Fødselshistorie-tråd

[Fibonacci]

Det er mange som har skrevet ned flotte og rørende fødselshistorier her på KG. Både på gravid-forumet og i dagbøker.

Kunne det være en ide å samle dem på ett sted, i én tråd?

På denne måten kan de som er nysgjerrige på hvordan fødsler kan arte seg lese om det, og vi som liker å lese andres historier og sammenligne med våre egne opplevelser kan gjøre dét.

Og her er det lov å skrive alt om hvor fælt man hadde det, og hvor fantastisk det hele var etterpå!

Håper det er interesse for dette!

I hvert fall blant de som allerede har skrevet ned sin opplevelse, så er det bare å kopiere historien inn i tråden her.

Endret 17. april 2008 av La Traviata

[Fibonacci]

Kan jo begynne jeg...

Jeg hadde vært i latensfasen i 10 dager, og allerede vært innom sykehuset med "mase"rier 2 ganger. Jeg begynte å bli ganske lei og utålmodig, selv om det bare var gått 4 dager over termin den fredagen det startet.

Torsdagskvelden den 21. oktober hadde jeg veldig vondt i ryggen, og om morgenen fredag den 22. våknet jeg med rier som satt veldig i ryggen, men jeg var usikker på om de var maserier eller ikke. Jeg sto opp og prøvde å ta tiden på dem, de kom ganske regelmessig men jeg var fortsatt usikker. Jeg hadde i tillegg en del diare. Jeg tok et varmt bad, og etterpå var de ikke like regelmessige, så mannen dro på jobb mens jeg gikk og la meg igjen. Kjente noe mens jeg lå der, men klarte å sovne, og da jeg sto opp igjen var det rolig. Og da jeg gikk på do så jeg at slimproppen var begynt å gå for alvor.

Jeg hadde time hos jordmoren samme dag, men var litt usikker på om jeg turde å kjøre selv. Så mannen dro litt tidligere hjem fra jobb, og kjørte meg bort dit. Jordmoren mente ut fra det jeg fortalte at jeg helt sikkert kom til å føde i løpet av helga, og det håpte vi også!

Vi handlet inn taco til kvelden, og gikk en lengre tur med litt oppoverbakker før middag. Jeg følte meg sprek og fin, men kjente at noe var i gjære, og jeg var litt opprømt, for nå skulle det kanskje skje noe! Etter turen kom det enda mer slim, med blod i.

Vi spiste masse taco og så litt på TV den kvelden, midt under Skavlan begynte jeg å kjenne rier igjen, såpass kraftige at jeg ikke klarte å konsentrere meg om programmet, men heller begynte å vandre rundt. Nå kjente jeg det bare nederst i ryggen, det var mye vondere enn noe av det jeg hadde kjent før. Et voldsomt og svært ubehagelig trykk nedover mot rompa. Det var kanskje 15 minutter mellom eller noe sånt.

Jeg tenkte at jeg fikk prøve å få litt søvn, for jeg regnet med at det ville ta like lang tid å komme ordentlig i gang med fødselen som de andre gangene det hadde startet.

Men jeg klarte ikke ligge i senga et eneste sekund, jeg måtte opp og gå i stua, drev og tok tiden og prøvde å lindre smerten ved å legge en varmeflaske på korsryggen mens jeg halvveis hang over en lenestol. Til slutt havna jeg nede på badet vårt, hvor jeg hang over stellebordet til junior og akket og oiet meg litt. Mannen våknet og kom og masserte meg litt, nå var det så tett mellom riene at jeg ikke klarte å kommunisere noe særlig, men han skjønte jo hva som var på ferde. Nå var klokka kanskje 2-3 på natta. Riene var nesten sammenhengende, opplevde jeg det som, og det var vanskelig å bevege seg rundt i de korte pausene som var. Jeg kom meg inn på soverommet, hvor jeg gikk ned i knestående og hang over senga mens han masserte. Han spurte om han skulle ringe sykehuset, jeg stønnet ja, og jeg hørte at han snakket med dem og sa at det var nesten sammenhengende rier. Han kom ned igjen og sa at de mente vi burde komme oss av gårde. Han prøvde å få på meg klærne, men jeg klarte nesten ikke stå på beina, og når det kom en ri måtte jeg ned på kne og henge over senga. Vi skjønte at det ville bli veldig vanskelig å få meg ut i bilen og kjøre i en hel time til sykehuset i Fredrikstad, så mannen gikk opp og ringte sykehuset en gang til og de sa de skulle sende en ambulanse som ville være hos oss om 10 minutter. Aldri har 10 minutter gått så sakte! Men jeg klarte å få på meg resten av klærne før de kom. Etter mye strev kom jeg meg opp på båra og ble båret ut i ambulansen, jeg frøs så jeg skalv over hele kroppen, og det var nå svært vanskelig å kommunisere med omverdenen. Bilturen gikk antagelig i en vill fart, men jeg opplevde den som uhorvelig lang, og jeg husker det bare som om jeg lå på båra og skreik mens jeg prøvde å holde meg fast i svingene og når det kom fartsdumper. Mannen sa senere at ambulansepersonalet virket ganske nervøse de også, og de trodde at vannet mitt hadde gått, men det var visst bare blod og slim.

