Psykisk utfordring - møtt dårlig av behandler

[AnonymBruker]

Har en liten stund slitt med noe som jeg vil betegne som en lett psykisk utfordring (panikkangst). Skriver lett fordi jeg tenker det fins mange andre tyngre diagnoser innen psykiatri selv om dette er invaderende nok. 

Hadde tatt mot til meg og oppsøkte fastlege og angrer veldig på at jeg nå har sagt dette høyt. Fikk inntrykk av at lege så på meg som et mye tyngre case enn hva jeg føler meg, spurde om selvmordstanker, psykose, hallusinasjoner og stoffmisbruk! Det kan være at dette er standardspørsmål som må stilles, men jeg følte meg veldig lite møtt og kom ut derifra med en henvisning til psyk.sykepleier og en veldig dårlig følelse på at jeg har vært åpen om dette. 

Har fått et inntrykk av media og influensere at nå er vi åpne om psykisk helse, men det jeg kjenner på nå er regelrett skam over å ha sagt disse tingene høyt og at det vil stå i journalen til evig tid. 

Tror jeg prøver å deale med dette alene framover, men hadde håpet på litt hjelp og støtte fra et hjelpeapparat. Har hatt en veldig stressende livs OG jobbsituasjon det siste året og er også gravid så hele situasjonen er utmattende. 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men kan man være et vanlig oppegående og velfungerende menneske som går på en liten smell og så kommer seg på beina igjen, eller er alt håp ute når en først har møtt på en psykisk utfordring? 

Anonymkode: fd581...6a5

[AnonymBruker]

Det han gjorde var for å ivareta deg og din helse. Og at du skal snakke med psyk.sykepleier er for å sikre seg at du, som nå venter et barn, er rustet til å ivareta både deg selv og barnet som kommer. Jeg syns legen gjorde en riktig jobb med å henvise deg videre. Nei, du bør ta imot hjelp bare for å vise at du ønsker å samarbeide og være åpen, ta imot den hjelpen du får og fortsett å være åpen. 

De vil heller hjelpe deg til å få en kontroll over anfallene, og hjelpe deg til ulike metoder og teknikker for å takle utfordringer, for å hjelpe deg til å ikke utvikle en depresjon eller lignende.. 

Så jeg er for at du tar imot hjelp. Det er ikke en spøk å få panikkanfall. Ofte kan man utvikle det til angst eller depresjon. 

Anonymkode: e28ea...a90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2021 den 13.01):

Har en liten stund slitt med noe som jeg vil betegne som en lett psykisk utfordring (panikkangst). Skriver lett fordi jeg tenker det fins mange andre tyngre diagnoser innen psykiatri selv om dette er invaderende nok. 

Hadde tatt mot til meg og oppsøkte fastlege og angrer veldig på at jeg nå har sagt dette høyt. Fikk inntrykk av at lege så på meg som et mye tyngre case enn hva jeg føler meg, spurde om selvmordstanker, psykose, hallusinasjoner og stoffmisbruk! Det kan være at dette er standardspørsmål som må stilles, men jeg følte meg veldig lite møtt og kom ut derifra med en henvisning til psyk.sykepleier og en veldig dårlig følelse på at jeg har vært åpen om dette. 

Har fått et inntrykk av media og influensere at nå er vi åpne om psykisk helse, men det jeg kjenner på nå er regelrett skam over å ha sagt disse tingene høyt og at det vil stå i journalen til evig tid. 

Tror jeg prøver å deale med dette alene framover, men hadde håpet på litt hjelp og støtte fra et hjelpeapparat. Har hatt en veldig stressende livs OG jobbsituasjon det siste året og er også gravid så hele situasjonen er utmattende. 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men kan man være et vanlig oppegående og velfungerende menneske som går på en liten smell og så kommer seg på beina igjen, eller er alt håp ute når en først har møtt på en psykisk utfordring? 

Anonymkode: fd581...6a5

Hvorfor skal alt håp være ute? 1 av 4 kommer til å oppleve angst og depresjon i løpet av livet. Det er mer normalt enn du tror. Fint at du oppsøker hjelp. Panikkangst har veldig gode prognoser om du får hjelp mot dette:) jeg fikk det selv i fjor sånn helt ut av det blå etter en veldig stressende periode. Ble kvitt det med hjelp av psykolog. lykke til! 

Anonymkode: b0de0...a01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2021 den 13.01):

Har en liten stund slitt med noe som jeg vil betegne som en lett psykisk utfordring (panikkangst). Skriver lett fordi jeg tenker det fins mange andre tyngre diagnoser innen psykiatri selv om dette er invaderende nok. 

