Gå til innhold

Rosenrøds Eventyrverden


Rosenrød

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Ok, nå har jeg bestemt meg for å sende EN melding. Dersom han ikke svarer eller virker uinterressert, venter jeg en uke for å se om HAN tar kontakt med MEG.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Myztica

Har du fått svar???

Kan godt hende du kommer over eksen din, får krysse fingrene for det! :) Høres jo nesten ut som meg for 2 år tilbake dette :ler: Da min kjære kom inn i livet mitt, og vips så glemte jeg eksen :ler: Da var det også sånn: "skal jeg sende mld eller ikke..?" Men jeg klarte jo aldri å holde meg da... LYKKE TIL!!! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han svarte ja, så vi har "snakket" litt. Det som jeg føler er problemet er at jeg ikke tør å foreslå noe skikkelig, som et møte eller noe. Han har heller ikke foreslått det, så derfor er jeg så usikker, selv om tonen vår er flørtete....

Men jeg er vel kanskje litt utålmodig...........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Når det gjelder eksen så har jeg vel aldri trodd at jeg skulle komme over ham, men se på meg nå!!!

Var sikker på at han var min store kjærlighet, jeg. (Vanskelig å forstå når en leser det første innlegget mitt, men kjærlighet gjør vel blind, tenker jeg.)

Nå pep det inn en melding til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det kan jo være, men han virker jo ikke som den sjenerte typen ellers. Men av en eller annen grunn virker det som om han ikke kan forstå at jeg er interressert i han, selv om jeg har hintet om at jeg er det. Og det kan jeg ikke helt skjønne, for han er virkelig sjarmerende og jeg nekter å tro at ikke mange jenter har prøvd seg på ham....

I tillegg så hauser han utseendet mitt opp i skyene, så jeg er redd for at det skal bli en nedtur for ham når han virkerlig blir kjent med meg....

Men nå har jeg sendt så mange meldinger, og selv om han har svart raskt på alle, så vil jeg se om han tar kontakt med meg nå.

Men det blir VANSKELIG å holde seg, grrrrrrrrrrrrrr!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor kan han ikke bare sende en melding? Bare EEEEN!

Rimelig desperat høres jeg jo ut nå, men jeg hater det når jeg ikke vet hva han tenker/føler.... Kanskje han bare har vært normalt hyggelig mot meg og jeg bare legger mye i det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, her er samtalen vår på sms i går:

Meg: Du har visst gjort et uslettelig inntrykk du, jeg kan ikke huske sist jeg sendte så mange meldinger til en person!

Han: Woah! Hva da da? Har jo ikke gjort noe spesielt trodde jeg. Er i ********* jeg, med ****** (sønnen). Ser God kveld Norge.

Meg: Ja jeg vet ikke hva det er! Du ble vel bare født hyggelig da! Eller noe sånn...Men jeg vet jeg er en masekråke med alle meldingene mine, du må ikke svare hvis du er opptatt...

Han: Hehe, du høres mye mer ydmyk ut enn utseendet tilsier. Du liker vel ikke bare folk fordi de er hyggelige, eller har du bare historikk med drittsekker?

Meg: Historikk med drittsekker, ja, det er vel rette beskrivelsen. Hehe, blir litt stresset når du snakker om mitt fortreffelige utseende hele tiden, er ikke vandt til det... Og nei, jeg liker ikke folk bare fordi de er hyggelige.

Han: Det MÅ du være vant til, ikke skap deg!

Meg: Skaper meg ikke, så det så! Men nå regner jeg ikke med fulle folk på byen.

Han: Hehe, okey da. Nå er det snart bingen her. Har vært og trent i dag, er utslitt nå!

Meg: Stakkars deg, jeg får vel komme meg i seng jeg og, vi snakkes vel?!

Han: Selvfølgelig gjør vi det! Nattinatt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Juhuuu, fikk nettopp melding av A!!! Uten at jeg hadde sendt en først!!! Kryss i taket.....

