Fødselshistorie-tråd

[Gjest ¤Escada¤]

Hadde fortellingene om fødsel 6 og 7 liggende jeg(begge er skrevet like etter fødslene), så kan jo legge inn dem da. 

Nr. 6:

Jeg hadde UL-termin 10. mars og jordmora her i kommunen var begynt å bli veldig stressa. Hun ville sende meg til overtidskontroll på sykehuset allerede på fredag 15. mars, men siden alt var i orden nektet jeg å kjøre 3 1/2 time hver vei til sykehuset så kort over termin.

Dagene gikk uten at noe skjedde og selv om jeg selv ikke var utålmodig begynte jeg å håpe at fødselen skulle starte slik at jeg slapp nye diskusjoner med jordmor.

Som jeg pleier hadde jeg hatt massevis av sterke kynner i mange uker, men ikke noe tegn på at det nærmet seg fødsel. Når vi gikk og la oss på mandagskvelden var jeg helt i vanlig form.

Så utpå natta våknet jeg fordi jeg måtte opp og tisse (som vanlig de siste ukene). Jeg gløttet bort på vekkerklokka og den var da 03.31. Jeg gikk på do og gikk så og la meg igjen. Tilbake i senga fikk jeg vondt i magen. Det forsvant og kom igjen ca 10 min seinere. Siden jeg hadde hatt så mye kynnere så lenge lå jeg i en times tid å kjente på "vondtene" før jeg følte meg rimelig sikker på at det var fødsel på gang.

Jeg stod så opp og tok en dusj før jeg vekket mannen min og sa til han at nå er det nok noe på gang. Da var det ca 4-5 min mellom riene. Etterpå økte riene ganske kjapt i intensitet og tetthet.

Resten av tiden gikk jeg mellom sofaen i stua, dusjen og do mens riene ble sterkere og sterkere, lengre og lengre og tettere og tettere.

Da klokka var 05.54 gikk vannet og et par, tre pressrier og 3 min. seinere var gutten født(05.57 tirdag 19. mars).

Da navlestrengen hadde sluttet å pulsere og blitt helt hvit bandt vi for den og klippet den. Etter ca 25 minutter kom morkaka, og det hele var over og jeg tok meg en dusj.

Gutten var 55,5 cm lang, veide 4300 g og var 38,2 cm rundt hodet ved fødselen.

En herlig fødsel med en super "jordfar". Mannen min er nå bare verdens beste også da. 

Noen timer seinere, når fastlegen min var kommet på jobb ringte vi han og han kom innom litt seinere på dagen og kikket på gutten, morkaka osv.

Etterpå har vi kost oss her hjemme hele familien. Minstegutten sov stort sett hele dagen i går, men nå har han våknet litt mer opp og dier og sover om hverandre. Søsknene er kjempeopptatt av "nye-babyen" og vil helst sitte å stryke på han hele tiden. 

Nr. 7:

På lørdag morgen 6. desember våknet jeg kl. 05.25 av en sterk kynner/rie (siden jeg hadde hatt slike i flere uker var jeg ikke sikker på om dette var en rie eller ikke).

Jeg snudde meg og ventet litt på om det ble noe mer eller om jeg skulle få sovet litt til før det ble morgen.

De neste 20 min. kom det et par svakere sammentrekninger og jeg var egentlig innstilt på at det var falsk alarm.

Men kvart på 6 kom en til i samme styrke, og jeg fant ut at jeg skulle ta meg en tur på do fordi jeg antagelig ikke fikk sove mer uansett.

Jeg fikk flere sterke sammentrekninger mens jeg var på badet, så jeg fant ut at det var på tide å vekke mannen min.

Jeg gikk opp og vekket han og gikk så tilbake til badet hvor jeg gikk opp i badekaret og satte meg på huk der og lot varmt vann renne over mage og rygg.

Mannen min hadde fyrt i ovnen på stua og ordnet i stand i sofaen med "tisselaken" og laken og kom så og spurte meg om jeg hadde lyst til å komme inn dit.

Jeg var midt i en rie så jeg svarte : "Ikke akkurat nå.". Nå kom riene tett og like etter kom pressetrangen.

  Jeg sa til han at nå kommer babyen hvert øyeblikk. Han lurte igjen på om jeg ville komme inn i sofaen, men jeg var begynt å presse og svarte at jeg ikke orket det.

Så gikk vannet. Vi så at det var misfarget, men siden hodet allerede var nesten ute rakk vi ikke bekymre oss så mye over dette, og på et par press var jenta ute.

Da var kl. blitt 06.32. Mannen min tok i mot henne og ga henne så til meg.

Så gikk jeg inn på stua og la meg på sofaen slik at hun kunne få kommet til puppen mens vi ventet på morkaka.

Når navlestrengen hadde sluttet å pulsere og blitt hvitt bandt mannen min for og klippet den.

Ca. 50 min etter at jenta kom, kom også morkaka og jeg kunne gå og ta en dusj, mens mannen min koste seg med minsta.

En herlig og rolig fødsel med verdens beste "jordmor".

Jenta var 54 cm lang, ca 4300 gr tung og hodet målte 37 cm, og fødselen tok altså 67 min fra jeg våknet til hun var ute.

Dette var forøvrig min sjuende fødsel og vår tredje fødsel hjemme-"alene", dvs uten jordmor.

←

Jøss! Guri kor flinke dokke er! Og for en far!

[Gjest ¤Escada¤]

Veldig spennande lesning detta her! Selv om d virke litt skummelt og.. sjøl om fødslane høres ut som om d har gått veldig bra å sånn.. så virke d ikkje mindre summelt å skulla føda for d liksom Kanskje noen har fødselsskrekk... Tror eg må ha d.. har liksom tenkt at d må væra UTROLIG skummelt heilt ifra eg var lita liksom.. Uff.. sikkert derfor eg ik har utsatt meg for d endå.. selv om eg egentlig har veldig lyst på små..

