Dagbok - Skriver meg gjennom KPTSD

[17.11]

Jeg tror jeg er tilbake.

Det har skjedd mye. Ny jobb satte selvutviklingen på vent. I tillegg har jeg gått jevnlig til psykiater og blitt utredet for alt mulig.

Det positive er at jeg ikke har personlighetsforstyrrelse, jeg er ikke bipolar, har ikke adhd/add, og sannsynligvis er jeg ikke autist. Akkurat sistnevnte er de litt usikre på, men det er umulig å utrede meg for dette før jeg har jobbet med traumer.

Sannsynligvis har jeg CPTSD. Jeg skriver sannsynligvis, men strengt tatt er det det jeg har, og benektelse er en del av sykdomsbildet mitt. Etter at jeg fikk «dommen» brukte psykologen min en god halvtime på å forklare meg at jeg må legge fra meg tanken om at jeg «ikke er traumatisert nok» til å ha PTSD.

Jeg har aldri hatt flashbacks med bilder og video, så derfor har jeg alltid lagt fra meg tanken om at jeg kan ha PTSD, men nå er det sånn at jo mer jeg leser om kompleks PTSD, jo mer mening gir det. For hva har jeg gjort? Jo, jeg har funnet artikler og bøker om det, for nå skal dette undersøkes på et helt upersonlig og abstrakt nivå..

Det er mange tanker som surrer akkurat nå.  Kanskje jeg ikke er ubrukelig, kanskje jeg har egenverdi. Tenk om alt jeg har fortalt meg selv av negative ting gjennom hele livet ikke stemmer. Kanskje jeg ikke er stygg. Kanskje jeg ikke er vanskelig, annerledes eller en byrde for andre. Tenk om det ikke var min feil. Og ikke minst, tenk om jeg kan bli frisk. Tenk om alt kan være annerledes. Jeg føler meg overveldet, men også positiv. Samtidig er jeg sint og bitter. Så mange år med dritt. Så mye som har sneket seg innpå meg gradvis, så mye jeg har kastet bort. Det er så mye som er lettere å forstå nå.

Jeg har begynt å lese denne (gratis pdf): Complex PTSD: From Surviving to Thriving: A GUIDE AND MAP FOR RECOVERING FROM CHILDHOOD TRAUMA (wsimg.com)

Veldig lærerikt, det er som å lese om seg selv, noe som både er vanskelig og befriende. Siden den er på engelsk så kommer jeg ikke til å skrive lange sammendrag som jeg har gjort ellers, men jeg skal prøve å trekke ut essensen og det som er nyttig for meg fra hvert kapittel. Ting det kan lønne seg for meg å huske hver gang jeg tenker at jeg overdriver og bare må ta meg sammen.

 

Endret 21. februar 2023 av 17.11

[17.11]

I kapittel 1 har jeg lært at CPTSD ikke er medfødt. Snarere er det et tillært reaksjonsmønster som en respons på ytre påvirkning. For å reversere denne påvirkningen vil man ha stor nytte av trygge relasjoner til andre mennesker, men også kjæledyr og selvhjelp kan gi svært positiv effekt.

Traumer kan ta flere former, både verbalt, emosjonelt, spirituelt og fysisk. Seksuelle traumer er noe av det verste.

En definisjon:

CPTSD er en alvorlig form for PTSD.

Et svært karakteristisk trekk ved CPTSD er emosjonelle flashbacks, som vanligvis ikke tar en visuell form. Det innebærer rett og slett at man rent emosjonelt blir satt tilbake til den tilstanden man var i da man ble traumatisert, i tillegg til at fight/flight-responsen blir unødvendig trigget.

Slike flashbacks kan variere både i lengde og intensitet, og i noen tilfeller kan de faktisk var i flere uker.

Når frykt er den dominerende følelsen i et emosjonelt flashback, kan det føre til angst, panikk og selvmordstanker.

Når fortvilelse er den dominerende følelsen, kan man bli nummen, paralysert og få et ønske om å gjemme seg.

Dette er en game-changer for meg, da jeg aldri har forstått hvorfor jeg har en følelse av panikkangst i flere dager, hvorfor jeg plutselig er redd helt uten grunn, hvorfor jeg plutselig kan gråte ustoppelig i flere timer uten å skjønne hvorfor. Jeg holder altså ikke på å bli gal, det er en naturlig reaksjon. Jeg tror min dominerende følelse er fortvilelse, med påfølgende apati og et ønske om å trekke meg tilbake fra verden og være i fred.

Toxic shame er et viktig begrep, da det ofte følger med et emosjonelt flashback. Dette kan ødelegge selvfølelsen vår umiddelbart, og man føler seg nøyaktig så verdiløs og ubetydelig som man gjorde den gangen man opplevde en traume. Blir man fanget på denne måten i et emosjonelt flashback, kan man ende opp i det forfatteren kaller «The abandonment depression», altså hjelpesløshet og håpløshet, typisk for traumatiserte barn.

Selvmordstanker er svært vanlig, og omhandler ofte fantasier om å dø. Her skilles det mellom passive og aktive selvmordstanker, der jeg for min del nok havner trygt innenfor de passive.

Passive selvmordstanker er fantasier om å forsvinne eller dø, dagdrømmer om selvmord uten å faktisk planlegge det. Ofte tenker man på å hoppe fra en bygning eller gå rett foran en bil i fart. Dette er en typisk flashback til barndommen og følelsen av håpløshet, da barnet egentlig bare ønsket å forsvinne.

Denne typen selvmordstanker har jeg hatt minst siden tidlig i tenårene. Jeg husker at jeg satt på skolebussen og så apatisk ut av vinduet mens jeg så for meg at hver eneste bil som passerte oss krasjet inn i bussen. Dette gjør jeg fortsatt, fantaserer mye om å hoppe fra broer eller bygninger, om å hoppe foran toget, ut i havet osv. Jeg planlegger aldri å faktisk gjøre det, men det er et eller annet trøstende med å tenke på det, at jeg står fritt til å avslutte mitt eget liv når som helst. På en annen side har det også gjort meg selvkritisk, at jeg ser på meg selv som en feiging som ikke tør å gå all in.

Hva som forårsaker CPTSD

Det er vanligvis knyttet til seksuelt eller fysisk misbruk, noe jeg ikke kan huske å ha opplevd før jeg ble 15 år gammel. Verbalt og emosjonelt misbruk kan imidlertid også føre til CPTSD, det samme kan forsømmelse, altså når foreldrene ikke møter barnets behov for kontakt og tilknytning.

Uten adekvat kontakt og tilknytning må barnet møte verden veldig alene, og dette kan skape en konstant følelse av utrygghet og skam, som senere utvikler seg til en indre kritiker som holder barnet ansvarlig for at ting ble som de ble.

Dette er vanskelig på ekte. Jeg husker ikke barndommen min så godt, og mye av det jeg husker er fine ting. Jeg husker flere bra ting foreldrene mine prøvde å gjøre for meg, jeg husker ros og skryt.

Men så husker jeg også den grunnleggende følelsen av ensomhet jeg alltid hadde, følelsen av å være utenfor eller feil, at følelsene mine var for mye, at jeg måtte ta meg sammen. At jeg lagde stress for dem, at jeg var for dyr i drift, for følsom. Jeg var så utrolig redd for at de skulle forlate meg, at jeg ikke skulle være bra nok. Jeg skjønner ikke hvor disse følelsene kommer fra. Det er en del rusk, og mye er veldig uklart.

Samtidig er dette beskrivelser som treffer. Han skriver om at barnet som ikke får behovene sine møtt til slutt gir opp, og blir overveldet av håpløshet og hjelpesløshet. Som er nøyaktig de følelsene som overvelder meg under et emosjonelt flashback. Jeg er så inni helvetes fortvilet under disse anfallene at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

[17.11]

Kapittel 2 handler om de ulike nivåene av «recovering», altså hvilke områder man kan ha fått skade og som man kan jobbe med. Barndomstraumer kan gjøre skade på ulike nivåer, både kognitivt, emosjonelt, spirituelt, fysisk og relasjonelt, og for å bøte på dette i voksen alder må man finne ut hvilke av disse nivåene som er mest dominerende i eget liv.

CPTSD fører ofte til en utviklingsstans på flere områder. Her lister han opp flere ting, og jeg innser at det eneste jeg ikke sliter med er «Willpower & motivation» og «Self confidence». Jeg har rimelig god selvfølelse, og motivasjonen ser det ut til at jeg aldri blir kvitt, selv om jeg har forbannet mitt eget overlevelsesinstinkt mer enn én gang. Jeg sltier imidlertid med selvaksept, identitetsfølelse, selvomsorg, evnen til å få trøst, å slappe av, uttrykke meg som jeg vil, peace og mind, selvfølelse og ikke minst det de så fint beskriver som «Belief that life is a gift». (Ærlig talt, tenker vanlige folk det? At livet er en gave? Jeg må le).

