Baby og hund

[AnonymBruker]

Vi har ei tispe på fem år. Hun har aldri vært komfortabel rundt eldre barn, så da babyen vår kom til verden var vi ekstremt spente på hvordan tispa skulle reagere.

Og hun reagerte kjempe bra! Over all forventing, akkurat som om hun hadde ventet og ventet på å hilse på den som vokste i magen min.

Men nå er baby ni måneder og da mer mobil. Tispa har glefset etter baby tre ganger, en gang fordi baby dro i pelsen og de to andre gangene noe jeg anser som uprovosert. I tillegg har hun nå begynt å knurre, noen ganger, til baby om baby kommer i nærheten, selv om babyen er utenfor rekkevidde. 

Tispa viser fremdeles at hun bryr seg om babyen, ved å logre, sleike og legge seg inntil. Så det er ikke et intenst hat heller, tror jeg.

Hva kan jeg gjøre? Jeg prøver å lese hunden så godt jeg kan, forstå signalene hennes og fjerner baby enda lenger unna om hun viser noen tegn.

Jeg er redd for at babyen plutselig får et bitt, så jeg vil gjerne høre hva jeg kan gjøre for å unngå nettopp dette..

Bare for å ha det sagt, babyen og hunden er aldri alene i samme rom, jeg er alltid rett ved siden av når de er nært.

Hunden får lange turer hver dag, masse kos og hjernetrim. Hun får brødskive når babyen får det osv. 

Takk på forhånd.

Anonymkode: 6fe5c...a68

[AnonymBruker]

Uprovosert var det nok ikke. Det var nok en grunn til at hun glefset, men ikke en grunn du så/forsto. 

Høres ut som om tispa ikke ønsker babyen i nærheten av seg selv. Fullt forståelig. Tispa setter grenser. Her i hus glefser min voksne tispe etter valpen nå og da, og det har hun lov til.

Problemet her er jo at babyen ikke vil forstå at den skal holde seg unna. Sannsynligvis viser tispa flere "hold deg unna" signaler før hun både knurrer og glefser. Du bør lære mer om disse lydløse signalene, så du kan følge med og avverge før tispa kommer til det punktet hvor hun må bruke knurring og glefsing for å bli hørt. Whale eyes (Google det), slikking rundt leppene, stivt ansiktsuttrykk, snur vekk ansiktet etc er bare noen av signalene tispa vil vise før hun eskalerer til knurring og glefsing. Hun kan vise én eller flere av disse, eller andre jeg ikke har nevnt. 

Jeg tenker at du bør skille barnet og hunden så mye som mulig. Er barnet på gulvet, så kan hunden være bak en grind. Du kan kjøpe billige kompostgrinder på felleskjøpet og slå de sammen og lag en plass i stua som blir hunden sin plass. Da fjerner du muligheten for at barnet 'plager' hunden, og hunden har en trygg plass hvor hun får være alene. Ordne det fint med hundeseng etc.

Når barnet spiser, ikke gi hunden mat. Hunden skal ikke være i nærheten av barnet når barnet spiser. Hunden skal ikke tenke at den får mat når barnet spiser. Få hunden til å gå og legge seg/gå på plassen sin når barnet får mat. Hunden må også få spise sin mat i fred og ro 🙂

Unngå at de begge er på gulvet i trange områder (gang, hjørner etc). Ligger hunden og sover/slapper av i sofaen, pass på at barnet ikke kommer for nært. 

Vanligvis, når hunder føler seg hørt/respektert, så slanker de gjerne på grensene de har satt opp fordi de føler seg trygge. Blir de ikke hørt/respektert, så føler de at de må bli enda tydeligere, og det er da man får hunder som hopper over lydløse signaler og går rett til biting.

Flott at du tar tak i dette nå 🙂 

 

Anonymkode: 45853...897

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi har ei tispe på fem år. Hun har aldri vært komfortabel rundt eldre barn, så da babyen vår kom til verden var vi ekstremt spente på hvordan tispa skulle reagere.

