Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

:grine2: :grine2: :grine2:

Rørende og flott lesning søndagsengel! Takk for at du delte den med oss! :hjerte:

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Kjempeflott å få lese Søndagsengel!

Og har de virkelig sjiraffgardiner på Fredrikstad sykehus?!? *glede seg*

Skrevet

Jeg skal ikke kjede dere med hele fødselen (den skjedde høsten 2004), men før jeg selv skulle føde satte jeg utrolig stor pris på å høre noen virkelig positive historier, så jeg vil gjerne glede kommende fødende!

Det var en uke før termin, men jeg begynte å kjenne meg klar, stor som en pære og gledet meg til å se knøttet. Vannet gikk om kvelden i halv ti-tiden. Da mannen min kom hjem en time senere ringte vi klinikken og fikk beskjed om å ta det med ro og legge oss. Så det gjorde vi. Ikke før to timer etter at vannet gikk, begynte riene. De økte grassat i styrke de neste to timene, og i totiden ringte vi klinikken igjen, som ba oss fortsette å ta det med ro til tross for at jeg hadde kastet opp av smerte. Halv tre måtte vi i bilen. Det var en grusom kjøretur, selv om vi bare bor sju minutter fra sykehuset!!!

Rett inn på fødestuen, full åpning, hodet var på vei ut og førti minutter senere var knøttet ute! Det var en skikkelig pang-fødsel! Lille vennen hadde armen ved siden av hodet, så jeg måtte sy litt, men ikke noe å snakke om. En halvtime etter fødselen sa jeg til Plonkemannen at dette gjør jeg glatt flere ganger.

Så så enkelt kan det faktisk være! :)

Skrevet

Oi, det gikk fort Plonk!

Vi begynner å få en bra samling fødselshistorier her nå!

Skrevet

Hei :) Fikk lyst til å slenge meg med her og dele min historie, selv om det er fire år siden gutten min så dagens lys.

Jeg begynte å kjenne en diffus murring ved 13-14.00 tiden, visste ærlig talt ikke om det var kynnere eller "the real thing" :sjenert:, hadde ikke hatt noen kynnere i løpet av mitt svangerskap. Etter hvert så syns jeg de ble litt vonde :forvirret: , og husker jeg tenkte: Jøss, er dette kynnere? Åssen er det å ha rier da? :ler:

De kom iallfall tettere og tettere, men jeg bare tenkte at det sikkert var kynnere (tror jeg ikke ville innse alvoret ;) ) Mannen kom hjem ved 17.00-tiden, og begynte å bli litt bekymret. Jeg gikk på do med jevne mellomrom, for å se om den berømte "proppen" hadde kommet. Hadde hørt så mye om den, at det ikke var noe vits i å ringe eller dra til sykehuset før slimproppen løsnet. Jeg så hverken blod eller slim, hadde bare veldig kraftige menslignende smerter. Jeg sa til mannen at han skulle slappe av, dette var bare kynnere.... Tror ikke at han helt stolte på meg, så han ringte for sikkerhets skyld sykehuset og de ba oss komme (det var ca. 45 min kjøring). Jeg sa at vi kunne drøye det litt til, skulle til å begynne med matlaging, også ville jeg se på Farmen først :ler: !

Men, så endelig fikk jeg liksom beviset på at det var alvor: Slim og blod! Ok, tenkte jeg, vi får vel dra da. Jeg var veldig rolig og det er litt vanskelig å forklare, men alt skjedde liksom uten at jeg var helt med.

Vi kom på sykehuset ca, 20.00, fikk rom og beskjed om at "dette kom sikkert til å ta litt tid". Jordmor sjekket åpning, og ble overrasket da den alt var på ca. 8. Jeg fikk klyster og vandret rundt omkring mellom riene. Orket ikke å ligge, bare fokuserte på å gå :) Fikk akupunktur, men har ingen anelse om det hjalp. Hadde også noen varmeflasker på ryggen. Alt i alt hadde jeg det relativt greit.

