Hvordan samarbeide med voldelig eks om barn?

[AnonymBruker]

Her tar vi alt gjennom familievernkontoret, HVIS far gidder å ta tlf eller møte opp da. Ikke alltid det skjer. Barna kommer naturlig nok i en skvis, men jeg prøver å ta alle støytene, selv om jeg blir fysisk og psykisk dårlig av det.

Anonymkode: a16e6...078

[regine]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

De er der så lite og alt er selvvalgt. Nei, han har ikke vært sint eller voldelig mot dem, men har baksnakket meg en del og prøvd å manipulere ang bosted. Det er derfor jeg «maser» når barna er hos han, for å se om det er ok. 

Det har jeg selvsagt gjort. Han mener det er jeg som hindrer dem og godtar ikke det. 

Jeg ønsker meg fortsatt svar fra folk i samme situasjon. Ser at jeg får mange «fornuftige» svar med «det er jo bare å gjøre sånn og sånn» - nei, det er ikke det, og den som ikke har opplevd forstår kanskje ikke. 

Anonymkode: 85905...8f7

Jo, det er faktisk bare «gjøre sånn eller sånn». Ikke fordi det funker 100%, men fordi det er råd til deg. Hvordan en eks reagerer eller agerer kan du uansett ikke styre, det er kun det du selv gjør du styrer. 

Det spiller forøvrig ingen rolle om han ikke godtar at du sier at de ikke vil til far. Du skal fortsette å si det og du skal fortsette å skjerme tenåringene mot å måtte si det. DU skal gjøre ditt for barna, og så er det fars problem at han ikke «aksepterer» det. At det betyr at han kjefter på deg/er ufin el, må du faktisk stå i. Dessverre. Du får ikke gjort noe med hans reaksjoner, men du har en forbannet plikt til å beskytte ungdommene, selv om det er ubehagelig for deg. 

[AnonymBruker]

regine skrev (35 minutter siden):

Du får ikke gjort noe med hans reaksjoner, men du har en forbannet plikt til å beskytte ungdommene, selv om det er ubehagelig for deg

Du går ut i fra at jeg ikke beskytter barna mine fordi jeg synes det er ubehagelig for meg selv. 

Anonymkode: 85905...8f7

[AnonymBruker]

Kjære TS,

Dette er du ikke alene om å oppleve. Jeg har to små jenter med en eks som var voldelig mot meg i mange år. Og når jeg sier voldelig, mener jeg slik at ATV har kalt det særdeles grov vold og jeg var sikker på at han kom til å drepe meg. Han startet først da jeg var gravid med den første, og da ble jeg raskt redd og underkuet, og han brukte flere år på å bygge meg ned. Det var første gangen eldstejenta sa at hun var redd for pappa at jeg bestemte meg for å gå på dagen.  

Vanlig samvær er komplisert, mens vi får våre overgripere på døra gjerne annenhver helg. Tenk om voldtektsofre skulle møte sine voldtektsmenn annenhver uke? Det er ganske sammenlignbart. Jeg skåner barna så godt som mulig, og de har glemt mye av det de husket før. Nå har det gått flere år. Jeg tror ikke de merker at jeg reagerer både fysisk og psykisk på at far er i nærheten lengre. 
 

Det har vært ekstremt lite samvær under korona. Far har ny kone og barn og har «skånet» dem fra potensielle smittekilder. Det har ført til at han har sett jentene kanskje 3-5 ganger de siste to årene, frem til tiltakene var over nå i høst. Nå vil ikke jentene dit noe særlig mer heller, og jeg tar selvsagt den fighten for dem. Men sist far klikket for dette kastet jeg opp hele kvelden og ble sykemeldt en uke.. Jeg har nok PTSD, men jeg er fremdeles moren deres og jeg det er mitt ansvar å hjelpe dem. 

Dine barn er 16 år. Du må gjøre det klart for dem at du er moren deres og at de ikke trenger å beskytte deg - det er din jobb å beskytte dem. Du må fortelle dem at du forstår at det er vanskelig for dem, og at du bare vil at de skal ha det bra. At det er naturlig at de er glade i faren sin, og at det ikke er noe de trenger å skjule fra deg. Dette har du jo garantert gjort tusen ganger. 
 

Når det er sagt er de 16 år og klarer helt fint å holde far oppdatert på livet sitt selv. Hvis det er ting de synes er vanskelig å ta opp må du faktisk gjøre det for dem. De er så store at de klarer (og skal få lov til) å bestemme selv. Dette synes jeg er enklest å gjøre skriftlig så jeg kan svare når jeg ønsker det, og at ting er mer kontrollert.. 

Du er hvert fall ikke alene i dette. Vi er mange.. og det er forbanna vanskelig, men vi må gjennom det for barnas skyld.. 

