Dagbok - Skriver meg gjennom KPTSD

[17.11]

Det tok sin tid, men jeg tror og håper jeg er i gang igjen nå.

I mentaliseringsboken har jeg kommet til den tunge delen, der jeg skal jobbe meg gjennom hver enkelt følelse. Egentlig skal man starte med «tristhet», men her er dørstokkmila høyere enn jeg liker å tenke på, så jeg starter med noe litt enklere.

NYSGJERRIGHET.

I store norske leksikon beskrives nysgjerrighet som en indre, motivasjonsdrevet drivkraft, som kan gi en følelse av belønning og mestring. Nysgjerrighet fremmer både kognitiv, sosial, emosjonell og fysisk utvikling, og kan ha betydning for å opprettholde god mental helse.

Tidligere har jeg skrevet meg gjennom følelsen iver, som på mange måter kan sidestilles med nysgjerrighet. Jeg tror det jeg tidligere har skrevet og utforsket om iver dermed kan være til stor hjelp når jeg nå skal dykke dypt ned i nysgjerrighet som følelse.

I hvilke situasjoner er du nysgjerrig?

-          Når folk gjør normale ting, snakker om normale ting, med hverandre. Ikke fordi menneskene i seg selv er spesielt interessante, bare måten de møter verden på. Er det noe jeg kan lære av dem, imitere, bruke som grunnlag for regler for meg selv. Hva er det greit å snakke om, hvordan snakker man om det osv.

-          Når jeg leser bøker og blir interessert i historien eller i opplysningene. Ofte er det historier som enten er veldig lette å relatere til, eller som viser noe som jeg kan veldig lite om.

-          Når jeg leser pensum og finner et spennende sidespor. Som regel gjelder det ting jeg ikke har hørt om før, eller ting som kan knyttes til erfaringer eller interesser jeg allerede har. Hvis jeg f.eks. leser om arkivhistorie, kan jeg bli fristet til å google mer eller mindre tilfeldige sideopplysninger, for eksempel studier det henvises til der metoden eller resultatet var/er kontroversielt.

-          Når jeg gjør skolearbeid og finner en eller annen vinkling som kanskje er ny. Dette gjelder spesielt i forbindelse med eksamen eller oppgaveskriving, når jeg føler at jeg har kommet på sporet av noe som kan gi meg en ny innsikt og/eller en god karakter.

-          Når jeg vil lære mer om noe – som egentlig er nesten alltid. Lurer på om dette kan være litt relatert til usikkerhet, kunnskap er makt, the more you know osv. Jo mer jeg vet om et konsept eller en situasjon, jo bedre forberedt føler jeg meg, og det betyr mindre stress og mindre angst. Aller helst vil jeg forstå alt jeg kommer over.

-          På meg selv og mine egne reaksjoner på ting. Litt kleint, men også litt åpenbart med tanke på dette prosjektet mitt, men jeg er altså utømmelig nysgjerrig på min egen psyke og hvordan den fungerer. I bunn og grunn er jeg veldig selvsentrert på veldig mange måter.

-          På mennesker eller situasjoner som jeg føler står i motsetning til, eller langt fra meg. Gjelder også ting jeg vil oppnå. Jeg blir for eksempel nysgjerrig på hvordan kollegaene mine har det hjemme, fordi jeg på et eller annet nivå tenker at det livet de har kunne vært mitt liv dersom jeg tok andre valg. Der er jeg kanskje også ute etter motivasjon, og se hvordan jeg kan få det i fremtiden

Hvordan merker du at du er nysgjerrig?

Det er som å våkne opp litt, jeg blir ivrig og gladere inni meg. Det er som å få et lite innvendig kick. Noen ganger er det et håp der, om at det neste kan bli bedre. Det føles ofte litt som å gå inn i et annet modus.

Hvordan kjennes det på kroppen når du er nysgjerrig?

Jeg føler meg mer våken og klar i hodet, kan fort glemme at jeg er sulten, deppa, trøtt eller i dårlig form.

Pleier du å forstå hvorfor du er nysgjerrig?

Ikke alltid, men ofte handler det om tørst etter kunnskap, og behovet for å vite mer (helst alt) om et konkret tema. Som tidligere nevnt kan nok dette knyttes til usikkerhet og trangen til å ha kontroll på alt, men det skal sies at jeg alltid har vært et barn (og menneske) som spør og undersøker (leser) mye.

Andre ganger handler det nok om å flykte fra det som er, for eksempel når jeg er nysgjerrig på narkotika. Nå er jeg ikke lenger nysgjerrig på narkotika, selv om jeg på ingen måte har prøvd «alt», ikke en gang alt jeg på et eller annet tidspunkt var interessert i å prøve. Men på et eller annet tidspunkt ble nysgjerrigheten min fullstendig mettet, og jeg sluttet å se på det som en spennende opplevelse. Nå tenker jeg på narkotika og «tripping» som noe slitsomt. Kanskje det handler om at jeg har innsett at uansett hvor mye jeg flykter fra virkeligheten så kommer den tilbake, ofte sterkere og mer kompromissløs enn noen gang.

Hva gjør du når du blir nysgjerrig?

Jeg er nok av typen som heller leser om noe selv og gjør egne undersøkelser, fremfor å stille spørsmål om det til andre. Dette gjelder nesten uansett hva det er snakk om.

Lar du deg selv være nysgjerrig, eller prøver du å fortrenge følelsen?

Som regel lar jeg meg selv være nysgjerrig, men det skjer nok at jeg fortrenger følelsen også. Det siste skjer mest dersom det er individer jeg er nysgjerrig på, da det skal en del til før jeg faktisk stiller direkte spørsmål til folk. En annen ting er at jeg ofte bare er nysgjerrig på den ene tingen, og dermed ikke interessert i å høre på alt annet de har å si. Ved å fortrenge følelsen slipper jeg å skape en sosial situasjon som jeg kanskje egentlig bare vil komme meg ut av.

Tror du nysgjerrigheten kan fortelle deg noe viktig?

Tja, jo, litt vanskelig å svare på.. Hva jeg er nysgjerrig på sier noe om meg som person kanskje. At jeg i det hele tatt fortsatt er nysgjerrig på alt mulig forteller meg at jeg kanskje ikke er så ille ute som jeg tror. Den kan nok også fortelle meg hva som er viktig for meg i livet, jeg vet ikke helt.

Hvordan er det for deg å vise andre at du er nysgjerrig?

Tror ikke jeg liker det, føles som om de har en slags makt over meg, spesielt om de sitter på kunnskapen eller hva nå enn jeg er nysgjerrig på.

Liker å gjøre det i jobbsammenheng, da det er mer akseptert der føler jeg.

Det er også kanskje en bit mistenksomhet der, at jeg ikke vil at de skal lure på hvorfor jeg lurer på dette.

Hva tror du andre tenker om deg dersom de legger merke til at du er nysgjerrig?

Det var det da. Nysgjerrighet er jo egentlig positivt. Det viser engasjement og interesse i det som skjer, enten det er på samfunnsnivå eller individnivå.

Mitt problem er kanskje at jeg er forholdsvis lite nysgjerrig på individnivå, og det gjør det vanskelig å knytte bånd. Jeg har heller ikke lyst til å være den personen som spør og graver om ting jeg ikke har noe med, så da er det egentlig lettere å holde kjeft og eventuelt finne ut av ting selv.

En annen ting med nysgjerrighet som jeg ikke liker, er at jeg føler at det fort kan få meg til å fremstå som kunnskapsløs, og det er kanskje det jeg liker aller minst. Eller at jeg ender opp med en lang forklaring på noe jeg absolutt ikke har spurt om.

Hvordan er det for deg å fortelle andre at du er nysgjerrig?

Ikke nødvendigvis enkelt, jeg liker ikke at andre vet hva jeg føler på generelt grunnlag. Spesielt om det innebærer at jeg faktisk må snakke om det, eller at de kanskje gjør seg opp en mening om meg og mitt basert på hva jeg er nysgjerrig på.