Selvomsorg er veldig viktig, da det i stor grad handler om å møte behovene som ikke ble møtt i barndommen. Dersom du får til dette, kan du frigjøre det naturlige potensialet som alltid har ligget i deg. Her er viljestyrke og motivasjon også svært viktige faktorer.

Kognitiv healing

Kognitiv healing handler om å gjøre hjernen mer brukervennlig, om å få nye og sunnere måter å snakke til og om seg selv på. Det handler også om å plassere skylden der den hører hjemme, og det er ikke hos det traumatiserte barnet.

Dette kommer jeg til å slite skikkelig med. Jeg innehar en ekte forakt for det såkalte «barnet i meg», og det tror jeg det kan bli vanskelig å bli kvitt.

Den indre kritikeren vokser ofte frem som en følge av at barnet konstant leter etter måter å oppnå aksept, oppmerksomhet eller anerkjennelse fra foreldrene på. Det er en streben etter perfeksjonisme, men siden foreldrene aldri endrer seg konkluderer barnet til slutt med at det er hos seg selv feilen ligger. Dermed utvikler det seg en usunn selvkritikk der ingenting noen gang er bra nok.

Med CPTSD mangler man ofte et sunt ego, eller et selv, en identitet. Uten identitet eller ego er det vanskelig å ta sunne og gode avgjørelser for seg selv, siden handlingene man gjør og valgene man tar ofte er fundamentert i frykt for å få kjeft eller for å bli forlatt.

Mindfullness handler om å ta seg uforstyrret tid til å bli bevisst på tanker og følelser, for å på den måten ha større valgfrihet når det kommer til å agere på disse tankene og følelsene.

Det er her selvobservasjon og selvomsorg smelter sammen, og målet er å se sin egen situasjon så objektivt og nøytralt som mulig.

Emosjonell healing

Følelser eksisterer på en lang skala, der det i utgangspunktet er like «riktig» og «normalt» å være veldig trist, som veldig glad. I dagens samfunn har vi imidlertid en tendens til å favorisere de såkalt positive følelsene, og unngå de negative. Dette fører til at mange blir helt utslitte i et forsøk på å undertrykke alt av negative følelser.

En annen ting er at hvis man undertrykker negative følelser konstant, så fører det gjerne til at man blir nummen også i de positive. Man havner i en slags følelsesløs dissosiert tilstand.

 Alle følelser trenger aksept for at man skal kunne ha ekte god psykisk helse. Det er lett å like seg selv på gode dager, men grunnleggende god psykisk helse handler først og fremst om å elske og respektere seg selv også på gode dager.

Tilgi deg selv for de negative følelsene. Det er bare menneskelig.

Emosjonell intelligens

Essensen i emosjonell intelligens er i hvilken grad vi aksepterer følelsene våre uten å dissosiere eller uttrykke dem på måter som skader oss selv eller andre.

Traumatiserende foreldre har en klart tendens til å være eksplisitt negative til emosjonell smerte hos barna sine, men denne forakten kan også ta en implisitt, passiv-aggressiv form, der negative følelser blir ignorert og barnet ikke hørt. Det verste er når dette skjer med et spedbarn som ikke har språk, da følelser er den eneste måten de kan kommunisere på.

Det er typisk for traumatiserende foreldre å sverge på at de elsker barna sine, til tross for at de viser på flere hundre måter at de ikke liker dem.

Emosjonell mishandling eller forsømmelse gjør at vi blir redde både for våre egne og andres følelser.

Om det å sørge

Det å sørge er nøkkelen i prosessen med å ta tilbake sin undertrykte emosjonelle intelligens. Å sørge gjør oss i stand til å komme i kontakt med gele spekteret av følelser, og det er nødvendig for å kunne jobbe seg gjennom sorgen over en tapt barndom. Det er som om man har mistet deler av seg selv, og dersom man tillater seg å sørge, kan man få de tilbake.

Verbal ventilering er en effektiv måte å bearbeide sorg på.

Spirituell healing

Depresjon og CPTSD er ofte knyttet til følelsen av å være forlatt, mangle tilknytning til noe som helst. Her skriver forfatteren litt om religion og hvordan det kan skape tilhørighet. Men også om hvordan store naturopplevelser kan gi en dyp følelse av å tilhøre «noe større».

Religion steiler jeg fullstendig av, men naturen gir meg absolutt ro og fred. I fjor kjøpte jeg telt. Kanskje jeg skal burde gjøre alvor ut av tanken om å overnatte alene i naturen.

Somatisk healing

Kronisk stress kan føre til en rekke fysiske plager, deriblant konstant adrenalin, muskelknuter, vanskeligheter med å slappe av, med å sove med å spise, avhengighet osv.

Mye av dette forsvinner av seg selv dersom man klarer å stresse ned psykisk, men det finnes også ting man kan gjøre som hjelper. F.eks. tøying av store muskelgrupper, yoga og annen trening.

 

Det er litt interessant å observere at mange av tipsene jeg plukker opp her er ting jeg allerede har vært inne på selv. Jeg håper det betyr at jeg er på riktig spor.

[17.11]

Innser at jeg må endre tittelen på dagboken min.

«Skal man ha noe gjort, må man gjøre det selv» var noe moren min alltid pleide å si, med en undertone av plaget bitterhet og passiv-aggressivitet.

Dessuten antyder det at dette er noe jeg må gjøre alene. En typisk overselvstendig mentalitet som sier at jeg ikke skal vise sårbarhet eller ta imot støtte eller hjelp fra andre mennesker. Dette er et veldig dårlig utgangspunkt for å bli friskere. Jeg bare aner ikke hva jeg burde kalle den, så enn så lenge så får den hete 17.11 sin dagbok.

[17.11]

Kapittel tre handler om å forbedre relasjoner. Mange ser nemlig på CPTSD som en tilknytningsforstyrrelse, som vil si at barnet vokser opp uten en trygg voksen å knytte bånd til. Emosjonell forsømmelse er nesten alltid en grunnleggende komponent i CPTSD, og det fører til at barnet ikke lærer det som trengs for å skape gode, intime relasjoner med andre mennesker.

Sosial angst kan ofte knyttes til at man vokser opp med å vegre seg for å motta støtte og hjelp fra andre. Det å være selvhjulpet blir en slags overlevelsesstrategi, og det kan føles veldig farlig å trenge noe fra andre. Mange mangler rett og slett evnen til å ta imot omsorg fra andre.

Det er typisk å fungere veldig fra i strukturerte situasjoner som skole og jobb, og mindre bra i ustrukturerte situasjoner.

I verste fall kan sosial angst utvikle seg til sosial fobi, og en grunnleggende følelse av at alle mennesker er farlige.

Å kvitte seg med skam er essensielt. Dette er vanskelig uten hjelp av relasjoner. Når man klarer å være ekte og autentisk i det man føler, kommer man også til å kjenne seg mer akseptert og mindre ensom.

En måte å tørre å gjøre dette på, er å jobbe med å ha medlidenhet for andre som har problemer som ligner mine egne. På den måten kan det være lettere å akseptere egne sårbarheter og ha omsorg for seg selv også. Med økende selvomsorg, vil skammen minke.

Det er viktig å huske at ekte intimitet ikke er det samme som betingelsesløs kjærlighet. Som voksne kan vi ikke forvente betingelsesløs kjærlighet fra noen slik som vi kunne da vi var barn. Det som definerer et sunt forhold er snarere evnen til å håndtere følelser som sinne og tristhet på konstruktive måter.

Å være sin egen mor og far – self-mothering og self-fathering har ulike mål.

Den feminine siden er selvomsorg, og den maskuline er selvbeskyttelse.

Jeg sier maskulin og feminin istedenfor de andre begrepene, da jeg har store problemer med å forholde meg til at jeg skal være min egen mor, eller for den del far. Jeg liker ikke en gang når folk sier at jeg er mora til hunden min. Hunden min er ikke barnet mitt, hun er hunden min. Jeg tror ikke jeg har en assosiasjon til disse begrepene som noe omsorgsfullt og trøstende.

Det viktigste med det feminine konseptet er å lære seg selv at man fortjener kjærlighet, og at man kan bli elsket. Det vil si at man må elske og akseptere det indre barnet sitt, og alle dets følelser og opplevelser.

Dette er basert på et enkelt prinsipp: Alle blir født med en rett til ubetinget kjærlighet. Et nyfødt barn fortjener ingenting annet.

Det er viktig å være både tålmodig og omsorgsfull med seg selv, da selvkritikk og straff er svært lite formålstjenlig.

Positive bekreftelser å fortelle seg selv er en sentral greie her.

Dette syns jeg er vanskelig, jeg hater jo sånne greier. Jeg kjenner en trang til å bli ironisk og sarkastisk. Skal jeg sitte og si til meg selv «Jeg er så glad for at du ble født», «Jeg er alltid for å se deg», «Du er en bra person»? Det føles så hinsides teit. Men klart, det er mye teitere at jeg daglig tenker på hvor ubrukelig jeg er.