Hadde tatt mot til meg og oppsøkte fastlege og angrer veldig på at jeg nå har sagt dette høyt. Fikk inntrykk av at lege så på meg som et mye tyngre case enn hva jeg føler meg, spurde om selvmordstanker, psykose, hallusinasjoner og stoffmisbruk! Det kan være at dette er standardspørsmål som må stilles, men jeg følte meg veldig lite møtt og kom ut derifra med en henvisning til psyk.sykepleier og en veldig dårlig følelse på at jeg har vært åpen om dette. 

Har fått et inntrykk av media og influensere at nå er vi åpne om psykisk helse, men det jeg kjenner på nå er regelrett skam over å ha sagt disse tingene høyt og at det vil stå i journalen til evig tid. 

Tror jeg prøver å deale med dette alene framover, men hadde håpet på litt hjelp og støtte fra et hjelpeapparat. Har hatt en veldig stressende livs OG jobbsituasjon det siste året og er også gravid så hele situasjonen er utmattende. 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men kan man være et vanlig oppegående og velfungerende menneske som går på en liten smell og så kommer seg på beina igjen, eller er alt håp ute når en først har møtt på en psykisk utfordring? 

Anonymkode: fd581...6a5

Selvfølgelig kommer man seg på bena. Fastlegen tok deg på alvor, hadde oppfølgingsspørsmål som er relevante og henviser deg så du kan få noen å snakke med.

Jeg er ikke psykisk syk, men har stått i mye vanskelig de siste årene med trøblete jobb og en nær pårørende som har vært svært syk. Jeg betaler for privat psykolog fordi det er godt å ha en nøytral part å prate med.

 Rett deg opp i ryggen og ta i mot! Selvfølgelig kommer du deg på bena igjen!

Anonymkode: 6bd34...34d

[AnonymBruker]

Dette er standard spørsmål 😊 Det er ikke fastlegen som skal  hjelpe deg. Han skal finne ut hva ditt behov er og sende deg videre til de som virkelig kan hjelpe 😊 Noe han gjorde.

Anonymkode: d3978...1f2

[Daria]

Fastlegen tok deg på alvor, stilte nødvendige oppfølgingsspørsmål og henviste deg videre. Det som i praksis står i journalen din er at du tar ansvar for egen helse og kommende barn, det er ingenting å skamme seg over. Klapp deg selv på skulderen for at du har tatt tak i noe du sliter med og ta imot hjelpen du får.

[AnonymBruker]

Dette spør de alle om når det gjelder psykisk helse. De spør alle om det for å kartlegge. Legen fulgte prosedyre, ikke en egen oppfatning av deg. Du trenger ikke bekymre deg for at legen tror du er verre enn du er.

Anonymkode: c658b...225

[AnonymBruker]

Det er standard spørsmål, og ha blandt annet betydning for hvor raskt du bør få hjelp, og om du skal henvises til psykolog eller psykiatrisk sykepleier. 

Anonymkode: de82b...5ae

[Gjest supernova_87]

Huffameg! Vet du, jeg tror denne fastlegen ønsket å ta deg på alvor for å nettopp møte deg på en god måte. Tenk hvis du satt med selvmordstanker og hallusinasjoner men ingen våget å spørre. Men nå spurte han og du svarte nei. Det er klart at når livet er særlig tungt at man kan få en kortvarig psykisk utfordring. Og det er dette du skal få støtte til å mestre. 

Psykiske utfordringer kommer ofte når man er overbelastet. Man undertrykker og greier ikke å regulere ut følelsene og angst oppstår som følge. Kanskje det å snakke om livshendelsene og stresset bidrar til at angsten forsvinner. 

Du skal få snakke med noen, ta i mot det tilbudet. Det betyr ikke at du er sprø, eller at dette varer for alltid. Oppegående folk har også en psyke og kan dermed slite psykisk i perioder.

Og du, til og med vi med tyngre diagnoser, og årevis i behandling er også oppegående mennesker som kan bidra og ha mye å komme med. 😉 

Masse lykke til, ta vare på deg selv, og våg å la noen hjelpe deg selv om dette ga en litt uggen følelse. ❤

[AnonymBruker]

Enig med alt over. 

Anonymkode: 0dd0c...c9f

[AnonymBruker]

Ja, det er riktig som andre her sier. Det er standard spørsmål når man kartlegger hva slags hjelp pasienten behøver. Har ingenting med deg som person å gjøre!

Anonymkode: 54f0d...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det han gjorde var for å ivareta deg og din helse. Og at du skal snakke med psyk.sykepleier er for å sikre seg at du, som nå venter et barn, er rustet til å ivareta både deg selv og barnet som kommer. Jeg syns legen gjorde en riktig jobb med å henvise deg videre. Nei, du bør ta imot hjelp bare for å vise at du ønsker å samarbeide og være åpen, ta imot den hjelpen du får og fortsett å være åpen. 

