fordi man får for mye.

Jeg glemmer aldri en avsatt time til noe, men ingen vet hvor mange påminnelser jeg må ha for å huske det. Kalenderen min ser ikke ut. Man har strategier på alt, fordi jeg er livredd for å glemme noe, å sånn sett få negativ oppmerksomhet. Men det er så slitsomt at alt må være så perfekt hele tiden. Gruble og overtenke alt, det er også ganske gjenkjenbart 🙉

Men kvinner får jo ofte angst og depresjonsdiagnose, før de får adhd. Legen på bup sier også at man som umedisinert har mye større sjans for tilleggsdiagnoser som angst og depresjon. Noe jeg tror stemmer. 

Tusen takk, å masse masse lykke til!

Du får si I fra om du ønsker en PM ☺

Anonymkode: 4ed0e...b6a

Ja, det du beskriver er som å lese om meg. Har så mye ulike alarmer og ulike påminnelsesapper som jeg bruker (og glemmer å bruke). Dritslitsomt! Dette flink-pike-greiene har jeg langt inni ryggmargen, og selv om jeg egentlig vet at mange ting er bagateller og noe ikke andre kanskje bryr seg om, så er det allikevel så vanskelig å overtale hjernen. Det koster ekstremt mye å opprettholde et semi-organisert liv, og jeg blir utbrent med jevne mellomrom. Jeg får håpe at bytte av medisin kan gjøre meg litt mer stabil i humøret. Det hjelper ikke at man er litt mer konsentrert på Ritalin når man får så dystre tanker og blir utslitt av det. Tusen takk for støtte! Er så fint å høre fra likesinnede. Det er bare å sende pm hvis du vil😊

[honningbarn]

Vimsepetra skrev (5 timer siden):

Det er kanskje ikke så lett å forstå alle nyansene av det? Jeg er sammen med en med ADHD hyperaktiv type, og i vår/sommer fant jeg ut at jeg har ADHD uoppmerksom type. Han fikk diagnosen som barn, og jeg husker at han fremstilte det som i praksis bare noe på papiret, men at jeg måtte lese meg opp. Jeg gjorde ikke det, siden det virket som at det faktisk var bare noe på papiret bortsett fra evig rastløshet. Det tok noen år før jeg begynte å Google og lese litt mer, og oppdaget at ADHD var så mye mer! 

 

Apropos forhold; boken "The ADHD-effect on marriage" og nettsiden  adhdmarriage.com vil jeg anbefale på det varmeste til deg og samboeren din. Den boken åpnet øynene mine for hva ADHD betyr i praksis i et forhold, og etter hvert kjente jeg igjen meg selv i mye av det også.

 

Det finnes visst også mange videoer på TikTok om emnet, i følge flere. (Jeg har ikke TikTok selv, og kan heller ikke tillate meg en slik distraksjon🤣) Der er det folk med ADHD som gir eksempler i hverdagen på ymse utfordringer, og hvordan disse oppleves fra den med ADHD sitt perspektiv.

 

Det skjer forresten ofte, at symptomene øker og fører til større problemer etter å ha fått barn, da nettopp rutiner og organisering blir en mye viktigere del av hverdagen og påvirker flere enn bare en selv.

Hei! Takk for ditt svar og dine erfaringer også☺️Jøss, det må være utfordrende det også- å være to med diagnosen. Men jeg har litt inntrykk av at man ofte søker seg ubevisst mot mennesker som er litt like en selv. Særlig når en kjenner på de samme utfordringene i livet. Samboeren min finnes ikke stresset, og hver gang jeg har delt bittelitt av det som foregår oppi topplokket har han fått litt sympati og lurt på hvordan jeg klarer å tenke alle disse tankene og  scenarioene. Men merker også at han trekker seg litt unna og er redd for å si ifra om ting grunnet måten jeg ofte reagerer på. Jeg synes det er synd at jeg blir en man må gå på eggeskall rundt, og jeg får ekstremt mye dårlig samvittighet og skam for hvordan jeg reagerer på ting. Jeg skal sjekke ut boken du anbefaler - tusen takk! 😊

Ja, det er helt klart ekstremt vanskelig å håndtere livet når det blir økte krav og man ikke har bare seg selv lenger. Men dersom jeg hadde vært alene kunne det sikkert vært veldig vanskelig også. Blir liksom aldri fornøyd med tilværelsen, selv om jeg egentlig burde vært fornøyd.

Jeg er helt nybegynner her så jeg så ikke at jeg hadde glemt å huke av for anonymt innlegg jeg heller. Håper det er anonymt nok! 😅

[Vimsepetra]

honningbarn skrev (14 minutter siden):

Hei! Takk for ditt svar og dine erfaringer også☺️Jøss, det må være utfordrende det også- å være to med diagnosen. Men jeg har litt inntrykk av at man ofte søker seg ubevisst mot mennesker som er litt like en selv. Særlig når en kjenner på de samme utfordringene i livet. Samboeren min finnes ikke stresset, og hver gang jeg har delt bittelitt av det som foregår oppi topplokket har han fått litt sympati og lurt på hvordan jeg klarer å tenke alle disse tankene og  scenarioene. Men merker også at han trekker seg litt unna og er redd for å si ifra om ting grunnet måten jeg ofte reagerer på. Jeg synes det er synd at jeg blir en man må gå på eggeskall rundt, og jeg får ekstremt mye dårlig samvittighet og skam for hvordan jeg reagerer på ting. Jeg skal sjekke ut boken du anbefaler - tusen takk! 😊

Ja, det er helt klart ekstremt vanskelig å håndtere livet når det blir økte krav og man ikke har bare seg selv lenger. Men dersom jeg hadde vært alene kunne det sikkert vært veldig vanskelig også. Blir liksom aldri fornøyd med tilværelsen, selv om jeg egentlig burde vært fornøyd.

Jeg er helt nybegynner her så jeg så ikke at jeg hadde glemt å huke av for anonymt innlegg jeg heller. Håper det er anonymt nok! 😅

Haha, ja, det har nok skapt noen ekstra gnisninger, tror jeg! 🤣 Nå går det bedre, da.