Jordmor beordret meg inn på selve føderommet etter en stund, og jeg la meg i sengen. Fikk lystgass, det hjalp kanskje litt, da hadde jeg iallfall noe å drive med når det var som verst. Jeg hadde en super jordmor og etter en liten stund lurte hun på om jeg var villig til å prøve noe annet, å snu meg i sengen og stå på alle fire...Ja,ja, tenkte jeg, hvorfor ikke? Jeg fikk snudd meg over, og fikk nesten ikke gjort det før første pressrie kom! Jordmoren beordret meg til å IKKE presse før jeg fikk rigget meg skikkelig til! Uff, lettere sagt enn gjort :forvirret:. På andre pressrie kom gutten min sammen med vannet (kl. 21.50), og det var en lykkens stund :ler:

Jeg fikk lille nurket på magen, han var ganske liten med sine 2510 g, men helt frisk og sunn :). Mannen min var kjempeflink under hele fødselen, og tydelig stolt av meg også. Jordmor mente at dersom vi vurderte å få flere barn så MÅTTE vi komme litt før, ellers risikerte vi å ikke rekke fram i tide. Hun sa også at det var ganske uvanlig med så rask fødsel for førstegangsfødende. Var bare glad til jeg :). Jeg måtte sy to sting innvendig, et på hver side pga. farten han hadde på vei ut.

Jeg var på sykehuset i fem dager, de ville ha meg der lengre pga. ammeproblemer og dårlig vektoppgang på gutten min, men jeg taklet ikke å være der, gråt og hadde det ille og fikk til slutt reise hjem på eget ansvar. I ettertid vet jeg at jeg hadde en depresjon, men det var ingen som var så smarte å ta opp dette med meg der.

Selve fødselen var kjempegrei, selvfølgelig det var vondt på slutten og jeg var redd for å revne skikkelig (det kjentes sånn ut), men som alle sier så glemmer man overraskende fort. Tiden etterpå var vel ikke så rosenrød som forventet med depresjon, ammetrøbbel og utmattelse pga. kolikk, men det er en helt annen historie ;)

Gjest Gjest_Pia_*
Skrevet

Wow.. burde ikke ha lest dette. Flott, ja, men min angst ble ikke akkurat mindre..

Vil jeg noen gang tørre dette..? :tristbla:

Skrevet
Wow.. burde ikke ha lest dette. Flott, ja, men min angst ble ikke akkurat mindre..

Vil jeg noen gang tørre dette..?  :tristbla:

Tenker litt saann jeg ogsaa, men jeg har bestemt meg for aa hoppe i det (altsaa proeve aa bli gravid) selv om jeg har en del angst for aa foede...Kanskje det hjelper aa snakke med en flink og forstaaelsesfull jordmor?

Skrevet
Wow.. burde ikke ha lest dette. Flott, ja, men min angst ble ikke akkurat mindre..

Vil jeg noen gang tørre dette..?  :tristbla:

Det var ikke meningen å skremme deg :klem:, det på slutten av min historie var kanskje litt utenfor temaet og var virkelig ikke ment å være noen demper. Beklager det, men prøvde bare å være ærlig og fortelle hvordan det kan være noen ganger ;) Men, som sagt, det er et helt annet tema.

Og, ja, det tør du :Nikke:

Skrevet

Her er min fødselshistorie..

Jeg hadde termin 6 september 2005. I tidlig uke 34 begynte jeg å føle meg ganske sliten og ikke minst lei av å gå gravid. Jeg hadde hovnet veldig opp i bena og ansiktet var pløsete av vann. Mandag i uke 34 skulle jeg til kontroll til jordmor. Jeg jamret meg over tilstanden min for å få trøst. Hun målte blodtrykket og ble stresset. Det hadde ligget på 110/70 hele graviditeten, men nå hadde det hoppet til 160. Hun sa hun ville legge meg inn på sykehuset til overvåkning. Men urinen visste ikke noe utslag på eggehvite så hun valgte å vente 1 dag. Neste dag var blodtrykket stabilt på 150 så jordmor sa kom tilbake på fredag for ny sjekk.

Fredag 29 juli våknet jeg med helt stiv nakke og visste ikke å røre meg. Jeg skulle til jordmor å sjekke blodtrykket og deretter tilbringe helgen hos min mamma, det var knallvær og jeg gledet meg til å bli dullet litt med hjemme. Samboer skulle på idrettstevne og jeg valgte å ikke bli med i campingvogn der med den formen jeg hadde.

