Drømmer om eksen

[AnonymBruker]

Som topic sier så drømmer jeg mye om eksen i senere tid. 

Nei, det er nok ikke at jeg ønsker henne tilbake.... 

 

Som partnere var vi veldig opp og ned. Vi hadde mange fine stunder sammen dog også veldig problemer. 

Vi startet tidlig i forholdet med å begge innrømme at vi var overhodet ikke noe A4 mennesker når kom til sexen, Vi begge trivdes med å utforske hverandre på mange forskjellige plan. Det var heit. Det var spennende. Vi inkluderte andre i vårt sexliv, Det var FANTASTISK! Vi gikk videre sammen inn å utforsket swingerslivet, bdsm livet, mye bilder av seg selv til den andre mens vi var på jobb etc etc. Dette føltes veldig naturlig og veldig riktig for oss begge. Fra og bo alene, til å plutselig være samboer gikk skremmende fort, men jeg syntes det føltes deilig og behagelig. Etter bare 8 mnd begynte jeg se litt tendenser i forholdet jeg ikke var komfortabel med, og ville egentlig ut av forholdet. På dette stadiet var jeg da blitt arbeidsledig og jeg var mye hjemme med hennes barn, så hun kunne jobbe 100% turnus. Jeg fikk noen skarvlige kr av NAV siden jeg var arbeidsledig, og disse gikk rett inn til hennes konto i form av betaling for mat, strøm, husleie og alt det der. Hun hadde nå et balletak på meg som tilsier at dersom jeg skulle på butikken fikk jeg overført 40 kr, skulle jeg fylle diesel fikk jeg 100 kr osv osv. Jeg var fortvilet og så meg selv som litt fanget. Jeg tok opp dette problemet med henne, men hun reagerte kraftig med sinne og sa jeg var utakknemmelig fordi hun tok seg av meg. 

Hun mistet muligheten til fornyelse av husleiekontrakt pga konflikter med sin husvert. Hun så sin mulighet til å kjøpe seg bolig igjennom husbanken og dette gjorde hun. Noe jeg vil kalle for fullstedig oppussingsprosjekt. Jeg ble med på flyttelasset, mens jeg deltok på kurs for å komme meg ut i arbeidslivet etter at tidligere jobb gikk konkurs, og sa til meg selv: så fort jeg har funnet meg en jobb så må jeg flytte.

Kort tid etter at vi da flyttet inn i hennes nye hus så ble hun gravid. Jeg sa veldig tydelig ifra at jeg ikke ønsket meg noe barn, men hun kom ikke til å ta abort. Så jeg hadde 2 valg. a) betale barnebidrag. b) være der for barnet. SELVSAGT ble jeg der for barnet. 

Konfliktene vokste og vokste med oppussing, jeg hadde fortsatt ikke min egen økonomi, ikke eierskap i et hus jeg bidra pusse opp, mye konflikter med hennes andre barn, mye møter med barnevern på vegne av hennes andre barn, skoler, etc etc. Jeg opplevde ofte at en av hennes barn til stadighet stjal mine ting, brukte mine klær, solgte mine eiendeler til fordel til penger til seg selv osv osv. 

Fortvivelsen vokste og vokste. 

Så kom mitt barn til verden. Ting roet seg når hun da ble hjemme på mammaperm og jeg var på vei ut i arbeidslivet igjen. Men nå hadde jeg et barn jeg ville ikke være foruten på noen måte. Månedene gikk som en vanlig A4 familie med noen konflikter i ny å ne.

Når hun var tilbake på jobb igjen startet konflikter bli det normale igjen. Men nå var hun trøtt og sliten, nybakt mamma med mye følser, oppussingen fortsatte og jeg satt igjen med følsen av at nå må jeg holde ut og det blir bedre med tiden.... feil. 

2 år senere var hun igjen gravid. Dette fikk jeg frembringet via et brev skrevet mens hun var på nattevakt om at hun nå var gravid, hun viste at jeg ikke ville ha mitt første barn når jeg fikk nyheten, hun forstod at jeg ville evn forlate forholdet. Jeg tenkte for meg selv at jeg igjen ikke ville ha flere barn, men neimen om jeg nå skal forlate 2! av mine barn til fordel mot barnebidrag! Jeg ble værende. Jeg steriliserte meg. 

