pappa skal dø

[krystle]

:gri

ne:

idag sovnet pappa stille inn... det er uendelig trist ,men underlig nok så føles det som en lettelse..nå slipper han å lide mere....

det var godt å se at han fikk fred..ingen smerter som tynget han lenger...

dagene kommer til å bli tøffe og savnet vil være enormt..

datteren min på tre tok det veldig rart,gjorde alt for å trøste bestemor og lurte p på om han kunne komme tilbake snart.. de skjønner mer enn vi tror..

glad jeg har barna,det gjør det lettere og komme gjennom sorgen...

heldigvis har vi utrolig mange gode minner,vi får klamre oss fast til de...

livet er urettferdig, viktig å ta vare på de man har kjær og gripe dagen..ingen vet når det er fo sent..

klem

[Gjest Aloha]

Det var veldig, veldig trist å lese at du mistet pappaen din idag. Sender min dypeste medfølelse og varme tanker.

[Gjest]

ble så lei meg av å lese innleggene dine, føler med deg... Ingen ord kan trøste deg i en slik situasjon, men som du sier, nå har han fått fred, og han slipper å lide mer eller være redd for døden, og det er i det minste en fin tanke

Da jeg mistet pappaen min til kreften i fjor, kjentes det slik ut for meg også, jeg er glad han slapp å lide mer... Jeg skrev ett langt brev til ham etter han døde, som han hadde med seg i kisten da han ble begravet, og ett et kors han hadde med seg, som man egentlig bruker i bil som skal gi en lykke på ferden...

masse klemmer og tanker til deg

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hva jeg ska skrive fordi jeg har aldri mistet noen av mine nærmeste-bare besteforelddrene mine. Jeg tenker ofte på det, spesielt i det siste , at neste generasjon som skal bort er mor og far. ( de fikk meg når de var veldig gamle og jeg er bare 20...)

Jeg kan begynne å grine bare jeg tenker på det,men så på en måte tenker jeg det er det som er "livet". Alt skal ende en gang, det er slik vi er skapt.... noen dør av sykdom og i ulykker og noen slipper det... men en ting er sikkert, vi skal ALLE gjennom det før eller senere og miste en vi ikke for alt i verden vil miste...

Jeg tenker på deg og håper du og datteren din vil komme styrket ut av sorgen

[Gjest Gjest]

hei igjen..jeg er gjesten ovenfor..

hadde bare litt lyst å skrive ett værs av ericclaptons sang tears in heaven til deg. Følerdet beskriver hva jeg mente ovenfor.

would u know my name, if I saw u in heaven

would it be the same, if I saw u in heaven

I must be strong

And carry on

Cause I know I don't belong

Here in heaven

[magnhild]

Så utrolig trist.

Håper dere får tid sammen til å bearbeide sorgene deres nå.

Det er så utrolig vondt at ens nærmeste skal bli syke og dø av kreft eller annen sykdom.

Tenker på dere...

[krystle]

jeg trodde jeg taklet sorgen over pappa på en tilfredsstillende måte..

men akk, livet uten pappa er utrolig tungt å tøft..går ikke en dag uten at han er i mine tanker..SAVNER HAN SÅ...

Det er nå jeg merker savnet etter pappa,helt uvirkelig at jeg ikke skal få høre stemmen hans igjen,latteren og okke minst det å få en klem..

nå er det jul snart,og det er ikke noe jeg ser fremtil for å si det sånn..

det verste med sorgen er at man føler seg så alene..mannen og vennene mine prøver å forstå,men de vet ikke hvordan det er.. kanskje jeg skyver dem i fra meg,men jeg føler at jeg må være alene om tankene..

hvordan skal jeg klare å få hverdagen normal igjen????

kroppen er jo lammet av sorg,alle hverdagslige ting er ett ork,den nekter å følge ordre..

tungt å være ansvarlig for mamma også.. det ligger ett stort ansvar der.. hun har det jo mye vanskeligere enn meg,men jeg prøver i alle fall så godt jeg kan å være der for henne,men når man er nedbrudt av sorg selv så er det ikke så mye å gi..

godt å ha ett setd å skrive ned tankene sine, man får på en måte alt ut.

TAKK FOR AT FINNES KG, DU ER TIL STOR HJELP..

[Gjest Gjest]

[Arkana]

Jeg vet hvor tungt du har det. Første julen uten Pappa var forferdelig, den tomme plassen ved spisebordet når vi spiste julemiddag, den tomme stolen i stua når vi delte ut julegaver. Det var alltid han som hang lysene på juletreet. Det var alltid han som tok oss med til kirkegården og tente lys på familiengraven, nå måtte vi tenne lys på hans grav. Det er 1½ år siden, men jeg tenker på Pappa hver eneste dag, og det er fremdeles uvirkelig. Sorgen er lettere å bære, den har blitt en del av hverdagen, men det er fremdeles vondt. Det jeg tenker mest på er alt jeg ikke får dele med ham. Han vil aldri få se at jeg gifter meg (men jeg er så glad han fikk kjenne den mannen jeg vil dele livet mitt med), han vil aldri få møte sine barnebarn, han vil aldri få oppleve pensjonisttilværelsen som han gledet seg til og flytte til Frankrike med Mamma, han får aldri oppleve alle planene de hadde sammen. Alt det føles egentlig verre enn min personlige sorg, alt det han så fram til som aldri vil skje. Ja, det ble litt mye om min Pappa da, men innlegget ditt vekker jo naturlig nok følelser i meg, jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver.

