Dagbok - Skriver meg gjennom KPTSD

[17.11]

Kapittel 11 handler om å sørge. Noe jeg mer eller mindre aldri gjør i sånn tradisjonell forstand, jeg sørger ikke når folk dør, jeg går videre, som den kyniske jævelen jeg er… Tror dette kapittelet kan være nyttig for meg.

Det å sørge er en av nøkkelprosessene på veien mot å bli friskere. Vi sørger over en tapt barndom, fordi disse tapene er som om viktige deler av oss selv dør. Dersom man sørger på en hensiktsmessig måte, kan disse sidene av oss selv gjenoppstå.

Hvis du av en eller annen grunn opplever at gråt gjør at du føler deg verre fremfor bedre, så må du jobbe mer med å fjerne din indre kritiker.

Jaok, så jeg får ingenting ut av å gråte, all den tid jeg blir selvkritisk av det. Jeg føler alltid at jeg overreagerer, mister kontrollen, det gjør vondt både fysisk og psykisk. Likevel er det utrolig vanskelig å slutte å gråte om jeg først tillater meg å gjøre det. Noen har en utømmelig kilde av aggressivitet, jeg har en utømmelig kilde av tårer.

Innsikt i, og forståelse av, egen situasjon er svært viktig, men det er ikke nok til å bli friskere på et dypere nivå. Det er helt avgjørende å klare å møte seg selv med godhet og tålmodighet når en opplever følelser som tristhet eller sinne.

Det vi sørger over er døden av behovet vårt for tilknytning, og det faktum at trygghet og tilhørighet ikke var en del av barndommen vår. I tillegg kommer selvomsorg, selvfølelse, evnen til selvbeskyttelse og evnen til å uttrykke seg selv på en autentisk måte.

Fire nøkkelområder av foreldreomsorg:

Verbal omsorg – Deltagelse i multidimensjonale samtaler, positive tilbakemeldinger, en villighet til å svare på spørsmål osv.

Spirituell omsorg – At man ser verdien til barnet, og reflekterer denne tilbake. Lære barnet at livet er godt, tilrettelegg for kreativitet og natur.

Emosjonell omsorg – Å møte barnet med interesse og respekt, validere barnets følelser, vise sunne måter å regulere sinne eller sorg på, masse kjærlighet og omtanke. Lære å gråte på en forløsende måte, være en trygg havn.

Fysisk omsorg – Sunn mat, nok søvn, trygge omgivelser. Lære bort selvomsorg, hygiene, ansvar. Lære balansen mellom hvile, lek og arbeid.

 

Det kan være vanskelig å motivere seg selv til å sørge over tap som er såpass gamle, men det er et viktig arbeid. Det er viktig å forstå hvor dårlige foreldre man hadde, slik at man slutter å skylde på seg selv.

Den indre kritikeren er som regel det største hinderet man møter i dette arbeidet, og på sitt verste kan denne kritikeren gjøre gråt til noe som bare er triggende og negativt. Dette er typisk hvis man har blitt straffet for å gråte som barn.

Jeg kan egentlig ikke huske å ha blitt direkte straffet for å gråte, men jeg husker godt at jeg fikk beskjed om at jeg var for følsom, at jeg tok meg for mye nær av ting, at jeg overreagerte. Hver gang jeg gråter i voksen alder så tenker jeg at det er en overreaksjon, at jeg må ta meg sammen, slutte å føle så mye. Jeg kan fortsatt levende forestille meg stemmen til faren min, oppgitt og irritert, «Skal du gråte nå eller?». Det er jo ikke greit, likevel tenker en del av meg at han hadde et poeng, kanskje jeg var en skikkelig grinerunge. Hvem vet. Jeg følte meg ikke sånn da, jeg følte at alt bygget seg opp på innsiden. 8

I alle tilfeller, om gråting fører til en negativ spiral, så må man jobbe med den indre kritikeren og tankekorreksjon før man kan sørge på en hensiktsmessig måte.

Som barn er det helt naturlig å bruke sinne eller gråt for å vise at man er redd, men i dysfunksjonelle familier så lærer barnet veldig fort at slike følelser er forbundet med skam, og at følelsen av sinne eller gråt i seg selv er noe å frykte. På sikt fører det til at man vender negative følelser mot seg selv, i form av selvhat og avvisning av seg selv.

Sorg er mest effektivt dersom man klarer å gjøre det på fire måter: Sinne, gråt, verbal ventilering og følelser. 

 

[17.11]

 

Nummer 1: Bli sint – Det ødelegger frykt og skam

Det å bli sint er en sørgeteknikk der man aggressivt klager over fortiden eller nåtiden. Dette er for mange helt nødvendig, og noen ganger kreves det «rage» - som jeg ser for meg er godt gammeldags raseri – kaste ting rundt og sånn.

I de fleste tilfeller er det ikke nødvendig at dette sinnet rettes mot fysiske, nålevende personer (eller foreldre), det kan i mange tilfeller være nok å henvende seg mot de internaliserte foreldrene dine, fortidens foreldre slik du har lagret dem i minnet.