Så begynte moroa! Telefonen hennes ble hellig! Hun hadde den på seg 24/7, sov med den under puta, brukte ekstremt mye tid på den, smilte og gigglet når fikk meldinger. Sexen begynte avta. Jeg konfronterte henne med dette, og fikk tydelig svar om at jeg var kontrollerende, analyserende, mistenksom uten grunn, paranoid osv. Jeg følte det ubehag og lot meg tie. Med året etter så var hun utro første gang. Dette ble frembringet på bursdagen min mens vi var ute og feiret.. Happy bursdag! Konfliktene ble til stadighet med ampre og større. Problemet mitt var at jeg var veldig målrettet inn i en diskusjon/tema/krangel eller hva det enn måtte være, men 4 minutter inn i samtalen så mistet jeg helt fotfeste på hva er det vi krangler om? Jeg ble snakket rundt og låst fast. Når jeg havner i en krangel, så pleier jeg og ta meg en timeout med å gå avgårde/kjøre meg en tur og roe meg ned. Jeg er ikke personen som skriker eller jager meg så innmari mye opp i kampens hete, men nå begynte hun å sperre meg inne ved å blokkere passasjer/døråpninger eller lignende. En gang skal så ba jeg henne om å flytte seg. Jeg sa det flere ganger, og til slutt sa jeg: flytter du deg ikke nå så flytter jeg deg fordi jeg må ut og jeg må forbi deg! Så jeg gjorde nettopp dette. Jeg var så VIDT borti armen hennes hvorav hun KASTER seg bakover og inn i et skap, ruller inn videre i veggen og hyler å skriker KONEMISSHANDLER! Ærlig talt sa jeg! "jeg ba deg flytte deg mange ganger og du sperrer meg inne så jeg ikke kan gå avgårde pga denne krangelen vet jeg faktisk ikke hva jeg snakker om lenger, ei heller kommer vi noe sted i tema!" Situasjonen var mildt sagt uutholdelig og jeg viste ikke min arme råd lenger på hva jeg skal gjøre. Tårene kom i tide og utide. Jeg følte at jeg står på en øde øy og skriker etter hjelp men det er ingen som verken ser eller hører meg. 

Jeg begynte legge merke til at hun alltid fiffet seg opp, og la ut selfier på div steder f.eks facebook. Merkelig tenkte jeg, men det er vel en måte og hevde seg på? 

Mobilen forble hellig og det tok aldri slutt. Den var med på do, i senga, i dusjen, på kjøkkenet eller hvor det enn måtte være, 

Jeg følte meg tom, fortapt og veldig ensom og alene. 

Utroskapen fortsatte, og jeg fant det ut på flere forskjellige måter. Hun klarte på en eller annen måte og rettferdiggjøre det, selvom jeg tenkte mitt. 

En gang var jeg ute med en kompis av meg og når jeg kom hjem  dro hun av meg klærne så shorter og alt ble ødelagt, luktet på meg, leitet etter kvinnehår, leppestift men uten resultat. Jeg hadde ikke gjort noe som helst. Hun skriker og hyler til meg foran barna! Jeg ber hun roe seg ned, fordi jeg har ikke vært sammen med noen jenter og hatt sameleie. 

Det gikk kort tid etter denne hendelsen hvorav jeg fant ut at hun hadde innledet et forhold med en kis på internett som pågikk i flere mnd bak min rygg. Hun sa til meg at hun dro på nattevakt, men hun dro istedenfor på jobb hjem til han, de avtalte og møtes, nakenbilder, "jeg har så lyst på ku**en din inni meg" meldinger osv osv. Nok en gang: Hva er dette for noe og hvorfor holder du på sånn?? Hun svarte med at forholdet ikke fungerte siste 6 mnd så hun anså forholdet for ferdig for lengst.

Huset ble igjennom 7 år pusset opp med hjelp av venner og familie som ville prøve bidre, men i aller høyeste grad meg som gjorde det aller meste. Huset fikk en verdivurdering med økning på 1,8 mill, jeg har overført henne over 1,5 mill men nå virket hun veldig målrettet med at NÅ SKAL HAN UT! Dermed eskalerte konflikter nok en gang, men denne gangen begynte hun dytte meg rundt i huset mens hun skrek, dyttet meg ned trappen, slo meg, sparket meg.

Jeg evakuerte fort og hardt i tanker om at jeg kan ikke være her lenger for hverken meg eller barna våres + de andre hun hadde fra før. 

Veldig kort tid etter dette så finner jeg ut at hun nå har hatt ny mann i huset. Mitt ene barn fant denne mannen i sengen hennes naken på morgenen hun skulle ned til mamma`n sin. Hun synes dette var rart og ukomfortabelt. Etter 7 år forhold, så tok det nesten 1 mnd før en ny mann flyttet inn i huset hennes. 

Jeg kjenner på meg selv at jeg er ferdig med å ha forhold til vedkommende, men jeg drømmer stadig om krangler, konflikter, utroskap, at jeg våkner både sint/fortvilet/gråtende og utslitt. 

Dette innlegget kunne vært detaljert, men da hadde jeg nok til slutt endt opp med en hel bok på over 300 sider medfølgende abb på te/kaffe til den som leser. 

Hva tenker dere om dette jeg skriver? Hvorfor er vedkommende inni hodet mitt til enhver tid? 

Jeg sitter nå i egen leilighet og har barnene 50/50. Jeg er godt fornøyd med at jeg er borte ifra tomta hennes, men jeg føler et uendelig savn etter noen som kan se meg, løfte meg, bygge meg litt opp, vise elsk, godhet, trygghet, intimitet osv osv. Jeg føler at jeg ikke kan tillate noen andre inn i mitt liv for ikke det at jeg nødvendigvis ikke er ferdig med x`n, men jeg er veldig redd for at jeg blir for skeptisk på ei ny jente inn i mitt liv.  Skulle jeg formodligen se ei jente jeg synes er veldig attraktiv, så kvier jeg meg hardt med å ta kontakt med henne så jeg lar heller være.

 

Am I broken?

Anonymkode: 601ed...e5a