U.B.J

[Lucky?]

Så moro lille-mor Men hadde jeg vært dere hadde jeg nok ventet til huset var ferdig før dere begynte å prøve å få barn. Siden dere har tenkt å gjøre mye selv, er ikke det lett når man er gravid. Vi skal også bygge hus nå, og venter til huset nærmer seg ferdig før vi begynner å prøve. Vi skal gjøre det meste selv...så tar ingen sjanse på å ikke få gjort noe. Er jo ikke sikkert man får en problemfri graviditet heller....

En annen grunn til at jeg også vil vente er at det året jeg har permisjon vil jeg være hjemme og kose meg med babyen og ikke bygge hus...

[Lille-mor]

Jeg ville rådet andre til å vente jeg også. Men greier ikke å vente lenger selv. Er alt for utåmodig. Mannen min har mange som kan hjelpe til, så jeg regner med at det skal gå bra. Har jo lyst til å gjøre litt jeg også, men får ta det som det kommer. Skal gjøre det jeg greier. Det er jo heller ikke sikkert at jeg blir gravid med en gang, så kanskje kan det være greit å begynne prøvingen. Jeg håper i hvertfall jeg får et greit svangerskap, slik at jeg får hvert med på byggingen.

Vi får se hva tiden bringer og i hvilken rekkefølge ting skjer i

Jeg tar det som det kommer, og det kan bli spennende

[Gjest Godjenta79]

Melder meg inn her jeg :-)Selv er jeg 26, samboeren min 28. Trodde en stund at jeg ikke ville bli klar for barn før jeg ihvertfall var 30, og det syntes han var mer enn greit for å si det sånn. Så trodde jeg at jeg var gravid i sommer, var HELT sikker også, har alltid hatt regelmessig mens, men nå var den to uker for sein. Da merka jeg at jeg faktisk begynte å glede meg, og da var den biologiske klokka satt i gang. Ble skikkelig skuffet da testen var negativ!

Jeg sa da til han "når jeg er ferdig med resepten min på pillene, vil jeg begynne å lage barn" - det er nå - 9 mnd senere. Har gruet meg skikkelig til å snakke med han om det igjen, for jeg blir så lei meg når jeg har lyst og ikke han, men nå har han fått 9 mnd til å forberede seg - og det har tydeligvis vært viktig for han! For nå er vi enige om at vi slutter på pillene og ser hva som skjer. Tror ikke han er så klar som meg, men det kommer han aldri til å bli, det har han sagt selv, han er iallefall klar nok til å takle det om det skjer. Det er bra nok for meg - han er mest redd for at han ikke skal få på motorsykkeltur i sommer

Dessuten har jeg alltid vært helt sikkert på at jeg/vi ikke kan få barn - noen andre som har det sånn? Er det det man kaller for pessimisme kanskje

Vil gjerne stå på framsida jeg også

[Calla]

Velkommen Godjenta!! Fører deg opp på side 1 jeg da! Så spennende at dere skal begynne å prøve!

Mtp det å tenke at man ikke kan få barn, så har jeg tenkt det av og til jeg også.. Men prøver å ikke bekymre meg for sånt før jeg ihvertfall har prøvd! Det går nok bra skal du se! Men det er jo alltid greit å være realistisk, selv om det er liten sjanse for at det ikke skal gå bra!

[Calla]

Der var dagboken flyttet ja... Den flyttet seg etter navnet mitt, siden jeg startet den..men håper alle fortsette å besøke den likevel!

[83`]

Så flott at jeg nå står på forsiden! Takk Cons!

Til Freya vil jeg bare si; det at man er ung, er slettes ingen grunn til å ikke ønske seg barn. Jeg vet at viss man ønsker seg barn som ung, må rettferdiggjøre dette for mange som er eldre og ikke skjønner hvordan det er å vere babysyk. For babysyk er virkelig en tilstand, og det er veldig individuelt hvor gammel man er når tilstander inntreffer. Jeg har selv opplevd den, og opplever den igjen nå!