[knøtte]

Da skal jeg forsøke meg på en fødselshistorie... veldig lang og usammenhengende!

Jeg våknet i 03.30 tiden natt til 2. september. Hadde litt menssmerter, og oppdaget at jeg blødde litt da jeg var på do. Tenkte at noe kanskje var på gang, men var litt usikker (var en uke over ul-termin). Lagde meg en kopp te og satt meg foran pc'en..begynte etterhvert å få mye vondere i magen, og begynte å blø ganske mye. Ringte til KK og beskrev situasjonen, og sa til de at jeg var engstelig ettersom hodet ikke var festet. Damen i telefonen var bare opptatt av tid mellom riene, og da jeg sa at de ikke var regelmessige fikk jeg beskjed om at jeg fikk komme klokken 14. Fikk skikkelige menssmerter, vekket samboer og sa at noe var på gang. Han spratt opp og ringte KK, fikk samme svar som meg, men sa bare at "jeg tenker vi sier at vi kommer nå med en gang jeg, så får dere heller sende oss hjem igjen.!" På vei til bilen fikk jeg mer regelmessighet over smertene, og hadde en vond 15 min kjøretur. Hadde problemer med å stå da jeg kom på KK, ble lagt inn på Storken med en gang. (Da var klokken 05.30) Der var riene så kraftige at jeg begynte å kaste opp.. Huff!

På Storken fikk jeg både badekar og akupunktur, men ingenting virket. Fikk varmepute, men jordmorstudenten glemte å pakke den inn skikkelig, så fikk brannsår på innsiden av begge lår.. Hadde skikkelig vondt, og fikk maserier mellom riene, så var helt utslitt. Hadde i tillegg bare en cm åpning.. Gikk relativt raskt til 3-4 cm, men så var det bråstopp. Fikk kraftige pressrier fra 3 cm åpning, og måtte bruke all energi på å ikke presse. Lå på Storken til ca. 13.30, da det ble avgjort at jeg måtte ha epidural Ble trillet på Føden kl 14, og måtte holdes fast av flere sykepleiere mens de satte epiduralen mens jeg lå i fosterstilling (klarte ikke reise meg). De bommet med epiduralen, så jeg måtte hjelpes opp i sittende stilling. Ikke mange minuttene etter entret jeg epiduralhimmelen!!!!!!!! Snakket med samboer, skrev tekstmeldinger, snakket i telefonen, og følte meg som verdensmester i føding! (Og all smerte på Storken var glemt!)

Ved vaktskifte kom en ny jordmor, som sa at epiduralen var skrudd så høyt opp at riene avtok, pluss at så masse epidural kan være skadelig for baby. Måtte da skru ned epidural og på med drypp. Det gjorde litt vondt, men var helt overkommelig.. Litt stress fordi riene kom så tett, og gjorde at jeg fikk et voldsomt nedpress.Jeg vet ikke helt hva som skjedde videre, men fra kl. 17.30 (ca), fikk jeg tette og kraftige pressrier, og det ble konstantert at jeg bare hadde 5 cm åpning. I tillegg hadde baby lagt seg med hodet på skakke, slik at han hadde en stor fødselssvulst. Jeg hadde fryktelig vondt, og jordmor hentet hele tiden nye jordmødre og leger for å sjekke meg. Jeg skjønte vel at noe var på gang ettersom det stadig kom nye mennesker for å undersøke meg, og at alle sammen gikk ut på gangen etterpå... Frem og tilbake. Fikk endelig vite at jeg hadde 8 cm åpning, for så å få vite 5 igjen, så 8 så 5.. Flere som undersøkte, og ut på gangen igjen...

Hadde sinnsyke pressrier, så jordmor måtte "støtte imot" nedenfra, fikk beskjed om at jeg ikke måtte presse, da det kunne være farlig for barnet. Han lå feil, pluss at det var en kant på livmoren min som ikke ville fjerne seg. Hadde da 9 cm åpning. Nye leger kom inn, og en ba meg presse mens han prøvde å fjerne "livmorkanten" som sperret. Dette gikk ikke, og fikk beskjed om at jeg ikke måtte finne på å presse nå. Å få psyken til å overvinne kroppens presse-instinkt, er det verste jeg noen gang har opplevd.

Fikk masse feber under fødselen ++, så så etter hvert ut som en Pinocchio med alle trådene jeg var festet i. I tillegg fikk baby ustabil hjertelyd, var bl.a. nede på 90 og oppe på 170. Nye leger og nye jordmødre sjekket meg. Husker ikke så masse av dette, hadde ingen formening om tid og sted, eneste viktige for meg var å ikke presse.

Ved midnatt kom flere leger inn og sa noe om keisersnitt, trillet meg avgårde, vippet meg over i en annen seng, holdt meg fast mens de bandasjerte beina mine (hadde tross alt sinnsyke rier!) og ventet på at epiduralbedøvelsen skulle begynne å virke. Det gjorde den nesten med en gang. Samboer satt bak skjermbrettet med meg, jeg kjente alt de gjorde, men det gjorde ikke vondt. (men ble litt kvalm, fordi jeg kjente hvordan de dro han ut av meg).

3. september klokken 00.29 kom min vakre Peter til verden, 4110 g og 52 cm. Han hadde 39.3 i feber og sterkt misfarget fostervann. Han ble lagt til ansiktet mitt, før pappaen og Peter ble tatt ut av operasjonssalen, mens jeg ble limt og sydd. Pga feber og rekasjon på bedøvelse, fikk jeg en del kramper og begynte å skjelve kraftig, og ble sendt rett på observasjonssalen (eller hva det heter). De kom opp med Peter etter en liten stund, slik at jeg kunne prøve å amme, men jeg var så omtåket at jeg ikke fikk det til. Han ble lagt på barsel, og jeg fikk ikke se ham før ut på formiddagen dagen etter...

