min stille sorg

[Gjest naiv]

I mars ble jeg gravid og var kjempeglad. Dessverre ble det slik at jeg kom til beslutningen om å ta abort. Grunnen var medisinbruk ifbm utredning av en sykdom. Jeg og min samboer ble enig om at dette var det beste. For sjansen var stor for at barnet ville få alvorlige skader.

Jeg dro for å ta en medisinsk abort. Fosteret kom aldri ut aav kroppen min og jeg ble innlagt på sykehuset. Der tok de UL og jeg så på skjermen det lille fosteret som nå faktisk var et barn. Det lå der helt urørlig. Bildet forsvinner aldri fra netthinnen min.. Da begynte den verste sorgen min.

Samboeren min sier at han ikke føler så stor sorg fordi det ikke var kommet så langt, men jeg følte det på kroppen min, jeg så barnet dødt inni meg.

Nå er det bare en bunnløs sorg. Alt føles svart.

Ingen rundt meg vet om det fordi det er jo ikke stuerent å ta abort. Alle syns synd på de som har hatt en spontanabort, men jeg har jo valgt det bort selv. Meg og min sorg er tabu.

Gråter meg i søvn og har et vanvittig savn etter det som snart skulle vært et fullbårent barn.

Det er utrolig vondt selv om man velger å ta det valget om abort- det er det motstandere ikke forstår. De tror det er så jævla lett. Det er det ikke. Det er den tøffeste avgjørelsen i mitt liv, og jeg har ingen å snakke om det med. Er liksom helt alene med min sorg..

Skulle bare hatt EN å snakke med-.....

[yes]

Kan du ikke snakke med samboeren da....??

Hva med en nær veninne.

Noen MÅ du snakke med.

Klemmer fra meg.

[Linemor]

Det er lov og føle sorg, selvom du valgte det selv. det er vel ikke så rart å føle sorg når det ser et dødt barn og spesielt siden det er ditt eget. jeg vet om ei, som ikke ønsket seg flere barn men som ble gravid alikevel, i tillegg så viste det seg at det var tvillinger, så når hun tok UL senere så hadde den ene tvillingen blitt borte hun hadde ikke engang merket at hun mistet det, det andre fosteret har det bra. men hun følte også sorg over og miste et barn, og det hadde blitt borte av seg selv iløpet av de første ukene i svangerskapet.

Jeg har selv akkurat mistet en liten sønn, og sorg og savn etter barn er nok naturlig. selvom man tar en abort vil man nok alltid lurer på hva som kunne ha skjedd osv.

Hvis det er vanskelig og snakke med sambo fordi han ikke følte seg like knyttet til barnet, så kanskje du kan snakke med en lege, eller så finnes det jo en forening som stiller opp for kvinner som har tatt abort eller tenker på det. husker ikke hva de heter akkurat nå, men de har avdelinger i hele landet.

Lykke til.

[Gjest mango]

Kjære naiv..

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive i en slik situasjon, siden jeg ikke aner hvilken smerte du går i gjennom. Det jeg er ganske sikker på er at du har en helt normal reaksjon...

Men det må være utrolig vondt for deg å gå gjennom dette alene!

Jeg syns du bør snakke med samboeren din, eller noen andre, kanskje en god vennine eller et støtte senter for slik skal du ikke ha det!

Du gjør det nok godt i å gråte ut alt det du vil-få det ut!

Jeg håper det går bedre med deg, vennen!

Jeg er sikker på at du vil klare deg gjennom dette, selv om jeg vet du har det tungt nå.

Dette var nok til ingen trøst, men jeg sender deg alikevell mine varmeste tanker

Stor klem fra mango

[Gjest naiv]

Tusen takk til dere som svarte meg. Jeg må innrømme at jeg har tenkt mye og grått mye de siste månedene.

Jeg prøver å snakke med min sambo om det og han lytter til meg og er trist for det som skjedde han og. Men samtidig så forstår han ikke helt.

Kanksje fordi han er mann????

Men det er lettere nå å fortelle han hva jeg føler, selv om han ikke sier så mye. Han lytter mest. HAr vel sine tanker han og uten å klare å settte ord på de...?

Når jeg ser andre barn så tar jeg meg selv i å tenke: kunne mitt barn sett slik ut? ville mitt barn ha det så bra o.l

Det er vondt!!!! Men jeg vet jo at det vil komme lettere dager..

Nå prøver vi å bli gravid igjen og håper på det beste, vi lengter etter et barn. Det vet alle som kjenner oss- så det å si til folk at vi har tatt vekk et barn vil mange ikke skjønne..

Uansett så vil jeg at andre skal skjønne at det slett ikke er så enkelt når man velger en abort- noen tror at man er kyniske og ufølsomme. Ja da aner de virkelig ikke hva det dreier seg om..

Takk dere som svarte meg. Det går framover nå

[Gjest mango]

Hei!

Så godt at det går bedre med deg :D

Kan jo vær som du sier, at mannen din har en stille sorg han også..Kanskje det er hans måte å takle denne sorgen på.Dessuten var det jo i din mage barnet låg og det er nok en HELT spesiell følelse(aldri vært gravid men kan tenke meg det) Uannsett på du huske det at du tok et vanskelig valg men som du visste innerst inne at var rett!

Jeg vet i grunnen ikke hva jeg skal si men jeg er sikker på at (som du sa) det vil komme bedre tider

Dere får ha lykke til videre :D Ønsker dere ALT godt!!!

Stor klem fra mango

[Gjest Anonymous]

Kjære Naiv!

Føler med det i denne sorgen. Vet hvordan du har det, ettersom jeg har vært gjennom nesten det samme selv.

Jeg har en gutt på 4 1/2 år, og da han var ca 2 år bestemte vi oss for å prøve. Etter en stund ble jeg gravid og jeg var overlykkelig.

Ettersom jeg hadde svangerskapsforgiftning i mitt første svangerskap, måtte jeg på en tidlig ultralydundersøkelse.

Bildene jeg så var av et bitte lite menneske, og det rørte på seg.

De sier at etter 12 uker er sjansen for å abortere liten, og jeg var glad da jeg hadde tippet 12 uker.

Men etter 2 uke begynte jeg å få smerter, og jeg ble etter 2 turer fram og tilbake innlagt på sykehus.

Flere leger undersøkte meg utover dagen uten resultat, og det var ingen tegn på noen abort. Ut på kvelden gikk vannet og jeg begynte å blø.

Ny ultralydundersøkelse viste at alt vannet hadde gått.

Det ble foretatt en utskapning.

Detter skjedde tidlig på sommeren, og etter at jeg kom hjem fant vi ut å vente med neste barn, slik at jeg kunne begynne på skolen som jeg hadde lyst til å søke på.

Nå 2 1/2 år etterpå, sitter jeg her med ei datter på 9 måneder. Jeg kommer aldri til å glemme det lille jeg bar på i 14 uker, og det har en spesiell plass i hjertet mitt.

Men jeg trøster meg med at det var en grunn til at jeg mista den gangen, og er nå glad for at jeg har 2 friske barn.

Jeg vet ikke om dette hjelper deg, men jeg kom over denne sorgen.

Jeg forstår deg, hvorfor du valgte å gjøre det du gjorde. Det står respekt over det, og du viser styrke.

Det er som du sier, at barnet ville kunne få alvorlige hvis du fortsatte svangerskapet, og det vel ikke vært bra verken for dere eller barnet.

Håper du snart for oppleve å få barn.

Mange klemmer