Det viktigste med det maskuline konseptet er å bygge opp selvsikkerhet og selvforsvar. Et forsvar mot både indre og ytre faktorer.

Den beste måten å utvikle denne formen for egenomsorg, både feminin og maskulin, er en blanding av hjelp fra andre og indre prosesser. Det er sjeldent nok å gjøre jobben alene, men dette er ofte en gradvis prosess som starter med bøker og artikler, og går videre til å bli mer og mer relasjonelle.

[17.11]

Kapittel 4 handler om progresjonen når man oppnår bedring. Tegn på at man blir bedre inkluderer færre emosjonelle flashbacks, en mindre pågående indre kritiker, en økt evne til å slappe av.

Man slutter på mange måter å overreagere på ting, og innehar en fin balanse mellom å kreve egne behov dekket (fight) , samtidig som man dekker andres (fawn). Kompromisser og sånn. Det vil også bli et mer balansert forhold mellom flight og freeze.

Jo mer bedring man opplever, jo lettere vil det være å oppføre seg autentisk og å være sårbar i tillitsfulle relasjoner.

Sist, men ikke minst: Man kan ikke oppnå god bedring uten å også gi slipp på fantasien om at man aldri skal ha et flashback igjen.

Dette er faktisk veldig viktig, og litt trist: Traumene mine kommer til å være med meg resten av livet, og det er best å innse det først som sist.

Kultivering av tålmodighet

Å bli bedre fra CPTSD er en komplisert prosess, der man ofte kan oppleve å ta ett steg frem og deretter to tilbake. Det er derfor veldig viktig at man ikke biter over for mye på en gang.

Han nevner «When recovery becomes obsessive-compulsive». Jeg føler meg litt truffet, så det er notert…

Det fine er at når man blir mindre selvkritisk, vil man også få en naturlig trang til å ta bedre vare på seg selv, og det er her tålmodigheten kommer inn. Veldig mye av det som er naturlig for andre, er ikke naturlig for noen med CPTSD, men det kan bli det med trening.

Her kan det også lønne seg å være bevisst på at når man bedriver selvomsorg, så er det fra et kjærlighetsfylt ståsted, og gjerne med kjærlighet til det barnet vi pleide å være.

Overlevelse versus blomstring (Ok, noen oversettelser blir rare…)

Livet med CPTSD føles ofte som om man bare overlever, men etter hvert som man blir bedre kan det komme en følelse av optimisme, håp og tro på at man kan bli bedre. Deretter treffer man kanskje bunnen igjen, fordi bedring aldri går raka vegen rett frem. Ofte er det ett steg frem, og to tilbake, eller kanskje til og med fem tilbake.

Når det skjer, er det ikke uvanlig å tenke mye på selvmord. Fantasier om å forsvinne. Det er imidlertid viktig å huske at den slags idealisering av døden er en del av et flashback. Det er følelser av håpløshet fra barndommen som kommer tilbake.

Om man går med slike følelser i flere dager eller uker, kan det føre til en regresjon, altså en tilbaketrekking og mangler på fremgang. Ofte vil man trøste seg med mat eller dop, få tiden til å gå med søvn og jobb.

Meditasjon og mindfullness kan hjelpe.

Det er viktig å understreke at alle mennesker havner av og til i en mental tilstand der det bare føles som om man overlever. Problemet for mennesker med CPTSD er at overgangen fra å ha det fint til å bare overleve blir ekstra vanskelig, fordi vi har stått alene i «overleve» for lenge ved andre anledninger.

Å klare å identifiser at man blir bedre

CPTSD medfører ofte en sort/hvitt-tankegang, alt eller ingenting. Derfor kan det være vanskelig å se at en selv har blitt bedre. Perfeksjonisme er rett og slett ikke unormalt. Blir det ikke 100 prosent bedre, så er det ikke bra nok. Det er altså helt vanlig å tenke at ingenting har endret seg når man opplever et flashback, selv om det kanskje er det første man har hatt på flere måneder.

Aksepter at dette er en livslang prosess. Det kan være vanskelig å innse at dette er noe man aldri blir ferdig med, men det er utrolig viktig. Hvis ikke er det lett å skylde på seg selv de gangene man får et flashback eller faller tilbake til gamle mestringsstrategier.

I et flashback er det også normalt å føle at dette er skrevet i stein, man kommer aldri til å bli bedre. Grunnen til dette er at man går tilbake til å tenke på samme måte som man gjorde som barn, da det var tilnærmet umulig å se for seg at livet kunne være på en annen måte.

Voksesmerter er vanlig, i den forstand at det ofte kan føles verre før det blir bedre. Det kan være utrolig triggende å «være seg selv» på godt og vondt. Ofte kan det føre til intense flashbacks som gjør at man glemmer hva og hvorfor.

Husk at dette er kortvarig smerte som på sikt vil gjøre deg sterkere. Alternativet er å ha det like vondt hele tiden, slik som nå.

Med nok trening vil slike flashbacks byttes ut med stolthet over seg selv, og en økende følelse av å høre hjemme i verden.

Det er viktig å huske at følelser som tristhet, skam og skyld ofte er tegn på at det vi gjør egentlig er det riktige. Det er bare emosjonelle flashbacks til den tiden da man ble traumatisert fordi man prøvde å kreve normale menneskerettigheter.

[17.11]

Kapittel 5 handler om oss som ikke egentlig ble mishandlet. Det å benekte at man er traumatisert kan gjøre det veldig vanskelig å bli bedre. Du er avhengig av å inne at frykt, skam og depresjon er et resultat av en kjærlighetsløs barndom.

Dette er tung og vanskelig. Jeg husker masse kjærlighet i barndommen, jeg tviler ikke på at foreldrene mine prøvde, på sin måte. Jeg husker fine ting, klemmer, at jeg kunne ringe hjem midt på natten, at de oppriktig brydde seg om vennene mine. Men så er det den følelsen av angst og ensomhet som på en måte eksisterte parallelt.

De-minimering er et viktig våpen i møte med benektelse: Det vil si at noen dekonstruerer den typiske forsvarsmekanismen man bruker når man prøver å få traumene sine til å høres mindre traumete ut.

Verbal og emosjonell mishandling kan være veldig traumatisk, og dette vil systematisk bryte ned selvtilliten og erstatte det med en indre kritiker. Dessuten vil barn som blir møtt med avsky slutte å uttrykke seg selv.

Spesialt når avskyen kommer fra egen foreldre, så har dette en tendens til å endre barnets hjerne på grunnleggende måter, slik at hver gang barnet viser sårbarhet, så aktiveres det skam og angrep på seg selv. Barnet klarer ikke å støtte seg selv eller ta sin egen side. Å komme seg bort fra denne kritikeren er et livslangt prosjekt. Det krever at man igjen og igjen konfronterer kritikeren, og tilgir seg selv de gangene man feiler.

Emosjonell omsorgssvikt er svært ofte gjenstand for benektelse, samtidig som det er noe av det mest grunnleggende i CPTSD. Dersom kjærlighet, interesse og engasjement fra foreldrene mangler de første årene, utvikles det en overveldende tomhet i barnet.

Dette er ofte grunnen til tilsynelatende ubegrunnet angst som mange sliter med som voksne, denne grunnleggende følelsen av å være forlatt som satte seg fast i barndommen.

Mange klarer seg ofte fint fordi den ene av foreldrene fungerer som buffer eller gjør opp for den andre. Emosjonell omsorgssvikt blir traumatisk når barnet ikke har noen å henvende seg til dersom det opplever noe som er farlig eller skremmende.

Å vokse opp på denne måten er som å holde på å dø av tørst rett utenfor gjerdet til en fontene. Emosjonell omsorgssvikt gjør at barnet føler seg verdiløs, umulig å elske, og ikke minst utrolig tom innvendig. Det gir en dyp sult etter nærhet, trøst og varme. Ofte går dette over til å bli avhengighet til usunn oppførsel eller substanser.

Evolusjonsmessig er det mye mening i barn som gråter og uttrykker følelser. Overlevelse var avhengig av at barnet holdt seg i nærheten av en voksen, og derfor gråter barnet når det ikke er voksne der.

I dysfunksjonelle familier er gråt noe som kan skape aggressivitet eller ignorering. Dersom man vokser opp må den måten, vokser man opp med en følelse av at man ikke er likt av noen.

Ingen hører på deg, eller bryr seg om hva du mener, tenker, føler eller drømmer om. Ingen har empati for deg, viser varme eller inviterer deg nærmere. Du lærte tidlig at dersom du var redd eller lei deg, så hjalp det ikke å snu seg til en voksen, det kunne i verste fall gjøre det verre.

Over tid blir dette fullstendig uhåndterlig, og dissosiering, selvmedisinering, sinne og aggresjon er ofte løsningen for mange.

Barnet blir gjerne ekstra oppmerksom på det uperfekte, og opptatt av å være feilfri. Å aldri spørre om hjelp, støtte eller oppmerksomhet fra foreldrene sine blir viktig. Dette fører til et overdrevent fokus på katastrofetenkning for å alltid være forberedt på det verste, som videre fører til en overdreven mistenksomhet og frykt rettet mot andre, og kanskje særlig fremmede, mennesker.