Ble liggende en uke på barsel før jeg fikk dra hjem med verdens fineste gutt! Han er bare snill og grei, begynte å sove natten gjennom fra han var tre uker (noe som er til stor hjelp da jeg er tilbake på studiene nå).

Fødselsen var selvfølgelig vond mens det stod på, men alt er glemt når en får se lille vidunder! Jeg fikk verdens fineste belønning for strevet!!

[Kipa]

Begynner å bli snart 21 mnd siden , en her er i hvertfall min fødselsopplevelse( kopiert fra egen dagbok..)

Lørdag morgen våknet jeg tidlig med vondere vondt..og hele dagen var det der, noen tette noen med lange mellomrom..frustrerende og slitsomt! I fire tiden reiste vi en tur på føden. Jeg ville i hvertfall sjekke og evt. få en liten motivasjon...Det var virkelig vondt og slitsomt da også. Godt å ha en mann som hele tiden var der og holdt i meg!! Det som skal bli borte...husker ikke hva det heter, var i hvertfall borte..men kun en liiiiten åpning. En start som ikke kunne tilsi hvor lenge det var til det virkelig startet...

Så vi reiste hjem, mannen prøvde å få i meg litt mat & drikke jeg var nemlig så fryktelig kvalm igjen og spise var ikke det jeg hadde mest lyst til.. Lå og så på tv, og hvert tiende minutt kom riene..Vi la oss allerede halv elleve og det utrolige er at jeg klarte å sove og slappe helt av mellom takene...

Våkna halv to, nå var det tettere..kløyp tak i mannen og sa at nå ville jeg ikke være hjemme mer...men samtidig var jeg så trøtt så jeg ble liggende en stund til. Plutselig kom det en til da.. verste ria...og like etterpå ble jeg kjempe kvalm og kjente jeg måtte kaste opp..jeg løp inn til do og i det jeg løp ut av senga gikk vannet.. En litt spesiell følelse, kunne jo holdt seg på plass til jeg var ferdig med det ene da...

Mannen ringte føden og sa at vi kommer. Jeg dusjet først og så han. Da vi endelig var klare, nærmere halv fire..var riene veldig tette og trofaste..Den fem minutters lange bilturen føltes som en fem timers..og da jeg kom inn var det nesten umulig å få undersøkt for jeg hadde vondt nesten hele tiden. Men jeg ble motivert av å høre at natten hadde gitt meg 4 cm åpning...

Jeg fikk en jordmor som var verdens søteste og mest støttende, hun sa jeg var så flink til å slappe av i pausene, og det tror jeg også at jeg var.

En nedtur var da hun sa, "du har ønsket akupunktur, men vi som er her i natt kan ikke utføre det..."da sank håpet litt for meg..en stund..men de kunne gi meg aromamassasje. En barnepleier kom inn, også hun var helt fantastisk og jeg fikk denne masssasjen i hele tre kvarter...så deilig det var, jeg slappa helt av i pausene nå, men mot slutten skrek jeg når det stod på...fikk en annerledes følelse av at jeg ville presse...og jordmor kom. Og tenk etter så kort tid...var det full åpning!!

NÅ var det bare hard jobbing etter dette, og det var virkelig deilig å få jobbe mot et mål som ikke lå langt fremmme!!! Masse ros, mye skrik fra meg og kjempe krefter som bare dukket opp....6.32 kom Lukas ut, men i og med at jeg skrek så høyt...hørte jeg ikke det første skriket hans... :oops:

Det tok litt tid før jeg fikk han opp til meg. Jordmor jobbet fort der nede..mannen så hvorfor men ville ikke si noe, han hadde navlestregen rundt halsen. men det gikk jo bra.

Følelsen da jeg fikk han på magen er ubeskrivelig. Toppen av lykke og jeg kjente at jeg var så STOLT!!

Jeg vet at dette ikke har skremt meg fra og gjøre det igjen, synes det var mer flott enn fælt, vondtene er ingeting i forhold til det som er resultatet!

[Gjest Rognebær]

For en herlig, nyttig, rørende tråd! :grine2: Dere er noen tøffinger!

[monja]

Får kanskje legge inn min fødselsrapport og da. Den er klippet fra NM:

Endelig er vi hjemme med vår lille gutt. Det er kjempegodt, men samtidig utrolig skremmende. Det er ikke bare å ringe i en snor om man trenger assistanse her hjemme og vi føler oss en smule hjelpesløse. Men det skal gå bra dette.

Smurfen kom 19 dager før termin , og jeg hadde en veldig lett fødsel. Slimproppen gikk på tirsdag 7 september, og klokka 2 på natten til 8 september fikk jeg rier. Det vil si, jeg trodde ikke det var rier for det kjentes ut som sterke kynnere. Måtte på do klokka 4 og da var det noe som fosset ut mellom bena på meg. Ettersom blærekontroll ikke er min svake side antok jeg at jeg ikke tisset på meg og at vannet gikk. Mannen ringte føden og klokka 05.30 kom vi dit. Fikk undersøkt om det vår åpning, og det var bare en cm, men vannet hadde gått og vi ble innlagt. Fikk ligge på et observasjonsrom sammen med mannen - dobbeltseng - og utover dagen stoppet riene helt opp. Gikk mye og fikk beskjed om å slappe helt av så mye som mulig, for om ikke ting skjedde av seg selv skulle fødselen settes igang på torsdagsmorgenen. Klokka 22 la vi oss og det var ikke tegn til at noe skulle skje. Klokka 01.30 fikk jeg sterke sammendragninger og jordmor henta varmeflaske til å ha både på ryggen og magen. Mannen holdt den ene mens jeg holdt den andre, og jeg pusta meg gjennom hver eneste rie. De varte i 90 sekunder og kom med 90 sekunders mellomrom. Klokka 4 ble det konstatert 4 cm åpning og jeg klarte ikke å ligge under riene lenger. Klokka 5 ble det målt 7 cm åpning og klokka 6 ble det målt full åpning.....Da hadde vi vært på fødestuen siden klokka 4, og jeg hadde stort sett stått lent forover mens mannen masserte ryggen min eller jeg gikk fram og tilbake på gulvet. Det ble ikke tid til å sette epidural, men det gjorde heller ikke noe for jeg hadde ikke så store smerter at jeg syntes det var nødvendig. Jeg satt/lå også delvis på fødebenk men når riene ble for streke måtte jeg ned på gulvet for å gå. Riene gjorde at jeg ble kvalm og kasta opp, men egentlig var det en lettelse.

