Alle tror jeg mistet barnet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet ikke hva jeg vil oppnå med dette. Kanskje bare lufte sannheten. 
 

For flere år siden, når vi bestemte oss for å prøve å få barn ble jeg voldtatt på fest. Jeg ble gravid og kunne ikke være sikker på farskapet. Jeg tok hcg-prøve hos fastlegen og han anslo at jeg var ca seks uker på vei når jeg fant ut av det. Det ville si at jeg var to uker på vei når jeg ble voldtatt. Jeg bestemte meg for å glemme hendelsen. På tidlig UL fikk vi vite at jeg ikke var 12 uker, men 10. Samboeren min og jeg ble enige om at abort var det beste for oss. Det var en helt forferdelig opplevelse. Både møtet med sykehuset hvor jeg trodde ingen kom til å spørre om grunnen for avgjørelsen, men de behandlet meg med veldig lite medfølelse og faktum at jeg måtte ta en kirurgisk abort under narkose.

Alle tror jeg mistet barnet, og jeg føler det jo på mange måter sånn jeg også. Men tanken på å gå er helt svangerskap og lure på hvordan barnet ville se ut var uutholdelig. Det skulle ta flere år før jeg klarte å bli gravid igjen, og på mange måter føltes det fortjent. Nå har vi to nydelige barn og jeg ville ikke hatt det annerledes. Men det er fortsatt en forferdelig tung hemmelighet å bære. Det er bare samboeren min og fastlegen min som vet hva som egentlig skjedde. Med unntak av den ene gangen jeg prøvde å fortelle om det til en venn jeg stoler på, og han spurte om det egentlig var en voldtekt eller bare sex jeg angrer på. Men jeg sa nei, og jeg strittet imot. Det var overhodet ingen samtykke i den situasjonen. Den natten har påvirket meg enormt. Jeg stoler ikke på fremmede menn lenger. Jeg klarer ikke være alene hjemme med en fremmed håndverker som et eksempel. Forholdet mitt til sex blir aldri det samme igjen. Jeg burde skaffet mer hjelp, og jeg prøvde. 
 

Jeg vet ikke om jeg føler mest på skammen, frykten for å ikke bli trodd, sorg over barnet. Mest av alt føler jeg på alt som ble stjålet. Første svangerskapet, første ultralydopplevelsen. Første gang jeg forteller familien min at de skal bli besteforeldre. Alle disse fine minnene ble ødelagt. 

Anonymkode: 573cb...a0d

Veldig vondt at du skulle oppleve dette💗Du skal ikke skamme deg for noe som helst, dette var ikke din skyld!

 

Anonymkode: 1a905...7bc

[Pivot]

Veldig få anmeldte voldtekter ender med fellende dom, dessverre. 

Kilde: https://www.aftenposten.no/norge/i/oE2a/1-prosent-av-voldtektene-ender-med-fellende-dom

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 16. oktober 2021 av Perelandra

[O Rakel]

Ts, virkelig en vond opplevelse og va sykelig dilemma. Det ville jo blitt fryktelig vanskelig for deg og din mann om barbet lignet voldtektsmannen. Men prøv å ikke idylliske for mye det han tok fra deg, med første ultralyd osv Det er sjelden folk får «full pott» på alle potensielle høydepunkter i livet. Fokuser på det som er bra i livet; fin mann og to skjønne barn. 
Men gå i terapi så du kan ta sexlivet og tankene dine tilbake. 

Ryddet for sitat av slettet innhold og svar til dette. Perelandra, mod. 

Endret 16. oktober 2021 av Perelandra

[Gjest supernova_87]

Denne tråden ble veldig stygg. 

TS, jeg synes det var modig av deg å skrive om situasjonen din så rått og ærlig som du gjorde. Det er bra å få det ut bare med ord. Sortere litt for seg selv. Og så er det utrolig dumt at du var så uheldig at tråden endte med å bli en krig. Det kunne ikke du forutse, men dessverre er det mye sånt her på KG. 

