Lykkelig Lykke Li?

[AliceNextDoor]

Jeg ville bare legge igjen en melding her og fortelle at du er god.

[Lykke Li]

Jeg skriver ikke så ofte. Jeg føler ikke at jeg har nok å fortelle. Frykten for å fortelle for mye er der hele tiden. Hvordan forteller man, uten å utlevere seg selv? 

Jeg har vært langt nede, lenge. Mye lenger ned enn det de fleste er klar over. Jeg har fundert mye over livet. Livet mitt, som har en fin liten Plutt, en ganske ålreit mann. Livet mitt som er stort og innholdsrikt, samtidig som det til tider føles så uendelig vanskelig, mørkt og tomt. Jeg er heldig, tross alt, så lever jeg. Det går oppover igjen. Etter nesten 3 år i kjelleren så har det skjedd noe inni meg. Som om deler av tåken letter, selv om det fortsatt er en vei å gå. D-vitaminene begynner å virke, selv om jerntablettene er helt håpløse. Jeg får vel leve med kronisk jernmangel. 

Jeg har søkt meg ny jobb. Fast jobb. Det er spennende, jeg har ikke hatt fast jobb på mange år. Jeg ønsker meg denne jobben, samtidig så er jeg veldig redd for å ikke få den. Jeg vet at det er en mulighet for at stillingen går til noen andre, men jeg vet også at jeg kommer til å bli fryktelig skuffet. Jobben er skrevet for meg. Jeg krysser av på absolutt alle punktene de ønsker seg, både av kvalifikasjoner og egenskaper. Det er som om universet har lest hvem jeg er og søkt etter meg. At jeg skal komme tilbake til livet. 

Jeg ønsker å leve. Det er også lenge siden. Ikke siden før Plutten ble født. Det høres grusomt ut å si det på den måten, men det er sant. Selv om jeg elsker Plutten min, så har jeg ofte tenkt at han har det bedre uten meg. At jeg ikke er bra nok, ikke gir han nok. Han er den fineste jeg vet i hele verden. 

[Lykke Li]

Sånn løper dine dager, som ekornet fra tre til mark, til tre igjen fra blomstring og til de nådeløst visne marker.

Gunvor Hofmo

[Lykke Li]

Sommeren har vært vanskelig. Egentlig det siste halve året. Kanskje lenger. Det har skjedd lite, men også mye. Verden er i endring - hvertfall min verden. Jeg er skadet, men det går bra. Tror jeg. Den følelsen av å være helt alene, at ingen er der. Den følelsen er overveldende, selv om den ikke nødvendigvis stemmer. Fornuften sier en ting, men følelsen og "det lille barnet" i meg sier noe annet. Jeg er redd. Vettskremt. Det har skjedd ting jeg ikke kan snakke høyt om. De som vet, de vet. De burde kanskje ikke vite, kanskje vet de for mye, og kanskje vet de for lite. Det kommer et punkt i livet hvor man må gjøre noen valg. Jeg tok noen valg for mange år siden, de var riktige da, men nå føles de feil. Så jeg må velge på nytt. Denne gangen er livet annerledes. Jeg har andre hensyn å måtte ta. Av og til skulle jeg ønske det bare var meg. Det hadde vært enkelt. Enklere. 

Jeg vet ikke hva som kommer. Det er stille før stormen, og jeg må stå i den alene. Som før. Det er skremmende. Underlig. Hvordan kan livet endre seg så mye, og samtidig være helt likt som før? 

[Entern]

Vil bare si at jeg ønsker deg alt godt @Lykke Li😊❤️

[Lykke Li]

Angst. Å våkne med følelsen av at dagen er ødelagt. Jeg vil ikke - orker ikke. Har ikke noe valg. Verden går videre, ting må gjøres. 

Likevel er angsten der. Som en propp i brystkassa. Den lager kvalm, jeg blir skjelven og usikker. Sliten. Den får meg til å glemme å puste ordentlig. Et monster som vokser seg stor og sterk. 

"Husk å puste", "bare tenk positiv", "hva om du bare skjerper deg litt". 

Det hadde vært godt. Å bare kunne skjerpe seg litt, vite at det går over. Jeg får det ikke til, så da ligger jeg her og kjenner på det. Angsten. Monsteret.

[Lykke Li]

Jeg orker ikke mer. Sliten. Gjør for mye, gjør for lite, gjør noe hele tiden, men ingenting som betyr noe. Alt skjer på en gang, samtidig som at det ikke skjer noen ting. For mye tid til å tenke, for lite tid til å leve. Et hamsterhjul. 

[Lykke Li]

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Ubrukelig som jeg er. Det finnes ting der ute som ingen burde vite om, og når de som ikke vet, tror de vet, så skaper det fort utrygge og uforutsigbare situasjoner. Det er skremmende. Jeg er mye redd om dagen, men vet ikke hva jeg er mest redd for. At det skal skje noe med meg, eller at noen jeg er glad i skal gjøre dumme ting, pga. mine opplevelser. Uansett hva jeg sier eller gjør så er det feil - blir feil. Jeg burde bare være stille. Slutte å ha en mening. Min mening teller ikke, såpass vet jeg. 

Jeg er lei. Lei av å være meg, prøve å si noe, tenke, føle eller mene. Det er ikke plass. Ikke alle kan ta plass her i verden, og jeg er en av de som ikke burde ha en. Jeg ser verden i en tåke, som om jeg ikke er en del av den lenger. Det er et vindu mellom meg og alle andre. Jeg står på utsiden, og ser inn, men jeg er ikke velkommen. Jeg er for dum, for svak. Mine tanker er feil, mine meninger er dumme. Jeg er her, men ikke. Jeg ser skygger der det ikke finnes. Kanskje finnes de også. Jeg vet ikke lenger. 