Og hun reagerte kjempe bra! Over all forventing, akkurat som om hun hadde ventet og ventet på å hilse på den som vokste i magen min.

Men nå er baby ni måneder og da mer mobil. Tispa har glefset etter baby tre ganger, en gang fordi baby dro i pelsen og de to andre gangene noe jeg anser som uprovosert. I tillegg har hun nå begynt å knurre, noen ganger, til baby om baby kommer i nærheten, selv om babyen er utenfor rekkevidde. 

Tispa viser fremdeles at hun bryr seg om babyen, ved å logre, sleike og legge seg inntil. Så det er ikke et intenst hat heller, tror jeg.

Hva kan jeg gjøre? Jeg prøver å lese hunden så godt jeg kan, forstå signalene hennes og fjerner baby enda lenger unna om hun viser noen tegn.

Jeg er redd for at babyen plutselig får et bitt, så jeg vil gjerne høre hva jeg kan gjøre for å unngå nettopp dette..

Bare for å ha det sagt, babyen og hunden er aldri alene i samme rom, jeg er alltid rett ved siden av når de er nært.

Hunden får lange turer hver dag, masse kos og hjernetrim. Hun får brødskive når babyen får det osv. 

Takk på forhånd.

Anonymkode: 6fe5c...a68

Det er på ingen måte hat, det er usikkerhet. Kan være hun bare generelt er utrygg på barn, det er ganske vanlig da barn er uforutsigbare og ganske overveldende, det oppleves skremmende og utrygt for en del hunder. Kan være verdt å ta en sjekk til en hundefysioterapeut feks for å utelukke at denne usikkerheten skyldes feks smerter noe sted. At hunden er redd for å få vondt. Utover det ville jeg kontaktet en trener som er god på adferd som kan komme å vurdere situasjonen og gi dere veiledning og oppfølging ifht trening og desensitivisering. For dette kommer høyst sannsynlig bare til å bli verre jo større og mer mobilt barnet blir. Og en dag kommer dere dit at det kanskje blir med andre barn hjem osv også, så skal dere prøve å fikse det så er det lurt å komme igang så fort som mulig. 

Munnkurv kan jo være et alternativ mens man trener eller mens man venter på å komme igang, når på dagen hund og baby er sammen. Bedre det enn at dere blir alt for påpasselige og ender med å gjøre hunden mer engstelig i verste fall. Så kan hunden være uten munnkurv på kveld/ natt og ellers når det er helt sikkert at ingenting kan skje. Får kjøpt lette, vide kurver som er lite hemmende for hunden og de kan pese og drikke osv som vanlig. 

Endret 19. oktober 2021 av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Hunder og barn er en evig vanskelig greie. Har selv 2 hannhunder og et barn på 3 år, vi var selv nervøse i forkant - fordi man hører om mye forskjellige rundt barn og hunder. 
 

Vi søkte kunnskap i forkant av fødsel, og tok faktisk noen timer hos hundetrener før barnet kom. Bare for noen tips og triks. 

regel nummer 1 som vi fikk, du skal ALDRI flytte barnet vekk fra hunden, men hunden vekk fra barnet. Baby/barn har en høyere rang og flokken - hunden skal vike for barnet. 
 

nummer 2 hunden må få et tilfluktsted, enten en gang, et bur eller lignende til å trekke seg bort. Der må aldri barnet få plage hunden, og du som leder må vise at du er sjef over situasjonen. 
 

For vår del fikk hundene ta del i baby fra første stund, snuse og være i nærheten av. Baby var aldri forbudt på en måte. 
For oss fungerer det med å trekke seg unna til en plass kjempegodt! Nå som barnet er 3 år er det svært sjelden de har behov for det, og oppsøker gjerne barnet på egenhånd og legger seg i nærheten for kos - og er med på lek. Men det var veldig greit for oss som eiere når barnet var yngre og ikke kunne forstå når nok var nok for hunden, når hundene trakk seg tilbake til sitt sted. Da var leken over og barnet fjernet av oss.