Da vi endelig kom fram til sykehuset var klokka blitt 5 om morgenen. Jeg ble trillet opp på den fødeavdelingen vi hadde vært på 2 ganger tidligere, og jeg måtte over på en benk for at de skulle ta CTG. En jordmor undersøkte meg, og fant ut at jeg hadde 8 cm åpning!

Vi kom inn på en fødestue, et hjemmekoselig rom med dobbeltseng, som skulle være "vårt" rom under hele oppholdet. Mannen fikk formidlet at jeg ønsket lystgass, og jeg syntes det hjalp veldig å puste i maska, jeg tok dype drag og merket at jeg ble mye roligere. Jeg prøvde litt ulike stillinger i senga, men endte opp halvveis liggende støttet opp av en saccosekk i ryggen. Jeg var veldig tørst, og drakk litervis med vann mellom riene, jeg pustet i maska og fant en god rytme. Jeg husker at jeg sa litt mye rart på det stadiet, noe med "hvor er jeg nå?" og "hva skjer nå?". Jordmora lo av meg, men det jeg mente å spørre om var hvor i fødselen jeg var, og hvor langt jeg var kommet. Jeg spurte også om ikke han kom snart! På et tidspunkt gikk vannet også, men jeg merket det ikke selv, hørte bare jordmora si det. Litt senere ble riene svært harde, og jeg husker jeg skrek spesielt sårt og høyt inn i maska under en ri, og mannen spurte hvilken fase jeg var inne i nå. Jordmora svarte kontant: Overgangsfasen!!! Ifølge det jeg hadde hørt skulle det være den verste, så det fikk meg til å se litt fremover og jeg tenkte nå kommer han snart.

I 7-8 tida hadde jeg full åpning. Trykketrangen begynte å komme, men jeg fikk ikke helt sving på det. Jeg opplevde jordmora som litt passiv, hun kom ikke med noen forslag til stillinger eller hvordan jeg skulle gjøre ting. Men på morgenen kom det en ny jordmor på vakt, som var mye mer handlekraftig og gjerne ville ha meg opp på beina for å presse. Lystgassen ble skrudd av for jeg måtte konsentrere meg om å presse. Jeg var nå såpass utslitt at jeg hadde problemer med å utnytte riene og presse så mange ganger under riene som hun ville ha meg til. Vi holdt på sånn i flere timer, jeg prøvde mange ulike stillinger og presset så jeg ble blå i trynet, men han beveget seg veldig sakte nedover. Det var også litt uenighet om hvor høyt oppe/lavt nede hodet hans sto, og da jeg hadde presset i 2 1/2 time uten noen større fremgang, og var helt utslitt, bestemte jordmoren seg for at jeg trengte litt hjelp til å få ham ut. Jeg fikk drypp for å få sterkere rier, pluss glukose tror jeg, og ble flyttet ned til en annen avdeling for at de skulle ta ham med sugekopp. Det var en del mennesker i rommet, som jeg ikke greide å holde oversikten over, og de ga meg lokalbedøvelse der nede før de førte inn sugekoppen. Akkurat der og da mistet jeg helt tidsfølelsen, jeg trodde etterpå at jeg hadde ligget der i flere timer før de sa at jeg måtte presse for nå kom han snart, men det var egentlig bare en halvtimes tid jeg var der nede før han kom. Jeg tror jeg koblet litt ut, fordi det var så mye som skjedde. Men jeg husker at mannen min sa "nå kommer han! Jeg kan se ham!" og de sa at jeg ikke måtte presse før neste ri, for hodet stod i åpningen. Det var ikke lett å holde igjen, men det tok ikke lang tid før neste ri kom, jeg presset med alt jeg hadde og på 2 trykk kom han ut!! Det var en helt ubeskrivelig følelse da jeg kjente han kom ut av meg! Jeg brølte og mannen gråt. Klokka var 10.20 på formiddagen lørdag 23. oktober. Vi var blitt foreldre!

Han var litt blå, og hadde navlestrengen 2 ganger rundt hodet, så en barnelege måtte se på ham før jeg kunne få ham opp på brystet. Men han fikk Apgar score 9-9, de trakk bare for fargen, ellers var han i fin form. Jeg fikk ham opp til meg, en varm, glatt liten bylt med mørkt hår og rynkete hender, og jeg begynte å tute litt, jeg var så lettet over at det hele var over og at jeg endelig hadde ungen min i armene. Morkaka kom av seg selv, og jeg ble sydd mens jeg lå der, men takket være bedøvelsen kjente jeg ikke så mye. Han ble målt og veid (3720 gram og 51 cm lang, 35 cm rundt hodet), og mannen tok av seg på overkroppen og holdt ham inntil seg mens de gjorde seg ferdig med meg. Jeg fikk holde ham litt mer, og så fikk han på seg klær og ble lagt i en seng ved siden av meg. Han var så utrolig fin, og jeg følte meg voldsomt sliten og veldig lykkelig på samme tid. Vi kom på at vi kanskje skulle ringe noen, for ingen visste at vi hadde dratt til sykehuset en gang!