 

[17.11]

Det går utrolig treigt med dette, følelser er vanskelig. Egentlig vil jeg bare fortsette med en ny bok, men jeg tror det er viktig at jeg gjør meg skikkelig ferdig. Spesielt siden dette er veldig vanskelig og ubehagelig for meg.

REDSEL.

Jeg har tidligere skrevet litt om frykt generelt. Redsel eller frykt er en følelse jeg har kjent mye på opp igjennom livet, og det har etter hvert utviklet seg til generalisert angst. Angst er noe jeg hater å tenke på og hater å skrive om, det er som om den blir verre jo mer jeg tenker på den. Jeg har rett og slett mye angst for å ha angst. Det skal sies at dette har blitt mye bedre etter at jeg fikk hund. Nå gråter jeg kanskje annenhver dag, i motsetning til før, da jeg gråt hver dag.

I SNL skiller de mellom frykt og angst, der frykt er en reaksjon på noe reelt, mens angst er en overreaksjon. I akkurat denne sammenhengen vet jeg ikke om det er et hensiktsmessig skille for min del, da jeg finner det utrolig vanskelig å skille mellom hva som er reell frykt og hva som er angst. Om jeg kaller det frykt, angst eller redsel er underordnet, poenget må vel være hvordan jeg håndterer det og reflekterer omkring det. Mulig jeg endrer mening underveis.

Jeg kommer ikke til å fokusere på alle situasjoner der jeg er redd, men prøve å holde meg til de som oppleves som mest intense.

I hvilke situasjoner er du redd?

-          Når jeg tror jeg har blitt gal. Dette skjedde oftere før enn det gjør nå for tiden, men jeg har fortsatt dager der jeg er helt overbevist om at jeg ikke fungerer normalt, at hodet mitt ikke er mitt, og at jeg egentlig ikke har kontroll på noe.

-          Når jeg gråter. Dersom jeg først begynner er det vanskelig å stoppe, og jeg tror min egen gråt har en tendens til å skape mer frykt i meg. Eventuelt at jeg er redd for å være trist, eller redd for å være sint. Alt i alt er jeg litt redd for sterke følelser, inkludert glede.

-          Når jeg tenker på fremtiden. Jeg blir faktisk livredd. Jeg klarer ikke å se for meg at det blir bra, det er rett og slett en grunnleggende pessimisme der som jeg syns det er skikkelig vanskelig å riste av seg. Den er såpass kraftig at jeg unngår å snakke om og tenke på fremtiden. Dette er et godt eksempel på at jeg sliter med å skille mellom angst og reell frykt. Det er mange grunner til at jeg burde frykte fremtiden, men når går denne frykten over til å være sykelig?

-          Andre mennesker. Dette blir fryktelig lite spesifikt, men sannheten er at mennesker skaper frykt i meg nesten hele tiden. Egentlig er jeg rimelig trygg i meg selv og egne overbevisninger, men andre mennesker er uforutsigbare, vanskelige å forstå, og ikke minst vanskelig å forholde seg til.

-          Når noen jeg er nær er i fare, spesielt om det er familie eller hunden.

-          Når jeg frykter at jeg er fysisk syk på en eller annen måte. Jeg har kanskje litt mild helseangst.

-          Når samboeren min er oppfarende og sint.

Hvordan merker du at du er redd?

Jeg kjenner det i både hodet og kroppen. Hodet slutter å fungere, jeg klarer ikke å tenke klart, svare sammenhengende på spørsmål som krever at jeg samler tankene. Kroppen kommer i alarmberedskap. Jeg blir irritabel, oppfarende, men kan også bli innesluttet.

Hvordan kjennes det på kroppen når du er redd?

Som et intenst sug i brystet, noen ganger gjør det vondt. Ekle frysninger i kroppen, føler meg for varm. Kan ta meg selv i å hakke tenner. Blir ofte på gråten, men kan like gjerne bli helt stille og steinansikt.

Pleier du å forstå hvorfor du er redd?

Som regel, men ikke alltid. Jeg har hatt en tendens til å få anfall av panikkangst, der jeg ikke aner hvorfor jeg er redd. Dette kjennes annerledes ut enn «vanlig angst», det er mer som en grunnleggende steinalderreaksjon. Jeg blir veldig bevisst på omgivelsene, puster veldig rolig og stille. Det er som om jeg er en liten mus som nettopp fikk øye på en stor katt. Katten har ikke gjort meg noe enda, men på et helt grunnleggende nivå sier hele kroppen min at jeg må se til helvete å komme meg unna. Men jeg er ingen mus, og det er ingen katt der, det er bare en helt vanlig dag på et helt vanlig sted, uten noen åpenbare trusler.

Hva gjør du når du blir redd?

Jeg blir nok først og fremst stille, og får lyst til å være alene for å håndtere det som skjer. Prøver å late som om følelsen ikke er der i det hele tatt dersom jeg ikke er alene. Prøver å konsentrere meg, gå i maskinmodus, vil helst slutte å føle ting i det hele tatt.

Ofte tror jeg at jeg maskerer frykten med andre følelser, enten det er sinne, glede, tristhet eller andre ting.

Lar du deg selv være redd, eller prøver du å fortrenge følelsen?

Jeg prøver absolutt å fortrenge følelsen, og det har nok først og fremst sammenheng med at når jeg er redd så dreier det seg ofte om angst. I tillegg har jeg vansker med å se for meg at redselen kan tilføre meg noe positivt. Svært sjeldent havner jeg i situasjoner der jeg faktisk har all grunn til å være redd, og selv i slike situasjoner vil jeg tro det er bedre å holde hodet kaldt. Når det er sagt så vet jeg at frykt setter i gang mange prosesser for å sikre overlevelse, men det er ikke sånn superrelevant i denne konteksten.

Sagt på en annen måte: Dersom jeg blir truet på livet så skal jeg nok tillate meg selv å være redd. Dersom bikkja stikker av og jeg blir redd for at den er borte for alltid, vil jeg nok prøve å fortrenge den følelsen og heller prøve å løse problemet. Reaksjonen har en tendens til å komme etterpå for min del.

Tror du reddheten kan fortelle deg noe viktig?

Ja, men det er ikke alltid jeg vil lytte.

For eksempel vet jeg at frykten for fremtiden i stor grad skyldes at jeg ikke har kontroll i nåtiden. Denne frykten forteller meg at jeg ikke lever slik jeg burde gjøre, jeg skaper ikke den fremtiden jeg egentlig vil ha, og jeg klarer ikke å ta de stegene som er nødvendig for å oppnå det jeg vil.

Hvordan er det for deg å vise andre at du er redd?

Jeg liker det ikke, og det er først og fremst fordi jeg syns andres reaksjoner er slitsomme. Jeg liker ikke å måtte ta hensyn til andres følelser, og vil som regel downplaye min egen frykt slik at jeg skal slippe å få trøst eller oppmuntrende ord. Dette har en tendens til å gjøre meg enda mer stresset.

Hva tror du andre tenker om deg dersom de legger merke til at du er redd?

At jeg er svak, og ikke har kontroll på følelsene mine og/eller livet generelt. Jeg tror jeg har en slags oppfatning av at jeg som voksen ikke burde vise frykt eller usikkerhet.

Jeg kan også bekymre meg for om min redsel gjør at folk tenker at jeg må tas vare på, brukes tid på, at jeg skaper irritasjon i dem fordi jeg ikke reagerer slik som jeg burde reagere.

Hvordan er det for deg å fortelle andre at du er redd?

Det går bra i situasjoner der det er veldig akseptert å være redd, eller når faren er over. For eksempel kan jeg si at jeg var redd for hvordan noe skulle gå, etter at jeg vet hvordan det har gått. Jeg kan også si at jeg er redd for å smitte bestemoren min med covid, men det er ikke helt den typen frykt det er snakk om her da.

Jeg kan også, helt uproblematisk, late som om jeg er redd, dersom jeg ser det som formålstjenlig. Det vil si hvis jeg faktisk er redd så liker jeg ikke å fortelle om det, men dersom jeg ikke er redd kan jeg godt late som om jeg er det.

 

 

[17.11]

SINNE.