Ikke noe spesielt han skrev altså, fortalte bare litt hva han hadde gjort i dag, og spurte om dagen min.

Men allikevel- et gjennombrudd, hehe.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva feiler det meg for tiden, forresten virker som om jeg flommer over av følelser....

Var hjemme hos foreldrene mine for å mate katten (de er på ferie), og så syntes jeg så synd på henne fordi hun skal bo alene en uke... Så jeg var der noen timer for å holde henne med selskap. Satt og så på Slankekrigen, og så syntes jeg plutselig så synd på de norske som måtte sende hjem noen at jeg nesten begynte å grine....

Hele meg er jo bare rar...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest seroxata

:hoppe: neimen så gøy!!! nå har jeg lest mld dere har sendt, og jeg kan ikke se noe annet enn bare positivt i de!!!!

Og det at han ikke foreslår noe.. du vet vel at gutter er elendige til å ta hint? hehe..

Men kan ikke annet enn å skjønne at dette bærer rette veien jeg ! :sjarmor:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg bare kjempekjempekjempelei meg og skuffa. Han er nemlig i et forhold, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Har ikke skrevet her på en stund, for ting har vært så vanskelige. Men det er jo det man har dagbøker til, så...

Jeg kan bare ikke skjønne hvordan jeg kan ha fanget opp så feil signaler.... Hva feiler det meg egentlig??

Jeg har visst dette litt over en uke nå, men meldingene vi har sendt har fortsatt vært flørtete, noe som jeg tok som et tegn på at jeg kanskje hadde en sjanse likevel. Men jeg burde vel egentlig visst bedre. Det er bare det at når en er så forelsket at følelsene ligger som en klump i magen ( har gått ned flere kilo faktisk, for jeg klarer nesten ikke å spise), så ser en det en vil se og hører det en vil høre. Slik har det i alle fall vært for meg den siste tiden. Jeg har tenkt at hvis han bare ville snakke med meg og bli kjent med meg, så ville det være gjort liksom.

For meg føltes dette så riktig. Vanskelig å forklare, vi har møttes bare noen få ganger og sendt endel meldinger, du kan ikke se om et forhold vil fungere ut i fra det. Men når jeg traff ham i går på byen så sa det bare pang. Og alt jeg tenkte da jeg sto og så på ham var "jeg vil ha deg!"

Ikke på en skitten-utroskapsmåte, men på en jegvilblikjentmedheledeg-måte. I og med at jeg har opplevd utroskap selv, er dette noe jeg aldri ville utsatt andre for.

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har vært tiltrukket av en person både fysisk og psykisk etter så kort tid før. Det er jo egentlig helt idiotisk, men jeg tenker at dette er en person jeg kunne hatt tilbrakt livet sammen med. Og så blir alt så feil, og alt jeg sier blir bare dumt.

Da jeg kom hjem i går kveld, var jeg bare kald i hele meg. Og tom. For hva kan jeg gjøre? Ingenting. Han vil ikke treffe meg pga at han er redd for hva som kan skje. Sannsynligvis kommer han ikke til å sende flere meldinger fordi han er redd at jeg skal legge for mye i det.

"Du trenger ikke være lei deg for å miste noe du aldri har hatt", sa han i går. Men poenget er at jeg har jo hatt ham. I tankene mine. I flere uker nå, og i et år til sammen. Tanken på ham har vært der hele veien, med jevne mellomrom. Bildet av ham, i hodet mitt...

Det er så mange hviser her at jeg blir helt gal...

Hvis han bare hadde vært singel...

Hvis jeg bare hadde vært litt tydeligere på hva jeg ville den første gangen....

Hvis jeg bare hadde fulgt det dumme hjertet mitt litt før......

Jeg må bare være ærlig med meg selv; jeg er forelsket.

Og det er vanvittig vanskelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Dette har vært en vanskelig natt, har våknet mange ganger.... Hvorfor skal ting være så tøffe? Og hvorfor er jeg så opphengt i denne personen?