Sosial angst i praksis altså. Deilig.

Selv kjærlighet kan virke truende og triggende på noen med CPTSD. Det er litt som imposter syndrom, kanskje du klarer å lure noen til å elske deg, men de kommer til å slutte med det med en gang de ser hvor lite perfekt og lite verdig du er.

Man lærer rett og slett aldri at et sunt forhold til et normalt menneske kan være en stor ressurs og støtte. Evnen til å ta imot kjærlighet og omtanke fra andre ligger rett og slett og sover.

I tillegg har man gjerne aldri lært at følelser som tristhet, sinne og frykt også har sunne og funksjonelle plasser i nære relasjoner, spesielt når det kommer fra en livspartner.

De-minimering av emosjonell omsorgssvikt er viktig. De som utsettes for denne typen omsorgssvikt kan ha store vanskeligheter med å se at dette kan ha hatt stor innvirkning. Vi husker også veldig lite far før vi ble 4 år, så det er vanskelig å vite eller bevise hva som skjedde.

Det krever ofte dypt, introspektivt arbeid for å forstå at den smerten man sitter med nå, i et emosjonelt flashback, er en rekonstruksjon av hvordan det føltes å bli emosjonelt forlatt som barn.

Å øve på sårbarhet er noe av det som kan gi umiddelbar lindring og bedring på følelsen av å være emosjonelt forlatt. Det handler om det å se og forstå at andre kan godta deg som du er.

Narrativet du bruker kan ha stor makt. For å få mest mulig bedring, burde historien være komplett, koherent og fortalt med utgangspunkt i forståelse og empati for seg selv.

Nøkkelen til å bli bedre ligger også i å godta og forstå at foreldrene ikke har gjort det de skal. Emosjonelle flashbacks er en direkte beskjed fra barnet, og sier noe om hvordan foreldrene avviste i barndommen.

 

 

 

[17.11]

Kapittel 6 handler om å finne sin «trauma-type», og beskriver fire grunnleggende overlevelsesstrategier: Fight (narsissisten), flight (obsessive compulsive), freeze (dissosiering) og fawn (medavhengighet).

Disse fire strategiene kan også være positive og sunne.

Fight: Du kan sette grenser for deg selv, og beskytte deg selv dersom det blir nødvendig.

Flight: Du trekker deg tilbake når du innser at en konfrontasjon kan være farlig.

Freeze: Du slutter å kjempe når du innser at det er nyttesløst.

Fawn: Du er hyggelig uten å være smiskete eller selvutslettende.

Dersom man er veldig fiksert på én av disse strategiene, blir det vanskeligere å bruke de andre, i tillegg til at det vil være vanskelig å slappe av.

Mine strategier er primært flight og freeze, men jeg er litt usikker på hvilken av dem jeg bruker aller mest. Kommer uansett til å fokusere mest på de to. Jeg tror jeg er flight på jobb, og freeze i fritiden kanskje. Fight har jeg lite av, men fawn er definitivt der.

Typisk skadelige trekk ved flight-responsen:

-          Obsessive/compulsive

-          Panikk

-          Hastverk og bekymring

-          Drivkraft

-          Adrenalinjunkie

-          Busyholic

-          Micromanager

-          Perfeksjonist

-          Humørsvingninger (Bipolar)

Typisk skadelige trekk ved freeze-responsen:

-          Dissosiering

-          Sammentrekning

-          Kamuflering

-          Isolasjon

-          Sofapotet

-          Eksentrisk – uten bena på jorda

-          Eremitt

-          Schizofren

-          ADD

CPTSD som tilknytningsforstyrrelse

Nærhet til andre har en tendens til å trigge emosjonelle flashbacks, fordi det minner om hvordan vi måtte være uten nærhet som barn. Derfor er det ikke uvanlig å unngå denne typen nærhet.

Fight: Bruke sinne og aggresjon for å kreve ubetinget kjærlighet, men ender med å skyve andre fra seg.

Flight: Holder seg opptatt med andre ting, skole jobb osv. Prøver å oppnå perfeksjon, redd for å vise det ekte seg.

Freeze: Holder seg hjemme, hellig overbevist om at verden ikke inneholder noe av verdi.

Fawn: Unngår å involvere seg emosjonelt eller stille krav til andre, gjemmer seg bak hjelpsomhet.

Fight – Narsissistens forsvar

Tror at makt og kontroll kan skape trygghet, gjøre at man ikke blir forlatt, og garantere kjærlighet.

Dette er en lang og beskrivende del, men jeg kjenner meg ikke så godt igjen i denne typen, så jeg kommer ikke til å bruke tid på det.

Flight – Tvangspreget forsvar

Tror at perfeksjon gjør at de kan bli elsket og akseptert. Dette er ofte en A-student som alltid holder seg oppdatert/distrahert med noe, som en symbolsk flukt.

Dissosiering – venstre hjernehalvdel: At man konstant holder hodet opptatt med noe for å distrahere seg selv.

Har en tendens til å bli overarbeidet, misbruke narkotika, og kan utvikle seg til OCD-lidelse.

Hva man må gjøre: Stoppe og tenke, roe seg ned, telle til ti, mediter, sku ned tempo

Freeze – Dissosiert forsvar

Tror at mennesker og farer er uløselig knyttet sammen, og har en tendens til å unngå menneskelig kontakt. Enkelt gir helt opp og blir helt isolert.

Dissosiering – høyre hjernehalvdel: Finner gjerne glede i å sove, tv, tv-spill. Det er som å på en måte bytte kanal når noe blir ubehagelig. Dersom man er spesielt traumatisert eller trigget, kan det grense til schizoid avkobling fra virkeligheten – I verste flal schizofreni.

 Hva man må gjøre: Det foreligger som regel svært få positive relasjonelle opplevelser, og noen som har freeze-respons kan nøle lenge med å oppsøke hjelp. De har også en tendens til å projisere perfeksjonismen sin over på andre. Dette er en forsvarsmekanisme fra barndommen, der et fokus på andres uperfekte sider ble brukt for å validere egen isolasjon. I tillegg er dette dekket av et tykt lag med fornektelse.

Siden det er vanskelig å bygge ekte relasjoner, kan det være veldig hensiktsmessig med terapi for å komme i gang.

Fawn – Medavhengighet som forsvar

Søker trygghet ved å oppfylla alle andres behov. Lærte tidlig at den beste måten å unngå negativ oppmerksomhet eller opplevelser var å være pliktoppfyllende og sette egne behov til side.

Ikke uvanlig at fawn-typen som barn ble satt til å gjøre for mye husarbeid, sitte barnevakt. Når man bruker trusler og kjeft for å få barnet til å være lydig og tjenende, ødelegger man utviklingen av et selv.

HYBRIDER

De fleste som er traumatisert er en blanding av de fire typene, i den forstand at vi har en back-up-respons dersom favoritten ikke fungerer der og da. De fleste har også en tredje- og fjerderespons.

Fight-fawn-hybriden er i ytterpunktet borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Ikke så interessant, tror ikke dette er min type. Borderline har jeg vært utredet for flere ganger..)

Flight-freeze-hybriden er den minst relasjonelle og mest schizoide typen av alle sammen. Blir ofte feildiagnostisert med aspergers. Foretrekker å gjøre ting selv, være alene osv.

Typisk måte å dissosiere på er å først jobbe på til man er utslitt, og deretter zone helt ut og vente til energien er tilbake.

Søker ofte relasjoner med lite intimitet eller unngår relasjoner totalt.

Skal mye til at de selv tar initiativ til å bli bedre.

 

Kjenner meg veldig igjen i dette. Det er sånn ukedagene mine går. Jobbe på formiddag, også kommer jeg hjem og vil bare sove sove sove for alltid. Se på meningsløs tv, spille mobilspill, jeg vil bare at tiden skal gå. Dop, alkohol, bevistløshet, gi meg alt.

Så jeg er nok en flight-freeze-hybrid. Vet ikke hvem av de som er favoritten min. Den neste jeg går til er nok Fawn, altså at jeg setter egne behov langt bak, vil bare at folk ikke skal stresse. Kjenner dette igjen fra barndommen min, da jeg bare ville at de skulle slutte å være sinte på meg, slutte å se slitne ut, slutte å kjefte og stresse, så hvis jeg bare gjorde som de sa så ville kanskje alt bli bedre.

Føler fortsatt at det gjør meg til en svak person. Kanskje de ikke var så ille som jeg tror, kanskje jeg var i overkant nærtagende som barn. Men så ser jeg på storebroren min, som nå er fanget i en relasjon med en kvinnelig psykopat, som holder han i et fullstendig jerngrep, isolert fra alt og alle. Han klarer ikke å stå opp for seg selv i det hele tatt. På mange måter er han mer ute å kjøre enn meg (eller kanskje er det benektelsen som snakker). Han vokste også opp i dette, jeg skulle ønske vi var på talefot så jeg kunne høre hvordan han opplevde det.