Anonymkode: ff5e1...b34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Uprovosert var det nok ikke. Det var nok en grunn til at hun glefset, men ikke en grunn du så/forsto. 

Høres ut som om tispa ikke ønsker babyen i nærheten av seg selv. Fullt forståelig. Tispa setter grenser. Her i hus glefser min voksne tispe etter valpen nå og da, og det har hun lov til.

Problemet her er jo at babyen ikke vil forstå at den skal holde seg unna. Sannsynligvis viser tispa flere "hold deg unna" signaler før hun både knurrer og glefser. Du bør lære mer om disse lydløse signalene, så du kan følge med og avverge før tispa kommer til det punktet hvor hun må bruke knurring og glefsing for å bli hørt. Whale eyes (Google det), slikking rundt leppene, stivt ansiktsuttrykk, snur vekk ansiktet etc er bare noen av signalene tispa vil vise før hun eskalerer til knurring og glefsing. Hun kan vise én eller flere av disse, eller andre jeg ikke har nevnt. 

Jeg tenker at du bør skille barnet og hunden så mye som mulig. Er barnet på gulvet, så kan hunden være bak en grind. Du kan kjøpe billige kompostgrinder på felleskjøpet og slå de sammen og lag en plass i stua som blir hunden sin plass. Da fjerner du muligheten for at barnet 'plager' hunden, og hunden har en trygg plass hvor hun får være alene. Ordne det fint med hundeseng etc.

Når barnet spiser, ikke gi hunden mat. Hunden skal ikke være i nærheten av barnet når barnet spiser. Hunden skal ikke tenke at den får mat når barnet spiser. Få hunden til å gå og legge seg/gå på plassen sin når barnet får mat. Hunden må også få spise sin mat i fred og ro 🙂

Unngå at de begge er på gulvet i trange områder (gang, hjørner etc). Ligger hunden og sover/slapper av i sofaen, pass på at barnet ikke kommer for nært. 

Vanligvis, når hunder føler seg hørt/respektert, så slanker de gjerne på grensene de har satt opp fordi de føler seg trygge. Blir de ikke hørt/respektert, så føler de at de må bli enda tydeligere, og det er da man får hunder som hopper over lydløse signaler og går rett til biting.

Flott at du tar tak i dette nå 🙂 

 

Anonymkode: 45853...897

Nei, jeg skulle skrevet "uprovosert", men tilsynelatende var det uprovosert.  Babyen lå å kikket seg i speilet og lo, hunden går bort å glefser. Så tilsynelatende uprovosert.

Det er klin umulig å skille hunden vekk fra oss/flokken. Da står hun å uler/piper/bjeffer.

Som jeg skrev så er det tider hvor hunden vil ha babyen så nært som mulig, legger seg inntil babyen, slikker babyen i fjes/hender.

Takk for tipset om å lese met opp på de stille signalene, jeg kjenner til noen av de på min tispe, men med søvnmangel så har jeg nok blitt dårligere.

Det hele er svært frustrende da samboer bare vil omplassere henne så fort som mulig, mens jeg har et håp om at det skal gå seg til.

Crazydoglady skrev (8 minutter siden):

Det er på ingen måte hat, det er usikkerhet. Kan være hun bare generelt er utrygg på barn, det er ganske vanlig så barn er uforutsigbare og ganske overveldende, det oppleves skremmende og utrygt for en del hunder. Kan være verdt å ta en sjekk til en hundefysioterapeut feks for å utelukke at denne usikkerheten skyldes feks smerter noe sted. At hunden er redd for å få vondt. Utover det ville jeg kontaktet en trener som er god på adferd som kan komme å vurdere situasjonen og gi dere veiledning og oppfølging ifht trening og desensitivisering. For dette kommer høyst sannsynlig bare til å bli verre jo større og mer mobilt barnet blir. Og en dag kommer dere dit at det kanskje blir med andre barn hjem osv også, så skal dere prøve å fikse det så er det lurt å komme igang så fort som mulig. 