Selv om det hele var litt tøft, kom jeg meg ganske raskt etter fødselen, og kunne gjerne gjort det igjen...

[søndagsengel?]

Nydelig lesning! Blir helt rørt, jeg :grine2: Foreløpig gleder jeg meg mye mer enn jeg gruer meg til å oppleve fødselen! Venter på flere fødselshistorier!!!

[Trampe]

Fantastisk lesning, La Traviata! Håper flere vil bidra med sine historier...godt å lese for oss som ennå ikke har født

[Rannva]

Jeg slenger på min, klippet fra den gamle dagboken. Dette er skrevet en uke etter fødselen.

Tirsdag sist uke hadde jeg problemer med å sove. Masse bevegelse i magen, og konstante kynnere. Til tross for lite søvn natten før, sovnet jeg ikke før nærmere 2. Halv fire våknet jeg igjen, og hadde murringer i ryggen, og ganske vonde kynnere. Vekket sambo, og lurte på om det kunne være rier. Det var jo vanskelig for ham å vite..

Tuslet litt rundt i stua før jeg bestemmte meg for å ringe føden. Følte meg litt dum, siden jeg ikke visste om det var rier engang. :oops: Fikk snakke med en jordmor som tydeligvis trodde jeg visste hva jeg snakket om, og dermed var sikker på at det var rier. Hun spurte litt om hvor lenge jeg hadde kjennt det, hvor langt det var mellom osv. Vi (sambo) hadde prøvd å ta tiden, og kom til 5/6 minutter. Så sa hun at det nok var best å være hjemme en stund til. Jeg kunne ta et bad, og prøve å slappe av.

Prøvde å bade, men det var ikke så godt. Stod opp, tuslet rundt igjen, og tok ny telefon til føden. Fikk beskjed om å bare komme når jeg ville, men det kunne bli lange ventetimer på sykehuset. Litt over 6 bestemte vi oss for å reise. Tenkte på min mors kjappe fødsler, og ville reise før det ble enda vondere. Kom til sykehuset ca 6:30, men tok ikke med bagen opp. Var forberedt på at de kunne sende oss hjem igjen.

Vi ble vist inn på et undersøkelsesrom, og fikk disse målerene på magen. Babyen hadde det helt fint, og riene kom med 4/5 minutters mellomrom. Etterpå sjekket de åpningen, som var 7 cm. Jeg var fryktelig kvalm under riene. Før vi skulle inn på fødestuen, ga de meg klyster. Det var ikke så gøy. Begynnte å spy da jeg satt på do, og fortsatte til det var tomt i magen. Etterpå fikk jeg ta en dusj, og vi ble flyttet inn på fødestuen.

Her fikk vi ny jordmor (vaktskifte), og hun var kjempegrei. Spurte om hun skulle ta vannet, eller om jeg ville vente til det gikk av seg selv. Da hun hadde tatt det, ble riene kraftigere og hyppigere, og jeg fikk lystgass. Syns jeg låg i en evighet, og jordmor hentet utstyr og småsnakket. Sambo var super hele tiden. Han ga meg vann, tørket pannen og holdt meg i hånda. Pluttselig sier jordmor at riene hadde "stoppet opp". (De hadde aldeles ikke stoppet, men kom ikke videre.) Hun prøvde å sette akupunktur for å få fart på dem, men det hjalp ikke. Fikk drypp med ett-eller-annet hormon, og det gjorde visst susen.

Jordmor sa at dersom jeg fikk lyst til å presse, måtte jeg bare begynne. Jeg ville ikke presse. Hun gjentok dette en del ganger, og til slutt kjennte jeg pressriene. Da måtte jeg legge bort lystgassen (slemme jordmor). Jeg presset det jeg kunne, men hver gang hodet nærmet seg, tok rien slutt og hun smatt tilbake. Utrolig frustrerende, og jeg trodde aldri hun ville komme ut. Hun kom likevel, helt pluttselig, kl 10:08. Fikk verdens nydeligste lille jente på magen. Litt blå de første minuttene, men ble raskt helt fin i fargen.

3560g og 50 cm.

De begynnte å sy, og det var vondt. Hadde sprukket både utvendig og innvendig. En del rifter på innsiden valgte de å ikke sy, fordi sting der inne er veldig ubehagelig. (Og det hadde de rett i, det er vondt vondt vondt)

Etter en halvtime ca skulle jeg dusje. Var ikke helt forberedt på at det skulle være et problem. Borsett fra at jeg var mørbaket, hadde jeg jo mistet mye blod. Ble kjempesvimmel og gikk i bakken i dusjen. Husker lite av de neste minuttene, før jeg var tilbake i senga. Fikk prinsessa tilbake (sambo hadde hatt henne) og hun begynnte å suge. Er ikke sikker på om det var så mye melk der så tidlig, men hun virket fornøyd.

[asterix]

Hadde fortellingene om fødsel 6 og 7 liggende jeg(begge er skrevet like etter fødslene), så kan jo legge inn dem da.

Nr. 6:

Jeg hadde UL-termin 10. mars og jordmora her i kommunen var begynt å bli veldig stressa. Hun ville sende meg til overtidskontroll på sykehuset allerede på fredag 15. mars, men siden alt var i orden nektet jeg å kjøre 3 1/2 time hver vei til sykehuset så kort over termin.