Klokka 7 fikk jeg de første skikkelige pressriene, etter at jordmor hadde satt riestimulerende drypp på meg. Pressingen gikk utrolig greit, og jeg fikk ikke annet smertestillende enn akupunktur (anbefales!!!) og en sprøyte med petidin. Jada, jeg bæsja på meg - og jeg tissa en hel elv på meg selv, men det tenkte jeg jammen ikke på da nei. Etter 7 - 8 pressrier - 1 time - så lille Torstein dagens lys med et vræl. Mannen sto mellom beina på meg og tok imot sin lille sønn klokka 08.04, og det er det største han noensinne har vært med på. Tårene flommet og vi var verdens lykkeligste foreldre.

Og det beste av alt - jeg sa til jordmor mens hun sydde 5 pyntesting at jeg gjerne ville ha fler barn, for med en sånn utrolig herlig fødsel (og det mener jeg) har jeg jammen ingen betenkeligheter med å få en liten en til snart. Fikk masse skryt selv også, for under hele fødselen hadde jeg ikke gjort annet enn å bruke humor under riene og så pusta jeg min lille gutt ut.

Ble nesten skuffet over at det ikke var verre jeg.

[Smørblomsten]

Fantastisk at dere deler historiene deres med oss uvitende førstegangsfødende

Leser ALT med stor interesse!

MER!

[Gjest Lompa]

Denne tråden stikker jeg fort ut av igjen, for her ble det bare tuting nå. Bare noen uker igjen for min del, så dette er spennende, men ble visst for sterkt nå. Kan ikke stille opp med cocker spaniel-øyne når jeg skal møte mamma i byen etterpå.

[Gjest Gjest]

Synes fødselen min var så kjip og vond at jeg egentlig ikke har lyst til å dele den med vordende mødre.

Synes de andre som har skrevet her har vært heldige...

[Veronal]

*poff*

Endret 28. november 2006 av Veronal

[Fibonacci]

For en utrolig tøff barseltid Veronal!

Takk for at du ville dele opplevelsen din med oss!

[monja]

*dytt*

[Fibonacci]

Takk monja!

Denne blir fort liggende langt nede. Noen flere som vil dele historien sin?

[Gjest uri]

Her kommer mine to fødsler:

Første gang, hadde termin 7/7-99..

Dagen etter termindato var vi hos svigers og grilde,

jeg var utålmodig og lei, men kjente absolutt ingen tegn

på at jenta ville ut..

Svigermor som selv mener hun kan se når noen skal føde,

sa at jeg kom til å gå 14 dager over tiden..

Jeg håpte jo selvfølgelig at hun tok feil i den påstanden..

Da vi hadde komt hjem fra svigers, gikk jeg i dysjen..

Følte meg fortsatt i fin form, og ingen tegn om at den

lille ville ut..

Etter dusjen, gikk jeg inn i stua og skulle akkuratt til å sette

meg ned i stolen, da jeg kjente at jeg ble våt..

Jeg gikk ut på badet, satte meg på do, og så der kom grumsevann

rennende..

Mannen ringte føden, og de mente det var vannet som var gått..

Jeg ble sittende på do i en halv times tid.. Det kom bare vann i små

mengder..

Mens jeg satt på do kom riene..

Tilslutt orket jeg ikke sitte der mer.. Dovnet jo helt i bena

Så da gikk mannen ut og dekket setet i bilen med pose og håndklær,

og så dro vi til sykehuset.

Da var kl. 21:00

På turen inn til sykehuset ringte Mannen rundt til familie

og venner for å fortelle at nå var det i gang..

Mange som spurte om jeg hadde vondt, og NEIDA, det hadde

jeg ikke.. Iflg Mannen da.. Mens jeg satt og pinholdt i dette håndtaket

som er over oss i bilen, og trodde jeg skulle komme til å rive det av..

Ikke vondt med rier nei!!

Vel inne på sykehuset, fikk jeg plass på et venterom..

På med måleutstyr, og måtte drikke masse isvann..

Hadde blitt litt lite aktivitet da..

Vi pratet litt om forskjellige metoder.. Og jordmor ville

ha meg i badekar.. Fint det, tenkte jeg..

Men da måtte jeg ha klyster..

Det var absolutt ingen god opplevelse..

Da jeg tilslutt var oppi badekaret, var riene igang for fullt.

Jeg fant absolutt ingen god stilling oppi der, og kavet rundt

som en strandet hval mens Mannen prøvde å gjøre sitt beste for

at jeg skulle ha det godt.

Etter en halvtime måtte jeg opp... Var varm og trøtt av

å kave opp der..

Fikk en seng, og det var bedre..

Mannen satt og fulgte med på utskrift av riene,

og da jeg i en kraftig ri tok tak i hånden hans og klemte til,

så han på denne maskinen, og nei.. DEN var ikke vond den..

Det så han på måla...

Ble litt oppgitt akkuratt der og da over at han liksom visste

bedre enn meg om det var vondt eller ikke.. Men vi har ledd

godt av det i ettertid...