Jordmor målte blodtrykket og urin. Blodtrykk på 200 og urin på p+++. Hun ringte bare ambulansen, jeg fikk ikke lov til å bevege meg ut av kontoret hennes engang, ble lagt på seng i ambulansen og kjørt til sykehus. Jordmor sa til meg at blodtrykket er ikke så farlig, men hvis undertrykket stiger så er det krise. I ambulansen skulle sykepleier måle blodtrykk og han sa høyt: blodtrykket er: 210 over 120... hvor jeg svarte med.. det må du ikke si til meg da blir jeg bare bekymret... Han ble stille ringte til sykehuset fikk beskjed om å gi meg beroligende og så måle blodtrykket på nytt.. Han kremtet og sa han sikkert hadde målt feil..

På sykehuset fikk jeg diagnose svangerskapsforgiftning og de sa de skulle holde det i sjakk i 2 uker til slik at jeg var i uke 37 før jeg skulle føde. Jeg skjønte da at jeg kom ikke til å forlate sykehuset uten en baby i armene. SÅ LENGE FØR TERMIN.

I løpet av de neste 2 dagene ble ctg målt på babyen som sier fosterbevegelsene. Det var sykepleiere innom 2 gng for dag for å måle blodtrykk som lå stabilt på 200. Jeg fikk beskjed om å holde sengen og sove og ta det med ro..

3 dagen på sykehuset våknet jeg om morgenen og var ganske uggen i kroppen. Jordmor kom og målte CTG og løp plutselig ut av rommet jeg lå på med resultatet. 5 minutt gikk og hun kom tilbake og sa det blir fødsel i dag 31 juli. Jeg rakk akkurat å si fra til samboer som var på en annen kant av landet.. før jordmor plutselig bare tok sengen min og løp ut dørene. Det blir keisersnitt sa hun. Jeg ble livredd der jeg lå i sengen, dette var jeg ikke forberedt på i det heletatt. På operasjonsstuen tok 5 grønnkledde i mot meg, og de var så stresset. Satte meg opp på benken og sa de skulle sette inn epidural så kunne jeg følge med på fødselen. De stakk sprøyten i ryggen 1 gang, men ingenting skjedde, 1gang til, og tilslutt talte jeg 5 ganger før de ga opp. Jeg begynte å grine og sa jeg vil ha narkose.. og fikk masken over ansiktet og tanken var... endelig, nå vil jeg bare bort fra dette, bare langt bort......

Jeg vet ikke klokkeslett når jeg våknet opp igjen men en sykepleier kom til meg og sa: Gratulerer du har fått en sønn. Han er nå lagt på barneavdelingen og vi skal trille deg opp der så du får hilse på han. Alt er bare bra med han. Tusen tanker raste gjennom hodet på meg.. Hvordan ser en baby ut som er født 5 uker fortidlig?? Hvorfor ligger han i kuvøse? Er det noe de ikke forteller meg??

Så kom jeg på barneavdelingen. Den lille sønnen min ble lagt på magen og han var helt mørk i håret og han så helt ferdig utviklet ut... gledestårene trillet og ikke minst det var noe av det nydeligste av en baby jeg hadde sett.. Noen timer senere kom samboer inn døren og var lei seg for at han ikke rakk fødselen. Vel sa jeg du hadde ikke rukket det om du så satt i resepsjonen på sykehuset og ikke hadde du fått vært med på noe heller siden jeg ble lagt i narkose..

Alt i alt måtte vi bli 3 uker på sykehuset etter fødsel. Jeg for å bli frisk igjen og få stabilt blodtrykk og sønnen min måtte bli sterk og stor nok til å klare å spise selv. I tre uker fikk han mme og den morsmelken jeg hadde gjennom sonde.. Men han var sunn frisk og sterk så alt gikk bare glatt fremover og oppover med han.

Jeg hadde et blodtrykk på 200 i to uker etter fødselen og lå på enerom på barsel. Jeg fikk blodtrykkmedisin. Etter fødsel gikk det 3 dager før jeg klarte å bevege meg ut av sengen. Hele kroppen var som råtten etter det som hadde skjedd og snittet verket noe sinnsykt. Jeg fikk samtale med jordmor etter fødsel samt med overjordmor. Jeg fikk også tilbud om terapitimer etter fødsel men sa jeg ville se det an. Det ingen hadde lyst å si direkte til meg var at både jeg og sønnen min hadde vært i fare og de måtte utføre hastesnitt innen 1/2 time.

I tillegg var det grusomt å ligge på barselavdeling mens sønnen min var på barneavdelingen og jeg fikk bare lov å se han for hvert stell, hver 3.time. Det var sykehuset som tok vare på sønnen min, men jeg følte det slik at sykehuset bestemte over han.. og jeg savnet meg nesten syk når jeg ikke kunne være i nærheten.