Hvis du har kommet inn å lest dette, så er jeg lei for det. Lei for at jeg finnes, for at jeg har latt dere bli kjent med meg. Jeg er lei for alt jeg har sagt, eller alt jeg har gjort. Jeg er lei for at jeg er meg. 

Jeg er ferdig. 

[Lykke Li]

Ting skjedde. Jeg er ok, men ikke. Innleggelse. Det er jo alltid spennende. Hvor lenge? Jeg vet ikke, det skremmer meg. 

Alt ved denne situasjonen skremmer meg, jeg har ikke kontroll eller oversikt. Det er ikke jeg som bestemmer lenger. Er det en god ting? Kanskje. Kanskje ikke. 

Akkurat nå er det mest kaos, samtidig som jeg er flink til å skjule kaoset. Jeg kan smile pent. Snakke, ha energi og være positiv. Det er det alle vil - er det ikke? 

[Lykke Li]

Jeg er til bry. I veien. Tar opp plass. Jeg er ikke så god på det, liker det ikke. 

"Bruk oss" sier de, men hvordan kan jeg? De er ukjente, stille. Hva om jeg ikke kan stole på dem? Hva om det jeg forteller er for mye, for vanskelig, for vondt? Hva om jeg tar for mye plass. 

Jeg føler veldig på at jeg ikke burde være her. At jeg tar plassen fra en som virkelig, faktisk har bruk for den. En som er syk. Jeg klarer meg jo. Puster. 

Lever. 

Nesten. 

Jeg vet ikke lenger. Det er tåkete, slitsomt og vanskelig. Jeg sover ikke. Spiser ikke. Det er stille, men så mye lyd. Det er uro, men jeg sitter stille. Det er mørkt. 

[Lykke Li]

I dag har jeg tatt meg en røyk. Ikke en hel røyk engang, bare noen trekk. Det smakte godt, samtidig som det ikke var det. Ettersmaken jeg har nå er ganske kjip, men den første smaken i det første trekket minnet meg på hvorfor jeg syns det var godt. Det er 5 år siden sist. Jeg har gitt bort resten av pakken. Jeg vil ikke starte igjen, men i dag har vært vanskelig. Rett og slett dritt. 

Jeg føler. Og følelser gjør mange ting med meg, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg er så god på å late som at alt er fint. At det går bra. I dag er det en søm som har gått opp. Jeg vet ikke om jeg rakner, og hva som skjer hvis jeg tillater meg å selv å gjøre det. Jeg vet ikke om noen tar imot, det har ingen gjort før. Det er skremmende og uforutsigbart. Jeg er redd for å være her, men også redd for å bli sendt hjem. Alt er så flytende. 

[Lykke Li]

Jeg får ikke sove i natt. Har sovet en time tilsammen. Jeg blir så sliten, hjernen føles som grøt. 

Klokka tikker, ser at det er 3 timer til dagen starter. Stress. 

[Lykke Li]

Plass. Tid. Rom. 

Hva betyr det egentlig? 

Å ta plass? Hva betyr det å ta plass i en verden som ikke har plass til deg? Hva gjør du når du prøver, men blir avvist. Ikke bra nok. Viktig nok. Ikke plass. Ikke tid. Ikke nå. Ikke i morgen. En annen gang. Senere. Kanskje. Ikke plass da heller. Ikke tid. Ikke rom. 

Trekk pusten. Ta plass. Ikke ta plass. La andre ta plass. De er viktige. Ikke du. Ikke jeg. Ikke jeg. 

[Lykke Li]

Jeg vet ikke om jeg klarer dette. 

[Lykke Li]

Stillhet.

Det har vært en lang dag. Ikke at noen bryr seg. Jeg er vant til det. At ingen egentlig bryr seg. Hvorfor skulle de? Jeg er ikke verdt det. Verdt tiden. 

Det er stille. 

[Lykke Li]

I have always said that the first night is the worst night. But that's not true, is it? The first night is horrible, but then comes another one. And another one. And another. It never ends. The nights doesn't stop. They don't get worse. They don't get any better. They just stay the same. Horrible, dark. 

The night are silent. Like a witness to something that will never happen. Or to something that will.  

[Lykke Li]

Jeg fryser i kveld. Det er ikke kaldt, men jeg fryser likevel. Det finnes kulde, men den kommer innenfra. Blir ikke frosteøyk eller snøroser av den. Det er bare kaldt. Den kulda som setter seg i beinmargen, og du tror du aldri kommer til å bli varm igjen. Sånn kald. Den kulda. 

[Daryl Dixon]

Du er sterk. 

[Lykke Li]

All those days in the sun, What I'd give to relive just one. Undo what's done. And bring back the light...

Jeg gjør for mye. Jeg gjør for lite. Sier for mye. Sier for lite. Tenker for mye, tenker for lite. Det er mørkt. Og kaldt. Jeg får ikke varmen, finner ikke lyset. Gått meg bort. Ingen tror meg. For jeg er sterk. Holder ut. Fikser. 

Svak. Liten. Redd. 

Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg kan ikke leve med den heller. Jeg vet ikke hvordan. Jeg ødelegger meg selv på veien, men ingen ser det. Ingen bryr seg. Hvorfor skulle de?

[Lykke Li]

Jeg hadde planer om å skrive noe langt og fornuftig i kveld, men jeg er ikke fornuftig. Jeg er kvalm. Følelsesstyrt. Dum. 

Jeg har en klump som sitter fast i mellomgulvet, den vokser, blir mindre og vokser igjen. Den gjør meg usikker. Kvalm. Ekkel. Jeg klarer ikke svelge, eller trekke pusten ordentlig. Den presser seg frem og jeg håndterer den dårlig. Jeg burde være flinkere, bedre. 

Jeg er alene.