 

 

[17.11]

Kapittel 7 handler om fawn-typen, og jeg kjente at det ikke ble så veldig relevant for meg. Jeg tenker kanskje at i den grad jeg er en fawn-type, så er det ofte manipulativt. Jeg visste hva jeg skulle si og gjøre rundt foreldrene mine, men det ble ofte gjort med en viss underliggende forakt. Jeg bare latet som, og prøvde å slippe unna med mest mulig. Av en eller annen grunn har jeg aldri respektert foreldrene mine.

Men jeg er også avhengig av å være best. Fremstå smart. Vise at jeg er arbeidsom og effektiv. Kanskje fordi det var det eneste jeg følte jeg gjorde riktig som barn? Det eneste jeg ble anerkjent for? Jeg aner egentlig ikke. Dette er bare løse tanker. I situasjoner det jeg tvinges til å respondere med fawn så er sannsynligheten stor for at jeg heller trekker meg tilbake eller blir sint og skaper avstand.

Ellers har jeg nå gått på antidepressiva i 5 uker. Det har faktisk blitt en stund, og på mange måter er dette positivt. Jeg gråter ikke hver dag, har mindre angst, fantaserer mindre om døden, færre tvangstanker osv. Men jeg er også rimelig apatisk, lite motivasjon og tiltakslyst. Matlysten er dårlig, søvn er dårlig, jeg bare eksisterer. Sånn har det for så vidt vært lenge, men nå kjenner jeg ekstra mye på hvor lite jeg bryr meg om verden rundt meg.

Jeg er så lei av å høre folk prate. Om ungene sine, om hva som skjedde på nyhetene, om kinarestauranten de har vært på, om de nye krusene de kjøpte som ble knust på hytta. Det gir meg lyst til å slå hodet i veggen gjentatte ganger. Men jeg må ta meg sammen, være sosial, hyggelig, smile. Det er så mye snakk om at man må tåle å vise at man er sårbar, være ærlig, men jeg skjønner ikke hvordan når ærligheten min er som et svart hull som trekker alle andre med seg. Kanskje jeg dissosierer mer en jeg tror, mer eller mindre hele tiden. Jeg er på en måte aldri helt tilstede, jeg bare jatter med folk rundt meg, later som om jeg skjønner hva de snakker om, at jeg bryr meg, at jeg husker hendelsene de refererer til. Men jeg husker knapt noe som helst av hva som skjer fra dag til dag, det er bare en grøt. Jeg organiserer hjemme på tvangspreget vis, men husker ikke at jeg har gjort det eller hvor jeg gjør av ting, lager nye systemer som jeg ikke forstår senere, skriver liste etter liste for å ikke glemme helt åpenbare ting.

Samboeren min også, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal prate med han eller begynne å være ærlig. Nå har jeg endelig fortalt at jeg er henvist til traumebehandling, men han vet ikke for hva. Jeg tror han tror det er primært mobbing, for det har jeg så vidt nevnt. Jeg bare får ikke til å si sånne ting helt plutselig i forbifarten. Mens vi pakker dagligvarer inn i skapene på en onsdags ettermiddag og han spør om det er noe nytt, «Ja, forresten, den traumebehandlingen jeg snakket om, det er først og fremst fordi jeg ble utsatt for et overgrep da jeg var 15». Off. Jeg vet ikke om jeg orker å forholde meg til det. Jeg klarer ikke helt å tenke på det som et overgrep selv engang.

[17.11]

Dette er på mange måter tyngre enn jeg trodde, men jeg er så frakoblet at jeg ikke får det med meg med en gang. Det bare kverner så utrolig mye i hodet, og jeg trenger litt tid til å fordøye alt jeg leser. Jeg er overveldet. Slitenheten kommer snikende, gir meg hodepine og søvnløse netter. Skuldrene mine er helt oppe ved ørene hele tiden.

En stor og god endring er at jeg har kuttet ut en stor del av rusen, og det går overraskende greit. Her tror jeg faktisk antidepressiva spiller en stor rolle, da det holder angsten på et nivå jeg klarer å håndtere i edru tilstand. Jeg har også vært helt åpen med arbeidsplassen min om at jeg skal i traumebehandling, og at jeg kan trenge litt tilpasning, noe sjefen min stilte seg svært positiv til. Så jeg tror det skal gå bra. Har tenkt mye på dette. Hadde jeg fått prolaps i ryggen hadde jeg jo bare sagt det, men PTSD skal jeg bare late som ikke eksisterer, selv om medisiner og behandling påvirker meg på jobb. Jeg håper og tror at denne åpenheten er noe jeg tjener på i lengden. 

[17.11]

De siste dagene har vært skikkelig dritt. Det er som om jeg ikke klarer å skru det av i det hele tatt, alarmen går hele døgnet, med hjertebank, stramt i brystet, jeg dissosierer over en lav sko, merker at jeg mister forstanden. Overtenker. Alt gjør meg stresset, selv tastaturet mitt bråker egentlig for mye.

På torsdag kastet jeg nesten opp på jobb. Dette er et stort nederlag for meg, for det var dette som gjorde at jeg ble sykemeldt med kode utbrent sist gang. Angsten går over i panikkangst, i kvalme, og til slutt brekker jeg meg rett og slett. Det blir bare for mye av alt, som om jeg overbelastes. På fredag tok jeg hjemmekontor, og selv om kvalmen ga seg så ble jeg ikke kvitt panikken. Det bare legger seg ikke og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre annet enn å late som om jeg fungerer normalt.

Det går bedre nå. Jeg er på jobb i dag, og snart skal jeg hjem. Selv om jeg ikke har snakket så mye så har jeg i det minste vært her, og jeg har ikke laget en scene. Jeg har til og med smilt. Spurt hva folk gjorde i helgen.

--------

Nå har jeg mer eller mindre kommet meg gjennom kapittel 8, som handler om hvordan man kan håndtere emosjonelle flashbacks. Dette er oversatt fra engelsk i litt hastverk, så beklager språket.

Når man er fanget i denne typen falshbacks, gjenopplever man de verste følelsene man hadde som barn. Alt føles overveldende og forvirrende, spesielt siden emosjonelle flashbacks knyttet til CPTSD typisk ikke er visuelle.

Her følger en liste over 13 steg man kan ta for å håndtere emosjonelle flashbacks:

-          Si til deg selv at du har et flashback. Dette har jeg på en måte prøvd. Når jeg har panikkangst så pleier jeg å si til meg selv, høyt, at det er panikkangst jeg opplever. Det pleier å hjelpe litt.

-          Minn deg selv på at selv om du er redd, så er du ikke i fare.

-          Husk at du har rett til å sette grenser for deg selv.

-          Snakk betryggende til det indre barnet. Det trenger kjærlighet uten forbehold. Dumme indre barnet, dette blir skikkelig vanskelig, og jeg kjenner sarkasmen vokser i meg som ugress.

-          Husk at ingenting varer evig, heller ikke et flashback. Det kommer til å gå over. Men så kommer det igjen, og igjen, og igjen, og igjen…

-          Minn deg selv på at du er voksen. Du kan forsvare deg på en helt annen måte enn et barn.

-          Prøv å slappe av i kroppen:
- Kjenn på de store muskelgruppene, og prøv å bevisst slappe av i dem.
- Pust dypt og sakte.
- Finn en «safe-place» - Ta en lur, pakk deg inn i et teppe, ta et varmt bad
- Føl frykten uten å reagere på den. (Mindfullness)

-          Unngå katastrofetenkning og dramatiske overdrivelser. Enten ved å stoppe det fullstendig, eller ved å erstatte det med andre tankemønstre, som selvomsorg, tenk på takknemlige ting, ting du har fått til, ting du er flink til.

-          Tillat deg å sørge. Gråt kan være svært forløsende. Tror jeg må lære meg å gråte på en sunn måte. Jeg aner ikke hvordan, hater å gråte.

-          Søk sunne og trygge relasjoner, og ta imot støtte. Alenetid er bra, men ikke bruk behovet for alenetid som en unnskyldning for å trekke deg helt tilbake fra samfunnet.

-          Lær deg å identifisere triggerne som fører til emosjonelle flashbacks.

-          Finn ut hva du flasher tilbake til. Det kan si noe om behovene dine, hva du ikke fikk og hva du trenger nå.

-          Vær tålmodig med deg selv, for dette kommer til å ta tid.

 

Dette får holde for i dag. Jeg kjenner at jeg blir en skikkelig sarkastisk dust av alt dette pratet om indre barn, snakke positivt til seg selv, fokusere på «alt jeg kan» osv. Jeg blir rett og slett litt sint og aggressiv. Det burde jeg prøve å gjøre noe med.

[17.11]

En trigger er en ekstern eller intern stimuli som aktiverer et emosjonelt flashback. Dette skjer som regel underbevisst, sånn at det kan være vanskelig å forstå hva det er man trigges av.