Sinne hjelper deg med å plassere skylden der den hører hjemme, og det gir motivasjon til å fortsette å kjempe mot sykdommen. Denne typen sørgearbeid kan gjøres både alene eller sammen med noen som validerer følelsene dine.

Etter hvert vil mye av arbeidet skje på innsiden, men tankekontroll og ved å «krangle» med den indre kritikeren.

En annen positiv ting med å bli sint, er at det kan bidra til å minimere følelsen av hjelpeløshet. Etter hvert bygger man opp en følelse av interne og eksterne grenser, der man er trygg ikke bare fra angrep fra utsiden, men også fra den indre kritikeren.

Her forteller forfatteren en historie som jeg kjenner meg godt igjen i, om en kvinne som opplevde flere seksuelle misbruk fordi hun rett og slett ikke hadde lært å si nei. Der og da var hun i emosjonelt flashback, ute av stand til å tenke klart, eller reagere adekvat i situasjonen. Når hun senere ble sint, ble dette sinnet rettet innover, mot seg selv som ikke klarte å stanse overgrepene. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive nå som ikke er et angrep på meg selv, så jeg stopper her. 

[17.11]

Kanskje jeg bare skal dra ut i skogen en dag og skrike av full hals at moren min er en jævla drittkjerring og at faren min er patetisk. Jeg tror jeg kunne hatt godt av det.

[17.11]

Nummer 2: Gråt – Det er forløsende

Når det kommer til sorgprosessen, så komplementerer tårene raseriet, som yin og yang. Når vi er såret, så er vi både sinte og triste samtidig, begge deler er på en måte nødvendig.

Gråt kan også fungere på en forløsende måte, i den forstand at det tar brodden av frykten på innsiden, slik at det ikke utvikler seg til panikk.

Dessuten, når man ikke holder tårene tilbake så stimuleres avslappingsresponsen i det parasympatiske nervesystemet. Dette balanserer dermed det overaktiveringen av det sympatiske nervesystemet under et emosjonelt flashback.

Og her har jeg glemt litt hva som er hva, så her kommer en kjapp oppsummering:
Både det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet er en del av det autonome nervesystemet. Det sympatiske nervesystemet fungerer når det er nødvendig med hurtig respons – typisk under angst. Hjertet slår raskere, luftveiene utvider seg. Det parasympatiske nervesystemet fungerer når det ikke trengs umiddelbar respons, og det aktiveres f.eks. av å puste rolig. Det parasympatiske nervesystemet roer deg ned, mens det sympatiske vekker deg opp.

Gråt og selvomsorg henger sammen. Dersom man klarer å møte seg selv med selvaksept når man gråter, vil man også begynne å utvikle selvomsorg. Dette skaper videre et fundament der man kan bygge intimitet med andre, og ha omsorg med dem. Evnen vår til å ha omsorg for andre, henger sammen med evnen vår til å ha omsorg for oss selv.

Sutring er et litt vanskelig begrep i denne sammenhengen, da mange som gråter eller klager på en sunn måte fort kan bli kalt sutrete. Dysfunksjonell sutring er som regel en blanding mellom tårer og raseri, der en av dem er undertrykt og lekker igjennom som en sil.

Undertrykker man raseriet kan man fremstå som irritabel, fordi man er trist med et hint av undertrykt sinne.

Undertrykker man tristheten kan man fremstå som en selvutnevnt martyr, fordi man er sint med et hint av undertrykt tristhet.

Det som skjer er altså at man ikke klarer å uttrykke følelsene sine på en komplett måte, og ofte fører dette til at man blir kronisk humørsyk – gjerne i form av at man er fornærmet eller full av selvmedlidenhet.

Det er ikke uvanlig at både gråt og raseri er blokkert, slik at de ikke fungerer å sørge på den måten. Da kan det hjelpe å fokusere på pusten, puste dypt og med magen. Dette kan få frem følelser.

[17.11]

Nummer 3: Verbal ventilering – Veien til intimitet

Verbal ventilering innebærer at man muntlig eller skriftlig lufter og forløser vonde følelser.

Dette er terapeutisk når ordene er farget av og beskriver de aktuelle følelsene (som tristhet, sinne og depresjon). Dersom man i tillegg er sint eller gråter når man ventilerer, så fungerer det enda bedre.

Teoretisk nevrovitenskap om ventilering:

Her kommer grunnen til at dette fungerer. Emosjonelle flashbacks gjør at høyre hjernehalvdel (den som føler) blir overaktiv, og venstre hjernehalvdel (den som tenker) blir underaktiv. Det vil på mange måter si at man rett og slett slutter å tenke, eller det blir i det minste veldig vanskelig, under et emosjonelt flashback eller et angstanfall (Dette kjenner jeg igjen fra andre bøker jeg har lest). Da er det vanskelig å hente seg inn igjen og forstå at man ikke er i fare eller hjelpeløs her og nå.

Verbal ventilering er her en terapeutisk prosess der man tar den kognitive venstre hjernehalvdel til den intense høyre hjernehalvdels emosjonelle aktivering, etter hvert klarer man å tenke og føle samtidig.