Jeg synes ikke det er noe som heter utilfredsstillende når det gjelder sorg, vi takler den forskjellig. Det er bare en mnd siden han døde, ikke forvent for mye av deg selv. Det er lov å la livet stoppe litt, det er lov å ha det vondt og savne noen som har vært en så stor del av hele livet ditt. Hverdagen vil komme tilbake igjen, det er ingen hast. Jeg ble så overrasket over hvordan vi kunne le og vitse sammen hjemme, bare dager etterpå. Hvordan vi faktisk kunne ha det gøy og tenke på vanlige ting så fort. Det føltes nesten galt. Men samtidig var det godt, det var en god følelse at livet går videre, tross alt.

[krystle]

TIL DEG ARKANA:

[Gjest Bhsiltsk]

Sorg er vondt. Det tærer på det meste, og det skal det gjøre.

Man er så lite forberedt på hvor intenst sorgen er tilstede i hver eneste lille ting man gjør.

Disse "den første xxx" er vonde. Den første bursdagen, første jula, nyttårsaften, påsken, våren, sommeren, høsten, bryllupet, barnedåpen, begravelsen o.s.v. etter at man har mistet noen man var så uendelig glad i, er helt grusomme.

Det kjennes som om man hele tiden prøver å få såret til å gro, men så blir det pirket opp igjen, gang på gang på gang. Og slik går tiden. Man tror det går noenlunde greit, men så velter det opp igjen, nedenfra magen og opp i hjertet. Sorgen overtar tankene og kroppen igjen, når man minst venter det.

Når det har gått noen år, kjennes det nesten litt godt når man får den veltende innover seg igjen. Da merker man at man har kommet gjennom den vonde sorgen, og har lært å leve med den som en del av hverdagen. Det er da man ser at de blødende sårene har blitt til arr. Og det er da man vet at man overlevde det man nesten trodde skulle ta livet av en.

Da merker man plutselig at det kan gå timer mellom hver gang man tenker på den personen man savner så intenst. Dårlig samvittighet kan komme, men husk på at hvor hardt og intenst man sørger er IKKE en målestokk for hvor glad man var i personen. Det er slik det skal være; det SKAL gå an å komme gjennom dagen greit etterhvert.

Enn så lenge har det gått halvannen måned siden faren din døde, og du kommer til å ha det vondt lenge. Jeg svøper ikke inn sannheten for deg, for det ville være å lure deg. Du kommer til å ha vondt lenge. Ikke tenk at du skal komme over sorgen, for det gjør du aldri. Men du kommer deg GJENNOM den. Med tid og stunder.

[Pepita]

For første gang etter far døde kan jeg si, det blir bedre!

Det blir aldri som det var, men det blir lettere i hverdagen.

Det er 4,5 år siden far døde, og jeg tenker fortsatt på han så og si hver dag.

Men det gjør ikke lenger så vondt.

Det kommer vanskelige perioder fortsatt, og vanskelige dager, høytider og merkedager.

[Gjest Gjesta]

Kjære deg! Ville bare si at jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Faren min døde av det samme for flere år siden. Moren min tok det veldig tungt og jeg følte at jeg måtte være veldig sterk og støttende, men sorgen min var jo like stor! Nå er jo den verste sorgen over, men jeg føler jo tapet når jeg vet at han ikke fikk oppleve at jeg tok en utdannelse, giftet meg, fikk barn og mye annet som har skjedd i livet mitt. Jeg var så glad i faren min, vi var nok veldig like og selv om jeg ikke er troende på noen måte så er han liksom med meg hele tiden, han er min trygghet på en måte. Selv om du skal støtte moren din så husk at du også har lidd et tap! Tenker på deg!

[krystle]

nå er det tre mnd siden min kjære elskverdige pappa døde.. dagene er tunge men de flyter av sted..fikk mange spm om jula ikke kom til å bli vanskelig,men jeg føler heller at det er NÅ det er verst..det er nå det begynner å gå skikkelig opp for meg at jeg ikke lenger kan ringe pappa om gode råd..han var mentoren min,det var ingen andre jeg hørte så mye på som pappa..

men som den viljesterke personen han var føler jeg det er viktig å ta tak i seg selv å lære å leve livet uten han,og bevise for han at man klarer seg bra..

jeg har en enorm følelse av at han er rundt oss hele tiden..det blir en slags tryggehet som varmer deg innen ifra.. vanskelig å forklare,men at det er mer mellom himmel å jord er det liten tvil om..

min kjære mor har heldigvis begynt å leve livet sånn smått igjen..akkurat nå er hun på lansarote og nyter sol og varme,mens vi har en meter snø og 5 minus..ganske uvanlig til å være sørlandet..

[Pepita]

En stor til deg, krystle.

Vet hvordan du har det....

[Gjest gjest 0]

Jeg gråter... det værste jeg kan tenke meg er å miste min pappa.... Han betyr mer for meg enn noen annen. Det er kanskje stygt å si det, men jeg har alltid vært pappas jente og å miste han ville vært forferdelig

Jeg føler med deg og håper du kommer deg igjennom dette. Det gjør forferdelig vondt nå, men han har det iallefall bedre nå enn da han led av sykdommen.

Ta vare på deg selv...