Munnkurv kan jo være et alternativ mens man trener eller mens man venter på å komme igang, når på dagen hund og baby er sammen. Bedre det enn at dere blir alt for påpasselige og ender med å gjøre hunden mer engstelig i verste fall. Så kan hunden være uten munnkurv på kveld/ natt og ellers når det er helt sikkert at ingenting kan skje. Får kjøpt lette, vide kurver som er lite hemmende for hunden og de kan pese og drikke osv som vanlig. 

Hun har nylig vært til helsekontroll, og hun er frisk som en fisk, heldigvis!

Takk for tips, det settes stor pris på.

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hunder og barn er en evig vanskelig greie. Har selv 2 hannhunder og et barn på 3 år, vi var selv nervøse i forkant - fordi man hører om mye forskjellige rundt barn og hunder. 
 

Vi søkte kunnskap i forkant av fødsel, og tok faktisk noen timer hos hundetrener før barnet kom. Bare for noen tips og triks. 

regel nummer 1 som vi fikk, du skal ALDRI flytte barnet vekk fra hunden, men hunden vekk fra barnet. Baby/barn har en høyere rang og flokken - hunden skal vike for barnet. 
 

nummer 2 hunden må få et tilfluktsted, enten en gang, et bur eller lignende til å trekke seg bort. Der må aldri barnet få plage hunden, og du som leder må vise at du er sjef over situasjonen. 
 

For vår del fikk hundene ta del i baby fra første stund, snuse og være i nærheten av. Baby var aldri forbudt på en måte. 
For oss fungerer det med å trekke seg unna til en plass kjempegodt! Nå som barnet er 3 år er det svært sjelden de har behov for det, og oppsøker gjerne barnet på egenhånd og legger seg i nærheten for kos - og er med på lek. Men det var veldig greit for oss som eiere når barnet var yngre og ikke kunne forstå når nok var nok for hunden, når hundene trakk seg tilbake til sitt sted. Da var leken over og barnet fjernet av oss.

Anonymkode: ff5e1...b34

Nr 1 er egentlig ganske logisk når du sier det. Jeg har bare flyttet den jeg sitter enkelts til, men jeg skal begynne å flytte hunden.

Nr 2 har tispa, hun har tre steder faktisk. Om babyen er på veg dit avleder jeg. Babyen har aldri vært på plassene eller i matskåla til hunden.

Tispa har fått vært med på alt hun også. Eneste hun har fått tilsnakk på er når hun herjer/leker ved siden av babyen da hun er ganske voldsom.

For meg så virker det som tispa sliter med å dele meg. Jada, jeg høres kanskje litt gal ut. Men! Om jeg ligger på gulvet med babyen så kommer tispa fort bort å legger seg oppå/inntil meg. Før babyen kom så var det oss to, hun er utrolig avhengi av meg. Samboer har bare vært et plaster på såret om jeg var på jobb/bortreist. 

Ts

Anonymkode: 6fe5c...a68

[AnonymBruker]

Anbefaler instakontoen dogmeets_baby, mye godt innhold.

Høres ut som om du må skjerme hunden mye bedre. Kanskje holde dem helt adskilt mesteparten av tiden. Frem til barnet er stort nok til å lære å la hunden være i fred.

Anonymkode: 26b96...6c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uprovosert var det nok ikke. Det var nok en grunn til at hun glefset, men ikke en grunn du så/forsto. 

Høres ut som om tispa ikke ønsker babyen i nærheten av seg selv. Fullt forståelig. Tispa setter grenser. Her i hus glefser min voksne tispe etter valpen nå og da, og det har hun lov til.

Problemet her er jo at babyen ikke vil forstå at den skal holde seg unna. Sannsynligvis viser tispa flere "hold deg unna" signaler før hun både knurrer og glefser. Du bør lære mer om disse lydløse signalene, så du kan følge med og avverge før tispa kommer til det punktet hvor hun må bruke knurring og glefsing for å bli hørt. Whale eyes (Google det), slikking rundt leppene, stivt ansiktsuttrykk, snur vekk ansiktet etc er bare noen av signalene tispa vil vise før hun eskalerer til knurring og glefsing. Hun kan vise én eller flere av disse, eller andre jeg ikke har nevnt. 