Dette ble en dårlig oversettelse, men poenget er at man skaper nye veier i hodet, sånn at det blir lettere og lettere å aktivere tenkehjernen når følehjernen er overaktivert. Dette har jeg lest om før, angående hjernen, at man kan se på koblingene i hjernen som stier. Noen er skikkelig godt opptråkket, nærmest asfaltert, slik at det er fryktelig lett å velge den veien. Andre koblinger er svakere eller ikke-eksisterende. Man kan se på f.eks. veien til selvomsorg som en gjengrodd sti, men jo mer man går der, og jo mer man rydder i krattene, jo lettere blir det å ta den veien.

Selv syns jeg det er skikkelig vanskelig å tenke og føle samtidig, noe som gjør at jeg fremstår fullstendig rar og uforberedt når jeg er hos en behandler og skal forklare hva jeg sliter med. Samme når jeg har angstanfall, og samboeren min prøver å få meg til å forklare hva som skjer, og alt jeg klarer å få frem er at jeg ikke klarer å tenke, alt i hodet mitt bare raser sammen og blander seg i en kaotisk suppe.

Det å tenke og føle samtidig er avgjørende for å kunne reagere adekvat på en gitt følelse i en gitt situasjon. Der gjør oss i stand til å reagere på måter som er respektfulle både mot oss selv og mot andre.

Her er det også viktig å understreke at verbal ventilering er en slippery slope, som fort kan gå over i et angrep på seg selv, godt hjulpet av den indre kritikeren. Så det er viktig å være bevisst på hvem og hva man retter sinnet sitt mot.

Dissosiering og verbal ventilering:

Det er viktig å forstå forskjellen mellom verbal ventilering og dissosiering.

Dissosiering med høyre hjernehalvdel er den klassiske typen, vanlig hos freeze-typen, der man gjør seg selv nummen og uangripelig, distraherer seg selv med fantasier, rus, søvn.

Dissosiering med venstre hjernehalvdel ligger nærmere OCD, bekymre seg for det samme om og om igjen, detaljstyring, kontroll. Det kan også gi utslag i intellektualisering AKA «the high-walled fortress of focused thinking» - Man gjør seg avhengig av begreper og fornuft for å beskytte seg mot en rotete verden av følelser.

Kjenner meg i grunn litt igjen i begge deler, men kanskje mest i den første. Jeg elsker å sove, eller å bare ligge på sofaen og lytte halvvei til tv’n mens tiden bare går. Samtidig er jeg helt klart også en som intellektualiserer ting, overanalyserer, googler følelser når jeg skal beskrive dem fremfor å faktisk kjenne etter selv.

Verbal ventilering og følelsen av å være forlatt:

Å verbalt ventilere til andre mennesker kan være en veldig bra ting. Når vi deler det som er viktig for oss med andre, så lærer vi å knytte bånd til andre på en meningsfull og helbredende måte. Mange av oss vokser opp, og blir voksne, men en følelse av at alt vi har å si er like uviktig for de rundt oss, som det var for foreldrene våre. Denne overbevisningen vil bli svakere dersom man klarer å dele autentisk med andre, i trygge omgivelser.

[17.11]

Nummer 4: Føle – Det å passivt jobbe seg gjennom sorg

Her skiller forfatteren mellom det å føle, og emoting. Det finnes så vidt jeg vet ingen bra oversettelse på norsk som viser skillet mellom disse to begrepene, men emoting forklares som en teatralsk måte å vise følelser på. Kanskje rett og slett en litt ekstrovert måte å føle på – Vi gråter, roper og verbalt ventilerer følelsene på innsiden.

Det å føle er derimot en indre opplevelse. En inaktiv prosess der man står i de indre følelsene uten å reagere på dem på utsiden. Det vil si at man ikke dømmer eller kjemper imot vonde følelser, men lar dem på en måte passere. (Dette er også hva man gjør i mindfulness. Note to self – gjør mer mindfulness).

Det å undertrykke følelser gjør at vi knyter oss fysisk, noe som blant annet kan gi utslag på fordøyelsen og evnen vår til å ta opp næring. Det er derfor det ikke er uvanlig med oppkast eller akutt diare under angst.

Det er altså en tydelig sammenheng mellom det fysiske og det psykiske, i den forstand at man kan bli anspent og forknytt fordi man prøver å beskytte seg mot følelser, som om kroppen er en rustning. Det å holde pusten er en annen manifestering av dette forsøket på kontroll.

En teknikk for å bedre lære seg å føle, er å sitte rolig og fokusere på det kroppslige, og på det man føler rent fysisk. Dersom man vender oppmerksomheten mot en stram kjeve eller en vond mage, kan man også få tak på hvilken følelse som ligger bak. Noen ganger er følelsene såpass sterke at man kanskje må ty til emoting (f.eks. verbal ventilering).

Det å lære seg å føle vil bli lettere etter hvert som man blir vant til det å gråte og det å være sint. Angst er i bunn og grunn også en sånn følelse, som vil si at man med nok trening også kan passivt føle seg gjennom angst.

En øvelse for å lære seg å føle:

Se for deg at du reiser tilbake i tid, til et sted der du var yngre og følte deg spesielt forlatt. Se for deg et den voksne deg tar det lille forlatte barnet, og trøster det gjennom alle de emosjonelle stadiene.