25 dager kunne vi endelig reise hjem, da var iallefall mammaen drittlei alt som luktet sykehus og endelig kunne vi begynne et liv i sammen sønnen, sambo og meg..

Skrevet

Sitat fra min egen dagbok:

Vi reiste på sykehuset torsdags morgen kl. 08.00 (6.jan.) der jeg skulle bli videre undersøkt pga misstanke om stort barn (esstimert til 4,5 kg.). Da vi annkomm sykehuset så var det samme legen der den dagen som tok UL på meg gangen før, og som fant ut at det var en stor baby i magen, så han så ingen grunn til å ta ny UL, siden han hadde gjort det to dager i forveien.

Så i stedet så ble det tatt en CTG registrering og en GU. Jeg hadde da to cm åpning, og legen kunne kjenne babyens hode.

Det ble bestemt at jeg skulle settes på modningskapsler for å få igang modningsprosessen. Mormunnen hadde ikke flatet ut enda. Så de satte første kapselen med Cytotec 50 mikrogram kl. 09.50. Jeg måtte da ligge stille i 2 timer slik tbl ikke skulle komme ut igjen. Så ble det tatt enda en CTG reg.

Jeg skulle vurderes på nytt etter 6 timer.

Etter 6 timer så var det små forandringer. Mormunnen hadde flatet noe mere ut, men lite, det var nå 3 cm. åpning.

Det ble så tatt en ny CTG reg.

Jeg fikk en ny kapsel med Cytotec 50 mikrogram ca kl. 17. Enda en CTG registrering , og ny vurdering igjen etter 6 timer.

Jeg lå hele tiden på en fødestue, så det var veldig godt å vite at der ble jeg liggende til vi var ferdige med fødselen.

Etter de to timene der jeg blr nødt til å ligge stille var over, var jormoren innom og sa at det helt sikkert ikke kom til å skje noen fødsel i løpet av natten. Mannen forberedte seg på å reise hjem igjen, og vi ruslet oss

en tur ned i cafeterian. Vi sa ifra til de nærmeste at det helt sikker ikke kom til å skje noe denne natten. Jeg

kjente heller ikke tegn til noe rie aktivitet (ikke visste jeg hva jeg skulle kjenne etter heller.. :ler: )

Vi gikk så opp igjen på barselavdeling kl. 21 for å se TV2 nyhetene. Kl. 21.30 var vi tilbake på fødestuen.

Mens vi så nyhetene så begynte jeg å kjenne økende smerter i ryggen. Dette økte på etter vi kom inn igjen på fødestuen. Mannen tok så tiden mellom smertetoppene og det var ganske så regelmessig 60 sek. Jeg sa til mannen at det mest sansynlig ikke var rieaktivitet, fordi jeg kjente det bare som et belte fra korsryggen og rett nedom rumpen. Men mannen fikk meg til å ringe på alarmen for spørre jormor.

Jormor mente det mest sansynlig bare var maserier. Hun spurte meg også hvor opplagt jeg følte meg, jeg sa jeg var veldig så opplagt (noe som ikke helt var sannheten, men jeg var redd for de ikke skulle gjøre noe mere før neste

dag, for det hadde blitt en grusom natt..) Jormor vurderte en stund om jeg skulle få noe å sove på et par timer.

De hadde da bestemt seg for at neste morgen om jeg var moden nok, så ville de ta forstervannet for å starte

fødselen. eller om jeg ikke var moden nok, sette meg på drypp.

Men smertene bare økte på hos meg, og jormor sa at det ikke er alle som kjenner riene i magen. Og det er jeg et levende eksempel på :smile: Jeg kjente aldri riene i magen. Jeg begynte så å kjenne smerter nedover lårene. En smerte som er ganske så

ubeskrivelig vondt. Og ja jeg kan i etterti si, at jo, en VET hva ei rie er når den kommer!! :Nikke::ler:

Jeg ble tilbudt akkupunktur for ryggsmerter, kvalmestillende og bekkenløsning, og takket ja til det. God effekt på ryggsmertene en periode, til smertene økte på. Kastet opp en gang pga smerter. Men tilslutt følte jeg meg bare som en eneste stor nålpute, og var ganske så lammet pga alle nålene. Jeg hadde nåler mellom tommlene, mellom øyenbrynene, to i korsryggen, på leggene og på fotbladene.