Anonymkode: 6683f...72d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Dine barn er 16 år. Du må gjøre det klart for dem at du er moren deres og at de ikke trenger å beskytte deg - det er din jobb å beskytte dem. Du må fortelle dem at du forstår at det er vanskelig for dem, og at du bare vil at de skal ha det bra. At det er naturlig at de er glade i faren sin, og at det ikke er noe de trenger å skjule fra deg. Dette har du jo garantert gjort tusen ganger. 
 

Når det er sagt er de 16 år og klarer helt fint å holde far oppdatert på livet sitt selv. Hvis det er ting de synes er vanskelig å ta opp må du faktisk gjøre det for dem. De er så store at de klarer (og skal få lov til) å bestemme selv. Dette synes jeg er enklest å gjøre skriftlig så jeg kan svare når jeg ønsker det, og at ting er mer kontrollert.

Ja, det har jeg sagt tusen ganger - selvsagt. Men det forandrer ikke noe. Jeg er midt inne i min ptsd og klarer ikke å skjule så godt at jeg er redd. Derfor har jeg valgt å være helt åpen om det. Jeg sier til dem at faren er glad i dem osv, men at jeg ikke lenger kan være med ham. De skjønner det, og de vil beskytte meg. Selv om det ikke er deres jobb. 

Hvis jeg sender melding til far svarer han ikke. Hvis han får noe skriftlig viser han det til barna - søknaden om bidrag, for eksempel, inkludert en utgreiing om hvor pengegrisk jeg var og hvor fattig han kom til å bli. Derfor spør jeg hvordan samarbeide - er det lov å gi bare faen i hele kommunikasjonen? Men i så fall er det barna som må ta den - men det gjør de jo uansett? 

Selvsagt beskytter jeg barna. Jeg blir provosert over at mange tror jeg dukker unna og sender mine elskede foran meg i krigen. Som @regine  Det gjør jeg altså ikke. Men hvordan kommunisere med en fyr som hater deg, ikke svarer på noe skriftlig, kun kommuniserer med barna - må jeg gjøre noe og i så fall hva? Det er spørsmålet. Vi hadde møte på fvk der både megler og jeg satt og nærmest tryglet han om å ikke manipulere barna og baksnakke, blande inn i konflikter, men han sa at vi «er ikke sjefen hans». 

Anonymkode: 85905...8f7

[regine]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Du går ut i fra at jeg ikke beskytter barna mine fordi jeg synes det er ubehagelig for meg selv. 

Anonymkode: 85905...8f7

Da misforstår du meg. Jeg har bare det å forholde meg til som du skriver og da høres det neste sånn ut. Men for å svare på det du vel egentlig spør om: JA , du KAN gi beng i å kommunisere med han. Du skylder han ingenting. Når han ikke svarer på meldinger, nekter å forholde seg til skriftlig kommunikasjon, så er det faktisk IKKE ditt ansvar å få han til å kommunisere. HAN er en voksen mann og HAN må selv ta ansvar for sitt forhold til sine barn. Altså DU skal ikke bruke tid og energi på han, det trenger verken du eller ungene. 

Barna er 16 år. Det betyr også at de selv må bestemme hva slags informasjon far skal ha, fleks hva gjelder helse/tannlege etc. 

bottom line: DU trenger ikke tilrettelegge/gjøre noe for å vedlikeholde forholdet mellom tenåringer og far eller kommunisere med han i særlig grad. Det må far selv sørge for. Du må beskytte dine barn og det trenger du tid og krefter for å gjøre, og da skal du ikke bruke tid og krefter på han. 

[AnonymBruker]

Men.. hvorfor driver du og sender meldinger til ham?

Anonymkode: 03d76...9ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Men.. hvorfor driver du og sender meldinger til ham?

Anonymkode: 03d76...9ab

Det gjør jeg ikke. Men jeg spør om jeg bør gjøre det. 

Anonymkode: 85905...8f7

[AnonymBruker]

regine skrev (1 time siden):

bottom line: DU trenger ikke tilrettelegge/gjøre noe for å vedlikeholde forholdet mellom tenåringer og far eller kommunisere med han i særlig grad. Det må far selv sørge for. Du må beskytte dine barn og det trenger du tid og krefter for å gjøre, og da skal du ikke bruke tid og krefter på han. 

Nei, men det føles som at om jeg ikke gjør det så er det barna som får den ekstra belastningen. Og det ønsker jeg ikke!

Anonymkode: 85905...8f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Men.. hvorfor driver du og sender meldinger til ham?

Anonymkode: 03d76...9ab

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det gjør jeg ikke. Men jeg spør om jeg bør gjøre det. 

Anonymkode: 85905...8f7

Beklager, misforsto. Kommuniserer bare om viktige ting. Svarer på truslene hans. 

Anonymkode: 85905...8f7

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2021 den 14.08):

De ønsker ikke å være med han i det hele tatt, men får dårlig samvittighet og har vansker med å si det. 

Anonymkode: 85905...8f7

Jeg synes ikke du skal fokusere på p samarbeide med ham.