Dette anbefales å gjøre selv om det føles lite autentisk, og selv om du må kjempe mot den indre kritikeren med nebb og klør. Etter hvert som du øver på dette vil du til slutt få en genuin følelse av selv-omtenksomhet for det traumatiserte barnet.

Jeg vet ikke helt…

[17.11]

I dag hadde jeg forresten min andre time i traumebehandling, og i dag lærte jeg at jeg ikke er på vei inn i en psykose. Så det var rimelig betryggende. Det jeg opplever er en litt annen form for virkelighetsbrist, nemlig derealisasjon, som er er underkategori av dissosiasjon. Derealisasjon ligner på psykose, men skiller seg (blant annet) på et svært viktig område: Den som opplever derealisasjon vet som regel at dette er en subjektiv opplevelse av virkeligheten. 

[17.11]

Kapittel 12 - Hvordan håndtere «The abandonment depression» (Heretter kjent som forlattsjonen, for enkelhets skyld)

Litt om hvordan triggere fungerer:

Du våkner opp og føler deg deprimert. Siden du har lært i oppveksten at du er verdiløs i denne tilstanden, blir du trigget og føler på angst og skam. Dette aktiverer den indre kritikeren, som umiddelbart begynner å mase om perfeksjon.

Dette gjør at du blir retraumatisert, på en måte, og begynner med en typisk 4F-respons (fight, flifht, freeze, fawn).

For mitt vedkommende vil jeg da enten gjøre meg selv kjempeopptatt (flight), eller skru helt av og forsvinne i rus eller søvn (freeze).

Alt dette skjer vanligvis såpass fort og underbevisst at vi ikke legger merke til det, men etter hvert er det mulig å identifisere at man dissosierer, altså en 4F-respons.

Dessuten går dette ofte også andre veien. Det vil si at man ser at man er i gang med en dissosierende oppførsel, innser at dette er dysfunksjonelt, føler på angst og skam, og den indre kritikeren setter i gang.

Dette foregår i flere lag. Vi dissosierer for å slippe å høre på den indre kritikeren. Den indre kritikeren distraherer oss fra emosjonell smerte. Emosjonell smerte kommer til uttrykk som angst og skam, og dette distraherer oss fra den innerste kjernen av dritt: Forlattsjonen.

Disse lagene har vært nødvendig i oppveksten, siden vi ikke har klart å håndtere smerten ved å bli neglisjert. Vi kunne ikke få ut følelser, forstå dem eller bearbeide dem, og det ender opp med dissosiering, som er en måte å forlate eller gi opp seg selv på. Selv-neglisjering. Når vi vokser opp blir dette en vane.

Kronisk, emosjonel abandonment ødelegger barn. Det får barnet til å både føle seg og fremstå som deprimert og «deadend». Funksjonelle foreldre reagerer på dette med trøst og bekymring. Dysfunksjonelle foreldre vil reagere med sinne, motvilje og/eller med å avvise barnet enda mer.

Kjenner til den ja. «Du trenger hjelp, du trenger psykolog». Men det var ikke foreldrene mine sitt problem, det var mitt problem. Da var jeg 16. Hadde akkurat hatt politirassia i leiligheten, blitt tvangsflyttet hjem til foreldrene mine. Politiet truet med barnevernet. Jeg må ha vært så redd og sliten, men de spurte aldri hvordan det gikk, hvorfor jeg hadde politiet der, hva jeg følte om det. Jeg visste heller ikke hva de tenkte om det, det vet jeg fortsatt ikke. Men det føltes som om de ikke brydde seg, utover det faktum at jeg skapte trøbbel for dem. Noen ganger tar jeg meg selv i å lure på hvordan ting hadde sett ut dersom barnevernet ble kontaktet den natten.

På grunn av foreldrenes avvisning, vil enhver følelse som minner om depresjon (uansett hvor legitim eller nødvendig den er) kunne kaste oss inn i forlattsjonen.

For her er et viktig poeng: Depresjon er en helt legitim tilstand, som ofte kan gi nyttig og viktig informasjon.

Depressive tanker versus depressive følelser er noe vi etter hvert kan lære å skille mellom. Det første, tankene, er noe vi ikke trenger, men følelsene kan som sagt være nyttige til tider.

Når depressive følelser er nyttige, gir de oss tilgang til en intuisjon som sier noe om at livet vårt ikke er slik som det burde være, og at elementer i det ikke er sunne for oss. Kanskje man burde bytte jobb, slå opp med kjæresten eller flytte. «Let it die and move on» ❤️

Når vi overreagerer på våre egne depressive følelser, forsterker vi vår eget inntrykk av at dette er noe som skal trigge angst og skam i oss, og det forsterker følelsen av at vi er verdiløse og umulig å elske i denne tilstanden.

Vi må rett og slett klare å normalisere depresjonen for å klare å bli friskere, og dette kan gjøres ved å knytte selvmedfølelse og mindfulness sammen. En self-compassionate mindfulness.

Somatisk mindfulness er gjerne der man starter, og det går rett og slett ut på å sitte rolig, være i egen kropp, og kjenne på de fysiske reaksjonene på frykt og adrenalin. Det involverer også å legge merke til når man på en eller annen måte forsøker å dissosiere fra disse kroppslige følelsene. Her er det viktig at man drar seg selv inn igjen, skifter fokus, kjenner på frykten.