Jormor tilbydde meg så lystgass, og det var en lettelse å få det. Tror i hovedsak det hjalp meg fordi jeg da fikk

noe annet å tenke på enn smertene, nemelig å konsentrere meg om pustingen. Jeg fikk aldri helt taket på å puste inn når rien begynte og legge lystgassen til side når rien ga seg, så jeg brukte den mer eller mindre hele tiden.

Og levde ganske så godt i min egen lille lykkerus :ler:

Jeg kastet opp en gang til etter jeg begynte med lystgassen, men det var vel mest sansynlg en reaksjon på lystgassen.

Stemningen på fødestuen var svært rolig, jeg husker vi hørte på P4 på radioen, og jeg husker hvor avslappet jeg ble når det kom rolige ballader på radien...

JOrmor og barnepleier kommenterte faktisk hvor rolig stemning det var under fødselen, og at det var avslappende med nattmusikk :wink:

KL. 03 gikk fostervannet. Det var missfarget pga barnebek, og babyen ble koblet til en intern CTG reg. som ble festet på bayens hode.

KL. 03.45 begynte ENDELIG pressriene, og det var en utrolig stor lettelse. Det er ikke tvil om at riene var det verste, det var godt å endelig få smertene bort fra ryggen og bena.

Jeg husker da at jormoren trykte på alarmknappen, og at det kom inn noen barnepleiere, og at jormor sa at "det blir visst fødsel her i natt, ja faktisk NÅ " :ler:

Jormor spøkte i ettertid om at det bare var så vidt hun fikk på seg hanskene og fikk pakket ut det sterile utstyret.

Mannen husker også det, at det plutselig ble ganske så travelt der en stund, fordi det skjedde så fort, Jonas ville UT! :ler:

Kl 04.11 , den 7. januar, kom endelig lille Jonas til verden! Verdens skjønneste lille skapning etter min mening!! :smile:

Han skoret 9/9 på apgarskore, sikkert mye fordi han ikke ble liggendes å presse så lenge i bekkenet før han kom ut.

Jeg fødte liggende på ryggen, vi fikk ikke tid til å vurdere noen annen stilling :ler: Men det gikk greit.

Fødselen var unnagjort på 6,5 timer.

Jeg måtte sy noen sting, vaginal rift grad 2. Jeg syntest syingen var helt forferdelig, utrolig ubehagelig og vondt, selv om jeg fikk bedøvelse i tillegg, men jeg tror egentlig det var verst å ligge på ryggen for bekkenet sin del...

Morkaka var også som den skulle være.

Jonas veide 3620 g og strakte seg 51 cm. 36 cm i hodeomkrets.

Jeg er utrolig takknemelig for at vi var så heldige å få den jormoren som vi fikk! Hun var til utrolig stor støtte både for meg og mannen min, hun var utrolig dyktig!! :Nikke:

En helt ubeskrivelig hærlig følelse å få Jonas oppå brystet etter han ble født. En uvirkelig følelse. Så absolutt det største jeg noen gang har og kommer til å oppleve!

Jeg har bare positive tanker rundt fødselen , og ser allerede frem til neste gang (selv om det blir en stund til neste gang ja, og jeg har også sikkert allerede fortrengt en hel del med tanke på hvor vondt det virkelig var til tider, men dog, så verdt det! :Nikke: )

Jeg begynner allerede å glede meg til jeg blir gravid neste gang, og jeg gruer meg så absolutt ikke til neste fødsel! ...Nesten tvert i mot! Så for de av dere som blir litt småskremt av fødselshistoriene, så trøst dere med at det er en grunn til at mange føder mere enn ett barn, for de ALLER fleste er dette en ubeskrivelig opplevelse som en ikke kan måle med noe annet her i verden...! ;):hjerte:

Skrevet

Takk til alle dere som vil dele så fine hstorier med oss andre som ikke er mammaer ennå :)

Skrevet

Litt skummel, men mest fin lesing. Jeg er også vettskremt av tanken på graviditet og fødsel, men synes egentlig det var litt beroligende å lese om hvor rolig disse nybakte mødrene virker -selv om de har forskjellige fødselshistorier. Tusen takk -jeg vil gjerne lese flere.

  • 2 uker senere...
Skrevet

Tja...kan jo dele min også. Alltid morsomt å lese om andres så.