Dagene gikk uten at noe skjedde og selv om jeg selv ikke var utålmodig begynte jeg å håpe at fødselen skulle starte slik at jeg slapp nye diskusjoner med jordmor.

Som jeg pleier hadde jeg hatt massevis av sterke kynner i mange uker, men ikke noe tegn på at det nærmet seg fødsel. Når vi gikk og la oss på mandagskvelden var jeg helt i vanlig form.

Så utpå natta våknet jeg fordi jeg måtte opp og tisse (som vanlig de siste ukene). Jeg gløttet bort på vekkerklokka og den var da 03.31. Jeg gikk på do og gikk så og la meg igjen. Tilbake i senga fikk jeg vondt i magen. Det forsvant og kom igjen ca 10 min seinere. Siden jeg hadde hatt så mye kynnere så lenge lå jeg i en times tid å kjente på "vondtene" før jeg følte meg rimelig sikker på at det var fødsel på gang.

Jeg stod så opp og tok en dusj før jeg vekket mannen min og sa til han at nå er det nok noe på gang. Da var det ca 4-5 min mellom riene. Etterpå økte riene ganske kjapt i intensitet og tetthet.

Resten av tiden gikk jeg mellom sofaen i stua, dusjen og do mens riene ble sterkere og sterkere, lengre og lengre og tettere og tettere.

Da klokka var 05.54 gikk vannet og et par, tre pressrier og 3 min. seinere var gutten født(05.57 tirdag 19. mars).

Da navlestrengen hadde sluttet å pulsere og blitt helt hvit bandt vi for den og klippet den. Etter ca 25 minutter kom morkaka, og det hele var over og jeg tok meg en dusj.

Gutten var 55,5 cm lang, veide 4300 g og var 38,2 cm rundt hodet ved fødselen.

En herlig fødsel med en super "jordfar". Mannen min er nå bare verdens beste også da.

Noen timer seinere, når fastlegen min var kommet på jobb ringte vi han og han kom innom litt seinere på dagen og kikket på gutten, morkaka osv.

Etterpå har vi kost oss her hjemme hele familien. Minstegutten sov stort sett hele dagen i går, men nå har han våknet litt mer opp og dier og sover om hverandre. Søsknene er kjempeopptatt av "nye-babyen" og vil helst sitte å stryke på han hele tiden.

Nr. 7:

På lørdag morgen 6. desember våknet jeg kl. 05.25 av en sterk kynner/rie (siden jeg hadde hatt slike i flere uker var jeg ikke sikker på om dette var en rie eller ikke).

Jeg snudde meg og ventet litt på om det ble noe mer eller om jeg skulle få sovet litt til før det ble morgen.

De neste 20 min. kom det et par svakere sammentrekninger og jeg var egentlig innstilt på at det var falsk alarm.

Men kvart på 6 kom en til i samme styrke, og jeg fant ut at jeg skulle ta meg en tur på do fordi jeg antagelig ikke fikk sove mer uansett.

Jeg fikk flere sterke sammentrekninger mens jeg var på badet, så jeg fant ut at det var på tide å vekke mannen min.

Jeg gikk opp og vekket han og gikk så tilbake til badet hvor jeg gikk opp i badekaret og satte meg på huk der og lot varmt vann renne over mage og rygg.

Mannen min hadde fyrt i ovnen på stua og ordnet i stand i sofaen med "tisselaken" og laken og kom så og spurte meg om jeg hadde lyst til å komme inn dit.

Jeg var midt i en rie så jeg svarte : "Ikke akkurat nå.". Nå kom riene tett og like etter kom pressetrangen.

Jeg sa til han at nå kommer babyen hvert øyeblikk. Han lurte igjen på om jeg ville komme inn i sofaen, men jeg var begynt å presse og svarte at jeg ikke orket det.

Så gikk vannet. Vi så at det var misfarget, men siden hodet allerede var nesten ute rakk vi ikke bekymre oss så mye over dette, og på et par press var jenta ute.

Da var kl. blitt 06.32. Mannen min tok i mot henne og ga henne så til meg.

Så gikk jeg inn på stua og la meg på sofaen slik at hun kunne få kommet til puppen mens vi ventet på morkaka.

Når navlestrengen hadde sluttet å pulsere og blitt hvitt bandt mannen min for og klippet den.

Ca. 50 min etter at jenta kom, kom også morkaka og jeg kunne gå og ta en dusj, mens mannen min koste seg med minsta.

En herlig og rolig fødsel med verdens beste "jordmor".

Jenta var 54 cm lang, ca 4300 gr tung og hodet målte 37 cm, og fødselen tok altså 67 min fra jeg våknet til hun var ute.

Dette var forøvrig min sjuende fødsel og vår tredje fødsel hjemme-"alene", dvs uten jordmor.

[Holly Hobbie]

Wow! Du er jo helt proff, du!

[Gjest Tiny i.i.]

*imponert over asterix*

[Fibonacci]

Me too!!

Flere som vil dele historiene sine?