Eksterne triggere vil typisk være mennesker, steder, måter å snakke på, lukter osv. som minner om traumene vi har. Dette er tydelige, eksplisitte triggere som i mange tilfeller er forholdsvis lette å kjenne igjen, men alle eksterne triggere er ikke det.

Et annet problem er at mange av oss husker lite før vi var 4 år, men det er gjerne i denne tiden man fikk de verste traumene, og de opplevelsene som gjorde at man tror man vokste opp i en normal familie. Dersom man f.eks. ble utsatt for fysisk straff som barn, før man ble 4 år, er dette noe man gjerne ikke husker. Likevel er man påvirket i den forstand at foreldre ikke lenger trenger å slå for å kue barnet, de trenger bare å se på barnet på en bestemt måte.

Interne triggere er også veldig vanlig, kanskje enda mer vanlig. Interne triggere henger sammen med den indre kritikeren, og vil ofte være tanker eller visualiseringer knyttet til det å være i fare eller trangen til å være perfekt. Her kan man fort havne i en sinnstilstand der man bare legger merke til alt som er negativt med seg selv, andre og verden.

Etter hvert som man blir bedre, vil det være lettere å oppdage hva som er ens egne triggere, slik at man kan unngå dem eller jobbe med dem mer effektivt. Emosjonelle flashbacks starter ofte rolig og umerkelig, før de øker i styrke, så det er like viktig å forstå når man blir trigget, som hvordan.

[17.11]

Det er ikke uvanlig å være i et emosjonelt flashback uten at man er klar over det, for overgangen er ikke alltid merkbar. Jeg liker lister, så jeg skal lage en liste.

Tegn på at du er i et emosjonelt flashback:

-          Du føler deg liten, hjelpeløs og håpløs.

-          Du føler deg skjør, lett å knuse.

-          Økende forekomst av katastrofetanker og polarisering.

-          Du blir mer selvkritisk og mer kritisk til andre.

-          Tanker går lett til «alt eller ingenting».

-          De emosjonelle reaksjonene dine passer ikke i situasjonen – f.eks. at du blir i overkant sint på deg selv for filleting.

-          Økende trang til å selvmedisinere.

Når vi ikke er oppmerksom på disse tegnene er det lett å gå inn i en spiral av selvhat og selvkritikk.

Et poeng her er at emosjonelle flashbacks snarere kan brukes for å bevise for oss selv at vi faktisk ble traumatisert, og heller rette sinnet der det hører hjemme: Mot de som skapte traumene.

Sunt, selvhevdende sinne altså.

Om det å våkne i flashback / i abandonment depression

Det tror jeg at jeg gjør en del. Merkelig følelse. Jeg husker jo nesten aldri drømmene mine, jeg er for ruset tror jeg, så jeg aner ikke om jeg har mareritt, men jeg våkner ofte på gråten.

Dette er altså det som skjer når man legger seg om kvelden og føler seg helt ok, for så å våkne om morgenen i et emosjonelt flashback, kanskje trigget av en drøm. Dette kan føles spesielt demotiverende siden det tilsynelatende kommer uten grunn, pluss at man er trøtt, noe som gjør det vanskeligere å kjempe mot den negative spiralen. Det å håndtere denne emosjonelle smerten er dermed noe av det vanskeligste vi gjør.

Når man ikke finner triggeren

Det er ikke alltid det er mulig å finne en tydelig trigger, og det er viktig å klare å slå seg til ro med dette. At du ikke klarer å finne triggeren, betyr ikke at den ikke er der, og det betyr ikke at du er håpløs som blir trigget av «ingenting».

Eksistensielle triggere nevnes så vidt på slutten her, og viser til at alle mennesker har liv som går opp og ned, det er en del av det å eksistere. Det samme er endringer i humør, at du plutselig går fra å ha en skikkelig bra dag, til en skikkelig dårlig en. Dette skjer med alle, men for noen med CPTSD kan dette oppleves som veldig triggende.

Dette er fordi man kan ha blitt forlatt/ignorert eller straffet for å vise følelser tidligere, og mange vil dermed automatisk dissosiere dersom de merker at humøret brått endrer seg.

 

 

 

[17.11]

Jeg jobber sakte nå. Denne prosessen setter i gang så mange tanker, jeg savner å snakke med en behandler om alt dette, for det er mye som forvirrer meg eller gjør meg trist. Jeg veksler heftig mellom å være sint og bitter på foreldrene mine, og med å minimere traumene mine. Jeg vet ikke hva som er riktig, tenk om jeg hjernevasker meg selv til å tro at jeg hadde en dårlig oppvekst, tenk om jeg egentlig bare er født som en nærtagende nevrotisk person. Egentlig vet jeg at dette er emosjonelle flashbacks som snakker, som i seg selv er bevis på traumer, men det er så vanskelig, og det er vanskelig å forklare hva som er vanskelig. 

Men jeg tar det litt etter litt. Noen ganger leser jeg mye, men orker ikke skrive. Andre dager bare tenker jeg for mye og orker ingenting. I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive, men jeg kommer til å dele det opp i mindre bolker. 

Her er starten på kapittel 9.

Om den indre kritikeren og perfeksjonisme

Den indre kritikeren vokser frem i barndomshjem som er preget av frykt, dette er uavhengig av om frykten kommer fra aktiv mishandling, eller passiv omsorgssvikt. Uten tilknytning til foreldrene og positiv feedback, ender barnet opp med angst og frykt for verden. Mange barn tilpasser deg dette livet ved hjelp av perfeksjonisme.

Kort fortalt utvikler man et superego, som er den delen av psyken som lærer seg reglene til foreldrene sine, slik at man oppnår aksept fra dem. Når perfeksjonismen her feiler, er dette bensin til den indre kritikeren. Kritikeren vil legge skylden på barnet for at foreldrene ikke gir nok oppmerksomhet, og barnet klarer ikke selv å se at dette er foreldrenes skyld og ansvar.

Hyperårvåkenhet er et viktig begrep i denne sammenhengen, og viser til en typisk tilstand innenfor CPTSD der vedkommende er overfølsom for stimuli, og konstant skanner omgivelsene og fremtiden etter farer (dette kan ofte på sikt føre til utmattelse).

Frykten jeg hadde hjemme var kanskje ikke primært fra foreldrene mine, men fra skolen og alt som var jævlig der, som foreldrene mine verken prøvde eller klarte å forsvare meg mot. Jeg følte aldri at de var på min side, bare at jeg skapte trøbbel og bekymringer, at min manglende evne til å få innpass hos jevnaldrende representerte et problem som skapte fortvilelse hos foreldrene mine, så da sluttet jeg å snakke om det hjemme.

Jeg husker også at jeg var utrolig opptatt av å være flink og smart, fra veldig tidlig alder. Jeg ville gjøre som foreldrene mine sa, være pliktoppfyllende, høflig og flink. Broren min var ofte motsatt. Vi kunne få beskjed om å rydde noe, men han kunne bare gå, ignorere beskjeden, og slippe unna med det. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, men følte aldri at jeg tjente noe på det. Etter hvert tror jeg dette utviklet seg til en forakt og manglende respekt for foreldrene mine. Så jeg begynte å være uperfekt i skjul. Gjøre hærverk på skolen, smugrøyke, prøve narkotika. Alt mens jeg fortsatte å opprettholde en perfekt fasade for foreldrene mine.

På mange måter gjør jeg fortsatt det samme. Prøver å være en perfekt datter. I mange år var jeg den eneste i søskenflokken som sendte morsdags- og farsdagsoppmerksomhet til foreldrene mine. Likevel glemmer de bursdagen min nesten konsekvent, og julegave kan jeg ikke være sikker på at jeg får. Nå har jeg sluttet å gi de oppmerksomhet, og jeg har sluttet å forvente noe i retur. Også føler jeg meg barnslig som reagerer på dette. Jeg er voksen, og burde ikke forvente gaver fra foreldrene mine. Men jeg tror det stikker dypere enn det.

 

 

[17.11]

Fortsetter på kapittel 9. 

Dette kapitlet er litt vanskelig, for det fokuserer på ting jeg ikke liker å forholde meg til. Når jeg prøver å være hyggelig og motiverende med meg selv så har det en tendens til å tippe over i foraktfull sarkasme. Det sies at det skal fungere å fortelle seg selv daglig at man er et godt menneske osv., såkalte positive affirmasjoner. Det høres ut som sånn new age-piss som jeg elsker å snakke dritt om, men så vet jeg jo at det er noe i det. Hjernen kan programmeres, men det kreves gjentagelse og det krever et åpent sinn. Jeg sliter veldig med det siste, men det er absolutt noe jeg skal prøve å jobbe med. 

 

Typiske angrep fra den indre kritikeren – og hvordan de kan møtes

1.       Perfeksjonisme:
Jeg må ikke være perfekt for å være trygg og elsket nå.
 

2.       Alt/ingenting og sort/hvitt-tenkning:
Når jeg tenker «alltid» eller «aldri» så stemmer dette som regel ikke. Èn negativ hendelse betyr ikke at alt går til helvete.
 