Våknet av at jeg måtte tisse på natten sånn kl. 05, registrerte at jeg hadde litt rosa aktige få dråper i truseinnlegget, vrei hodet mitt for å prøve å huske om hva det betydde igjen, var det noe å bry seg om eller ikke. klarte ikke å huske - gikk å la meg igjen. var våken når sambo skulle dra på jobb sånn kl. 0630, fortalte han hva jeg hadde oppdaget, han sa bare at det var vel ingenting, men ring til sykehuset å hør da. De sa jeg kanskje lakk litt fostervann eller at det var livmor halsen som begynnte å gjøre seg moden. Fikk beskjed om å ta på nytt truseinnlegg og ringe tilbake littt seinere. Ved 11 tiden var det bare noen ytterst få dråper med litt beige farge på der, ringte sykehuset og sa det, de sa jeg kunne jo komme inn for en sjekk. var jo tross alt 3 uker til termin og jeg var førstegangs fødene så det kom nok til å ta tid uansett, men de ville at jeg skulle komme å registrere meg. jeg hadde ingen kynnere eller noe vondt i forkant. Ringer sambo og ber han komme hjem fra jobb hvis han synes det er noe vits å være med bort da, joda det ville han da. Vi tok oss god tid, dro på kafe og spiste lunsj, før vi fant veien til sykehuset. Ingen av oss trodde at jeg skulle føde denne dagen, kanskje ikke hele den uka engang. Jeg følte vel at noe var på gang, men sambo var sikker på at det var en sikkelig bomtur til sykehuset :-) Der fikk jeg på to belter på magen som skulle registere eventuelle rier. Hadde visst noen få der jeg lå, hadde vel ligget slik i 10 min, så plutselig går vannet gett, kl 14.20.

fant ut at jeg ville hjem og skifte og dusje, det var greit sa jordmor, men det rakk vi visst ikke for da jeg reiste meg opp startet riene for fullt, og vi fikk et flott dobbelt rom og jeg kom opp i badekaret. hadde jo valgt å føde uten noe bedøvelser, så da var det vel bare å bite i seg de enorme smertene. det var helt pyton, hadde så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Syntes alle rundt meg var tette hehe.

Fikk noen nåler for jeg var så kvalm, hjalp vel litt, men hadde så vondt at jeg var egentlig mest sinna :-)

Visste jo at det skulle gjøre vondt, men såååååå vondt nei det går ikke an å forestille seg.

ikke visste jeg at jeg gikk fra 2 cm åpning til 10 på 2.5 time. Hun tette jordmora kunne jo ha informert meg så hadde kanskje psyken min vært litt bedre. ho kjente jo på meg støtt, merkelig at hun ikke sa noe syntes jeg. Så akkurat der er jeg veldig "missfornøyd". hadde nok vært lettere å takle smertene om jeg visste at det gikk så fort, for jeg trodde jo at jeg kom til å ha disse smertene i 10-15 timer.

Jeg fikk aldri de forberedene riene, men begynte rett på de store før pressriene kom.

brukte lang tid på press riene nesten 1 time og 45 min. De måtte klippe meg flere ganger før hun endelig kom.

Men kl 19.04 kom lille gullet vårt. 49 cm og 3220 gram, helt perfekt.

Så fødselen gikk unna på under 5 timer, og ja det er vondt å føde :-) men absolutt verdt det.

Gullet tok puppen med engang, men de måtte ta henne ut å suge ut masse slim som hun brakk opp.

masse masse hår har hun, og er nå snart 4 mnd, og jeg forhandler allerede om barn nummer 2 hihi.

Lykke til alle som venter :-)

  • 2 måneder senere...
Gjest Gjest_minnimy_*
Skrevet

jeg har ett spm.mål til JEG OG- som skrev en "haste"fødsel,var det pga alt det styret med deg at barnet ble lagt i kuvøse?vekten?

jeg fødte 6 uker før hun var 2460 gram,jeg lå der 1 uke sånn at de fikk ae at hun ville ha mat av meg,

det hørtes så dramatisk ut hos deg stakker :klem: håper alt går bra.

jeg skal se om jeg får skrevet min historie i kveld.