Det er heller ikke uvanlig at denne prosessen kan trigge vonde minner.

Når man mindfully har jobbet seg gjennom frykt og de kroppslige følelsene, nærmer man den underliggende depresjonen. Her vil man føle seg annerledes og det er mer subtilt, en følelse av død, tom, utslitt, lengtende. Dette er gjerne like vanskelig å kjenne på som frykten, men også her kan man jobbe seg gjennom det ved å tåle å kjenne på følelsene.

Dette er jo, heldigvis kanskje, ting jeg har vært inne på før, og jeg er glad for at bøkene jeg leser stort sett er enige med hverandre. Mindfulness har jeg skrevet mye om, og lest enda mer om, men jeg er veldig dårlig til å faktisk gjøre det. For forfatteren tok det et helt år før han klarte å slappe av i en hel halvtime. Det er litt demotiverende, samtidig som jeg egentlig bare må gjøre det, få det inn i lister og timeplaner så det blir en del av rutinene mine. En halv time om dagen til å kjenne på følelser, såpass burde jeg vel klare.

Pseudo-cyclothymia beskriver hvordan mange med CPTSD ofte blir feildiagnostisert med bipolar.

Det å føle seg trøtt er ofte helt urelatert til det å ha fått lite søvn. Det er like ofte en symptom på emosjonell trøtthet, som er resultat av at man ikke klarer å slappe av.

Mange flight-typer har en tendens til å reagere på denne trøttheten med å jobbe enda hardere og raskere, og dette kan gi et slags inntrykk av at man er bipolar, og ofte får man den forståelsen selv også. Det er fordi man veksler hyppig mellom å dissosiere med å holde seg opptatt, og forlattsjonen som er i motsatt spekter.

[17.11]

Det siste jeg skal skrive om fra denne boken handler om tilgivelse.

Man får ofte høre at man burde omfavne tilgivelse, at det er bitterheten som holder oss nede, og at man må klare å tilgi for å bli frisk og leve et godt liv. Dette er heldigvis ikke helt sant.

Ikke bare det, det kan også hindre en i å bli friskere. Dersom du prøver å tilgi før du er klar for det, vil du bare ende opp med å undertrykke følelsene dine igjen, taumatiske opplevelser blir minimert og ikke bearbeidet.

Ekte tilgivelse er så å si alltid et produkt av effektivt sorgarbeid, og kan ikke oppstå naturlig uten at man jobber mye med følelsene sine.

Den sunneste måten å tenke på i så måte, er kanskje å se på tilgivelse som en mulighet helt til slutt, men ikke noe som må skje.

Det er ikke uvanlig å tenke over og vurderer omstendighetene som gjorde at foreldrene ble såpass dysfunksjonelle. Man leter etter forklaringer. Som regel er det to faktorer som er avgjørende: Det første er at foreldrene våre selv hadde en ubrukelig oppvekst, og de gjentar de samme feilene. Det andre er at de levde i et samfunn som tilrettela for og godtok måten deres å være foreldre på.

Men her er det veldig viktig å ikke tenke for mye på dette i begynnelsen. Det er viktig å jobbe gjennom traumene først, tillate seg å bli sint, ikke finne på unnskyldninger. Det indre barnet hadde rett til å bli sint, og de følelsene trenger å bli validert.

Skyldig her. Jeg tror jeg gjør det fordi jeg prøver å finne grunner til at det ikke er min feil. Det er på en måte litt trøstende å tenke at de sikkert gjorde så godt de kunne, selv om det ikke var bra nok. Men det er ikke sånn jeg skal tenke, det er ikke sånn jeg blir friskere.

[17.11]

Lesingen går rimelig greit nå, jeg er litt i flow tror jeg. I dag begynner jeg på Adult children of emotionally immature parents. Tror den kan være interessant for meg, som hadde foreldre som var både unge og emosjonelt utilgjengelig da jeg var barn. De var mer opptatt av selvrealisering enn av å være tilgjengelige foreldre.

I tillegg vurderer jeg å kjøpe Recovery of your inner child. Jeg tror det indre barnet i meg vil være sentralt i denne prosessen, og jeg må på en eller annen måte få til å omfavne og bli glad i det. Kanskje det vil bidra til at jeg føler meg mer som en hel person, og ikke som oppstykkede biter som tilhører ulike epoker i livet mitt.

Rusmessig går det også overraskende bra, jeg har holdt meg til planen. Gjør jeg dette riktig vil jeg være helt rusfri når sommeren er slutt. Det hadde vært intet mindre enn fantastisk.

[17.11]

Kapittel 1: Hvordan emosjonelt umodne foreldre påvirker barna som voksne

Emosjonell ensomhet kommer av at man ikke har nok emosjonell intimitet med andre mennesker. Dette starter ofte i barndommen, der man kan føle seg emosjonelt usynlig for sine opptatte foreldre.