[Trampe]

Oj, Asterix, jeg er imponert jeg også! Spennende lesning

[Gjest Gjest]

Asterix:

Hjelpe meg, var dere virkelig så rolige som du gir uttrykk for? Greit at det er fødsel nr 6 og 7, men likevel.... Hvorfor reiste dere ikke på sykehus??

Skal se om jeg finner igjen min fødselshistorie senere, tror i grunn jeg har mistet den i en data crash

[Gjest Gjest]

Jepp det var Niko over altså

[Pasha]

der ble jeg imponert over astrix ja..

så tøff du er

[Siam]

Her er mitt bidrag:

Jeg våknet kl 4 av murringer som kom og gikk med ujevne mellomrom. Jeg lå en stund og kjente etter, var det noe på gang?

Etter en halvtimes tid vekket jeg mannen, og han syntes vi kunne dra inn til Oslo og heller være der. Så vi sto opp, dusja, pakket bilen og kjørte innover.

Det var helt trolsk stemning ute, med tåke og en mer eller mindre bilfri E6. Vi var i godt humør, for nå skulle det endelig skje noe.

Vi installerte oss i leiligheten, vi hadde med oss dvd-spiller og et par filmer, for vi regnet med at det kunne ta tid. Det var jo tross alt ikke så heftig enda.

Siden vi var oppe så tidlig og vi visste at det var lurt å spare på kreftene la vi oss på sofaen og sovnet begge to. Sov et par timer.

Så dro vi ut for å spise lunch, siden murringen stoppet opp. Vi møtte noen venner på café og dro hjem for å slappe av i sola.

Murringen begynte igjen, men vi dro allikevel ut og spiste middag med broren til mannen. Litt murring tåler man jo, det var ikke værre enn sterke menstruasjonssmerter.

Utover kvelden tar det seg opp, og jeg får regelmessige rier med 15 minutters mellomrom. Ringer til ABC for å si ifra om at jeg sannsynligvis kommer til å komme en tur i nærmeste fremtid. Vi er enige om at det er for tidlig å komme nå. Får beskjed om å hvile.

Riene blir stekere så vi tar en tur til sykehuset i 2-tiden. Blir undersøkt, men alle riene så langt har ikke hatt noen særlig effekt. Livmoren har fremdeles 1 cm skjede-del, så her er det mye igjen...

Drar hjem igjen, har ganske vondt, men tydeligvis ikke vondt nok!

Dagen etter har jeg fremdeles rier, men de blir uregelmessige. Får ikke sove noe særlig og begynner å bli sliten. På natten 5/8 blir riene ganske mye vondere og de er regelmessige. Drar til ABC kl halv fem, blir undersøkt, men det er bare 1 cm åpning. Jeg blir så skuffet at tårene triller. Når skal dette ta slutt?

Håper at det skal skje noe i løpet av natten så vi blir på fødestuen. Mannen og jeg legger oss til å sove, men jeg sover ikke noe. Riene plager meg for mye.

Neste morgen er vi fremdeles like langt, så da kan vi like gjerne dra hjem igjen.

Hjemme prøver jeg å slappe av i badekaret, det hjelper litt på smertene og jeg får hvile litt. Men sove kan jeg bare glemme!

På natta kommer det plutselig ut store koagler når jeg er på do (jeg må på do nesten etter hver ri, så det var ganske slitsomt), jeg har blødd litt hele tiden. Men dette var litt ekkelt. Ringte ABC igjen (skulle nesten tro de begynte å bli lei av meg, nå hadde jeg snakket med ganske mange skift der oppe...) og siden de ikke er noe glad i blødninger ble jeg bedt om å komme opp med en gang.

De tar en ctg og babyen har det bra. Det er bare mormunnen som har utvidet seg og blødd litt. Ingen fare heldigvis. En undersøkelse viser at jeg nå har 3 cm åpning. Nå må det vel skje noe snart? Riene er ganske vonde, men jeg tenker at det går fremover, så da er det verdt det.

Men vi får tilbud om å overnatte igjen, noe jeg gjerne vil. Det er ikke noe godt å kjøre bil med rier! Spesielt ikke over humper og dumper.

På morgenen blir jeg undersøkt igjen, og nå er det fremdeles 3 cm åpning!!

Jeg er helt utmattet og vet ikke hva jeg skal ta meg til.

Jordmoren har sett at jeg sliter og foreslår at jeg blir overflyttet til avd A, og at de tar vannet og eventuelt setter drypp for å få litt fortgang i dette. Hvis ikke vil jeg ikke ha noen krefter igjen til selve fødselen. Nå har jeg tross alt ikke sovet på 2,5 døgn og jeg har nesten ikke spist. Mannen har dullet og stelt med meg hjemme, men jeg eier ikke matlyst. (Snille, søte mannen - hva skulle jeg ha gjort uten han?) Jeg er enig i at det er en god idé nå.

En times tid senere er jeg på et vanlig føderom, ikke så fint som ABC, men sånn er det.

Siden jeg har hatt vondt på venste side av magen/ryggen mellom hver ri, blir legen tilkalt. De er redd for at noe kan være galt med morkaken. Det viser seg å være nyren som er problemet, det blir tatt ultralyd av den, men de finner ikke noe. Det blir tatt en blodprøve som viser at jeg har en betennelse i kroppen. Temperaturen blir nå målt jevnlig, men jeg har ikke noe feber. Siden jeg har hatt nyrebekkenbetennelse noen ganger var de litt redde for at noe var galt med nyren nå.