De vil heller hjelpe deg til å få en kontroll over anfallene, og hjelpe deg til ulike metoder og teknikker for å takle utfordringer, for å hjelpe deg til å ikke utvikle en depresjon eller lignende.. 

Så jeg er for at du tar imot hjelp. Det er ikke en spøk å få panikkanfall. Ofte kan man utvikle det til angst eller depresjon. 

Anonymkode: e28ea...a90

Totalt uenig, Det legen her har gjort har tatt bort tillit, og vil man ikke ha tillit til at folk spør om hjelp?

Og ikke føle seg mistenkliggjørt?

Anonymkode: 710bb...6d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dette er standard spørsmål 😊 Det er ikke fastlegen som skal  hjelpe deg. Han skal finne ut hva ditt behov er og sende deg videre til de som virkelig kan hjelpe 😊 Noe han gjorde.

Anonymkode: d3978...1f2

Jeg ble ikke spurt om det, når jeg ble henvist.

Det sto helle ikke på kjemaet  jeg måtte fylle ut for legen min skulle ha til hensvisningen.

Anonymkode: 710bb...6d2

[AnonymBruker]

Ts jeg sier ikke at du ikke skal prøve å få hjelp, men jeg er enig med deg at legen din gjorde det på en dårlig måte. 

Det er ikke vanlig å bli kartlagt på den måten. Hilsen en som har vært til behandling flere ganger.

Jeg synes ikke helse norge innefor psykisk er bra, men det kan hende du for noe godt ut av det.

 

Anonymkode: 710bb...6d2

[Gjest Margo]

Føler du at du mister litt kontrollen over situasjonen? Så du for deg at fastlegen din skulle behandle deg? 
 

Noen fastleger kan behandle psykisk sykdom - men de beste fastlegene ordner med henvisning videre i systemet..fordi feks en psykiatrisk sykepleier/psykolog/psykiater har spisset kompetansen sin mot psykisk helse. 
En fastlege kan litt om alt - og er ofte ikke de beste til å behandle psykisk sykdom. 
 

Flere skulle være som din fastlege..

[AnonymBruker]

Vera skrev (1 minutt siden):

 

Flere skulle være som din fastlege..

Enig, for da hadde flere ikke turt å bedt om hjelp og kanskje byttet fastlege.

Anonymkode: 710bb...6d2

[Gjest Margo]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Enig, for da hadde flere ikke turt å bedt om hjelp og kanskje byttet fastlege.

Anonymkode: 710bb...6d2

Helt uenig.

[AnonymBruker]

Vera skrev (2 minutter siden):

Føler du at du mister litt kontrollen over situasjonen? Så du for deg at fastlegen din skulle behandle deg? 
 

Noen fastleger kan behandle psykisk sykdom - men de beste fastlegene ordner med henvisning videre i systemet..fordi feks en psykiatrisk sykepleier/psykolog/psykiater har spisset kompetansen sin mot psykisk helse. 
En fastlege kan litt om alt - og er ofte ikke de beste til å behandle psykisk sykdom. 
 

Flere skulle være som din fastlege..

Hva pasientene føler, det er ikke så viktig..

Anonymkode: 710bb...6d2

[Gjest Margo]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva pasientene føler, det er ikke så viktig..

Anonymkode: 710bb...6d2

Dersom fastlegen ikke er god på å behandle psykisk sykdom..tror du pasienten da har utbytte av behandlingen..?

[AnonymBruker]

Vera skrev (Akkurat nå):

Helt uenig.

Hva tror du skjer om du blir spurt disse spørsmålet og mistenkligjørt på denne måten?

Som sagt jeg har fått hensvisning 3 ganger av fastlege, vært på dps 2 ganger og 1 gang ahus..

Hvis du kjenner til ahus vet du at det handler om rus problemer, ingen har spurt meg slike spørsmål, ingen skjemaer har innhold slike spørsmål som

hallusinasjoner og stoffmisbruk! eller selvmord.

Når jeg har endelig har kommet til behandling har det blitt spurt om det er kun alkohol, eller jeg driver med narkotika.

Jeg sa Nei, og da snakket vi ikke noe mer enn det. Aldri spurt om  psykose, hallusinasjoner verken hos fastlegene eller dps og ahus. 

MIn anbefaling til ts er å bytte fastlege (tilliten er borte og det skjønner jeg godt), og likevel prøve behandling med noen hun stoler på,. Noen som tar hennes føleser på alvor og behandler henne som et menneske.

Ikke et potientisiale farlig gravid kvinnne og potietiel farlig mor etter fødsel.

Anonymkode: 710bb...6d2