Jeg tenker at du bør skille barnet og hunden så mye som mulig. Er barnet på gulvet, så kan hunden være bak en grind. Du kan kjøpe billige kompostgrinder på felleskjøpet og slå de sammen og lag en plass i stua som blir hunden sin plass. Da fjerner du muligheten for at barnet 'plager' hunden, og hunden har en trygg plass hvor hun får være alene. Ordne det fint med hundeseng etc.

Når barnet spiser, ikke gi hunden mat. Hunden skal ikke være i nærheten av barnet når barnet spiser. Hunden skal ikke tenke at den får mat når barnet spiser. Få hunden til å gå og legge seg/gå på plassen sin når barnet får mat. Hunden må også få spise sin mat i fred og ro 🙂

Unngå at de begge er på gulvet i trange områder (gang, hjørner etc). Ligger hunden og sover/slapper av i sofaen, pass på at barnet ikke kommer for nært. 

Vanligvis, når hunder føler seg hørt/respektert, så slanker de gjerne på grensene de har satt opp fordi de føler seg trygge. Blir de ikke hørt/respektert, så føler de at de må bli enda tydeligere, og det er da man får hunder som hopper over lydløse signaler og går rett til biting.

Flott at du tar tak i dette nå 🙂 

 

Anonymkode: 45853...897

Meget bra svar!!

 

Anbefaler boka På talefot med hunden - 25 år med dempende signaler Forfatter Turid Rugaas

Anonymkode: c7e83...134

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, jeg skulle skrevet "uprovosert", men tilsynelatende var det uprovosert.  Babyen lå å kikket seg i speilet og lo, hunden går bort å glefser. Så tilsynelatende uprovosert.

Det er klin umulig å skille hunden vekk fra oss/flokken. Da står hun å uler/piper/bjeffer.

Som jeg skrev så er det tider hvor hunden vil ha babyen så nært som mulig, legger seg inntil babyen, slikker babyen i fjes/hender.

Takk for tipset om å lese met opp på de stille signalene, jeg kjenner til noen av de på min tispe, men med søvnmangel så har jeg nok blitt dårligere.

Det hele er svært frustrende da samboer bare vil omplassere henne så fort som mulig, mens jeg har et håp om at det skal gå seg til.

Hun har nylig vært til helsekontroll, og hun er frisk som en fisk, heldigvis!

Takk for tips, det settes stor pris på.

Nr 1 er egentlig ganske logisk når du sier det. Jeg har bare flyttet den jeg sitter enkelts til, men jeg skal begynne å flytte hunden.

Nr 2 har tispa, hun har tre steder faktisk. Om babyen er på veg dit avleder jeg. Babyen har aldri vært på plassene eller i matskåla til hunden.

Tispa har fått vært med på alt hun også. Eneste hun har fått tilsnakk på er når hun herjer/leker ved siden av babyen da hun er ganske voldsom.

For meg så virker det som tispa sliter med å dele meg. Jada, jeg høres kanskje litt gal ut. Men! Om jeg ligger på gulvet med babyen så kommer tispa fort bort å legger seg oppå/inntil meg. Før babyen kom så var det oss to, hun er utrolig avhengi av meg. Samboer har bare vært et plaster på såret om jeg var på jobb/bortreist. 

Ts

Anonymkode: 6fe5c...a68

Helsekontroll vil ikke avsløre sånne ting. Du må til noen som kan muskler og bevegelsesaparat osv så de får gå igjennom hele hunden.  🙂 men jeg tror ikke nødvendigvis det er det som er problemet, hun høres ut som en klassisk usikker på barn hund. 

[Troyamin]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Det er klin umulig å skille hunden vekk fra oss/flokken. Da står hun å uler/piper/bjeffer.

 

Her har du det egentlige svaret ditt. Ergo, du kan ikke følge det eneste rådet som faktisk skjermer barnet ditt.