Jeg var "bare" 20 år da jeg vart gravid første gang, og jeg valde da å bli gravid selv om det ikke passet hverken med studie eller jobb. "Bare" fordi jeg ville ha barn. Og i ettertid angrer jeg ikke et sekund. Det er herlig å være ung mamma, og vite at man har goood tid på seg til å få de barna man ønsker. Jeg er nå to år eldre, men føler meg ikke noe mer moden nå enn da jeg var 20. Så jeg bare sier; stå på! Og lykke til med å få mannen på gli! Tror det som regel er de som ikke aner hvor stort det er å få barn som råder en til å vente!

Lille-mor: Vi skal også bygge hus!! Og forhåpentligvis kommer jeg til å være gravid under finishen på huset! Jeg har også lurt på dette med hvor mye jeg vil klare å hjelpe til med ting som må gjøres viss jeg blir gravid, men det får bare stå til. Man kan ikke planlegge alt til punkt og prikke, og ting ordner seg som regel uansett. Når man får barnet ser man at det lille mennesket tross alt var viktigere enn at man fikk malt listene til stuen selv..

Er for tiden utålmodig på å begynne prøvingen!! 3 menser igjen.. minst..

Endret 22. mars 2006 av 83`

[Gjest Godjenta79]

Hvis man hele tiden skal vente til rett tidspunkt kan man vente lenge fant jeg ut! Man må jo bare ta det som det kommer, når ungen først er ute, så må det jo bare passe, har i grunnen ikke noe valg der.

Selvfølgelig greit å planlegge litt, ikke det jeg mener, men hvem veit jo hvor lang tid det vil ta før man får det til, forhåpentligvis ikke veldig lang, men som sagt vet jo aldri

[-TeddyToria-]

Hvis man hele tiden skal vente til rett tidspunkt kan man vente lenge fant jeg ut! Man må jo bare ta det som det kommer, når ungen først er ute, så må det jo bare passe, har i grunnen ikke noe valg der.

Selvfølgelig greit å planlegge litt, ikke det jeg mener, men hvem veit jo hvor lang tid det vil ta før man får det til, forhåpentligvis ikke veldig lang, men som sagt vet jo aldri 

←

*sniker*

Og signerer i samme slengen denne...

...før jeg sniker meg ut igjen etter å ha lagt igjen litt babystøv!!!

[Lucky?]

Ja det er noe med at det rette tidspunktet aldri kommer...alltid noe man skal gjøre før det passer seg å få barn

Planlegger man for mye, er det jo litt skummelt også...man vet jo ikke om man kan få barn heller...men jeg velger å vente til huset er tilnærmet ferdig jeg da Så får jeg håpe tingene klaffer når det er ferdig. Er en sånn arbeidsnarkoman så klarer ikke se på at andre gjør den jobben jeg skulle gjort...så får male å stå på nå og nyte tiden med baby når den tid kommer

[83`]

Åhh... er så i tvil om når jeg skal begynne å prøve...

Skikkelig mye tankevirksomhet som går med til dette om dagen..

Men IKKE før juni.. DET går ikke, fordi jeg ikke begynner i jobb før til høsten.. Men derfor passer det så himla bra å bli gravid i juni, fordi da har jeg hele sommeren fri, som jeg bare kan slappe av med min gravidkvalme (ja, får sikkert det tror jeg! ), svimmelhet, hodeverk, U name it. Var desse plagene jeg fikk sist jeg gikk gravid, og får de sikkert igjen.

Så om det klaffer i juni er jeg kanskje frisk og fin igjen til jeg begynner i ny jobb i slutten av august. Men, tenk om jeg blir så dårlig at jeg ikke orker jobbe, og da ikke får sykepenger fordi jeg ikke har vært på jobb i nok uker! -og er det kanskje litt flaut å komme første dag i ny jobb og fortelle at jeg er 3 mnd. på vei?!

Skal ikke være enkelt dette (nå er det sikkert mange som sitter å tenker at jeg ikke kan planlegge å bli gravid akkurat den eller den mnd,. men liker nå å leke meg med tanken at det gjør det! )

En annen ting er at viss jeg venter til august med å prøve, er det muligheter for at jeg må presse meg gjennom 4 uker med spy og vemmelse på jobb fordi jeg ikke har krav på sykedager før etter 4 uker, og kanskje blir jeg ikke gravid før årsvikariatet mitt nærmer seg slutten, og jeg får ikke permisjonspenger..

Åjåjåjåjåj..