Rundtom kl 01 kom jordmor og sjekket åpning og sånnt,

og den var 8 cm. Men jenta lå fortsatt langt inne..

Så da måtte jeg presse..

Etter å ha fått den beskjeden, lå jeg der og presset..

Jeg syntes jeg tok godt i, men da jordmor etter en

liten time kom tilbakers for å sjekke, og oppdaget at der ikke

var endring, ba hun meg presse igjen..

Jeg gjorde så, og da forsto hun hvorfor der ikke var endring..

Hadde visst ikke tatt godt nok i..

Etter det fikk jeg vite hva det å presse var forno'

Jordmor mente tilslutt at jeg burde få satt i epidural..

Jeg begynte å bli sliten.. Lå og drømte om en Snikers sjokolade

mens Mannen spiste en brødskive..

Etter at epiduralen var i gikk alt mye bedre..

Fikk tilslutt presst ned jenta, og åpningen ble 10 cm..

Epiduralen ble skrudd av, og like etter følte jeg for å

presse, og så var vår førstefødte datter ute..

Den 9/7 kl 05:30

49 cm lang, og 3650 gr.

Hun hadde masse svart langt hår, og var aldeles nydelig..

Den nybakte pappa klippet stolt navlestrengen, og vi fikk

noen fantastiske minutter før jeg fikk store smerter i ryggen..

Jordmor og barnepleier mente lenge at det var etterrier..

Men de fant ut etter en god stund at det var hematom..

Fikk da beskjed om at jeg ville bli opperert fortest mulig..

Gojenta vårs ble trillet bort, og Mannen fikk beskjed om å dra hjem..

Og så ble jeg ligende der.. På rommet jeg nettopp hadde født et lite

nurk..

Ble liggende der i 6 timer før der skjedde noe mer.. I et smertehelvete uten

like..

Der kom noen inn sånn av og til.. Fikk ikke smertestillende eller noe annet

å spise/drikke..

Der kom noen inn med tlf i 09 tiden..

Det var den ene søsteren min som ville høre hvordan det sto til..

Jeg sa jeg ikke orket å snakke noe særlig, for jeg hadde vondt og

var trøtt og lei..

Så da satt hun i en time og pratet om seg og sitt...

Jeg sa mange ganger at jeg ville legge på, for jeg ville helst

sove.. Men hun bare fortsatte.. Tilslutt kom noen inn, og

sa at nå måtte de legge på.. Heldigvis..

Ca kl 12 ble jeg trillet inn til opperasjon..

Fikk beskjed om å telle.. Gjorde så, og husker

ingenting før jeg våknet på overvåkningen..

En dame kom og fortalte hvordan ting lå an. Om opperasjonen

og sånnt, og ville så ha meg til å tisse..

Uten å tenke meg om, reiste jeg meg opp og skulle

sette meg på den der flyttbare doen..

Så ble alt svart, og jeg våknet i senga..

Kunne bare gi opp det ja..

Fikk tilslutt komme opp på barsel, og like

etter fikk jeg jenta mi i armene, og Mannen

kom også..

Det var sommer, solen skinte.. Der var utrolig varmt..

Og jeg fikk plass som nr 4 på et tomannsrom..

Har aldri hatt det så grusomt som da.. Syntes nå jeg!!

Gjester kom, var brune og blide, og alt var topp..

Jeg var blek og trøtt..

Ble mye slit og kav for å få til dette med å gå på do etter

opperasjonen.. Alt var hovent og vondt..

Brukte kateter hver time..

Alt var bare stress..

Kvelden før jeg egentlig kunne dra hjem, fikk jeg beskjed

om at jeg mest sannsynlig ikke kunne dra, siden ting ikke

var helt i balanse enda..

Da klikket det helt for meg.. Gråt og gråt.. Og en av pleierne

på barsel tok meg med i enden av gangen og vi pratet og pratet

til tårene tok slutt..

De hadde ringt Mannen min mens jeg satt og pratet med denne

dama, og han kom med en gang..

Han fikk ta meg med ut på en luftetur..

Vi kjørte rundt i byen, var på bensinstasjon og kjøpte

pølser og brus.. Kjemperomantisk...

Da Mannen hadde klart å få meg til å tenke på mer positive

ting, så jeg litt lysere på det..

Dro tilbake til sykehuset, og vi koste litt sammen med vårs

lille jente, så måtte Mannen dra...

Dagen etter fikk jeg dra hjem :icon_smile:

Siden alt sto bra til med den lille, og jeg egentlig var i fin form,

men ble nedbrutt av å være på sykehuset, fant de ut at jeg

ville ha det bedre på hjemmebane..

Fikk tips og råd ang de problemene jeg hadde, og følgte dem

til de grader hjemme..

Men problemene ordnet seg ganske fort da..

Alt løsnet liskom..

Så da levde vi alle som en glad familie på 3, og jeg fikk

nyte sommeren, og ble brun, jeg også

Fødsel nr 2:

Hadde termin 8/8-02.

Den 7/8 begynte det..

Lå og sov på sofaen..( Eldstejenta

på 3 år var i barnehagen.. Legen fikk

plass til henne på dagen to mnd før termin.

Hadde stor bekkenproblemer, og klarte nesten

ikke å gå..)

Våknet og følte meg litt uggen..

Litt småkvalm og rar, og hadde IKKE vondt i bekkenet..

Gikk en tur på do, og oppdaget blod.. Rent klart og tydelig blod..

Ble litt fortvila, men regna med det var slimproppen..

Ringte føden og fikk det bekreftet..

Riene begynte like etter..

Da var kl sånn ca 15:30.

Mannen kom hjem fra arbeid like etter, han dro og hentet eldstejenta,

og kjørte henne avgårde til svigers.

Da han kom hjem derfra, gikk vi bort til et vennepar

og satt ute i solen..