Dersom dette er en følelse du har hatt «hele livet», er det svært sannsynlig at dine emosjonelle behov ikke ble møtt da du var barn. Når foreldre ikke klarer å skape en solid emosjonell tilknytning til barnet, vil det være et stort, sort hull der den grunnleggende tryggheten til barnet skulle vært. Dette blir ofte beskrevet som en følelse av tomhet eller av å stå helt alene i verden. Hvis du har slike følelser, kommer de nok fra familien din.

Barn har ingen verktøy for å identifisere manglende emosjonell intimitet i relasjonen de har til foreldrene sine, de har ikke begrepene for å beskrive det. Men det kommer til uttrykk på andre måter, som når du føler seg skamfull fordi du trenger trøst fra andre, siden du hadde foreldre som var redd for sterke og dype følelser.

Denne typen ensomhet blir gjerne med inn i voksenlivet, spesielt dersom man velger relasjoner som man kjenner, altså relasjoner med begrenset emosjonell intimitet.

Emosjonell intimitet innebærer at man er noen man kan fortelle hva som helst til, noen man kan gå til med alle følelsene sine, dele alt med. Denne typen intimitet kan bare eksistere dersom den andre er ute etter å se deg, ikke dømme deg.

Når vi er barn dannes grunnlaget for emosjonell tilknytning med omsorgspersonene våre, og det krever genuin emosjonell interaksjon. Dette er noe «normale» foreldre gjør nesten hele tiden, da de har utviklet nok modenhet til at de er komfortable både med sine egne og med andres følelser. Men viktigst av alt: De er bevisst på barnets følelser, og de møter dem med interesse.

Emosjonelt modne foreldre får rett og slett barna til å føle at det er helt greit å snakke om emosjonelle utfordringer og problemer.

Emosjonell ensomhet derimot, kommer gjerne av at man har hatt foreldre som har vært såpass opptatt av seg selv, at de ikke har lagt merke til barnets indre følelsesliv. I tillegg reduserer de følelser og frykter ekte emosjonell identitet.

Slike foreldre kan reagere med å bli sinte eller nervøse dersom barnet blir opprørt.

Dersom den ene eller begge foreldrene dine ikke var modne nok til å gi deg adekvat emosjonell støtte da du var barn, ville du ha følt konsekvensene av det, men du ville ikke nødvendigvis forstått hva som var galt. Du ville kanskje tenkt at det å føle seg tom og alene var din egenrare opplevelse av verden, som gjorde at du skilte deg fra andre folk, uten å vite at det var en helt normal reaksjon på en dysfunksjonell familie.

Barn håndterer dette på ulike måter. Svært mange lærer å sette andres behov foran sine egne, at det er nødvendig for å ha en relasjon til andre. De overbeviser gjerne andre om at de selv knapt har noen behov i det hele tatt.

Mange er i tillegg mer enn klar for voksenlivet, da de tenker at det beste er å vokse opp så fort som mulig, slik at de ikke trenger å være avhengig av noen andre. Slike barn blir svært kompetente, men også svært ensomme på innsiden.

De inngår ofte relasjoner som er preget av emosjonell ensomhet når de blir voksne, fordi det er dette som føles normalt for dem.

Det å føle seg ulykkelig og skamfull: Dette er typisk for de som fikk de fysiske behovene sine møtt da de var barn, men ikke de emosjonelle. De føler seg skyldige når de klager fordi de tross alt hadde mat og tak over hodet, med foreldre som gjorde så godt de kunne.

Så de burde være fornøyde, men klarer ikke å riste av seg følelsen av å være alene og ensom i verden.

Men det er ikke meningen at man skal føle takknemlighet hele tiden, det greit å ville ha mer ut av en relasjon enn det man får. Gode relasjoner krever jobb, ja, men det å få en emosjonell tilknytning til den andre, skal være den letteste delen.

Emosjonell ensomhet skaper et vaklende selvbilde. Barn som føler at de ikke har en emosjonell tilknytning til foreldrene sine, vil ofte prøve å styrke denne tilknytningen ved å spille den rollen som de tror foreldrene vil like. Dette gir kanskje en umiddelbar respons, men det skaper ikke en følelsesmessig nærhet. Foreldrene utvikler ikke plutselig empati bare fordi barnet gjør noe de liker.

Off, jeg vet ikke hvor ofte jeg har prøvd å spile rollen som den perfekte datteren, og hvor skuffet jeg har blitt hver gang når jeg sitter igjen med en følelse av å være tommere enn noen gang. Jeg var langt oppe i tjueårene før jeg sluttet å prøve.

Mennesker som vokser opp med mangel på denne typen tilknytning, kan ha store vanskeligheter med å tro på at andre ønsker ha en relasjon med dem, bare fordi de er den de er. De tror at hvis de vil ha nærhet til andre mennesker, så må de spille en rolle som alltid setter den andres behov først.

Æsj det er jo akkurat sånn. Faen.

Som voksne har de en tendens til å undertrykke sine egne instinkter, og de kan ende opp i relasjoner som de absolutt ikke burde være i. De tror kanskje at det er deres eget ansvar å fikse relasjonen, og at det er helt normalt å streve hver dag med å komme overens med partneren sin.

Føler du deg som regel glad når du er sammen med partneren din? Gleder du deg til å se han? Husk at det ikke er for mye å be om.