Legen tar samtidig vannet, og nå blir riene tetter og mye kraftigere. De bygger seg ikke opp og har en liten topp lenger, men blir kastet på meg brått og brutalt og toppen varer en evighet! Det var forferdelig vondt. Lystgassen hjelper meg ingenting, jeg blir bare svimmel. Men det er greit å prøve og gjøre noe.

Jeg ber om epidural litt før kl 14. Nok er nok!

Legen kommer ganske raskt og plutselig er alt så mye bedre. Riene kommer og jeg kjenner dem, men det gjør ikke vondt.

Det blir satt drypp for å få litt fortgang på riene en time senere.

Etter at dryppet ble satt på gikk det ganske fort. Livmormunnen åpnet seg jevnt og trutt med litt over en cm i timen. Endelig! Jeg begynte å se slutten.

Pga epiduralen fikk jeg endelig slappet av litt og jeg fikk til og med spist litt.

Mannen sovnet, stakkar, han hadde jo vært våken nesten like lenge som meg.

Jeg slumret litt mellom hver ri, så tiden gikk fort.

Humøret var på vei til toppen igjen.

Mannen og jeg hadde veddemål om når han ville bli født. Mannen gjettet kl 19 og jeg gjettet kl 21.

De siste to cm, hadde jeg en guffen følelse av at jeg måtte bommelom i hver ri. Men jeg hadde jo hørt at den følelesen er normal, så jeg gikk ikke på do. Noe som hadde vært et kjempeprosjekt siden jeg var koblet til alle mulige slags ledninger.

Ved full åpning reiste jeg meg opp av sengen og sto litt i prekestolen for å få tyngdekraften til å virke. Epiduralen ble skrudd av en liten stund før slik at trykketrangen skulle få hjelpe til.

Jeg sto der ca et kvarter og det kjentes ut som om frøet skulle ramle ut når som helst. Jeg fikk litt panikk da jordmoren plutselig skulle ut å hente noen papirer. Tenk om han datt rett i gulvet!!

Da hun kom tilbake fikk jeg installert meg i senga igjen. Jeg hadde bestemt meg for å prøve og føde stående på knærne, så det var litt årnings med dyner og puter og ryggen på sengen. Det var forøvrig en veldig fin stilling å føde i, jeg fikk hjelp av tyngdekraften og det var fint for jordmoren å følge med.

Mannen var bak og tittet litt han også, når hodet var på vei ut, og han syntes det var kjempemoro å se på!

Det var faktisk litt vondt å få han ut, men det skulle vel kanskje bare mangle? Det gikk allikevel ganske fort, og det var nå så kort tid igjen at det ikke var så farlig.

Fra 10 cm åpning til han var ute gikk det ca en halv time, så nå var det endelig noe som gikk fort.

Det var helt spesielt å kjenne at han gled ut etter at hodet og skuldrene var ute! Den følelesen hadde jeg ventet lenge på.

Han ble født kl 20.05, så jeg vant veddemålet med 5 minutter!!!

Han skrek med en gang, og fikk 9 på Apgars etter et minutt (han var litt blå på armer og bein) og 10 etter fem minutter!

Jeg fikk viklet meg under navlesnoren og lagt meg ned på ryggen før jeg fikk han opp på magen. Å, så fantastisk!!! Der var han endelig! 3660 g og 52 cm lang, hodeomkretsen var 35 cm.

Mannen klipte navlesnoren og jormoren og barnepleieren påså at morkaken kom ut (vi kikket litt på den sammen, det var ganske morsomt å se) og sydde littegrann. Jeg hadde bare fått to små rift, og jeg fikk 2 sting på hver. Så det var jeg jo selvsagt veldig glad for. Det stakk litt når hun sydde, men med verdens vakreste på magen kan alt annet være det samme.

Lille søte Oliver pep og klynket, og han smeltet hjertet til mamma'n og pappa'n sin med en gang.

Da de var ferdig med ordne og fikse fikk jeg lagt han til brystet og flinkingen sugde nesten med en gang.

Etter at han var ferdig ble jeg jagd opp av sengen for å dusje og tisse. Det gikk også greit.

Vi var velkommen opp til ABC-avdelingen igjen, så vi kledde på oss og tuslet tilbake. Da var vel klokken nærmere 23. Jeg ammet Oliver igjen før vi la oss. Jeg hadde allerede begynt å få melk.

Det var ikke så lett å sovne med en gang, men vi fikk litt søvn i løpet av natten. Hver gang han klynket spratt vi opp for å se på han.

Han sov ganske mye, men vekket oss med klynking og piping støtt og stadig. Han roet seg da vi snakket med han. Stakkars lille var ganske sliten av å bli født...

Endret 7. oktober 2005 av Siam

[Fibonacci]

Så rørende lesning Siam! :grine2:

Jammen holdt du på lenge... synes du var kjemeptøff!

[Holly Hobbie]

Bare for aa oppklare evt. misforstaaelser; jeg synes absolutt ALLE som gaar gjennom en foedsel er kjempetoeffe og flinke!!