Dermed er neste steg å avlive hunden. Hardt råd? Ja, absolutt. Men du skal aldri omplassere en hund som glefser etter barn. Spesielt ikke når du skriver at det er uprovosert. Det er svært få folk som vet å ta over en slik hund. Ikke vær en av de som bare skyver fra seg ansvaret for en slik hund, over på andre. 

[AnonymBruker]

Troyamin skrev (1 time siden):

Her har du det egentlige svaret ditt. Ergo, du kan ikke følge det eneste rådet som faktisk skjermer barnet ditt.

Dermed er neste steg å avlive hunden. Hardt råd? Ja, absolutt. Men du skal aldri omplassere en hund som glefser etter barn. Spesielt ikke når du skriver at det er uprovosert. Det er svært få folk som vet å ta over en slik hund. Ikke vær en av de som bare skyver fra seg ansvaret for en slik hund, over på andre. 

Det føles helt feil, og hjerteskjærende å avlive hunden min bare fordi vi bestemte oss for å få barn.

Men jeg skjønner absolutt hva du sier. Om det hadde blitt omplassering så hadde jeg vært helt ærlig om alle hennes "skavanker". 

Det er en utrolig vond og vanskelig situasjon dette her. Jeg elsker hunden min, og jeg elsker barnet mitt. Det er forferdelig å være redd for at barnet mitt skal bli bitt, og det er forferdelig å tenke at vi ikke skal ha hunden vår lenger. Og hvis vi måtte avlivet henne, en frisk hund som levde sine glade dager før de dumme menneskene ville ha et barn, er hjerteskjærende. 

Ts

Anonymkode: 6fe5c...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det føles helt feil, og hjerteskjærende å avlive hunden min bare fordi vi bestemte oss for å få barn.

Men jeg skjønner absolutt hva du sier. Om det hadde blitt omplassering så hadde jeg vært helt ærlig om alle hennes "skavanker". 

Det er en utrolig vond og vanskelig situasjon dette her. Jeg elsker hunden min, og jeg elsker barnet mitt. Det er forferdelig å være redd for at barnet mitt skal bli bitt, og det er forferdelig å tenke at vi ikke skal ha hunden vår lenger. Og hvis vi måtte avlivet henne, en frisk hund som levde sine glade dager før de dumme menneskene ville ha et barn, er hjerteskjærende. 

Ts

Anonymkode: 6fe5c...a68

Ikke avliv - det er en drøy siste nødløsning som ikke virker å være riktig på nåværende tidspunkt. Jeg støtter ikke dette forlaget kun basert på den forklaringen du gir av hunden din i HI. Forsøk de andre rådene du har fått før du gjør noe så drastisk som å drepe hunden. 

Anonymkode: 17d08...eb1

[AnonymBruker]

Som hundeeier er det vårt ansvar å sikre at hunden er trygg på samme måte som barna er det, det vil si lære ungen at hunden skal få være i fred og lære hunden at barnet er over dem på den berømmelige rangsstigen i familien. Enkelt er det ikke, men om hunden så tydelig sier fra at den ikke vil at barnet skal være rundt den tenker jeg dere må jobbe med å gi hunden rom til å være uten at barnet liksom skal være borti den.. 

Anonymkode: a3ee5...928

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Som hundeeier er det vårt ansvar å sikre at hunden er trygg på samme måte som barna er det, det vil si lære ungen at hunden skal få være i fred og lære hunden at barnet er over dem på den berømmelige rangsstigen i familien. Enkelt er det ikke, men om hunden så tydelig sier fra at den ikke vil at barnet skal være rundt den tenker jeg dere må jobbe med å gi hunden rom til å være uten at barnet liksom skal være borti den.. 

Anonymkode: a3ee5...928

Og det gjør vi, hver eneste dag.

Babyen får ikke gå bort til hunden, men hunden går bort til barnet. Eneste som ikke blir gjort er å skille hunden bort fra oss, da det er klin umulig.

Jeg vet helt oppriktig ikke hva jeg kan gjøre her.

