Mor som ikke vil leve lenger...

[Gjest gjest i dag..]

Hun er syk, hun vil ikke mer.. Orker knapt besøk. Ikke interessert i hverken barn eller barnebarn.. vil ikke ha hjelp fra psykolog, hun vil bare rett og slett dø! Uansett når man kommer på besøk så ligger hun på sovesofaen, spiser så godt som ingenting, veier ca 36 kg og skjønner ikke hvorfor hun er så trøtt!!!

For ordens skyld så må det også nevnes at pappa lever, og stiller opp så godt han kan, og litt mere også.. de er henholdsvis 71 og 75 år gamle..

Hva har vi som barn å stille opp med? har prøvd via legen hennes, sunn fornuft, søsken, og selvfølgelig gjennom mange samtaler. Skal vi bare la henne få sulte seg til døde? Ser ikke så mange flere alternativer, føler vi har forsøkt det meste.

[Gjest Bellatrix]

Har dere snakket med fastlegen hennes?

[Gjest Gjest]

Har hun sagt noe om hvorfor hun har gitt opp?

[Gjest Gjest]

Unnskyld, jeg ser nå at du har skrevt hun er syk. Er det en dødelig sykdom?

[Gjest Gjest]

Har dere snakket med fastlegen hennes?

←

Ja, det har vi.. Han sier ikke så mye. Vi har gjort han oppmerksom på endel ting, men så lenge hun ikke vil selv så er det lite å gjøre. HuN vil bare ikke mer, og vi forsøker å godta det...

[Gjest gjest i dag..]

Unnskyld, jeg ser nå at du har skrevt hun er syk.  Er det en dødelig sykdom?

←

Ja, på en måte er det det, hun har KOLS og kveles sakte men sikkert. Har ikke noe livskvalitet igjen, hverken orker eller tør å gå ut.. Men hun har alltid hatt problemer med psyken, og nå er har dette blitt så forsterket at det kun er tanken på å få slippe som gjelder. når vi kommer på besøk så måter vi et levende lik på 34-36 kg som ikke vet hvordan hun skal innta mat.. og skjønner ikke hvorfor hun er så trøtt!!!

[Gjest Bellatrix]

Morfaren min var også sånn. Han hadde kreft, men ville ikke opereres eller legges inn på sykehus så de i det minste fikk i han næring. Etter mye om og men klarte fastlegen hans å få overtalt han til å godta sykehusinnleggelse. Der klarte de å overtale han både til å opereres og til å prøve å spise. Han døde etter 2 måneder på sykehus, men han hadde nok dødd før om han ikke hadde kommet seg dit i det hele tatt. Kan dere ikke prøve å snakke med fastlegen hennes igjen og høre om ikke han kan snakke mer med henne?

[Gjest Gjest]

Ja, på en måte er det det, hun har KOLS og kveles sakte men sikkert. Har ikke noe livskvalitet igjen, hverken orker eller tør å gå ut.. Men hun har alltid hatt problemer med psyken, og nå er har dette blitt så forsterket at det kun er tanken på å få slippe som gjelder. når vi kommer på besøk så måter vi et levende lik på 34-36 kg som ikke vet hvordan hun skal innta mat.. og skjønner ikke hvorfor hun er så trøtt!!!

←

Ok, kunne det vært en ide og tatt kontakt med en interesseforening for Kols?

De kan vel få medisiner som gjør livet noe enklere for dem? En jeg vet hvem er har Kols, og han er litt inn og ut på sykehus, men fungerer med medisiner.

[Gjest Gjest]

Morfaren min var også sånn. Han hadde kreft, men ville ikke opereres eller legges inn på sykehus så de i det minste fikk i han næring. Etter mye om og men klarte fastlegen hans å få overtalt han til å godta sykehusinnleggelse. Der klarte de å overtale han både til å opereres og til å prøve å spise. Han døde etter 2 måneder på sykehus, men han hadde nok dødd før om han ikke hadde kommet seg dit i det hele tatt. Kan dere ikke prøve å snakke med fastlegen hennes igjen og høre om ikke han kan snakke mer med henne?

←

Vi har prøvd...

Jeg ga på en måte opp for 2-3 år siden.. da måttee vi true henne på sykehuset, dvs. hun visste ikke at det var dit hun skulle. Var febril, med over 40 i feber, hadde vært slik i over et døgn. Hun var blå rundt leppene og hadde knapt respirasjon. Men for en gangs skyld så var hun ikke sint for at vi tok henne på sykehuset.. Skjønte bare ikke at det gikk an å bli SÅ syk av lungebetennelse..

