Traumebehandling

[AnonymBruker]

Hei

Er det noen her inne som har gått i traumebehandling?

Kan du fortelle hvor lang tid det tok å få komme inn, hvilken landsdel du fikk hjelp fra, og om du fikk hjelp fra dps eller om du har vært et annet sted? Og gjerne litt om selve behandlingen, fikk du den behandlingen du trengte? 

 

Jeg har behov for traumebehandling, men har skjønt at det er lange ventelister og ikke så lett å komme inn i Midt-Norge hvor jeg holder til. Tenker at jeg kanskje burde forhøre meg om det er lettere i Bergen eller lignende, kortere ventetid? Har selv ikke ønske om Oslo, men hører gjerne fra dere som har fått behandling der også. 

For meg tror jeg at jeg hadde kommet meg veldig mye fortere på beina om jeg ikke måtte gå med alt dette alene i så lang tid. Det blir bare mer..komplekst, og tiden og livet går forbi. De behandlerene jeg møter ellers i dps-systemet, forteller selv at de har lite kunnskap og erfaring med traume, og det føles vanskelig for meg å motta behandling som ikke fokuserer på det jeg sliter med, jeg får rett og slett ikke hverken riktig eller tilstrekkelig hjelp. Og jeg får høre at det er veldig vanskelig å få komme inn på traumeenheten. Det blir mulugens sendt henvisning til poliklinikken nå, men det vil likevel ta veldig lang tid før jeg får komme inn.

Vil gjerne høre fra dere som har fått kommet inn, om dere har vært i poliklinisk behandling eller på døgnenhet, og gjerne litt om selve opplevelsen av både veien dit (hva slags behandling du fikk først, ventetid osv.) og gjerne om selve behandlingsopplegget når du først kom inn. 

Håper dere ser denne tråden, og at dere har det bedre nå!

 

Hilsen ei som føler at hun sliter mye lengre enn "nødvendig" 

 

Anonymkode: 828e3...aed

[AnonymBruker]

Ja jeg har erfaring og jeg var heldig og ble tydeligvis prioritert selv om traumene jeg opplevde var over 10 år tilbake i tid. Jeg bor også i en storby der jeg vet det ofte er lang ventetid for hjelp. Tror også det handler mye om å søke på rett sted til rett tid…etter hva som er ledig av kapasitet..

Mitt beste råd tror jeg må være å gjøre alt du kan for å ikke underdrive situasjonen din. Heller overdrive. Det er veldig typisk at vi går til legen og forsøker å fremstå så normale og friske som mulig etter forholdene. Det oppleves enklest. Men da gjør du deg selv en bjørnetjeneste. Fortell detaljert hvorfor du fungerer dårlig slik du har det i dag og hvorfor du ønsker hjelp. Sliter du med selvmordstanker og andre alvorlige tanker/handlinger, så må du for all del fortelle om dem. 

Si også noe om dine (langsiktige) mål for behandlingen🌸

Lykke til🌸

Anonymkode: 959c9...d2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2021 den 0.12):

Ja jeg har erfaring og jeg var heldig og ble tydeligvis prioritert selv om traumene jeg opplevde var over 10 år tilbake i tid. Jeg bor også i en storby der jeg vet det ofte er lang ventetid for hjelp. Tror også det handler mye om å søke på rett sted til rett tid…etter hva som er ledig av kapasitet..

Mitt beste råd tror jeg må være å gjøre alt du kan for å ikke underdrive situasjonen din. Heller overdrive. Det er veldig typisk at vi går til legen og forsøker å fremstå så normale og friske som mulig etter forholdene. Det oppleves enklest. Men da gjør du deg selv en bjørnetjeneste. Fortell detaljert hvorfor du fungerer dårlig slik du har det i dag og hvorfor du ønsker hjelp. Sliter du med selvmordstanker og andre alvorlige tanker/handlinger, så må du for all del fortelle om dem. 

Si også noe om dine (langsiktige) mål for behandlingen🌸

Lykke til🌸

Anonymkode: 959c9...d2a

Takk for svar!

Vel, jeg følte jo at jeg prøvde å fortelle hvor ille det er/har vært, men de skulle likevel kun søke meg inn i vanlig poliklinisk behandling igjen. La meg nemlig inn frivillig, og trodde jeg hadde kommet på traumeavdeling, men det var bare krise korttid som det heter, og de sa til og med rett ut at de ikke driver med behandling i det hele tatt ved innleggelse der. De snakket om om å bruke tiden der til "stabilisering", men for meg som trodde jeg endelig skulle få snakke med noen, få fortelle alt som har skjedd, få litt veiliedning og råd i det minste -så ble oppholdet mer ustabilt enn hvordan jeg lever ellers.

Og hver gang jeg har prøvd å få hjelp, så opplever jeg det samme, de har ikke kunnskap og det sier de selv også. Skjønner ikke at de ikke fokuserer mer på dette i helsevesenet, jeg er ganske sikker på at livet hadde blitt ganske så annerledes om jeg hadde fått tilstrekkelig hjelp med en gang. Det blir som når man skader seg fysisk, når man har punktert en lunge så hjelper det ikke å få beskjed om å drikke te og snakke om kosthold eller en vond lillefinger..., eller få beskjed om å "glemme det" mens du er der.. Skjønner ikke greia jeg.

Anonymkode: 828e3...aed