3.       Selvhat og giftig skam:
Jeg nekter å skamme meg over normale, følelsesmessige reaksjoner som sinne, tristhet, gråt, frykt og depresjon. Jeg skal heller ikke angripe meg selv på grunn av vanskelighetene mine med å slutte å hate meg selv.
 

4.       Mikromangement/bekymring/OCD:
Fremtiden kan aldri bli perfekt, og jeg skal strebe etter å prestere «bra nok». Det vil si at jeg ikke skal overfokusere på detaljer eller tvile på egne avgjørelser.
 

5.       Urettferdige vurderinger og sammenligning med andre:
Jeg skal ikke dømme meg selv for å ikke prestere perfekt hver gang hele tiden, og jeg skal ikke angripe meg selv når jeg ikke føler meg helt på topp.
 

6.       Skyldfølelse:
At jeg føler meg skyldig, betyr ikke at jeg er det. Jeg skal ikke ta valg og avgjørelser basert på skyld.
 

7.       «Burde»:
Jeg vil bytte ut «burde» eller «skal» med «vil», og i utgangspunktet skal jeg bare gjøre det jeg vil (Med mindre det er lovlige, moralske eller etiske hensyn).
 

8.       Overproduktivitet/arbeidsnarkomani:
Jeg skal ikke prøve å prestere 100 prosent hele tiden. Jeg er en humanbeing, ikke en humandoing.
 

9.       Dømme meg selv eller andre:
Jeg skal ikke verbalt angripe meg selv eller andre. Jeg skal plassere sinnet der det hører hjemme, hos foreldrene mine. Ikke mot meg selv eller de menneskene som er i livet mitt nå.
 

10.   Hypokondri og katastrofetenkning:
Jeg skal ikke overreagere. Jeg skal ikke skremme meg selv med bilder og tanker om katastrofer og dritt.
 

11.   Negativt fokus:
Jeg skal ikke fokusere på det negative i livet. Jeg skal legge merke til og visualisere talentene mine, alt jeg har oppnådd og de små tingene i livet som gir meg glede.
 

12.   Travelhet:
Jeg skal ikke stresse meg opp eller ha hastverk med mindre jeg faktisk er i fare. Jeg skal lære meg å gjøre daglige aktiviteter på en avslappet måte.
 

13.   Lammende prestasjonsangst:
Jeg aksepterer ikke urettferdig kritikk eller forventninger om perfeksjon, verken fra meg selv eller andre.
 

14.   Følelsen av å være under angrep:
Med mindre det er klare tegn på at jeg er i fare, så er jeg ikke det, og jeg skal ikke projisere tidligere bøller eller kritikere på mennesker jeg møter nå.

 

Det fine med alt dette er at det passer så godt inn med det jeg allerede har lært om følelser, om mindfullness, yoga, alt jeg har lest om hjernen, traumer og toleransevindu. Det begynner å danne seg et bilde og en forståelse for meg. Jeg tror rett og slett jeg begynner å lære litt. Ting gir mening. Jeg bare håper jeg klarer å anvende det i praksis.
 

 

Endret 29. mars 2023 av 17.11

[17.11]

 

Andre nyttige kunnskaper fra dette kapittelet:

-          Flashbacks i CPTSD har vanligvis ikke en visuell komponent, men det er ikke uvanlig å se bilder akkurat i det man blir trigget.

-          Tanker kan også være triggere. Avvisende foreldre vil typisk få barnet til å tro at følelser er farlige og uperfekte, og dermed kan man bli trigget bare fordi man føler. Når vi snakker om triggere, så kjenner jeg av og til at jeg får tilløp til panikkangst mens jeg skriver. At jeg plutselig blir svimmel og kvalm, verden rundt meg blir uvirkelig og mister mening. Den blir skremmende. Så jeg blir nok trigget en del helt ubevisst, selv om jeg føler selv at jeg holder dette på et analytisk og intellektuelt nivå i stor grad.

-          Ny forskning innenfor nevrovitenskap viser at mentale mønstre i hjernen kan erstattes med nye., gjennom langvarig og repetativt arbeid.

-          Perfeksjonisme kan se ut til å være en instinktiv reaksjon for emosjonelt forlatte barn, kanskje fordi det hindrer dem i å gå opp, det gir mål og mening. Når de ikke oppnår perfeksjon, vil de ofte havne i en dissosiativ eller antisosial tilstand. Jeg kjenner veldig at jeg er på vei dit, jeg tror jeg er mer antisosial enn jeg liker å innrømme, og jeg dissosierer mer enn jeg liker å tro. Min store frykt er å utvikle schizoide trekk.

-          Streben etter perfeksjon gir et inntrykk eller en følelse av at man har kontroll, og selvkontroll blir gjerne noe av det viktigste man har. Problemet er at ingen kan ha kontroll over følelsene sine hele tiden, og med CPTSD kan dette føre til intenst selvhat.

-          Sinne kan være veldig nyttig i arbeidet med å bli friskere, da det kan mobilisere mer viljestyrke og stå-på-vilje. Det handler om å rette sunne, sinte følelser mot de menneskene som skadet meg.

-          Husk at skam bare er dine egne sinte følelser vendt mot deg selv. Det er ikke du som har noe å skamme deg over, det er menneskene fra fortiden som skadet deg selv.

-          Den indre kritikeren er på en måte en avhengighet, og kan dermed være like vanskelig å bli kvitt som narkotikamisbruk. Det kan ende opp som et livslangt prosjekt.

-          Når vi velger å ta opp kampen mot den indre kritikeren, kan det også naturlig bli lettere å stå opp for seg selv også i virkeligheten, og ikke bare stille godta dårlig behandling.

Mindfulness kan virke mot sin hensikt dersom man har CPTSD, da man oppmuntres til å akseptere kritikeren i oss og bare observere. Man trenger en våken fight-respons for å bli fiskere, ikke mer stille aksept. Jeg føler likevel at jeg får noe ut av mindfulness, det er noe med det å lære seg å sitte rolig og bare kjenne på seg selv og verden.

[17.11]

Teknikker man kan bruke for å stoppe en kritisk, negavit indre monolog:

Tankestopping: Å bruke sinne for å stoppe den indre kritikeren er rett og slett ren viljestyrke, og en måte å avbryte en giftig tankerekke på. Dette kan være så enkelt som å si (høyt eller mentalt) et stort NEI når den indre kritikeren begynner å messe.

Tankekorreksjon: Når du merker at du er kritisk og negativ, kan du prøve å erstatte dette med noe positivt. Konfronter den indre kritikeren med optimisme og godhet. Fy fader jeg blir litt kvalm av meg selv, selv ordene «positiv» og «optimisme» gir meg lyst til å grave meg ned. Typisk for denne indre kritikeren kanskje, som elsker å se negativt på alt…

Perspektivkorreksjon: Det handler om å utvide perspektivet, fra et smalt og kritisk perspektiv, til et balansert og nøyaktig syn – The mindful self. Observere verden som den er, som de sier i mindfulness. Takknemlighet* er en form for mindfulness som ser på de empiriske bevisene og avgjør at livet er godt, selv om livet ofte er vanskelig også.

Lag lister med positive ting: Skriv ned ting du har oppnådd, positive egenskaper osv., slik at du kan lese det når du havner i selvhat-modus.

Skap positive visualiseringer: Dette er den klassiske «safe space» i hodet. Gode steder, mennesker og fine minner og den slags.

 

*Angående takknemlighet så er dette litt vanskelig med CPTSD, da mange helt legitimt har hatt lite å være takknemlig for i oppveksten. I tillegg er det fort gjort å bruke takknemlighet for å minimere egne traumer, at man bare skal være takknemlig for det man fikk.

Det kan rett og slett være vanskelig å se hva som er godt med live til tider, og at det finnes ting å være takknemlig for. En metode for å trene på dette er å skrive takknemlighetsdagbok.

Det har jeg forståvidt prøvd på før. Jeg følte meg (ikke overraskende) skikkelig dum. Men kanskje jeg skal gi det et nytt forsøk. Jeg syns det var teit og irriterende at jeg ofte skrev de samme tingene hver dag, men så har jeg jo lært flere ganger nå at gjentagelse er det som fungerer, er det som endrer mønsteret. Så dersom jeg gjentar for meg selv flere ganger at jeg faktisk er ekte takknemlig for at jeg kan lage meg en god frokost hver dag, så blir det mer sant, og kanskje jeg blir mer positiv.

[17.11]

I påsken har jeg bare sittet hjemme alene med hunden, dissosiert inn i rus, og sett på My 600 Lbs life. Det handler i korte trekk om mennesker som veier flere hundre kilo fordi de er avhengig av mat, de spiser seg rett og slett til døde. I bunn og grunn er de som meg, bare at jeg er slank og i god form, så det er ingen som ser at jeg er en misbruker. Derfor ser jeg på dette i et forsøk på å forstå hva som driver dem, og i et forsøk på å ha sympati. Det siste er kanskje det vanskeligste, men også det viktigste. Jeg må klare å ha sympati med dem, selv om de er til dels patetiske og grusomme, fordi de er akkurat som meg, og jeg må også klare å ha sympati med meg selv. Jeg er i bunn og grunn akkurat like manipulativ som de er, jeg er like avhengig, og jeg ødelegger også mitt eget liv med viten og vilje. 