Da vi kom for å hente henne, ble jeg tilkalt av en sykepleier på avdelingen som nokså klart fortalte meg at mamma følte seg presset og truet av meg fordi jeg stadig maste på at hun måtte spise mat...

[Gjest Gjest]

Husker jeg leste et intervju med Wenche Foss. Da hun var på Radiumhospitalet sist hun fikk kreft, hadde hun lyst til å gi opp. Hun var gammel og følte hun hadde opplevd nok, og visste ikke om hun orket å kjempe seg tilbake igjen.

Da ble sønnen hennes skikkelig sint. Hun fikk klar beskjed om at hun hadde en sønn, svigerdatter og barnebarn som var glad i henne, så hun hadde vær så god å ville leve.

[Gjest Gjest]

Husker jeg leste et intervju med Wenche Foss.  Da hun var på Radiumhospitalet sist hun fikk kreft, hadde hun lyst til å gi opp.  Hun var gammel og følte hun hadde opplevd nok, og visste ikke om hun orket å kjempe seg tilbake igjen.

Da ble sønnen hennes skikkelig sint.  Hun fikk klar beskjed om at hun hadde en sønn, svigerdatter og barnebarn som var glad i henne, så hun hadde vær så god å ville leve.

←

Ja, vi har prøvd den varianten også... ;-)

[Gjest Gjest]

Ja, vi har prøvd den varianten også... ;-)

←

Javel, da kan jeg ikke si annet enn at dere ikke må ødelegge dere selv.

[Gjest Gjest]

Javel, da kan jeg ikke si annet enn at dere ikke må ødelegge dere selv.

←

Takk

Det er vel omtrent det vi har kommet til selv ogå.. Men det er vondt å se at pappa ikke kan være seg selv, han kan nesten ikke gå ut av døra uten dårlig samvittighet.. Det er snatr sånn at vi også ønsker at hun skal få dø....

[Gjest Gjest]

Søk heller hjelp for faren deres. Prøv å få ham til å forstå at dette ikke er hans feil. Jeg synes synd på ham som lever i dette 24 timer i døgnet.

Unnskyld at jeg skriver det, men jeg synes moren din er egoistisk.

[Gjest Gjest]

Søk heller hjelp for faren deres.  Prøv å få ham til å forstå at dette ikke er hans feil.  Jeg synes synd på ham som lever i dette 24 timer i døgnet.

Unnskyld at jeg skriver det, men jeg synes moren din er egoistisk.

←

Det er ikke noe å be om unnskyldning for.. hun ER egoistisk.. Men pappa står henne bi... Kommer og henter julematen på julaften (som jeg har laget ferdig) med tårer i øynene... Så gråter vi en liten skvett hver og han går hjem... Føler meg jævlig når jeg tenker at kanskje han er fri neste jul...

Dette har gjentatt seg hver jul siden jeg var liten..hun orker ikke mer når jula kommer....da får hun alltid disse ustyrlige nervene.. Jeg vet at det er en grunn til dette, men jeg kunne aldri utsatt mitt barn for den samme terroren som hun har gjort med oss..

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare ønske deg alt godt. Jeg forstår din tankegang og håper rett og slett dere snart kan bli fri til å nyte det som er igjen av livet.

Har aldri din far stilt noe ultimatum? F.eks. at han vil feire julen med deg, og at hun selv avgjør om hun vil være hjemme og synes synd på seg selv eller være med til deg?

Enkelte mennesker holder sin familie i ei skrustikke med sine grufulle "lidelser".

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt det akkurat som deg! Det var akkurat som å lese min egen livshistorie! Har dessverre ikke så god tid til å skrive nå, men kommer igjen senere.

Jeg vil bare si at du må få henne innlagt på psykiatrisk e.l. institusjon både for hennes, din fars og din egen del. Dersom ikke fastlegen hennes tar tak i dette, kontakt andre leger e.l. Dette er du helt nødt for.

Innleggelse på sykehus er ikke godt nok, hun trenger psykisk hjelp!!

Skriver mer senere. Jeg føler virkelig med deg, dette er vonde greier. Mora mi var også 36 kg, dette var så utrolig lik min historie...

Fastlegen til moren min tok alvorlig tak i problemet og fikk henne til psykiatrisk osv. Det høres ut som dere har en veldig passiv fastlege.