Gjest Gjest_minnimy_*
Skrevet

jeg kan fortelle min historie,raskt og grei fødsel.

jeg var i uke 34 og var i full jobb og stresset med besøk,styrte på en hel helg,når mandag kveld kom ca 21.15 og jeg endelig kunne slappe av litt og kose meg med rester av kake og stort glass melk,så kjenner jeg etter ett do besøk at det fortsatt renner,jeg satt meg på do igjen og ringte samboeren min som ikke tok tlf pga han trente og ikke tenkte at ting kunne skje da.så ringte jeg svigermor og fortalte at noe var skjedd,kansje falsk alarm,hun kom raskere enn lynet,

deretter ringte vi føden og de sa at jeg måtte ligge helt i ro siden hodet ikke var festet,og tilkalle ambulanse siden jeg ikke skulle gå,svigermor ble med meg og vi prøvde flere ganger å ringe samboer uten hell,men ca 22.30 hadde han fått beskjed og kom full fart i svett treningsutstyr :ler:

de tok tester osv og la meg inn på ett rom,der begynte også riene,jeg syntes litt synd på samboer som satt der og følte seg svett osv,så jeg sa at siden pleierene har sagt at det ikke skjer noe før i morgen så kan du få kjøre svigers hjem og du kan få dusje.....kl 23.30 ble jeg liggende aleine på rommet og følte med klokken min pga riene,litt før kl24.00 ringer jeg på klokken og må på do,da de skjekker åpningen nede sier de,du har press rier du....

samboeren fikk ikke dusjet,men bare skiftet,han fikk tlf klokken 24 og 00.15 var han der(bruker egentlig 30 min på den turen :ler: ).jeg lå å presset og 00.45 kom en prinsesse til verden 2460 gram og 48 cm.brukte 3,5 timer fra begynnelse til slutt,uten noe smertestillende,og jeg kan ikke klage på vond fødsel.syntes faktisk det var herlig og presse,slippe og holde igjen.....jeg var der i en uke,kjedelig uke,ville hjem. ;)

håper det går like bra med nr 2 nå :sjenert: ,men ønsker ikke like tidlig. :ler:

Skrevet
jeg har ett spm.mål til JEG OG- som skrev en "haste"fødsel,var det pga alt det styret med deg at barnet ble lagt i kuvøse?vekten?

jeg fødte 6 uker før hun var 2460 gram,jeg lå der 1 uke sånn at de fikk ae at hun ville ha mat av meg,

det hørtes så dramatisk ut hos deg stakker :klem: håper alt går bra.

jeg skal se om jeg får skrevet min historie i kveld.

Det jeg fikk opplyst var at blodsukkeret var litt lavt og han lå under overvåkning de 4 første dagene. Derfor i kuvøse. Blodsukkeret stabiliserte seg etter 2 dager. Han hadde også litt gulsott som gjorde at han lå under lysrør i 2 dager??? husker ikke helt om det var flere dager. Så bare en liten kropp i bleie med solbriller syns det var litt søtt... Vekten var 2100 g. og han ville ikke suge... bare sove... så han fikk mme gjennom sonde. Jeg fikk ikke igang melkeproduksjonen. De trodde først den var litt treg... etter 3 uker på pumperommet der jeg var omtrent blå i trynet etter all pumpingen så måtte jeg gå over til flaske også fordi at jeg skulle komme meg hjem fra sykehuset "før han ble konfirmant" sa de..

Det var dramatisk og ekkel fødsel som jeg tenkte på i lang tid etterpå. Nå 9mnd etter har sønnen min "tatt" igjen og er frisk og sunn og det er egentlig det viktigste oppi det hele.

Gjest Gjest_minnimy_*
Skrevet

ja,jeg syntes du hadde litt av en fødsel og ting som skjedde før og etter.

min datter tok fort igjen det tapte og ingen tegn til fortidlig fødsel nå hun er 3 år.

men staheten kunne vi vært foruten :ler::ler::ler:

det viktigte er at de har det bra..

lykke til videre :klem:

Skrevet

Jeg hiver meg på jeg også.