Det du burde gjøre er å få dem henvist til psykolog - de har blitt utsatt for traumer i likhet med deg.

Så tar du en samtale med dem, og sier at dersom de ikke ønsker kontakt så er det helt iorden. Også om de ønsker det, men du skal støtte dem uansett. 

De trenger terapi.

Jeg var selv i deres situasjon, men heldigvis ikke med biologisk far som voldsutøver. Det er helt ekstremt ødeleggende og traumatisk. 

Målet mitt ville vært å gjøre barna sterke nok til å ytre sin mening - til en part som kan veilede videre. 

Om den meningen er at de ikke ønsker å besøke/ha kontakt i div ferier hadde jeg tatt dette i felles møter på FVK med ham - og vært tydelig på at det ikke blir noen samtaler utenom møtene hverken muntlig eller skriftlig. Dette grunnet hans voldsutøvelse.

Om de derimot, også etter terapi, ønsker kontakt med ham - så tar man det derfra. 

Ingenting skal kommuniseres på SMS (det bidrar bare til stress og angst), eventuelle avtaler tas skriftlig på mail.

Trusler anmeldes til politi, og det gjør du klokkeklart i møtet på FVK. 

Hva med at dere tre søker om opphold hos Stine Sigurd stiftelse? 

Endret 28. oktober 2021 av Fløff

[AnonymBruker]

Fløff skrev (Akkurat nå):

Jeg synes ikke du skal fokusere på p samarbeide med ham.

Det du burde gjøre er å få dem henvist til psykolog - de har blitt utsatt for traumer i likhet med deg.

Så tar du en samtale med dem, og sier at dersom de ikke ønsker kontakt så er det helt iorden. Også om de ønsker det, men du skal støtte dem uansett. 

De trenger terapi.

Jeg var selv i deres situasjon, men heldigvis ikke med biologisk far som voldsutøver. Det er helt ekstremt ødeleggende og traumatisk. 

Målet mitt ville vært å gjøre barna sterke nok til å ytre sin mening - til en part som kan veilede videre. 

Om den meningen er at de ikke ønsker å besøke/ha kontakt i div ferier hadde jeg tatt dette i felles møter på FVK med ham - og vært tydelig på at det ikke blir noen samtaler utenom møtene hverken muntlig eller skriftlig. Dette grunnet hans voldsutøvelse.

Om de derimot, også etter terapi, ønsker kontakt med ham - så tar man det derfra. 

Jeg har gjort alt du skriver. Begge går til psykolog. Jeg også. Vi har også hatt samtaler sammen. Jeg har også egne timer hvor vi snakker om morsrollen med traumatiserte barn og meg selv. 

Det er ikke aktuelt å ha flere møter med ham fysisk. Jeg er for redd og det fører ikke til noe positivt. Han mener at jeg har skylden for alt, både volden han utførte, at barna ikke vil være hos han, og at jeg er en føkka psykopat som ødelegger livet hans. 

Jeg synes veldig synd på han. 

Anonymkode: 85905...8f7

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har gjort alt du skriver. Begge går til psykolog. Jeg også. Vi har også hatt samtaler sammen. Jeg har også egne timer hvor vi snakker om morsrollen med traumatiserte barn og meg selv. 

Det er ikke aktuelt å ha flere møter med ham fysisk. Jeg er for redd og det fører ikke til noe positivt. Han mener at jeg har skylden for alt, både volden han utførte, at barna ikke vil være hos han, og at jeg er en føkka psykopat som ødelegger livet hans. 

Jeg synes veldig synd på han. 

Anonymkode: 85905...8f7

Så essensen her er at barna har sagt til deg at de ikke vil hva da konkret?

Ønsker de noen former for kontakt med ham, vil de kutte ham helt ut nå for en kortere eller permanent periode?

Vil de slippe høytider - men treffe ham innimellom? 

Tror du de egentlig vil ha kontakt med ham men ikke tør mtp deg? 

Hva sier de konkret? Det er jo det viktige her. 

Han høres jo ut som en du og ungene bør ha 0% kontakt med. 

Sett deg ned med ungene og si dere må ta tid til denne ærlige samtalen - de må være helt ærlige.

Så spør du: hva slags kontakt ønsker dere, eller ønsker dere ikke nå og en stund fremover med ham? Ikke tenk på voksenlivet - men her og nå og frem til de flytter hjemmefra. 

Sier de «vil helst slippe alt», spør du om det er i orden at du videreformidler dette til far - og at dere med det tar en pause fra ham inntil en eller begge eventuelt ønsker kontakt igjen om så skulle skje. 

Så tar du det skriftlig og grundig. Siste ord er sagt, ikke ta kontakt - trusler osv anmeldes. 

Husk å blokkere ham på alle sosiale medier, ungene kan ha profiler - men ikke bruk bilde og fullt navn. Blokker ham. Også på telefon.

Han får kun tilgang til din mail. 

Endret 28. oktober 2021 av Fløff