Det er ikke det at jeg ikke har hatt kjærlighetssorg før. Men da har jeg hatt minner om et forhold som ikke fungerte. Vonde ting.

Nå har jeg bare dagdrømmene som det aldri ble noe av. Og det verste er at jeg tror vi hadde vært perfekte for hverandre. Bare en følelse, men allikevel....

Århhhhhhhhh, jeg blir SÅ SINT!!!!!!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dumme, dumme, DUMME meg!!!!

Han vil ikke ha noe mer med meg å gjøre. I går tok jeg den fatalt festlige avgjørelsen å be ham om å lese denne dagboka.

Hvorfor? Må gudene vite..... Tror at jeg bare var oppsatt på at han skulle forstå hvorfor jeg oppførte meg slik jeg gjorde lørdag kveld da jeg traff ham.

Lure meg hadde selvfølgelig drukket en del, og jeg gledet livet av meg til å treffe ham. Var veldig spent på om kjemien kom til å være der. Og det var den jo, i hvert fall fra min side.

Da vi endelig møttes snakket vi litt sammen, eller rettere sagt, han snakket, for jeg hadde plutselig blitt omtrent stum. Han fortalte at han ville gi forholdet sitt en sjanse, og at han var forelsket i hun han er sammen med. Jeg ble jo off course til de grader skuffa.....

Da jeg omsider klarte å få frem noen ord, sa jeg at jeg syntes han var feig som ikke ville ta sjansen på å bli bedre kjent med meg. Og bla bla bla.... Alt som en forelsket idiot kan få seg til å si, faktisk....

Men, supre meg stoppet ikke der! Etter å omtrent ha tvunget meg på ham på hjemveien (for jeg MÅTTE jo forklare hva jeg følte/ hvor flott han ville fått det med meg osv.), så måtte han omtrent rømme inn i leiligheten sin for å komme vekk fra meg. Jeg ville jo selvfølgelig bli med han inn, men det turde han ikke. I følge ham stoler han nemlig ikke på seg selv i mitt nærvær...

Så han gikk inn, låste døren og ringte meg så på mobilen. Vi snakket sammen mens jeg gikk hjem, vi bor nemlig ikke så langt fra hverandre.

OG SÅ NESTE MORGEN BER JEG HAM LESE HER!!!

Herlig! Sålangt ingen respons fra hem, vet jo ikke engang om han faktisk har vært her inne.

Sendte ham en melding tidligere i kveld hvor jeg spurte om vi nå ikke skulle ha noe kontakt mer. Har ikke fått svar, så jeg regner med at det er svar nok...

Ærlig talt, JEG ville ikke hatt noe mer med meg å gjøre hvis jeg var ham. Han tror sikkert at jeg er:

1. Helt idiot (stemmer!)

2. Helt idiot pluss gal etter ham (stemmer det også!!)

3. Helt idiot pluss gal etter ham pluss en stalker som ikke vil la ham være i fred (stemmer her og, men nå må jeg jo bare la ham i fred....)

Må bare legge til at dette ikke er min helt normale oppførsel;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk en melding av ham klokken halv ett i natt. Da skrev han hvor flott han syntes jeg var, men at det ikke kunne bli noe. Han skrev også at jeg ikke måtte være lei meg, og at drømmeprinsen sikkert ventet på meg et sted...

Hadde det bare vært så lett! Fornuften min sier jo at nå er det nok, nå må jeg bare glemme ham.

Men følelsene sier at jeg ikke klarer det med det første.

Det er så forferdelig.

Hvorfor har jeg fått meg selv opp i denne suppa?

Hvorfor er han så vanskelig å glemme??

Jeg har bare lyst til å være nær ham, masse, masse, masse. Klemme meg inntil ham og kjenne varmen fra kroppen hans. Kysse ham. og så videre.

Men, jobben kaller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...