«[…]uten tilgang til sinne blir vi mindre enn vi er. Vi får ikke tak i vår egen kraft, og det er livsfarlig.»  Psykologisk.no

Jeg har tidligere skrevet om sinne her.

Sinne er en vanskelig følelse, en følelse jeg er veldig redd for. Jeg har vokst opp i en familie der vi egentlig ikke er sinte eller hever stemmen mye, og det var aldri akseptert å være sint. Du er for følsom, du overdriver, ro deg ned.

Som voksen viser jeg heftige tendenser til å være passiv-aggressiv. Ikke bare mot individer, men mot verden. Jeg kveler sinnet mitt ofte, tilnærmet alltid. Noen ganger tenker jeg på hvor befriende det må være å bare bli sint. Jeg fantaserer om å ta igjen. Når samboeren min blir sint er jeg den som holder meg rolig, som prøver å dempe hans følelser ved å holde mine egne følelser inne, som er forståelsesfull, mild og behersket. Men inni meg er det kaos, et sammensurium av redsel, skam, tristhet og sinne. Tenk om jeg en gang bare klikket.

Du tror du er det eneste som kan være sint? Kunne jeg ropt. Du tror du er den eneste som kan klikke? Jeg ser for meg meg selv kaste ting i veggen, skrike opp i ansiktet hans at jeg også kan være høylytt, at jeg også har lov til å miste kontrollen. Hvordan føles det nå? Har du fortsatt lyst til å være sint? Skal vi se hvem som kan brøle mest?

Men jeg gjør aldri det. Om jeg viser ekte følelser av noe slag, så begynner jeg å gråte.  

Med dette som bakteppe skal jeg nå ta et dypdykk inn i min egen opplevelse av å være sint.

I hvilke situasjoner er du sint?

-          Når jeg ikke klarer å stå opp for meg selv.

-          Når jeg føler meg urettferdig behandlet.

-          Når noen stiller spørsmålstegn ved hvorfor jeg gjør som jeg gjør, dvs. tviler på min evne til å reflektere og ta avgjørelser (ja, det er sånn jeg tolker det, selv om jeg vet det ikke er ment slik)

-          Når noen dømmer meg eller kommer med antagelser om meg som person som ikke stemmer.

-          Når min følelse av selv og identitet er under angrep.

-          Når jeg tenker på fortiden min og hvordan jeg har blitt behandlet.

-          Jeg blir sint på meg selv når jeg ikke klarer å nå målene mine, når jeg faller av «vannvogna», når jeg ikke klarer å kontrollere følelsene mine.

-          Når folk står i veien for meg på offentlige steder eller generelt tar lite hensyn, av en eller annen grunn gjør dette meg ordentlig hissig, haha

Hvordan merker du at du er sint?

Jeg får lyst til å handle, gjerne impulsivt. Får en trang til å utagere på en eller annen måte, enten det er verbalt eller fysisk. Det er som om hodet mitt plutselig går mye raskere enn før, tanker og impulser bare fyker forbi.

Hvordan kjennes det på kroppen når du er sint?

Det kribler på en måte, jeg kan bli varm, i hodet, kjeven strammer seg, jeg blir litt steinansikt. Bevegelsene mine blir bråere og mer uvørne.

Pleier du å forstå hvorfor du er sint?

Ja, som oftest er det liten tvil om hvorfor jeg er sint, men jeg vet ikke om jeg alltid tenker over akkurat det. Noen ganger er det sammensatte grunner, og andre ganger dekker det nok også over andre følelser.

Hva gjør du når du blir sint?

Stenger det som regel inne, og det kommer ofte til uttrykk som passiv aggressiv oppførsel. Så jeg prøver som regel å puste dypt inn og ut, roe meg selv ned, tenke på noe annet eller gjøre et eller annet konstruktivt. Det fungerer bra å rydde eller vaske noe, kanskje fordi det gir meg en følelse av å ha kontroll.

Lar du deg selv være sint, eller prøver du å fortrenge følelsen?

Fortrenger et mest mulig. Jeg syns det er slitsomt å være sint. Jeg husker en gang jeg ble skikkelig dårlig behandlet av en fyr, og bestevenninnen min ble sint på mine vegne. Det var så slitsomt, fordi det lå en forventning der om at jeg også skulle være sint, men jeg var først og fremst apatisk. Psykologen min den gangen spurte meg også om jeg ikke ble sint, om jeg ikke kjente på det i det hele tatt, men jeg klarte ikke helt å fiske frem den følelsen, jeg tror jeg var redd for at hvis jeg lot det komme til overflaten så ville jeg mistet kontrollen.

Tror du sinnet kan fortelle deg noe viktig?

Ja, det er vel dette jeg smått om sen har kommet frem til, som illustrert av det innledende sitatet. Jeg tror jeg har mye sinne i meg, nettopp fordi jeg har latt meg bli tråkket på mye, jeg har ikke opprettholdt grensene mine, og jeg har ikke latt sinnet få en plass.

Selv nå når jeg blir sint vet jeg at det veldig ofte skyldes at jeg ikke står opp for meg selv, og ikke sier ifra. Så sinnet mitt forteller meg noe om hvem jeg er, hva jeg aksepterer fra andre, og hva jeg trenger fra de rundt meg.

Hvordan er det for deg å vise andre at du er sint?

Liker det ikke, og mye av grunnen til at jeg ikke liker det er at jeg føler at om jeg blir sint, så tvinger jeg på en måte andre til å måtte ta hensyn til mine følelser, og det er en ekkel følelse. Jeg vil rett og slett ikke at andre skal føle ubehag, og siden andres sinne er noe som ofte skaper ubehag i meg, antar jeg at mitt sinne vil gjøre det samme med andre.

Hva tror du andre tenker om deg dersom de legger merke til at du er sint?

At dette er slitsomt å forholde seg til, at jeg tar for mye plass, at det er irriterende og unødvendig, at jeg ikke har rett til å være sint, burde ikke være sint.

Hvordan er det for deg å fortelle andre at du er sint?

Helt forferdelig.

For eksempel, da jeg tok samboeren min i å sende meldinger med en annen dame ble jeg fly forbanna, men når jeg skulle fortelle han dette forsvant sinnet mitt veldig fort, fordi jeg så at han ble lei seg. Jeg hadde, og har ofte, trangen til å være sint og vise at jeg er sint, men med en gang jeg ser at min følelse av sinne skaper en negativ følelse i noen andre, så angrer jeg og orker egentlig ikke å forholde meg til verken dem eller meg selv.

[17.11]

SKAM

Skam er en følelse som jeg så vidt har skrevet om i dagboken fra før. Jeg ser jeg skrev veldig kort om det da jeg jobbet med det tidligere, og det skyldes nok at jeg syns dette er en utrolig vanskelig og ekkel følelse. Som tidligere nevnt er skam en følelse som opprettholder sosial struktur, og som sier noe om hvor man hører til i flokken. Som en som alltid har vært nederst på rangstigen og følt seg helt utenfor flokken, har jeg dermed hatt mye med denne følelsen å gjøre. At jeg selv har latt meg bli utsatt for gjentatte overgrep har heller ikke hjulpet på denne skamfølelsen.

SNL definerer skam som «[…]en sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ.».

Jeg har nedverdiget meg mye, og føler meg både mislykket, udugelig og umoralsk hver eneste dag, selv om jeg prøver å ikke være bevisst på disse følelsene. Følelsen av å være mislykket fyller meg med grunnleggende angst.

Her er det viktig å skille mellom skyldfølelse og skamfølelse. Den første kan være nyttig, og vi kan lære av den. Skyldfølelse handler om noe vi har gjort, mens skamfølelse handler om hva vi tror vi er. Når jeg skammer meg så handler det altså ikke om hva jeg har gjort, men hvem jeg tror jeg er.

Når jeg ikke klarer å nå målene mine kan det være at jeg føler skyld, fordi jeg vet at jeg har tatt dumme valg, skamfølelsen er derimot nærmere knyttet til at jeg tror at grunnen til at jeg ikke når målene mine er fordi jeg er en udugelig person. Om jeg har forstått alt dette riktig. Litt usikker på om jeg klarer å skille mellom skam og skyld, og om det egentlig er viktig for meg.