Se om du greier å ta til seg alle de gode svarene, som ser deg, og støtter deg i at dette er tungt og jævlig. Og prøv å ignorere resten, det kommer ingenting godt ut av å svare eller engasjere seg i det. 

Finnes det noen gode, støttende mennesker i din vennegjeng, noen som har vært gjennom noe likt selv som du tror det kan være godt å betro seg til? Slik tenker alltid jeg før jeg betror meg. For andres reaksjoner handler ikke om validiteten i din opplevelse og dine følelser, men om dem. Og det kan også være godt å snakke med en profesjonell. 

[Silva Pluvialis]

TS: Jeg håper du ikke tar til deg fordømmelsen i denne tråden. Det siste du trenger er noen som klandrer deg nå. Fryktelig at du havnet i denne situasjonen, men jeg er glad for at samboeren har vært en støtte for deg. Det er så viktig å ikke stå alene i sånne situasjoner. ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke hva jeg vil oppnå med dette. Kanskje bare lufte sannheten. 
 

For flere år siden, når vi bestemte oss for å prøve å få barn ble jeg voldtatt på fest. Jeg ble gravid og kunne ikke være sikker på farskapet. Jeg tok hcg-prøve hos fastlegen og han anslo at jeg var ca seks uker på vei når jeg fant ut av det. Det ville si at jeg var to uker på vei når jeg ble voldtatt. Jeg bestemte meg for å glemme hendelsen. På tidlig UL fikk vi vite at jeg ikke var 12 uker, men 10. Samboeren min og jeg ble enige om at abort var det beste for oss. Det var en helt forferdelig opplevelse. Både møtet med sykehuset hvor jeg trodde ingen kom til å spørre om grunnen for avgjørelsen, men de behandlet meg med veldig lite medfølelse og faktum at jeg måtte ta en kirurgisk abort under narkose.

Alle tror jeg mistet barnet, og jeg føler det jo på mange måter sånn jeg også. Men tanken på å gå er helt svangerskap og lure på hvordan barnet ville se ut var uutholdelig. Det skulle ta flere år før jeg klarte å bli gravid igjen, og på mange måter føltes det fortjent. Nå har vi to nydelige barn og jeg ville ikke hatt det annerledes. Men det er fortsatt en forferdelig tung hemmelighet å bære. Det er bare samboeren min og fastlegen min som vet hva som egentlig skjedde. Med unntak av den ene gangen jeg prøvde å fortelle om det til en venn jeg stoler på, og han spurte om det egentlig var en voldtekt eller bare sex jeg angrer på. Men jeg sa nei, og jeg strittet imot. Det var overhodet ingen samtykke i den situasjonen. Den natten har påvirket meg enormt. Jeg stoler ikke på fremmede menn lenger. Jeg klarer ikke være alene hjemme med en fremmed håndverker som et eksempel. Forholdet mitt til sex blir aldri det samme igjen. Jeg burde skaffet mer hjelp, og jeg prøvde. 
 

Jeg vet ikke om jeg føler mest på skammen, frykten for å ikke bli trodd, sorg over barnet. Mest av alt føler jeg på alt som ble stjålet. Første svangerskapet, første ultralydopplevelsen. Første gang jeg forteller familien min at de skal bli besteforeldre. Alle disse fine minnene ble ødelagt. 

Anonymkode: 573cb...a0d

Uff, får så vondt av dette ❤️

Det verste er at du har ikke gjort noe galt, det er noen andre som har forgrepet seg på din kropp og gjort urett. 

Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 028a0...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Uff, får så vondt av dette ❤️

Det verste er at du har ikke gjort noe galt, det er noen andre som har forgrepet seg på din kropp og gjort urett. 

Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 028a0...afe

Jeg tror ikke TS er her lenger.

Anonymkode: 3fb54...772

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke hva jeg vil oppnå med dette. Kanskje bare lufte sannheten. 
 