Nå kommer vi tilbake til takknemlighet, og det faktum at det er lov til å være misfornøyd selv om ting tilsynelatende ser bra ut på overflaten.

Du skal ikke skylde på seg selv når du føler deg utilfredsstilt i en relasjon, eller fordi du ikke er «fornøyd nok».

Manglende selvtillit er ikke uvanlig om man har blitt emosjonelt neglisjert. Du forventer gjerne den samme behandlingen fra andre i verden, som den du får av foreldrene sine. Det som ofte mangler overbevisningen om at andre mennesker kan være interessert i hvem du er og hva du har å si.

Du tror kanskje du plager andre dersom viser at du har behov. Kanskje du forsterker din egen emosjonelle ensomhet ved å trekke deg tilbake istedenfor å delta.

Det er ikke så rart, for det er vanskelig å komme på at man kan strekke ut en hånd etter hjelp, når man ikke er vant til at noen tar den.

[17.11]

Jeg leser, jobber og styrer fortsatt, men merker at skrivingen i dagboken kanskje lider litt av det. Men det er ikke så viktig. Det viktigste er at det går fremover utenfor skjermen.

Det største som har skjedd er at jeg har funnet en behandler som fungerer for meg. Hun er spesialist innenfor traumer, aksepterer at jeg er unnvikende, og har på mange måter gitt meg en omsorg som jeg har manglet. Hun lytter faktisk. Hun blir tilsynelatende ikke lei av å forsikre meg om at det er greit å føle. Om og om igjen forklarer hun meg hvorfor jeg ikke kan klandre meg selv for egne følelser, at jeg kan være sint, at jeg kan være bitter, dette er ikke farlige følelser.

Jeg har også startet med EMDR, en metode jeg tydeligvis er svært mottakelig for. Vi jobber med bestemte minner, og det utrolige her er at jeg faktisk merker at for hver gang jeg jobber med å prosessere et minne (og medfølgende følelse) så forsvinner det mer og mer. Ikke på en unnvikende måte og ikke på en måte som fjerner minnet som om det aldri skulle eksistert, men i den forstand at jeg sliter med å hente det frem og velte meg rundt i det mens jeg føler meg jævlig. Jeg kan tenke tilbake på det, tenke på det, men jeg føler ingen angst mer. Følelsene er prosessert.

I dette arbeidet så innser jeg at jeg har en lang vei å gå, men jeg vet nå at det er mulig for meg å bli et helt menneske igjen. Jeg tror virkelig det. Men det gjenstår mye jobb. Veldig mye.

Viktige ting jeg skal gjøre for min egen helse:

-          Lage en tidslinje over livet mitt fra fødsel og frem til nå. Se på gamle albumer, babybøker og andre ting som kan si noe om hvordan livet var. Målet er å forsøke å skape en sammenhengende identitet, knytte mitt nåværende jeg, til fortidens jeg.

Relevante spørsmål her er:

·         Hvem er jeg i familien?

·         Hvem er viktige mennesker i livet mitt?

·         Hva var de viktigste hendelsene dette året?
 

-          Skriv brev for å få ut gammel grums. Dette er ikke brev du trenger å vise til de det gjelder. Poenget er å få frem følelser som jeg har unngått, slik at jeg kanskje forstår meg selv og egne reaksjoner bedre.

Relevante folk å skrive brev til kan være:

·         Foreldre

·         Besteforeldre

·         Voldelige ekser

·         Søsken
 

-          Begynn med takknemlighetsdagbok, men på en ny måte. Per nå prøver jeg bare og finne en ting per dag, også skriver jeg det. Men nå skal jeg finne intet mindre enn tre ting per dag, og jeg skal i tillegg beskrive hvorfor jeg er takknemlig for disse tingene. Meningen med dette er bevisstgjøring – hva er det som får meg til å føle meg bra. Etter hvert kommer det til å gå mer på automatikk, men jeg må rett og slett trene hjernen.

 

Anbefaler denne TED-talken. Jeg elsker konseptet «Kiss your brain»

[17.11]

Resiliens er et begrep som benyttes innenfor utviklingspsykologi, og handler i korte trekk om evnen til å møte og takle motgang.

Jeg har aldri ansett meg selv for å være spesielt god til å tåle motgang. Tvert imot har jeg ofte tenkt at jeg er svakere enn andre, at jeg har en dårlig psyke, dårlige gener. At det å være full av angst og nevroser bare er en del av meg, at jeg alltid har vært sånn. (Fun fact: Nevrotisisme kan i noen tilfeller være en resiliensfaktor hos barn, i følge snl, men jeg skulle ønske de hadde en kilde på det, for jeg finner ikke forskningen som bekrefter det).

Etter hvert, mest det siste året, har jeg begynt å underholde ideen om at dette kanskje ikke stemmer helt. Jeg har begynt å forstå at min måte å være på er en reaksjon på omgivelsene, og ikke nødvendigvis noe som speiler personligheten min. Mange ganger har jeg forbannet meg selv for at jeg ikke bare kan gå og dø. Jeg har lurt på hvorfor jeg alltid har et lite håp om at ting ordner seg, at jeg alltid har hatt litt troen på meg selv, på verden, på fremtiden. Det har vært irriterende. Den giftige siden av meg har prøvd å kvele håpet mange ganger, men nå begynner jeg å forstå at det er nettopp dette som er resiliens. Evnen til å holde håpet oppe, til å tro at ting tross alt kan ordne seg likevel.