Hunden har tre plasser i huset hvor hun ikke blir forstyrret av oss, besøk eller babyen. 

Anonymkode: 6fe5c...a68

[Troyamin]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det føles helt feil, og hjerteskjærende å avlive hunden min bare fordi vi bestemte oss for å få barn.

Men jeg skjønner absolutt hva du sier. Om det hadde blitt omplassering så hadde jeg vært helt ærlig om alle hennes "skavanker". 

Det er en utrolig vond og vanskelig situasjon dette her. Jeg elsker hunden min, og jeg elsker barnet mitt. Det er forferdelig å være redd for at barnet mitt skal bli bitt, og det er forferdelig å tenke at vi ikke skal ha hunden vår lenger. Og hvis vi måtte avlivet henne, en frisk hund som levde sine glade dager før de dumme menneskene ville ha et barn, er hjerteskjærende. 

Ts

Anonymkode: 6fe5c...a68

 

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Og det gjør vi, hver eneste dag.

Babyen får ikke gå bort til hunden, men hunden går bort til barnet. Eneste som ikke blir gjort er å skille hunden bort fra oss, da det er klin umulig.

Jeg vet helt oppriktig ikke hva jeg kan gjøre her.

Hunden har tre plasser i huset hvor hun ikke blir forstyrret av oss, besøk eller babyen. 

Anonymkode: 6fe5c...a68

Basert på at du sier at du ikke kan skille hunden fra baby, så har du ikke mange valg. Å avlive hunden er den eneste måten du har garantier for at den aldri glefser etter andre. 

Velger du omplassering, MÅ hunden komme til noen som vet hva de driver med. Ikke bare "wannabes" som påstår at de kan hjelpe hunden. Det er svært få som faktisk vet hva de driver på med. Og slike trenere har som regel fullt opp av problemhunder. Det er brutalt, men ærlig sagt. 

[AnonymBruker]

Kan hunden skilles fra dere dersom hunden får noe godt å kose seg med, bein, kong eller lignende? Evt ville jeg kjøpt et stort tøybur som dere kan ha i nærheten av dere, men der dere kan skille hund og baby, samtidig som hunden er med dere. 

Anonymkode: 497b5...a60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det føles helt feil, og hjerteskjærende å avlive hunden min bare fordi vi bestemte oss for å få barn.

Men jeg skjønner absolutt hva du sier. Om det hadde blitt omplassering så hadde jeg vært helt ærlig om alle hennes "skavanker". 

Det er en utrolig vond og vanskelig situasjon dette her. Jeg elsker hunden min, og jeg elsker barnet mitt. Det er forferdelig å være redd for at barnet mitt skal bli bitt, og det er forferdelig å tenke at vi ikke skal ha hunden vår lenger. Og hvis vi måtte avlivet henne, en frisk hund som levde sine glade dager før de dumme menneskene ville ha et barn, er hjerteskjærende. 

Ts

Anonymkode: 6fe5c...a68

Jeg ville ikke avlivd. Hunden høres ikke barnevond ut, men den bruker signaler som glefsing, og det er ikke flott. De beste hundene å ha med barn er den type hund som rygger/trekker seg unna når de ikke vil være i nærheten av barn. 

Det høres ut som om tispa er veldig knyttet til dere, og ikke særlig selvstendig. Kan det være at hun beskytter deg som en ressurs? Det er noe som kan jobbes med. Selvstendighet kan også jobbes med. Om dere velger å omplassere, så kan dere garantert finne frivillige barnløse som ønsker hund og som ikke vil bry seg om at hunden ikke er glad i barn. Jeg er én av de, men jeg har to hunder allerede 😅 Én av de er litt usikker på barn, og den andre er litt for glad i barn, så jeg har de uansett i bånd de få gangene jeg er i samme hus som nieser/nevøer. Omplassering er absolutt et godt alternativ om dere ikke kan ha hunden. Det er ingen grunn til å avlive en hund som ikke liker barn, så lenge man er helt ærlig om det. 

Anonymkode: 45853...897