YES, ok. Nå gleder jeg meg til å skrive om skam, jeg har tårer i øynene allerede …

 

I hvilke situasjoner er du skamfull?

-          Når jeg ikke klarer å nå de målene jeg har satt meg.

-          Når jeg tror jeg har klart å såre noen uten hensikt.

-          Når jeg viser feil følelse i feil situasjon.

-          Når jeg blir tatt i å lyve.

-          Når jeg misforstår en situasjon.

-          Når andre ser at jeg er en som finner meg i hva som helst.

-          Når jeg føler at jeg har mistet kontrollen over følelsene mine.

-          Når jeg tror jeg har pratet for mye.

-          Når jeg kjenner på at jeg ikke er bra nok.’

Noen av disse fremkaller nok skyldfølelse heller enn skamfølelse. Kanskje dette blir litt klarere for meg etter hvert. Mange steder jeg leser så understrekes det at det er et nyttig skille, da skyld er mer konstruktivt enn skam. Skam er selvdestruktivt, skyld kan være selvutviklende.

Hvordan merker du at du skammer deg?

Skam for meg er på en måte et sammensurium av det å være trist og det å være sint. Som regel innebærer skam at jeg retter sinnet mot meg selv, men det kan også rettes mot andre samtidig. Som regel merker jeg nok skam som en indre kritiker som nesten aldri holder fred, som konstant vil fortelle meg alt jeg gjør galt, hvorfor jeg ikke fungerer normalt, og hvorfor jeg ikke fortjener bedre eller mer enn jeg har.

Hvordan kjennes det på kroppen når du er skamfull?

Som et sug i brystet, blir varm i hodet, synkende klump i magen. Jeg får fysisk lyst til å trekke meg sammen til en liten, beskyttet ball.

Pleier du å forstå hvorfor du er skamfull?

Tja, hvem vet. Jeg tror jeg tenker at jeg skjønner det, men samtidig kan det sikkert ligge mer bak. Ofte skammer jeg meg fordi jeg ikke er eller ikke oppfører meg slik jeg burde, og da er det forholdsvis lett å forstå hvorfor jeg skammer meg. Samtidig oppfører folk seg slik de ikke burde hele tiden, uten at jeg mener de burde skamme seg over det, så kanskje jeg skammer meg mer enn jeg burde, og kanskje er denne skammen et symptom på noe annet.

Hva gjør du når du føler skam?

Jeg snakker en del ned til meg selv tror jeg. Det er en god del «skjerp deg» i den dialogen, og til tider er det utrolig lite konstruktivt.

Jeg kan nok, som narsissisten, ha en tendens til å overkompensere og fremstå som i overkant arrogant, prøve å gi inntrykk av at jeg gir fullstendig faen i alt og alle, og at jeg ikke lar meg påvirke av hva andre folk mener og tror.

Lar du deg selv være skamfull, eller prøver du å fortrenge følelsen?

Jeg prøver først og fremst å fortrenge følelsen, da jeg ikke anser den som spesielt nyttig. Men det er en vanskelig følelse å fortrenge, og jeg tror den gjennomsyrer veldig mye av hverdagen min, da jeg konstant prøver å unngå å gjøre feil, og jeg alltid prøver å være forberedt på alt.

Tror du skammen kan fortelle deg noe viktig?

Ja, den sier vel noe om hvor jeg mener jeg står i det sosiale hierarkiet. Hvis jeg lett føler på skam så tyder det på at jeg plasserer meg selv langt nede.

Jeg vet også at jeg har en tendens til å undertrykke mine egne behov i frykt for å være kravstor eller vanskelig, dette gjør at jeg sliter med å oppfatte meg selv som helhetlig, at jeg ikke har en fullstendig identitet som jeg står støtt i.

Et viktig spørsmål når jeg vender skammen og sinnet mitt innover er: Hvem er det jeg beskytter, og hvor hører sinnet mitt egentlig hjemme?

Hvordan er det for deg å vise andre at du er skamfull?

Det er en følelse jeg sjeldent viser, da jeg knytter det sammen med å være underdanig eller det å nedverdige meg selv. Jeg er nok villig til å gjøre ganske mye, og lyve ganske hardt, for å unngå å vise slike følelser.

Hva tror du andre tenker om deg dersom de legger merke til at du er skamfull?

At det er fortjent, at jeg er mindre verdt enn dem, at jeg er svak og sårbar. På en måte tror jeg at det at jeg viser skam på en måte bekrefter for meg selv og andre at skammen er berettiget. Hvis jeg bare later som ingenting så vil den forbli ubekreftet, og kanskje kan det gjøre andre usikre, om det gir mening.

Jeg leste et godt sitat på dette, at den som skammer seg tror at andre dømmer en like hardt som man dømmer seg selv.

Hvordan er det for deg å fortelle andre at du er skamfull?

Helt forferdelig, jeg tror aldri det har skjedd, som jeg kan komme på. Selve ordet «skam» gjør meg egentlig litt uvel kjenner jeg, og jeg har hatt store utfordringer med å bli ferdig med denne delen av dagboken. 

Faktisk blir jeg mer og mer kvalm jo mer jeg skriver om dette, så nå hopper jeg bare over til en ny følelse.

[17.11]

Nå kjenner jeg litt på at jeg forhaster meg, men samtidig har jeg holdt på ganske lenge med denne utforskingen av følelser, og jeg har lyst til å komme meg videre. Derfor tar jeg enda en følelse i dag, en som er relativt lett.

VEMMELSE OG AVSKY

Dette var ikke en av følelsene som ble beskrevet i boka om grunnfølelser, så her er jeg rimelig blank. Hvor ofte føler man egentlig ekte avsky, liksom? Er ikke det litt det samme som å være sint? Jeg tror ikke jeg kommer til å bruke veldig lang tid her, men litt refleksjoner skal jeg prøve å få inn.

På et helt grunnleggende nivå er dette en følelse som hjelper oss å holde oss trygge, i den forstand at vi unngår sykdom, bedervet mat og andre ekle ting. De fleste syns for eksempel det er ekkelt å tenke på å ha sex med noen i nær familie, og det er åpenbare, evolusjonsmessige grunner til akkurat det. Vi vil nok også helst unngå å spise fordervet mat, også av åpenbare grunner.

Avsky skal altså hjelpe oss med å holde oss unna ting som er skadelig. Dette er ikke bare konkrete ting som mat eller mennesker, men kan også gjelde ideologier eller holdninger. Avsky er i stor grad en tillært følelse, vi syns som regel ting er ekkelt fordi andre også syns det. Dette kan også være kulturelt betinget, og dermed ikke en objektiv greie. Homofili har for eksempel gått fra å være noe ekkelt, til å være noe akseptert, i alle fall for de fleste av oss, og resten kommer sikkert etter.

Jeg skal prøve å unngå å skrive om situasjoner som er relativt åpenbare. For eksempel har jeg store problemer med utgått melk, men hvem har ikke det?

I hvilke situasjoner føler du vemmelse eller avsky?

-          Når jeg må forholde meg til spytt. Som oftest gjelder ikke dette kyssing, men det ikke så mange jeg ville kysset her i verden heller.

-          Lukten av kjønn og sex kan tidvis ha samme effekt. Faktisk ville jeg hatt lettere for å ha sex med noen enn å kline med noen tror jeg.

-          Når hunden min er veldig fysisk og vennlig med folk jeg syns er litt ekle. Spesielt om hun slikker på dem.

-          Moren min får meg til å vemmes, men jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg liker ikke at hun kommer nær meg rent fysisk, altså ikke bare misliker jeg det om hun tar på meg, jeg ønsker ikke å ha henne nok til at jeg kan kjenne lukten av henne eller varmen fra henne, og nå ble jeg faktisk litt kvalm av å beskrive det.

-          Edderkopper vekker frykt, men det er kanskje en sekundærfølelse? Jeg tar det med.

-          Enkelte former for funksjonsnedsettelser.

-          Kroppskontakt i nesten alle former, både med familie, venner og fremmede. Noen ganger kan jeg føle mer vemmelse i nære relasjoner enn med folk jeg ikke kjenner.