Men på den annen side er det gunstigest å få jobbe hele årsvikariatet mitt som går ut i juni, før jeg får barn, for å tene mest penger på det..

Nå må dere ikke tro jeg er sprø (eller sprøere enn en vanlig wannabe gravid), men dette er bare mine tanker rundt når jeg bør starte prøvingen!

[Gjest visma]

hei... Melder meg på her jeg å.....

Er så babysjuk, føler meg så klar for barn, men min kjære er ikke så klar..

Har blitt enige om å vente til høsten med å prøve, føler det er sååååå lenge til.

[83`]

Velkommen i klubben, Visma!

Vi som må vente så lenge som til høsten før vi begynner (ja, nesten et halvt år føles leeenge når man er babysjuk! ) Får trøste hverandre og prøve å holde ut sammen!

[Calla]

Velkommen Visma!

Tiden går nok kjempefort frem til høsten ja! Dere får passe på å gjøre masse kjæreste-ting og slikt som dere ikke får gjort når dere har barn! Og vips, så er tiden inne for babylaging!

[Gjest visma]

Håper virkelig tiden går fort ja... Blir bare så frustrert av å vente innimellom...

Iallefall når flere av venninene mine er gravide, er jo glad på deres vegne, men er litt misunnelig også kjenner jeg

[Lucky?]

Hei visma og til klubben

Som du ser er det mange i samme båt som deg, men til høsten er jo ikke såå lenge da, jeg må nok vente et års tid jeg da

[Gjest visma]

Hei Lucky 117

Godt vi er flere i samme båt Vet det egentlig ikke er så lenge til, men er ganske utålmodig av meg Har du barn fra før ?

[Lucky?]

Nei ingen barn fra før, så gleder meg veldig

Har du noen barn??

[Gjest visma]

Nei, har ingen barn jeg heller.

[Gjest Godjenta79]

Så "trivelig" at det er så mange i samme båt som meg, som har kjærester som ikke er helt klare for å få barn. Trodde liksom at jeg og sambo var enige om å slutte på pillene jeg, men hadde en lang prat igår der han sier - "ja, jeg har vel ikke noe valg jeg, du har vel bestemt deg du. "

Ble skikkelig lei meg da, har jo hele tiden vært klar over at han ikke ønsker seg dette så mye som meg, men at han nå syntes det var greit. Derfor har jeg levd i en lykkelig verden de siste ukene, og trodd at endelig kunne jeg få lov til å begynne å prøve, og at han kanskje ikke var helt imot det da, at han syntes det var greit nok - veit det er det meste jeg kan forvente. Men, tydeligvis er han det. Skikkelig nedtur, gikk med en gang over til å ha det slik jeg har hatt det siste halve året, usikker på oss, han og alt

Føler meg som ei drittkjerring som tvinger han til å lage unger han ikke vil ha, men samtidig sier han jo - nei, jeg veit ikke jeg, dette ble bare rot -måtte bare få det ut.

Jeg ønsker meg en mann som elsker meg så høyt at han ikke kan vente med å lage kjærlighetsbarn med meg jeg.

[Frida Frosk]

Føler meg som ei drittkjerring som tvinger han til å lage unger han ikke vil ha, men samtidig sier han jo - nei, jeg veit ikke jeg, dette ble bare rot -måtte bare få det ut.

←

Akkurat det du sier der er jeg litt redd for og, at jeg tvinger han altså. Jeg har hatt lyst på barn i flere år, han har ikke lyst. Vi er blitt enige om å begynne å prøve til høsten, men det skinner igjennom at han nok helst ville ventet enda lengre.

Jeg synes sjøl at jeg har vært tålmodig lenge nå, og vi kan jo ikke vente for lenge heller, så sånn sett er vi kanskje så enige som vi kan få blitt på dette området. Men jeg skulle jo ønske han var like engasjert som det jeg er. Jeg tenker hvordan blir det når/hvis vi blir gravide og jeg er superhappy mens han ikke har de samme følelsene i det hele tatt... Likevel han sier jo at han ønsker å få barn selv om det ideelle for han ville vært å ventet enda noen år, så når det først skjer at vi får barn tror jeg ikke han vil føle noe annerledes enn jeg vil gjøre.