De snakker mye om at de føler seg trygge når de spiser, og det var en vekker for meg. Rusen tar egentlig ikke bort symptomene mine på angst, jeg har bare lært meg å knytte rusen til noe som er trygt og godt, at jeg havner et sted der ingenting annet betyr noe. Så jeg må lage meg et nytt "safe space" i hodet. Jeg har aldri helt skjønt hva som menes med dette, skjønner ikke konseptet av en eller annen grunn, men det har begynt å løsne litt. Jeg tror jeg skjønner hva det er nå, så dette skal jeg jobbe litt mot.

I dag er jeg tilbake på jobb igjen, godt å komme inn i rutinen med trening, skikkelig mat, ingen rus. Ferier bare sklir ut. Jeg har knapt spist noe som helst i påska, bare ligget i en døs på sofaen og latt livet og verden flyte forbi. Det eneste sunne jeg har gjort er å gå tur med hunden.

Håper jeg får lest og skrevet litt i dag. Jeg hørte på positive affirmasjoner da jeg satt på bussen på vei til jobb i dag, og jeg klarte det faktisk uten å være sarkastisk. Bra dag, alt i alt, jeg håper det fortsetter slik.

Affirmasjonene fant jeg forresten på Spotify, Manifesteringspodden med Djesa Belle. Det er igrunn ikke så lett å finne gode affirmasjoner på norsk, for jeg tror det fungerer bedre på norsk. Noen ganger er det dialekten som setter meg ut, at de snakker for treigt eller bare høres litt dumme ut, men hun er syns jeg er ok.

[17.11]

Kapittel 10 handler om den onde tvillingen til den indre kritikeren, nemlig den ytre kritikeren, som ser på alle andre mennesker som ufullstendige og verdiløse. Når den ytre kritikeren våkner, virker andre mennesker farlige og ikke til å stole på.

Denne kritikeren bruker de samme våpnene som du bruker mot deg selv, bare mot alle andre. Det er perfeksjonisten i deg som krever perfeksjon også fra andre. På den måten kan du avvise andre fordi de ikke er perfekte. Dette gjøres ubevisst for å unngå å invester følelsesmessig i relasjoner. Det er altså en form for selvforsvar som skal beskytte oss fra å bli forlatt, men som endre opp med å skremme oss enda mer vekk fra andre andre mennesker, og med det føles oss enda mer forlatt.

Det er nok noe her ja. Jeg har utrolig mange negative og fiendtlige tanker om andre, men jeg er smart nok til å som regel holde kjeft om det. Samboeren min er litt lik, og vi kan ha lange sarkastiske samtaler gående om hvor ubrukelig verden og menneskene i den er. Noen ganger blir jeg sliten av all negativiteten, andre ganger deltar jeg med glede, og atter andre ganger er det jeg som initierer. Det blir en vond sirkel, for det er også mørk humor, men det er en fin linje mellom mørk humor og det å bare være utrivelig. Negativitet er i bunn og grunn slitsomt.

Dersom man knytter dette opp til de fire typene/reaksjonsmønstrene som jeg sikkert har nevnt tidligere, ser det omtrent sånn ut:

Fight: Kontrollerer andre med aggressivitet, og er som regel sterkt farget av den ytre kritikeren.

Fawn: Unngår å være ekte og sårbar i nære relasjoner, dominert av en indre kritiker-

Flight: Bruker egen perfeksjonisme til å bli best i alt, og kan dermed la den ytre kritikeren dømme alle andre som utilstrekkelige.

Freeze: Tenker i sort/hvitt, og dømmer gjerne hele verden som forferdelig og farlig.

Passiv-aggressivitet

Barn fungerer egentlig slik at de blir sinte dersom foreldrene utsetter dem for mishandling eller omsorgssvikt. Noen barn lærer imidlertid veldig tidlig at dette ikke fungerer, og blir tvunget til å undertrykke reaksjonene sine. Dette fører til et undertrykt sinne som ikke forsvinner, men som snarere kan ende opp i bitterhet, og en utømmelig kilde av hat som den ytre kritikeren kan plukke fra. Den tar sinnet fra barndommen, og retter det mot andre i nåtiden, blåser ting ut av proporsjoner, overreagerer.

«I’m always angry», som Hulken sa en gang.

Når vi i all stillhet, og litt underbevisst, legger skylden på feil person, kommer dette til uttrykk som passiv-aggressivitet. Typiske eksempler på dette er at man trekker seg tilbake, bruker sarkasme, tvetydige komplimenter, holde igjen positive tilbakemeldinger, ikke bry seg om å lytte og lignende.

Dette er noe som har blitt popularisert i media, men som ikke nødvendigvis er sunt: Konstant mobbing og sleive kommentarer, man skal liksom ha en «roasting»-relasjon til kjæresten sin, uten å tenke på at dette på mange måter hindrer sårbar kommunikasjon som skaper ekte intimitet.

Det er noe i dette – også mellom meg og samboeren min, at vi kanskje ikke helt vet hvor vi har hverandre og hvordan vi vil bli møtt når vi har det vanskelig.

Emosjonelle flashbacks kan gjøre den ytre kritikeren sterkere, og den kan fantasere i en evighet om alle mulige måter folk har vært eller kan være onde mot oss. Dette skaper et utrolig negativt bilde av verden, som gjør det enda vanskeligere å komme seg ut av det emosjonelle flashbacket.

[17.11]

Intimitet og den ytre kritikeren

Cptsd innebærer som regel en tilknytningsforstyrrelse som kommer av mangelen på sympatiske omsorgspersoner i oppveksten. Når barne mangler denne typen støtte fra foreldrene sine, lærer det aldri at andre mennesker kan bidra til å lindre ensomhet og emosjonell smerte, eller at ekte intimitet kommer av å dele med andre.

Desto mer omsorgspersonene angrep eller ignorerte barnets følelser, desto mer vil barne unngå å vise autentiske følelser i møte med andre mennesker.

Kjenner meg veldig igjen i dette, og det var for så vidt en stor grunn til at jeg nesten aldri spurte om hjelp fra helsepersonell da jeg var yngre. Jeg klarte ikke for alt i verden å forså hvordan det skulle hjelpe å snakke om det jeg følte. Jeg tror egentlig ikke jeg har forstått særlig mye av det før nå de siste årene.

Veksle mellom indre og ytre kritiker

Mange med cptsd veksler nærmest ustanselig mellom å hate andre, og å hate seg selv. Dette skaper en polarisering mellom det grandiose selvet på den ene siden, og det avskydde selvet på den andre. Dette gjør det svært vanskelig å føle tilknytning til andre mennesker og verden generelt, siden man er fanget i en tilstand der man enten er for god for verden, eller for forferdelig til å bli inkludert i den.

Angående perfeksjonister så er det typisk at man legger merke til alt som er negativt med seg selv, og prøver å være perfekt på alle områder. Dette jobber man såpass hardt med, at man utvikler en forakt for andre som ikke prøver like hardt (ytre kritiker). Før eller senere vil dette føre til en skyldfølelse, fordi man er dømmende og slem (indre kritiker). Og slik fortsetter det.

Her er jeg skyldig. Jeg kan ta meg selv i å bli ekte irritert på folk som (etter min oppfatning) ikke prøver hardt nok. Jeg tenker ofte på hvordan de kan gå rundt i verden og være så utrolig avslappet uperfekt. Det er irriterende, og jeg har vært sånn lenge. Hvordan våger de å bare slå seg til ro med seg selv og være lykkelig. Ærlig talt…

Mindfulness for å minimere den ytre kritikeren

Det kreves en del mindfulness for å ødelegge den ytre kritikeren, og dette arbeidet er todelt, slik som i arbeidet med å kvitte seg med den indre kritikeren.

Kognitivt må man ødelegge gamle tankespor og bygge nye, ved hjelp av repeterende tankestopping og tankeerstatning. Man må rett og slett lære å tenke nytt.

Emosjonelt må man rett og slett sørge fra seg, fjerne den evige kilden til hat som ligger på innsiden, alt det undertrykte sinnet og sorgen som ligger der.

Fy faen dette høres slitsomt ut, det må være lov å si. Men jeg skal ikke gi opp.

I starten er det ikke uvanlig at hatet på innsiden føles større og sterkere enn noen gang, og det er da man må vekke det sunne sinnet sitt, og etter hvert som man dissosierer mindre vil det bli lettere.

Det å sørge er et mektig våpen, fordi det kan hjelpe til med å løsne opp i de sinte følelsene på innsiden. Det gjør også at man slutter å rette sinnet mot andre på passivt (eller mindre passivt) aggressive måter.