De andre koste seg med mat og god drikke, mens jeg satt

der og hadde rier..

Tilslutt var de så vonde at jeg ikke følte for å sitte der mer,

så jeg gikk hjem og satte meg i badekaret..

Ville ikke til sykehuset enda..

Mannen gikk og la seg, ville få litt energi før det begynte

Lå i badekaret i et par- tre timer..

Slappet av og kjente at jeg hadde full kontroll..

Ca kl 23 begynte riene å bli slitsomme..

Vi ringte føden, men de mente jeg måtte

klare å holde meg hjemme en stund til..

Kl 00 var det et min mellom riene, og jeg var redd for

hjemmefødsel..

Så vi fant ut at siden vi ikke hadde annet å gjøre,

kunne vi jo ta en tur til sykehuset da, sånn i tilfelle..

Vi hadde to veier å velge mellom.. Den ene litt lengre enn

den andre.. ca 15 min forskjell..

Så Mannen ville kjøre den lengste, siden vi hadde så god tid..

Så kom vi i sentrum da, og der var det full stopp..

Veiarbeid!!

Ventet lenge, og jeg hadde lyst til å skjelle ut veiarbeiderne

OG Mannen, som absolutt skulle kjøre den veien.. Snu klarte vi ikke..

Var biler over alt..

Kom videre tilslutt, og jeg var sikker på at vi ikke kom

til å komme oss til sykehuset før den lille var ute..

Vi gjorde heldigvis det..!

Men da klarte jeg ikke gå..

Pga smerter..

Så Mannen måtte løpe etter rullestol, og fikk trillet

meg inn i en fæl fart..

De ville igjen ha meg i badekaret..

Jeg sa nei, siden jeg ikke fikk det så godt til forrige gang,

og ville ikke ha klyster..

Men jo, de mente jeg hadde godt av det..

Så da var det på'n igjen..

Skulle ligge og holde meg i 20 min før jeg gikk på

do, men det var umulig..

Så jeg for inn, og ba Mannen holde seg i det andre rommet..

Da jeg etter en liten stund kom ut, var Mannen

borte..

Vel, jeg var ikke iform til å løpe rundt etter han, så

jeg la meg i senga igejn..

Litt etter kom jordmor, og kunne fortelle at Mannen

satt på gangen..

Han hadde blitt litt uvel, sett stjerner og sånnt

Stakar.. Ikke lett å føde!!

Så isvannet mitt, som jeg hadde veldig lyst på,

hadde han stukket av med..

Fikk jeg nytt?? Nei!!

Ba om å få mer flere ganger, men de glemte det

ut da de skulle gå å hente det..

De fikk meg oppi badekaret, og der var jeg i ca 1 min.

Jeg klarte det bare ikke..

Uansett hva de ville prøve, fikk jeg ikke til å ligge oppi der..

Hadde ligget nok i badekaret hjemme..

Så jeg fikk komme oppi senga, og denne gangen ba jeg

selv om å få epidural..

Tok litt tid før de kom for å sette den i, og 10 min etter

de hadde fått den på plass, hadde jeg født datter nr 2..

Et lite nurk som var prikk lik sin stolte pappa..

Hun gråt ilsinte tårer etter en liten klaps på baken,

og så ble hun veid og målt og tilslutt fikk hun komme på mammas

bryst

Hun kom til termindato 8/8-2002

Kl. 02:51.. 3800 gr og 51 cm lang.

Denne gang gikk alt bra..

Jeg dro hjem 9 timer etter hun ble født,

og hadde en helt fantastisk barsel tid..

Takk for meg..

Det ble visst en smule langt..

[Nanella]

Jeg slenger med min fødselshistorie jeg også da. Har kopiert den fra dagboken min

Min fødselshistorie

Vi var på besøk hos noen venner lørdag kveld. Skulle spise pizza og kose oss. Det var veldig hyggelig det, men må jo si jeg begynte å få mine aninger på kvelden. Kjentes ut som jeg hadde luft smerter, dessuten hadde jeg hatt endel kynnere tidligere på dagen som jeg ikke hadde hatt noe særlig av tidligere. Slimproppen hadde jo kommet litt og litt de siste dagene. Jeg sa ingenting og turde heller ikke håpe på noen ting. Vi dro hjem og la oss i tolv tiden og ettersom jeg klarte å sove viste jeg jo at fødselen ikke hadde startet.

Jeg våknet igjen kl 0400. Da skjønte jeg at noe var på gang. Jeg våknet av noe jeg trodde var en rie og det var det også. Riene kom med 12 min mellomrom, men må si jeg var også veldig usikker. Var litt frem og tilbake og riene var veldig varierede og ubestemmelige frem til halv seks. Kl. 0500 ringte jeg sykehuset for å høre hva de syntes. De sa jeg skulle være hjemme så lenge jeg følte det trygt der, men jeg var velkommen til å komme når jeg ville. Fra kl. 0530 kom riene med 5 min. mellomrom og fra kl. 0600 3 min. imellom. Jeg tok en dusj og prøvde å slappe av der, og etter jeg hadde dusja lagde sambissen litt mat til oss. Da vi skulle sette oss til å spise kl. 0700 ville jeg heller reise til sykehuset. Fikk ikke ro på meg og riene kom jo med 3 min. mellomrom, så jeg begynte å bli litt bekymret. Riene var fult overkommelige og ikke så vonde. Derfor ble jeg også veldig usikker.. Kunne det være falsk alarm?? Vi dro oppover og riene kom stadig helt regelmessig. Fortsatt ikke veldig vonde. Men jeg kjente de selvfølgelig også godt.