For flere år siden, når vi bestemte oss for å prøve å få barn ble jeg voldtatt på fest. Jeg ble gravid og kunne ikke være sikker på farskapet. Jeg tok hcg-prøve hos fastlegen og han anslo at jeg var ca seks uker på vei når jeg fant ut av det. Det ville si at jeg var to uker på vei når jeg ble voldtatt. Jeg bestemte meg for å glemme hendelsen. På tidlig UL fikk vi vite at jeg ikke var 12 uker, men 10. Samboeren min og jeg ble enige om at abort var det beste for oss. Det var en helt forferdelig opplevelse. Både møtet med sykehuset hvor jeg trodde ingen kom til å spørre om grunnen for avgjørelsen, men de behandlet meg med veldig lite medfølelse og faktum at jeg måtte ta en kirurgisk abort under narkose.

Alle tror jeg mistet barnet, og jeg føler det jo på mange måter sånn jeg også. Men tanken på å gå er helt svangerskap og lure på hvordan barnet ville se ut var uutholdelig. Det skulle ta flere år før jeg klarte å bli gravid igjen, og på mange måter føltes det fortjent. Nå har vi to nydelige barn og jeg ville ikke hatt det annerledes. Men det er fortsatt en forferdelig tung hemmelighet å bære. Det er bare samboeren min og fastlegen min som vet hva som egentlig skjedde. Med unntak av den ene gangen jeg prøvde å fortelle om det til en venn jeg stoler på, og han spurte om det egentlig var en voldtekt eller bare sex jeg angrer på. Men jeg sa nei, og jeg strittet imot. Det var overhodet ingen samtykke i den situasjonen. Den natten har påvirket meg enormt. Jeg stoler ikke på fremmede menn lenger. Jeg klarer ikke være alene hjemme med en fremmed håndverker som et eksempel. Forholdet mitt til sex blir aldri det samme igjen. Jeg burde skaffet mer hjelp, og jeg prøvde. 
 

Jeg vet ikke om jeg føler mest på skammen, frykten for å ikke bli trodd, sorg over barnet. Mest av alt føler jeg på alt som ble stjålet. Første svangerskapet, første ultralydopplevelsen. Første gang jeg forteller familien min at de skal bli besteforeldre. Alle disse fine minnene ble ødelagt. 

Anonymkode: 573cb...a0d

Vi er mest fruktbar når vi har sex dagene før eggløsning. Siden sædceller kan leve i 5 døgn, og noen ganger inntil 7 døgn i eggledere kan du bli gravid dersom du har sex opptil 7 døgn før eggløsning. En eggløsning har alltid skjedd 14 dager før en menstruasjon kommer.

Anonymkode: 3370a...c7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vi er mest fruktbar når vi har sex dagene før eggløsning. Siden sædceller kan leve i 5 døgn, og noen ganger inntil 7 døgn i eggledere kan du bli gravid dersom du har sex opptil 7 døgn før eggløsning. En eggløsning har alltid skjedd 14 dager før en menstruasjon kommer.

Anonymkode: 3370a...c7d

Mulig jeg er treg, men hvor vil du med dette? Mener du barnet sannsynligvis var samboeren sitt?

Anonymkode: 3fb54...772

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

og han spurte om det egentlig var en voldtekt eller bare sex jeg angrer på. Men jeg sa nei, og jeg strittet imot

wtf!

Anonymkode: 735c3...ff5

[AnonymBruker]

Hvorfor ender alle trådene opp med krangling?? Om et så sårbart tema for ts. Tråden blir alltid kuppet fra side 3 og utover, resten er bare hugging og ts har hoppet av tråden for lengst.. skjemmes dere ikke?

Anonymkode: 32f93...3f4

[AnonymBruker]

Svar til ts. 
skjønner at dette er fryktelig vondt for deg. Men jeg tror det hadde vært verre å få et barn som kanskje ligner på voldtektsmannen.. og barnet vil alltid minne deg på hendelsen. Du gjorde det rette valget i den situasjonen du sto i den gang. Denne mannen aner ikke hva han ødela. 
 

Anonymkode: 32f93...3f4

[Perelandra]

Tråden er ryddet for krenkende innhold, brukerangrep, brukerdebatt, avsporinger og svar til dette. 

Perelandra, mod.