-          Skitne baderom. Det er litt verre enn andre rom, av flere grunner.

Hvordan merker du at du føler vemmelse eller avsky?

Jeg får et intenst behov for å trekke meg unna eller få det som fremkaller følelsen bort fra meg. Jeg kan også få litt oppheng i ting. F.eks. om jeg ser noen slikke seg på fingeren for å bla om i boken, og jeg vet at jeg skal bla i den samme boken rett etterpå. Usj.

Hvordan kjennes det på kroppen når du føler vemmelse eller avsky?

Jeg kan bli kvalm, miste matlyst, få sånne frysninger som ikke er av den gode typen, at det på en måte grøsser i hele kroppen. Munnen strammer seg, puster mer overfladisk, eller helst ikke i det hele tatt dersom det lukter vondt. Vond lukt gir meg en følelse av å spise det som er ekkelt, som om luftpartiklene er små korn som smelter i munnen, så jeg puster helst med nesa om det lukter vondt. Men det var en digresjon..

Pleier du å forstå hvorfor du føler vemmelse eller avsky?

Ja, det er som oftest en veldig grei og rett-frem-følelse, selv om det selvsagt kan ligge litt kompliserte ting bak. Jeg vet for eksempel hvorfor jeg av og til kan føle intens vemmelse når jeg kjenner en bestemt type sex-lukt, gjerne en som er blandet med lukten av vinter og sigaretter.

Når det kommer til vemmelse og avsky for min egen mor, så er jeg fortsatt veldig usikker på hva det skyldes.

Hva gjør du når du føler vemmelse eller avsky?

Det er selvsagt litt avhengig av hva det er, men som regel følger jeg impulsene mine og stoler på at det jeg opplever som ekkelt faktisk er udiskutabelt ekkelt. Andre ganger må jeg bare bite det i meg.

Også er det jo mange ting jeg ikke syns er ekkelt som jeg vet at mange andre reagerer på, for eksempel kan jeg enkelt ta på og spise rått kjøtt, jeg syns ikke råtne ting er ekkelt med mindre det er ting jeg kunne spist eller jeg kjenner ekkel lukt, jeg kan egentlig stikke hendene ned i det aller meste uten å bli eklet ut, og jeg har ingen problemer med å spise mens andre prater om oppkast eller avføring.

Lar du deg selv føle vemmelse eller avsky, eller prøver du å fortrenge følelsen?

Igjen så er det veldig situasjonsavhengig, men jeg prøver som oftest å komme over det hvis jeg syns det er mest formålstjenlig. Hvis moren min vil ha en klem for eksempel, så får hun det, og jeg håper og tror hun ikke merker at jeg syns det er skikkelig ekkelt.

Tror du følelsen av vemmelse eller avsky kan fortelle deg noe viktig?

Ja, altså nå har jeg jo lest litt om det hist og pist, og det er en følelse som forteller meg hva jeg burde holde meg unna, og det er jo greit nok. Traumer med overgrep har gjort at jeg syns en del ting er ekkelt som andre kanskje har et normalt forhold til, men jeg vet ikke om det egentlig sier noe viktig. Det sier kanskje at det var vonde opplevelser, selv om jeg der og da sonet helt ut.

For ordens skyld har jeg aldri opplevd overgrep fra moren min, så jeg tror ikke det er derfor jeg syns hun er så motbydelig. Det handler kanskje mer om at jeg er sint på henne, og at vemmelsen er en sekundærfølelse som er et symptom på hva jeg egentlig føler.

Hvordan er det for deg å vise andre at du kjenner vemmelse eller avsky?

Det går som regel bra så lenge det er noe jeg vet at det er sosialt akseptert å reagere på. Jeg prøver å unngå å vise det i tilknytning til mat, da det er noe jeg opplever er et lite minefelt. Det er veldig vanskelig å vite hva det er greit å mislike når det kommer til mat, og i hvilken grad det er ok å si det høyt. Veldig situasjonsavhengig.

Hva tror du andre tenker om deg dersom de legger merke til at du føler vemmelse eller avsky?

Det tenker jeg ikke så mye over. Om jeg føler vemmelse eller avsky på en måte som kan såre andre så er jeg redd for at de legger merke til dette og blir lei seg, eller at de tenker at jeg er en slem og dårlig person.

Hvordan er det for deg å fortelle andre at du føler vemmelse eller avsky?

Det går som regel bra så lenge det er noe jeg vet at det er sosialt akseptert å reagere på. Avsky og vemmelse er dessuten noe jeg aktivt bruker for å knytte bånd med andre, da det er et tema som engasjerer, og det er ofte lett å vite hva som er rett og galt.

[17.11]

Jeg har falt så kraftig ut av det at jeg kjenner det er skikkelig vanskelig å komme i gang igjen. Den siste måneden tror jeg at jeg har vært inne i en kraftig depresjon. Jeg har tatt blodprøver for å sjekke om jeg mangler noe, jeg har nesten sovet mer enn jeg har vært våken, grått hver eneste dag, og tenkt på døden mer enn jeg liker å huske.

Når jeg er i dette humøret virker alt helt grunnleggende meningsløst, og jeg klarer ikke for alt i verden å føle glede over at jeg lever, eller at verden lever. Jeg tenker på hvor lenge alt har eksistert, og at jeg bare så vidt er en liten fis i verdenshistorien. Hvorfor lever jeg? Hvorfor orker jeg å prøve å fikse livet mitt, når det uansett snart er over? Det har jo ingen betydning?

Det går bedre nå. Disse tankene er på mange måter fortsatt helt sanne og helt ekte, men nå tillegger jeg dem ikke like mye makt. Jeg fokuserer. Prøver å ikke tenke langt frem eller langt bak. En dag av gangen.

Egentlig skal jeg fortsette å jobbe meg gjennom de hersens følelsene, men hver gang jeg prøver å fortsette så blir jeg nesten kvalm. Så jeg innvilger en (eller enda en) pause fra dette. Jeg skal ikke skrive om overraskelse i dag, jeg skal heller tenke på hva jeg har fått til hittil.

I 2015 var jeg helt ødelagt. Jeg hadde akkurat kommet meg ut av en psykisk voldelig relasjon, og var ruset bokstavelig talt hele døgnet. Jeg studerte, jobbet 100 prosent ved siden av (for å finansiere forbruket mitt), og alt av penger gikk til narkotika. På mange måter elsket jeg det, og en del av meg savner det faktisk.

Jeg ruset meg for å sove, og hvis jeg våknet fire timer senere, midt på svarte natta, så ble jeg glad, for det betydde at jeg kunne ruse meg igjen, og gå å legge meg. Jeg ruset meg før jeg dro på skolen, før jeg dro på jobb, mens jeg var på jobb, på vei hjem fra jobb, før jeg spiste, etter jeg spiste, for å klare å sove, for å klare å stå opp. Jeg følte ikke så mye på det den gangen, for jeg klarte tross alt å få toppkarakterer på skolen i tillegg til å være høyt ansett på jobb. Men når jeg ser tilbake på det nå var jeg ingenting annet enn en høytfungerende narkoman.

Jeg husker jeg gikk til fastlegen min for å prøve å legge frem problemene mine. Han avblåste meg med at jeg var jo student med jobb, så det kunne da ikke stå så verst til meg med, når alt kom til alt. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle respondere på det, og endte opp med å bytte fastlege. Det så sikkert greit ut på utsiden, men jeg var slank fordi jeg aldri spiste. Jeg var alltid avbalansert fordi jeg alltid var rusa. Jeg hadde alltid kontroll på oppgaver og frister fordi jeg bokstavelig talt fikk angstanfall om jeg ikke hadde det. Jeg fikk gode karakterer fordi jeg hadde flink-pike-syndrom. Ingenting var bra nok, knapt nok en A.

Det fine er at mye av dette har endret seg fullstendig. Jeg spiser mer eller mindre normalt, jeg er ikke ruset hele døgnet, jeg sparer flere tusen kroner i måneden, og selv om det går litt treigt så har jeg tatt tak i livet mitt. Jeg har byttet jobb, til en jobb jeg faktisk liker litt og som ikke sliter meg ut, og jeg har snart fullført en ny utdannelse.