Da vi kom på sykehuset var kl. 0750. Jeg ble undersøkt og etterhvert tatt inn på fødestue. Jordmora sjekket hvor stor åpning jeg hadde og da var det ikke mer enn 1-2 cm. Gjett om jeg ble skuffet! Heldigvis var jordmor veldig optimistisk og positiv, hun var en kjempeflott dame. Jeg fikk litt mat, hadde jo ikke spist noen ting og skulle gjennom et lite maraton. Nå begynte jeg å kjenne riene mye mer. Jordmor lurte på om jeg ville prøve badekaret dems og det ville jeg gjerne, i tillegg fikk jeg akupunktur, dette funket ikke noe særlig for meg, men jeg fikk nok satt det litt sent. Jeg måtte vente en stund før hun fikk tappet badekaret fult og riene begynte å bli ganske jævlige! Fikk liten pause imellom syns jeg. Da var det vel ca 2 min imellom. Når jeg kom i badekaret gikk vannet mitt- men det fant vi ikke ut av før etterpå da. Hørte et knepp men det kom en rie rett etterpå så jeg glemte helt av å spørre hva det var. Når jeg satt oppi badekaret ble riene veldig intense og føltes mye mer kraftigere, det endte opp med at jeg spydde ned gulvet innpå der. Sambiss ble litt skremt da han fikk høre at grunnen til at jeg spydde var smerte. Jeg sto opp igjen fra badekaret og trasket tilbake på fødestua. Nå var vel klokken 0930-1000 og riene kom enda oftere. Jeg hadde det helt forferdelig og fikk nesten ikke pause imellom. Jordmor prøvde å undersøke meg men jeg klarte ikke. Riene kom veldig tett. Jordmor spurte om jeg ville ha epidural og det ville jeg gjerne! Hun sa rien var kraftige og fine og syns jeg var kjempeflink! Etter epiduralen ble satt kunne jeg slappe helt av, jeg hadde stått med prekestol til da. Jeg kjente riene kom men kunne bare ligge og slappe av når de sto på. Jordmor undersøkte meg og da var det en åpning på 6 cm. Kl. var vel da ca. 1030-1100. Sånn lå jeg og slappet av til kl. var ca. 1215, da hadde jeg full åpning. Da kjente jeg pressetrang og ble fulstendig grepet av panikk. Jeg ble så sint og redd, ville ikke mer. Da følte jeg at jeg mistet kontrollen. Jordmor og sambiss prøvde å oppmuntre meg så godt som mulig, men det kom nok noen stygge gloser da. Det føltes ikke riktig i det hele tatt og jeg ville ikke presse selv om jeg måtte. Jeg fikk skiftet stilling slik at jeg lå på ryggen og det ble bedere (hadde ligget på siden) men var fortsatt redd. Fikk puste i maske og det var litt lettere. Fra første pressrie gikk det vel ca. tre kvarter før lille Maren var ute kl. 1300. Husker hun satt fast i åpningen før siste trykket og det var helt forferdelig. Jordmor måtte hjelpe til slik at hode kom ut. Det var utrolig godt. Resten av kroppen gikk greit. Når jeg endelig fikk henne på magen var alt bra igjen. Sambiss gråt, hun gråt og jeg gråt. Det var helt fantastisk. Jeg som hadde vært så sint og frustrert! Kunne jo ikke annet enn å takke jordmor, hun var helt toppers. Det hele hadde jo gått så fint. Ingen sting trengte jeg å sy. Det var to rifter som kunne gro av seg selv. Og best av alt; jeg hadde lille prinsessen min på brystet.

Selv om jeg syns det var helt forferdelig når det sto på og var veldig sint og frustrert da, ser jeg tilbake på det nå som noe veldig positivt. Det gikk jo veldig fort. Riene kom tett veldig fort, men det gjorde vel at fødselen gikk kjappere også. Vi fikk komme med ønsker om smertestillende ved første undersøkelse på sykehuset og jordmor var veldig flink til å se behovet når det var der. Jeg følte meg virkelig tatt vare på. Godt det var noen som hadde kontroll når jeg følte jeg mistet all kontroll. Jeg er glad sambiss var med meg hele tiden. Godt å oppleve det sammen med han.

Dette er det mest spesielle dagen i mitt liv. Jeg kommer aldri til å glemme den!

[Gjest Gjest]

*dytte*

Ingen fler som har historier? Elsker å lese slike!

[iss]

Er helt rørt jeg! Så mange flotte historier på en gang...

[Calla]

Dette er så spennende å lese at jeg kommer for sent til jobb nå!!!!! Får lese resten senere...

[søndagsengel?]

I skrivende stund er det nøyaktig 1 uke siden jeg satt hjemme i stua og så på Norsk Grand Prix og tok tiden mellom riene. De startet lørdag 4/2 ca klokka 17.30, etter at mannen og jeg hadde gjort ”hva vi kunne” for å sette i gang modningen. Jeg var ikke sikker på at det var rier jeg kjente, for de var ikke så vonde som jeg forventet. Jeg hadde jo fått høre at man ikke er i tvil om at man har rier når de setter i gang, fordi de er så vonde. Men de var regelmessige hele kvelden, og de vedvarte selv om jeg rørte på meg og dusjet. Mannen ville at jeg skulle ringe sykehuset for å høre om de trodde noe kunne være i gang. Jeg ville først ikke, for jeg trodde som sagt det var lenge igjen, men jeg ringte likevel i 23-tiden (etter litt ekstra press fra noen kg-damer ). Jordmor sa hun trodde jeg var i latensfasen, men at riene ikke varte lenge nok eller var vonde nok til at det var nødvendig å komme inn. Hun syntes jeg burde prøve å sove, i tilfelle det ble fødsel på morgenkvisten.