Denne videoen forklarer det ganske bra:

 

Hun beskriver tre strategier

1.       Husk at shit happens. Lidelse er rett og slett en del av livet, kontrasten til lykke, og vi kan ikke ha den ene uten den andre. Denne tankegangen hindrer en i å havne i en offerposisjon. Ting skjer ikke med deg fordi du er et dårlig menneske, det bare skjer, sånn er livet, og for noen skjer det mer enn for andre

Ikke tenk «Hvorfor meg», tenk heller «hvorfor ikke meg»

Jeg er akkurat som alle andre, og livet er aldri perfekt.
 

2.       Velg hvor du retter oppmerksomheten. Fokuser på det du kan endre, ikke på det som er utenfor din kontroll. Dette er en evne som kan trenes opp.

Hjernen vår er utrolig flink til å huske negative opplevelser, bedre enn positive, da dette har vært viktig for overlevelse. I nåtid kan dette tippe over i negativt stress, og en hjerne som ser farer overalt.

Positivt fokus krever mye innsats, og en måte å gjøre dette på er øvelser i takknemlighet. (Takknemlighet og øvelser i dette kommer jeg tilbake til i et annet innlegg, for det er noe jeg driver og dypdykker litt i for tiden).

 

3.       Spør deg selv: Det jeg gjør nå, er det som hjelper meg, eller skader meg?

Husk målene dine, visualiser dem om du må, og så spør deg selv om det du gjør akkurat nå er formålstjenlig.

Jeg ser på dette som en form for selvomsorg og kontroll på samme tid. Jeg liker det!

 

En annen måte å spørre på, som jeg også tror kan være fin for meg er Dersom jeg var en person som elsket meg selv, hva ville jeg gjort akkurat nå?

Endret 29. august 2023 av 17.11

[17.11]

 

Egentlig tenker jeg jo at før jeg velger å dø så burde jeg prøve alt. Leve på en annen måte. Flytte til en slitt gammel rønne langt nord der jeg kan være i fred. Bruke tid på å pusse opp, jobbe med kroppen, få sove om natten, være alene. Kanskje jeg hadde hatt en nabo som lurte på hvorfor den nyinnflytta søringen var så sint og trist. Kanskje naboen hadde spurt. Kanskje jeg kunne startet en reise mot noe bedre. Tilhørighet.

Eller jeg kunne solgt alt. Kjøpt campingbil og bare kjørt min vei. Vært alene. Meditert og spist ren og god mat uten mas. Skrevet, malt, vært kreativ. Kanskje lykkelig. Sannsynligvis alene. Men jeg har alltid vært på mitt mest lykkelige alene. Dessverre. Jeg skjønner ikke kontakt, knytte bånd, jeg trodde jeg gjorde det men nå føler jeg meg mer alene og adskilt fra samfunnet og andre mennesker enn jeg noen gang har gjort. 

Men jeg lengter også etter å bli tatt vare på, rett og slett. Lengter etter noen som sier bare slapp av, dette ordner seg, jeg skal tenke litt for deg. Som ikke spør hvorfor jeg ikke klarer å være glad, hvorfor jeg tenker så mye på ditt og datt, men som bare sier det går bra, det er ikke farlig å tenke på døden, du trenger ikke å være redd.

Leser hele tiden om kropper som sa stopp. Folk som til slutt ga opp, kom seg ikke ut av huset, rommet, senga eller livet. Men kroppen min stopper ikke. Hjertet slår og nervene er i høyspenn, den indre monologen stopper aldri . Jeg blir aldri sliten nok. Ikke stresset nok. Føler ikke at jeg fungerer, men jeg fungerer overraskende bra. Høyfungerende gærning. 

Mest av alt er jeg så lei av meningsløsheten som spiser meg opp fra innsiden, fratar meg alt av motivasjon til å gjøre noe som helst med egen situasjon. En spiral av møkk jeg ikke kommer ut av, og det er bare min egen feil at jeg er her, på bunnen, igjen. 

[17.11]

"Nå skal du puste bare med brystet" sier yogalæreren. Jeg holder en hånd på brystet og prøver å puste, men alt som skjer er at jeg får intense smerter mellom skulderbladene. Det stopper. Som om jeg ikke har noen pustemuskel. På slutten av timen sier hun at vi skal ligge helt rolig og bare puste, så skal hun legge tepper over oss. Denne gangen bestemmer jeg meg for å bli liggende. Egentlig får jeg panikk hver gang, famler desperat etter teppet mitt slik at jeg kan pakke inn meg selv, bare være i fred. Denne gangen prøver jeg å ligge rolig, og som om hun har hørt tankene mine hører jeg henne si rolig fra andre enden av salen. "Bare slapp av, man trenger ikke å gjøre absolutt alt selv, ta i mot litt omsorg". Egentlig burde det være en fin ting. Hvorfor blir jeg så trist?