Jeg vet ikke om jeg noen gang får hus, bil og barn. Sannsynligvis ikke. Men jeg skal prøve å huske at forandring til det bedre ikke er umulig, for jeg har tross alt allerede klart det. I alle fall litt, og det er ingen grunn til at jeg skal stoppe nå.

Endret 16. mars 2022 av 17.11

[Frida]

Jøss, jeg er virkelig imponert over alt du har klart! Målløs faktisk...

Jeg heier på deg, tror du klarer dette! 😃

[17.11]

On 3/16/2022 at 3:34 PM, Frida said:

Jøss, jeg er virkelig imponert over alt du har klart! Målløs faktisk...

Jeg heier på deg, tror du klarer dette! 😃

Takk, det var hyggelig å lese! 

Jeg tror det er lurt at jeg er litt raus med meg selv når jeg har tilbakefall og dårlig fremgang. Litt vil alltid være bedre enn ingenting  

[Frida]

17.11 skrev (3 minutter siden):

Takk, det var hyggelig å lese! 

Jeg tror det er lurt at jeg er litt raus med meg selv når jeg har tilbakefall og dårlig fremgang. Litt vil alltid være bedre enn ingenting  

Absolutt, og vi kan ikke gjøre mer enn vårt beste, så det er mer enn godt nok. 

Og det du sier om å være raus med seg selv, jeg skulle ønske jeg hadde lært meg det mye tidligere!

[17.11]

Jeg står fortsatt fast. Å gruble over følelsene mine er som å svømme i sirup.

Hadde nylig en helg der jeg var alene hjemme, bare jeg og hunden, og det er da jeg merker hvor mye jeg faller sammen når jeg er alene. Spiste ikke middag, sov nesten hele dagen, var ruset hele tiden. Matlysten min forvant helt, og er fortsatt ganske skakkkjørt. Noen ganger blir jeg bare så utrolig spesifikk på hva jeg klarer å spise. Noe jeg likte å spise i går kan gi meg brekninger i dag, jeg skjønner ikke hva greia er.

Nå høres det ut som om hunden også har hatt det skikkelig dritt, men da vil jeg understreke med en gang at den eneste jeg tok godt vare på den helgen var bikkja. Vi var ute på lange turer, vi trente på "cup game", og hun lå inntil meg i sofaen og stjal varme fra meg når jeg sov. Ingenting er så beroligende som å høre på hunden som snorker ved siden av meg gjennom et angstanfall.

Men jeg ble lei av rus i løpet av disse dagene. Ikke lei nok til at jeg ikke har gjort det igjen, men lei nok til at jeg begynte å jobbe med en plan. Cold Turkey har jeg prøvd opp til flere ganger, og det fører aldri noe godt med seg, så nå har jeg laget en konkret plan over flere uker som forhåpentligvis blir lettere å gjennomføre. Psyken min får helt sjokk når den ikke er bedøvet, og jeg må prøve å gjøre dette sjokket så lite som mulig rett og slett.

Her er dermed min offisielle slutte-med-rus-plan. Etter jobb skal jeg presentere den for samboeren, og her må jeg bare holde meg sterk, og si at jeg skal følge denne planen helt uavhengig av hva han velger å gjøre.

 

[17.11]

Jeg brukte kanskje tre dager på å mønstre mot til å vise nedtrappingsplanen min til samboeren. I begynnelsen trodde jeg at det var fordi jeg var redd for hvordan han kom til å reagere, men jo mer jeg tenkte på det, jo mer begynte jeg å innse at det mest sannsynlig handler om at med en gang jeg sier det til han, så blir det mer virkelig. Når jeg deler planen med noen, så må jeg nesten gjennomføre også. 

Egentlig hadde jeg håpt at jeg skulle oppleve en slags lykkerus av denne avgjørelsen, men det er mest stress enda. Heldigvis er det en prosess som kommer til å ta noen uker, og jeg håper at dersom jeg bygger gode vaner samtidig som jeg kutter ned, så blir ikke overgangen like jævlig. Jeg liker jo ikke forandringer, tross alt, ikke i det hele tatt, ikke en gang positive. Så jeg må prøve å huske at forandring kan være bra, og etter litt tilvenning så pleier jeg å akseptere at ting er annerledes.

Midt oppi dette stresset jeg med ihjel med den idiot-bacheloroppgaven jeg absolutt skulle skrive. Hadde mitt første og eneste møte med veilederen min forrige uke, og han mer eller mindre slaktet hele oppgaven min. Sa jeg kanskje kunne beholde skjelettet, men at noe måtte gjøres. Jeg syns han var så full av svada, snakket usammenhengende, som om han ikke ante hva han skulle si så han bare spydde ut svadasetninger med faguttrykk. Vi avsluttet etter 15 minutter, da var jeg så frustrert at jeg var på gråten. Passet helt perfekt siden jeg var på jobb. Måtte sitte på toalettet i nærmere en halvtime for å roe meg ned. 

Nå går det heldigvis bedre. Jeg har innlevering 22 mai (tror jeg det var) , og jeg har nettopp endret problemstilling. Jeg kommer ikke til å spørre veilederen min om lov, jeg kommer til å skrive et dritbra sisteutkast og levere dette til veilederen min 22 april. Så får jeg bare håpe at han ikke slakter den også. Men jeg tror ikke det, faktisk har jeg kjempetroa, og hvis jeg høres arrogant ut, så er det fordi jeg dessverre er det når det kommer til akademisk arbeid. Av og til skjer det bare noe litt magisk når jeg leser teori, og det er som et puslespill i hodet mitt der brikkene plutselig passer sammen, analysen min ligger der som et mønster der noen av elementene mangler, også kommer teorien dalene ned og plasserer seg perfekt i de områdene med mangler. Dette høres pompøst ut, men det er bokstavelig talt litt sånn det ser ut i hodet mitt. 

Men ja, dette skjedde i går. Puslespillbitene falt på plass, og jeg ser plutselig den ferdige oppgaven for meg i et slags abstrakt bilde der jeg legger flere gjennomsiktige ark oppå hverandre til det ligner på en tekst. Når jeg får denne følelsen så pleier det å indikere en god karakter, men jeg har gått på en smell før, så jeg får bare krysse fingrene. Først og fremst må jeg faktisk bare bestå. 

[17.11]

Da var dagen her, min første nedtrappingsdag. I dag skal jeg være helt edru hele dagen og hele natten. Vet ikke helt hva jeg tenker om det, akkurat nå føles det nøytralt, men jeg vet at jeg kommer til å trenge alle mestringsstrategiene mine. Det er viktig at jeg holder meg opptatt med ting, så jeg her en to-do-liste jeg skal prøve å gjøre så mye som mulig av: 

- Preppe smoothie for de neste 7 dagene
- Kaste planter som jeg har gitt opp
- Potte om planter som jeg ikke har gitt opp
- Søk på jobber som jeg har printet ut
- Planlegge middag for de neste dagene
- Legge treningsplan for kommende uke
- Dra ut på joggetur med hunden
 

For å distrahere meg selv spiller jeg et fargeleggingsspill på mobilen. Det funker helt greit håper jeg, og her må jeg gi meg selvs slack. Voksne folk skal ikke sitte å spille på mobilen hele dagen, men det er i alle tilfeller bedre enn at jeg har panikkangst og bare tenker på rus. Så spilling er bra akkurat nå, alt som ikke er rus er egentlig bra. 

[17.11]

Lenge siden det ble noe dagbokskriving. Ting har både gått veldig bra og utrolig dårlig. 

Jeg har fått angst ut av en annen verden. Laget til og med en anonym tråd om det på forumet. Jeg kaster rett og slett opp av angst. 