Vi satte fram sykehusbagen, og mannen tok en dusj og var virkelig klar for fødsel ( ). Jeg sovnet raskt og sov som en stein! Jeg våknet i 01-tiden og la merke til at riene ikke var like hyppige som tidligere på kvelden. Litt skuffet sov jeg videre… I 04-tiden våknet jeg med vonde rier! Jeg sto opp og kjente flere, og de var virkelig vonde! Jeg ringte sykehuset og gikk i dusjen mens mannen sikkert vandret hvileløst omkring ( ). Mens jeg sto i dusjen, følte jeg trang til å presse under en rie, og slik var det ved alle de riene som fulgte. Hver gang jeg presset, ble jeg våt i trusa, og jeg trodde jeg tisset fordi jeg presset så veldig. Jeg tok på et bind, og la merke til at ”tisset” var blankt, lyserosa. Da skjønte jeg at vannet hadde gått.

I bilen på vei til sykehuset hadde jeg flere vonde rier, det er vanskelig å beskrive hvordan de føltes, men jeg husker det godt! Jeg kjente liksom når hver rie satte i gang, og den tok seg skikkelig opp så det var vanskelig å puste, for deretter å bli svakere og til slutt forsvinne. Mellom riene var det ikke vondt i det hele tatt, og jeg var i godt humør på vei til sykehuset :rosasmil:

Det var helt stille på fødestuen. Jordmoren sto og redde opp seng til oss da vi kom. Vi hadde sett hverandre før, siden det var hun som ledet vanngymen jeg gikk på mens jeg var gravid. Vi ble tatt inn på mottakelsesrommet, hvor jeg la meg ned og fikk på ctg-båndene. Jordmor kjente på åpningen og sa at hun kjente hodet!!! Jeg sa: "Ja, da er det vel åpning der da?", og da sa hun at det var det absolutt, det var allerede 6-7 cm!! Gjett om jeg ble glad! Vi hadde nemlig latt bagen bli stående i bilen i tilfelle vi ble sendt hjem igjen… Ctg viste at babyen trivdes, og jeg hadde 3-4 rier pr. tiende minutt, med en varighet på 60 sekunder på rie, og god styrke (hvis jeg tyder skjemaet riktig). Mannen satt ved siden av meg mens jeg lå der, og jeg husker at jeg kommenterte gardinene midt under en rie. Det var noen tøffe oransje ”giraff-gardiner”…

Jordmor hadde tappet vann i badekaret mens jeg lå med ctg. Mannen gikk og hentet bagen mens jeg fikk klyster. Det hadde jeg gruet meg til, for det hørtes så ekkelt ut, men det var egentlig ikke så ille… Jeg la meg deretter i badekaret og prøvde å slappe av. Vi spurte jordmor hvor lang tid hun trodde det ville ta, og hun sa det var vanskelig å vite, men at jeg garantert hadde født innen hun var tilbake på jobb klokka 22 på kvelden Det var ikke akkurat oppløftende, siden klokka bare var ca 7 på morgenen. Heldigvis sa hun at det også kunne skje før hun gikk av vakt klokka 8

Jeg orket ikke å snakke så mye, for riene kom ganske hyppig og var utrolig vonde. Jeg spente meg skikkelig og stønnet og skrek, og mannen sa at hvis jeg hadde hørtes sånn ut når vi , så hadde han vært strålende fornøyd. Haha, veldig morsomt

Jeg lå i badekaret fra 6.45 til 7.30. Ved den siste rien måtte jeg presse veldig, og det kom ”noe” ut av meg. Jeg trodde jeg hadde bæsjet i vannet, og ganske flau ringte jeg etter jordmor og sa fra så hun kunne skifte ut vannet. Jeg gikk opp av karet, og vi så at det som hadde kommet ut var noen blodige klumper (sorry – ekkelt!), og ikke avføring. Jeg fikk enda en pressrie mens jeg ventet på at badekaret skulle tømmes og fylles på nytt. Jeg tviholdt i badekarkanten, og jordmor sa jeg skulle legge meg på sengen. Fra da av gikk ting å fort at jeg ikke rakk å komme meg tilbake i badekaret. Det som fulgte var de mest anstrengende minuttene i hele mitt liv! Det var vonde rier og vondt å presse, men det verste var faktisk at det var så utrolig slitsomt! Jeg skrek skikkelig til å begynne med, men jordmor var flink og sa jeg heller skulle bruke kreftene på å presse, og det hjalp. Etter hvert ville jordmor at mannen skulle sette seg bak meg, så han kunne støtte meg mens jeg presset. Han var så snill og god og nydelig der han satt Jeg fikk en kald klut på panna av en annen jordmor, og det var kjempegodt!!

Hver gang jeg kjente at en rie var på vei, sa jeg fra, og jordmor la på varme kluter ”der nede”. Etter en liten stund (som føltes lang) sa hun at hun så at hodet var på vei, og at det var viktig at jeg presset forsiktig så jeg ikke skulle revne. Det var oppløftende å høre at hun hadde sett ”luggen” (som hun sa), og jeg klarte å ikke gi meg helt hen til presselysten. Da hodet var på vei sved det veldig! Nå begynte det mest slitsomme. Jeg måtte presse og presse for å få hodet til å feste seg i åpningen! Jeg kjente gang på gang at det skled tilbake mellom hver ri, og jeg følte at jeg ikke hadde mer å gi. Da jordmor endelig sa ”nå går han ikke tilbake” ble jeg utrolig glad! :grine2: Samtidig sa mannen at han så hodet, og da ble jeg enda mer motivert! Jordmor spurte om jeg ville kjenne, og det ville jeg jo! Jeg stakk hånda ned og kjente et mykt, hårete, varmt hode! Fantastisk!! :grine2: :grine2: På neste ri ga jeg alt, og rakk så vidt å kjenne at babykroppen skled at av meg før jeg hørte et babyskrik og fikk prinsen på magen! Så var det tid for å få ut morkaken, sying, veiing og måling, amming og frokost med norsk flagg, og så startet eventyret om den lille prinsen…

Endret 12. februar 2006 av søndagsengel?

[Gjest Rognebær]

Så fin lesning, Søndagsengel!