[Gjest Gjest]

Jeg kan jo fortelle min historie også.

Det hele begynte en lørdag, vi hadde vært ute og handlet og da jeg kom hjem syns jeg det var litt mer vått en vanlig i trusen. Jeg fikk rundt litt til og sjekket og kom frem til at det måtte være litt av vannet som begynte å piple. Jeg ringte Ullevål og fikk beskjed om å komme ned så de fikk sjekke. Jeg tuslet rundt hjemme og la på sengetøyet jeg nettopp hadde kjøpt, hadde besøk av de 2 søstrene mine før vi dro nedover. Vel fremme skulle de sjekke alt mulig og da hun skulle sjekke bindet var det helt tørt. Vannet hadde ikke gått sa damen, men da hun ba meg om å reise meg fosset deg jammen meg ut ganske mye. Vi kom inn på et undersøkelserom og jeg hadde begynt å få litt vondt, damen satte på meg "riermåleapparatet" og merker ikke noe utslag. (Var ikke så rart da riene satt i ryggen) Åpningen var også bare 1 cm så vi dro hjem. Jeg var innom mamma og pappa på besøk og lå og ynket meg litt på sofaen. Senere på kvelden dro vi hjem.

Litt utpå kvelden og hele natten hadde jeg rimelig vondt og gruet meg egentlig til det virkelig skulle begynne i og med at damen hadde sagt tidligere at jeg ikke hadde rier. Jeg lå hele natten og hadde vondt, men det gikk greit. På søndagen skulle vi komme tilbake for en sjekk på Ullevål, det hadde ikke piplet mer vann og de målte fortsatt ingen rier, ingen målte åpningen. Det var bare å dra igjen fikk vi beskjed om. Senere på ettermiddagen ringte vi ned og sa at det var 3 minutter mellom riene og vi fikk beskjed om å komme. Vel nede målte de fortsatt ingen rier, men jeg fikk lov til å bli ettersom jeg hadde dratt hjem så mange ganger. Jeg ble trillet inn på et venterom og samboeren spurte om jeg ikke kunne få noe å sove på da jeg ikke hadde sovet hele natten.

De satt en sprøyte i låret og jeg begynte å bli rimelig døsig, likevel hadde jeg rimelig vondt. Grense min var nådd og jeg spurtet ut til jordmødrene og spurte om de virkelig ikke hadde noe som fikk meg til å sovne? Den ene jordmoren så i papirene og sa at om du har vondt med petidin så er kanskje fødselen i gang, hun målte åpningen og det var 7 cm åpning. Mannen min hadde nettopp dratt hjem så jeg ringte han og han måtte pent komme tilbake igjen. Jeg kom inn på et føderom, fikk klyster som jeg og samboeren syns var historisk festlig , dusjet litt og riene var igang for alvor. Jeg måtte konsentrere meg veldig om å jobbe med kroppen min for nå var det skikkelig vondt. Etterhvert lå jeg med magen mot en saccosekk i sengen og følte jeg hadde rimelig kontroll over riene. Jeg var utslitt mellom hver rie, men var takknemlig for at det ikke sto på hele tiden. Da pressriene kom var det en velsignelse, jeg presset som bare det og han var ute på 20 minutter. Hele fødselen tok ca. 5 timer og 20 minutter og jeg er egentlig ganske fornøyd med fødselsopplevelsen min.

[Chiquita]

Min fødselsopplevelse...

For jeg våknet jo kl 03.30 natt til søndag av smerter i mage og rygg, og trodde jo at jeg måtte opp på do. Men nei da.

Og disse smertene kom tilbake 12 minutter etterpå. Lå i senga da, og vridde meg rundt frem og tilbake.

Fant ut at jeg skulle stå opp etterhvert, for det var ikke noe deilig å ligge. Så da trampet jeg rundt i et par timer. (for å være sikker på at det var i gang - ville jo ikke bli skuffet)

Mannen ble vekt ca kl 05.30, og dere kan tro det var en mann som ble raskt våken.

Tiden mellom var da på 6-8 minutter... Trodde vi...

For egentlig var det mye kortere tid imellom. Det var to rier som kom så veldig tett, at jeg på en måte trodde at den ene hang sammen med den andre. Så vi noterte da bare annenhver rie, og de var det 6-8 minutter mellom.

Egentlig så var det jo bare "halvparten", liksom.

Ringte føden kl 6, og fikk klarsignal til å kjøre innover de 10 milene til sykehuset.

Siden jeg ikke hadde særlig vondt, så fant vi ut at vi like greit kunne kjøre selv, for dette kom jo til å ta tid... (det sa jordmor som jeg snakket med på telefon også)

Jo da.

Mannen hoppet innom dusjen, og vi startet hjemmefra kl 06.45. Kl 08.05 ble vi registrert på sykehuset.

Var da 3-4 minutter mellom riene (fremdeles)

Hadde da overraskende 6 cm åpning, og fremdeles ikke særlig vondt.

Fikk en fødestue, og frokost.