Symptomer på denne angsten har jeg hatt siden jeg var barn, jeg husker det vagt fra jeg var mye, mye yngre. Det kom ofte om natten, en følelse som jeg fortsatt i dag sliter med å beskrive. Da jeg var barn husker jeg det som at alt ble større. Av alle ting husker jeg store tall rundt meg, jeg husker at jeg satt på toalettet hjemme om natten og gjemte hodet i hendene, fordi alt rundt meg ble for mye, men jeg klarte ikke å forstå hva som skjedde. I mange år var disse symptomene borte, kanskje fordi jeg begynte med rus i femtenårsalderen. De kom ikke tilbake på ordentlig før jeg begynte i terapi i tjueårene, og siden da har det bare eskalert. 

Det kommer som lyn fra klar himmel, og det bare øker på både i styrke og hyppighet. Det gjør at jeg føler meg helt sprø. Hvis jeg får lite søvn og lite mat har det skjedd at jeg føler at alt smelter sammen, og jeg blir oppriktig redd for at jeg er på vei inn i en psykose. Jeg vet ikke om kraftig angst kan skape slike reaksjoner, men jeg håper nesten det. Verden blir en blanding av drøm og virkelighet, jeg blir varm, kald, kvalm, får lyst til å kaste opp. Og i det siste har jeg faktisk kastet opp. Det verste er når det skjer på jobb, jeg kan ikke gjøre annet enn å sitte å prøve å puste rolig. 

Jeg er så lei av å prøve å forklare dette for meg selv, for jeg klarer egentlig ikke å beskrive den følelsen jeg blir sittende med. Og jeg er så lei av å være redd for at jeg holder på å bli gal. 

Denne uken har jeg vært helt på felgen. Jeg har knapt spist fordi jeg har vært kvalm og uvel. Nå er jeg litt bedre, men jeg kjenner fortsatt hvordan angsten ligger og ulmer under overflaten. Hvordan verden såvidt holdes sammen rundt meg.

Jeg har klart å holde meg til nedtrappingplanen, og jeg har tenkt å fortsette. Om noe så viser disse anfallene meg at det snart er for sent å snu. Jo lengre jeg venter jo større sjokk vil det bli for psyken min å slutte med selvmedisinering. Snart er det kanskje ingen vei tilbake. 

Denne helgen skal jeg prøve å slappe av. Rydde og organisere hjemme kanskje, for det føles alltid bra. Neste uke blir nemlig et lite helvete av stress. På mandag skal jeg fjerne spiral, noe som kommer til å gjøre vondt, og sannsynligvis kommer til å gi meg flashbacks og angst. Det gruer jeg meg enormt til. På tirsdag har jeg et jobbintervju, som heldigvis er på teams, på en jobb jeg har utrolig lyst på. På onsdag har jeg eksamen, og det orker jeg ikke engang å tenke på. Torsdag er ok enn så lenge, og på fredag er det enda ett jobbintervju. Ja, også skal jeg levere bacheloroppgaven min uken etter. På mandagen.

Hvis jeg overlever ut mandag 16 mai uten å få et komplett sammenbrudd så skal jeg si meg svært fornøyd  

[17.11]

Jeg har endelig spurt om hjelp, sånn på ordentlig, nesten. Var hos fastlegen på torsdag og la frem hele den nevrotiske problematikken min. Hun tok meg veldig seriøst og sendte umiddelbart en henvisning til DPS, ville egentlig gi meg noe å sove på men det takket jeg nei til, da jeg er redd for vanedannende medisiner. Drømmen er tross alt å bare få til å sove på egen hånd, tror ikke jeg har gjort det på 15 år. 

Sykemelding fikk jeg imidlertid ikke, men jeg har heldigvis ny time på mandag, så da skal jeg spørre konkret etter dette. Jeg trodde egentlig hun skulle foreslå det selv, jeg må ha virket fullstendig ute av meg der jeg satt, hakket tenner, skjelvende hender, gråten rett i halsen hele tiden. På vei ut av døren nevner hun nærmest i forbifarten at sykemelding også er et alternativ, men da er angstnivået mitt på omtrent 95 prosent, så jeg klarer ikke å si noe fornuftig. 

Sykemelding er i mitt hode ikke noe man går og spør om, det er noe man får foreslått av legen selv, men jeg innser at det er litt feil måte å tenke på, for hun kan ikke vite hvor grensene mine går. Og grensene mine er tråkket over for lenge siden. Jeg har følt meg på randen av utbrent i godt over et år nå, og det har kommet til det punktet at jeg har konstant angst når jeg sitter på jobb. Når det er "endelig fredag", tacoen er inntatt og helgen kan starte, begynner jeg å få angst. For nå er snart fredag slutt, og da er det snart lørdag, og så søndag også er det mandag igjen, og jeg er livredd for mandag. Mandag gjør meg sliten bare jeg tenker på det. Det kan ikke være normalt å ha det sånn. 

Henvisningen til DPS fikk jeg imidlertid svar på allerede dagen etter, så jeg skal til et såkalt "tidlig avklaringsteam", som egentlig bare vil si at de er litt usikker på hva jeg egentlig sliter med, og vil ta en innledende samtale for å se om DPS er et behandlingstilbud for meg. Har time allerede 7. juni, så det er ikke så lang ventetid. 

I helgen skal jeg levere bacheloroppgave, kanskje kjøpe et hundebasseng, og håpe på mer sol. 

 

Andre positive ting som skjer: Jeg har egentlig ikke lyst på alkohol. Nå har jeg aldri hatt et alkoholproblem i den forstand, men jeg ser at det går mye penger på vin i perioder, og det er i alle tilfeller ikke bra for kroppen eller hodet. Nå om dagen frister det ikke i det hele tatt. Jeg drakk egentlig ikke noe særlig med alkohol fra jeg var 16 til jeg var over 20, jeg brukte andre former for rus etter at jeg flyttet hjemmefra. Men det har definitivt blitt mer alkohol med årene, og jeg ser hvordan det påvirker søvnen min, og med det også evnen min til å tenke klart når verden blir rar og uvirkelig rundt meg. Alkohol har rett og slett en tendens til å gjøre meg mildt psykotisk, og det er det siste jeg trenger. 

 

Endret 21. mai 2022 av 17.11

[17.11]

Jeg hadde et mål om å skrive meg gjennom alle følelsene, og det ble overraskende vanskelig å gjennomføre. 

Vet ikke om det har så mye med konkrete følelser å gjøre, mer som at jeg er rett for å vise følelser generelt fordi jeg alltid er litt usikker på om det er riktig følelse, og om jeg utviser riktig intensitet i følelsen. Jeg tenker på dette nesten hele tiden, alt blir så kalkulert og føles falskt. 

Også nå, når jeg har jobbet meg gjennom alle disse følelsene, så får jeg det egentlig ikke til. «Hvordan merker du at du er nysgjerrig?» spør mentaliseringsboken, og hva gjør jeg? Jo, jeg setter meg ned og googler hvordan nysgjerrighet føles, hvordan man det føles i kroppen, hvordan man beskriver denne følelsen. Jeg mangler på en måte egne opplevelser og ord for å beskrive dem, selv om jeg definitivt opplever alle følelsene. Jeg sliter veldig med å skille dem fra hverandre, forstå hva som er hva.

Glede er på mange måter en like vanskelig følelse for meg som redsel eller sinne. Like vanskelig å kontrollere, like vanskelig å forstå, og like vanskelig å vise til andre uten et snev av manipulasjon.

Det er så sårbart, uansett hva slags følelse det er snakk om. Jeg hater at folk kan se hva jeg føler, at de prøver å tolke om jeg er glad, overrasket, ivrig eller fornøyd, selv om alt dette er positive ting.

«Nå så du veldig fornøyd ut» sier samboeren min, åpenbart glad for at han har hatt den observasjonen. Men jeg får umiddelbart lyst til å late som om jeg bare er sånn passe fornøyd, at alt egentlig er helt og fullstendig nøytralt. For alt i verden vil jeg i alle fall ikke gi han rett, slik at han tror at han kan se hva jeg føler.

Følelser er så sykt slitsomt. 

Nå senker jeg terskelen litt. I løpet av dagen skal jeg skrive om overraskelse, som et minimum, men jeg trenger ikke å gjøre det vanskeligere enn det er, jeg trenger ikke å svare mer enn én setning på hvert av spørsmålene.