Jeg hadde termin den 9. april, men lørdag 1. april ville lille gutt ut. Den dagen skulle et vennepar av oss gifte seg og jeg var fast bestemt på å gå i bryllupet da vi våknet om morraen. Men etter å ha funnet ut at jeg ikke passet tøyet jeg hadde tenkt å gå med sa jeg at jeg tok en rolig kveld på sofaen. Var litt sliten også etter å ha jobbet med hovedoppgaven hele uka. Mannen dro avsted og sa jeg måtte gi beskjed om noe skjedde. Jeg rigget meg foran tven med masse digg og en god film. Etterhvert begynte jeg å bli rastløs og fant ut jeg skulle skuffe litt snø. Dette hadde jeg drevet med hele uka i håp om å fremskynde fødselen, men til ingen hell. I 17.30 tiden tror jeg at jeg begynte å kjenne denne murringen jeg hadde hørt så mye om, men var veldig usikker, for det gjorde på ingen måte vondt. JEg tenkte at uansett tar det jo lang tid. Rundt klokken 18 ringte min mor, ville bare høre om noe var på gang. Jeg svarte at jeg tror kanskje det er noe i gjære, for kynnerene hadde kommet temmelig regelmessig og jeg lurte på om det kunne være rier, men det gjorde fortsatt ikke vondt. Mamma beroliget meg med at jeg kom til å kjenne det når det var rier - slapp av! Sikkert bare kroppen som forberedte seg. Med dette i bakhodet fant jeg ut at jeg tok meg en spasertur.

Mens jeg gikk tur skjønte jeg at nå var det noe på gang, det som skulle vise seg å være rier ble hyppigere, men enda ikke vonde, bare ubehagelige liksom og jeg sendte ei mld til mannen min om han kunne ringe meg når han fikk tid (ville nødeig forstyrre ham i middagen og fødsler tar jo lang tid hadde jeg hørt). Klokken var nå rundt klokkken 19.00 Da jeg kom hjem igjen var det to små jenter som var utenfor huset og lekte. Rette ved huset vårt bygges det en nytt veksthus og de har gravd et stort hull til septik og ligenede. Her hadde en av disse to små jentene satt seg fast nedi hullet og kom ikke opp. Jeg rykket ut med tau og hjalp til. Akkurat da jeg skulle ta i kom det en litt kraftigere ri, og jeg måtte si; - vent litt, jeg har bare litt ubehag i magen, tror kanskje jeg skal føde! De kikket på meg med store øyne og skjønte sikkert ingen ting. Men opp kom jenta og jeg gikk inn på sofaen igjen.

Da jeg kom inn var klokken blitt 20, og jeg fant ut at det ville kanskje være lurt å ta tiden på riene. Det viste seg at det var mellom 3 og 4 minutter mellom hver. Jeg synes å huske at jeg hadde lest en plass at man skulle reise på sykehuset når det var ca 5 min mellom. Ups, jeg får ringe mannen. Tenkte at det var sikkert litt dumt, så jeg sendte en mld, "tror kanskje du må ringe meg nå...". Det tok omlag 5 sekunder før ham ringte og han var allerede på vei ut til bilen, litt stresset ettersom det var 1 times kjøring fra byllupet og hjem til meg. Men jeg beroliget ham med at en fødsel tok lang tid og at riene ikke var kraftige eller vonde, noe de ikke var. Da han kom hjem ringte han føden og sa at det var "tri" (tre på vår dialekt) min mellom riene og den svenske jordmoren sa "når det er fem min mellom kan dere komme!". Mannen min som var relativt i været sa enda en gang at det var "tri" minutter mellom og at vi kom nå. Jordmora repiterte sitt svar og at vi bare måtte vente, slappe av og spise godt. Plutselig skjønte han at hun trodde han sa "ti" og sa bare at vi kom nå og la på.

I bilen på vei til sykehuset tok riene seg opp, og nå begynte det å gjøre vondt, men fortsatt helt overkommerlig. Vi ankomm sykehuset litt etter halv ti, ble vist inn på et undersøkelses rom hvor jordmoren fant ut at det var full åpning og fødsel på gang,og hun virket relativt stresset. Jeg skjønte ingenting og vi lo litt av det hele, særlig liksom og snakket litt om bryllupet mellom riene. Men da vi ble guidet i full fart inn på en fødestue og nesten beordret opp på krakken (om jeg ville prøve da, noe jeg selvsagt kunne tenke meg) gikk det opp for meg. Etter to press spurte hun om jeg ville kjenne på håret, og jeg bare- æsj, nei takk! Jeg fikk beksjed om å presse, men følte ingen pressetrang under riene og ble derfor anbefalt å opp i senga. Da jeg kom i senga var det to press og gutten var ute klokken 22.26. Jeg var overbevist om at jeg revnet helt til ryggen, men hadde kun en bitteliten innvednig rift. En nydelig gutt, 50 cm lang, 2475 g tung og hodeomkrets på 35 og masse, masse hår! Veldig rart og spesielt, men også helt fantastisk! En utrolig fort og grei fødsel, som var langt mindre vondt en jeg hadde forventet!

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...