Åh, så godt det var med frokost - selv om jeg bare fikk spist en halv brødskive. Rakk ikke stort mer mellom riene

Klokka var da rundt 9 (Har bilde av meg tatt like etter kl 9 hvor jeg sitter og spiser)

Rundt 9.30 begynte smertene å øke, slik at jeg ba om lystgass. All annen smertelindring var ikke akutelt lengre siden jeg var kommet så langt, sa jordmor.

Greit for meg det, siden jeg jo egentlig bare hadde ønsket meg lystgass...

Hang over ryggen på senga med lystgassen i den ene hånda, og varm rispose over korsryggen.

Mannen satt og tok tiden mellom riene, for jeg rakk aldri å selv kjenne når jeg måtte ta lystgassen. Jeg tok den alltid for sent om jeg skulle ta den når jeg selv trodde det var på tide.

Da kom riene hvert 2. minutt, og varte i litt over et minutt. Altså ikke så langvarige, men heller ikke lange pausen. Følte ikke at jeg gjorde stort annet enn å supe lystgass

Like før kl 10 startet pressetrangen, og jordmor ble tilkaldt.

Hun tok vannet kl 10.05.

Og så var det bare å presse da...

Ikke helt fornøyd med lengden på riene, så jeg fikk en sprøyte for å gjøre de lengre. Ikke vet jeg om den virket, men

Ble ganske "lang" pressetid, og jeg ble klipt, men det er bra med tanke på hodeomkretsen på den lille. 38cm!

Fikk også et litt større blodtap enn vanlig, siden et blodkarr sprakk, men det ble da sydd etterpå det også, så det var ikke noe problem.

Men jeg beundrer virkelig de som holder på over et døgn. Det må være sinnsykt slitsomt...

Men altså - 7 timer og 12 minutter etter at jeg våknet var "lille" gullgutten ute. Og "bare" 2 timer og 37 minutter etter at vi ankom sykehuset.

Jeg synes det gikk rasende raskt, og jeg er overrasket over hvor lite smertefult det trossalt var. Så jeg anser meg selv som veldig heldig, og vil si det var en drømmefødsel. (selv om gutten hadde navlesnoren rundt halsen når han ble født - men den var så lang at det aldri innvirket noe på hjertelyd, el.l)

[Annie78]

Virkelig utrolig spennende å lese.... Vi prøver å bli gravid for tiden, og jeg tenker mye på fødselen..om jeg takler det o.l. Vet ikke hvordan en fødsel blir, men det er interessant å lese andre sine opplevelser, da kan man kanskje lettere forberede seg til det eventuelt er ens egen tur..... Takk for at dere deler disse opplevelsene med oss..

[April]

Her er min fødselsrapport:

Våknet kl.2 natt til lørdag, akkurat som om jeg tisset litt på meg. Men jeg regna ikke med at det var det, bytta truse og tok på bind. Men synes ikke det kom noe mer. La meg litt igjen og tenkte at jeg kanskje burde ringe føden tilfelle det var forstervann. De sa jeg skulle se an om det kom noe mer og så kunne jeg ringe igjen i 8-9 tiden..Så fikk jeg plutselig litt rier, kom med 20 min mellomrom og gjorde vondt (de skulle da ikke gjøre det allerede :klø: Ringte føden igjen og jeg skulle bare se det an. Halv fem vekte jeg mannen og han ringte føden igjen for nå kom riene med 2-3 min mellomrom. Litt over fem var vi på sykehuset og de tok CTG og undersøkte meg, hadde en cm åpning(og jeg tenkte jeg kommer ikke til å føde før 17.mai) Så ble jeg lagt inn på et rom, hvor riene kom og gikk. Fremdeles tett, men veldig korte. Kl. 8 var det vaktskifte og der var det en jordmor som kunne akupunktur. Jeg var så sliten og trøtt, gledet meg til å få bort litt smerter med akupunktur og slappe av litt. Satte nåler i henda, på føttene og i magen, men riene ble verre og jeg ble puttet i badekar. Der kunne riene avta, så jeg fikk slappet av eller jeg kunne modne mer og fødsel var i gang. Jeg fikk ikke slappet av og riene ble verre og verre og noen kom dobbelt. AU! Etter litt over en time i karet, merket jeg at jeg måtte trykke. Fikk jo så klart ikke lov til det, for de mente at jeg ikke var fødeklar ennå. Undersøkte meg og jeg hadde full åpning Fikk beskjed om å ikke trykke på noen rier, veldig enkelt Men jeg greide det da sånn halvveis..Så skulle jeg endelig få trykke og da brukte jeg vel 4-5 rier og vips så var jeg blitt mor!

Den lille skrek med en gang og ble lagt på magen. En bitteliten jente..Så fikk vi være alene med henne noen timer, prøve å amme og bare kose oss! Etterhvert fikk de vasket og veide henne og hun var akkurat 3000gr og 49cm!

Alt står bra til med oss. Jeg har litt vondt nedentil, men fikk bare noen innvendige rifter og et par utvendige sting. Har masse mat, puppene er svære En ting må jeg si-jeg er så stolt av mannen min, han var en fantastisk støtte og har vært hos oss dag og natt, bortsett fra i går da han var på jobb på dagen! Men han har vært heeeelt uunværlig-forelsket jeg