[17.11]

OVERRASKELSE

Dette er en følelse jeg ikke har vært så mye inne på tidligere, og kan også kalles forbauselse eller i noen tilfeller sjokk. Selve følelsen kan altså være både positiv og negativ, alt ettersom hva det er man blir overrasket over. I alle tilfeller er det snakk om en kortvarig reaksjon på en uventet hendelse eller åpenbaring.

I hvilke situasjoner er du overrasket?

• Når noen har et emosjonelt utbrudd over noe jeg anser som en fillesak.
• Når jeg har vært overbevist om et eller annet som viser seg å ikke stemme
• Når det skjer noe uforventet (dette blir så sykt captain obvious, men jeg får prøve å holde ut)

Hvordan merker du at du er overrasket?

Tankene stopper liksom litt opp fra det vante sporet, jeg må gjerne omstille meg litt i hodet.

Hvordan kjennes det på kroppen når du er overrasket?

Her tenker jeg kanskje mest på sjokk, jeg vet ikke, men det er som om det hogger til i kroppen.

Pleier du å forstå hvorfor du er overrasket?

Ja, men jeg skulle ofte ønske at jeg så det komme. F.eks. når samboeren min blir veldig sint så blir jeg overrasket og handlingslammet, og jeg skulle nok ønske at jeg i større grad klarte å tenke klart i de situasjonene.

Hva gjør du når du føler deg overrasket?

Som regel later jeg som ingenting.

Lar du deg selv føle deg overrasket, eller prøver du å fortrenge følelsen?

Jeg tror jeg prøver å fortrenge det, i den forstand at jeg veldig raskt (kanskje litt for raskt) prøver å godta at «slik er det». Det kan nok føre til at jeg ikke står opp for meg selv i visse situasjoner, men heller bare godtar at ting er som de er og blir som de blir.

Tror du overraskelsen kan fortelle deg noe viktig?

Tja, det sier litt om hvor forventingene mine ligger i alle fall, hva jeg forventer av andre, hvordan jeg ser på andre jeg vet egentlig ikke. Den kan også si noe om hvordan jeg ser verden. 

Hvordan er det for deg å vise andre at du er overrasket?

Ubehagelig. Overraskelse eller forbauselse viser på et eller annet nivå at jeg ikke har helt kontroll, og jeg liker å gi inntrykk av at jeg har full kontroll på alt.

Hva tror du andre tenker om deg dersom de legger merke til at du er overrasket?

At jeg ikke har helt kontroll, at jeg ikke har tenkt igjennom ting.

Hvordan er det for deg å fortelle andre at du er overrasket?

Som med mange andre følelser så syns jeg det er greit å si at jeg føler slik og sånn dersom jeg er helt sikker på at det er riktig følelse i den gitte situasjonen, og dersom det er noe vi kan ha felles.

 

[17.11]

I dag skal jeg skrive om en ny følelse, nå er det bare to igjen. 

I mellomtiden har jeg begynt å skriver det jeg kaller hvorfor-lister, så det kan jeg like gjerne hive med i dagboken det også. Jeg begynner med noe enkelt: Hvorfor spise sunn mat!

Matmessig er jeg egentlig ok flink til å spise sunt. Jeg er heldig med det at jeg egentlig ikke er spesielt glad i junkfood, og foretrekker rene råvarer. Jeg er også veldig kresen på kjøtt. Med det sagt er jeg også utrolig glad i sukker, og har ingen problemer med å spise 40 pinneis på samme dag... 

Jeg har blitt flinkere det siste året til å ikke tvinge meg selv til å spise ting jeg ikke liker, men heller gi etter for egne behov. Det har ført til at jeg spiser veldig mye ostepizza og veldig mye mer grønnsaker til hvert måltid. Nå har jeg også ulike former for salat ved siden av alt jeg spiser, bruker friske urter hver eneste dag, og prøver å leke litt med proteinkilder som ikke er kjøtt.

Likevel, det er et evighetsprosjekt, ikke minst det å kutte ut sukker. 

Grunner til å ha et sunt kosthold

• Jeg fortjener sunn mat
• Jeg får et bedre utgangspunkt for å bli gravid
• Det vil bidra til å holde med psykisk frisk
• Det gir meg en følelse av kontroll 
• Jeg vil få mer ut av treningen
• Jeg vil få mer, og mer stabil, energi
• Huden vil bli renere og klarere
• Hodet fungerer bedre
• Magen føles bedre
• Det er billigere på sikt
• Det utvikler smaksløkene slik at jeg får mindre behov for salt og sukker
• Jeg syns strengt tatt det smaker bedre

[17.11]

GLEDE

Jeg har tidligere skrevet om glede her. En komplisert følelse som jeg føler at jeg faker oftere enn noen andre følelser. Det er også vanskelig for meg å forstå hvordan jeg kan være glad, og deretter føle trang til å gråte to minutter etterpå. Jeg tenker mye på om jeg egentlig kan være deprimert eller suicidal når jeg tross alt føler glede av og til, kanskje jeg bare må ta meg sammen. Hvem vet.

Jeg vet i alle fall at jeg ikke er glad så veldig ofte nå for tiden. Stort sett gråter jeg, og når jeg ikke gråter eller er på gråten, så er det bare fordi jeg distraherer meg selv. Det er en skikkelig merkelig følelse egentlig, at jeg hver gang jeg tillater meg selv å slippe opp litt, så får jeg tårer i øynene, og hvis jeg slipper taket helt kan jeg bli sittende å hulke og hyperventilere i timevis. Så det prøver jeg å unngå da. Ikke rart jeg er sliten egentlig.

I hvilke situasjoner er du glad?

-        Når jeg er oppslukt av noe jeg liker å holde på med

-        Når jeg ser på hunden min

-        Når hverdagen føles normal

-        Når jeg føler at jeg gjør fremskritt

-        Når jeg har klart meg lenge uten å være ruset

-        Når jeg våkner og ikke har angst

-        Når jeg kjøper meg noe nytt

-        Når jeg kjenner fellesskap med andre

-        Ved mestringsfølelse, f.eks. ved gode karekaterer

Hvordan merker du at du er glad

Merker det kanskje først og fremst ved fravær av negative følelser. Det er flyktige greier da, jeg føler glede er litt sånn som plutselig dukker opp, og like plutselig er det bort.

Men så leser jeg det jeg skrev om glede tidligere og innser at fravær av andre følelser egentlig også betyr fravær av glede, det er sånn mestringsstrategien min fungerer. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg merker at jeg er glad sånn rent følelsesmessig. Det handler vel kanskje litt om å føle takknemlighet, motivasjon og mening. Jeg skulle ønske jeg hadde mer av de tre tingene.

Hvordan kjennes det på kroppen når du er glad?

En boblende følelse i kroppen, jeg får lyst til å gjøre noe, være i aktivitet, jeg får energi.

Pleier du å forstå hvorfor du er glad?

Ja, jeg føler ikke ekte glede så veldig ofte, så det er liten tvil om hva det skyldes når det først skjer.

Hva gjør du når du føler deg glad?

Jeg smiler. Noen ganger gråter jeg, det kommer litt an på hva det gjelder.

Lar du deg selv føle glede, eller prøver du å fortrenge følelsen?

Som regel vil jeg omfavne følelsen av ekte glede, men ikke dersom jeg av en eller annen grunn tror at det er upassende eller risikabelt å vise følelsen, eller hvis min glede er på bekostning av andres. J

Tror du gleden kan fortelle deg noe viktig?

Føler jeg svarer det samme på alle spørsmålene ... Men joda, den sier vel noe om hva som kan være viktig for meg, hvordan jeg ønsker å leve livet mitt, og hvilke mål jeg burde jobbe mot. Samtidig syns jeg det er vanskelig å vite, for det som gjorde meg glad for tre år siden gjør meg ikke nødvendigvis glad nå.

Hvordan er det for deg å vise andre at du er glad?

Litt skummelt, jeg bruker glede mye manipulativt. Ofte prøver jeg å unngå å vise at jeg gleder meg til ting eller er glad i folk eller ting i tilfelle det plutselig forsvinner. Her tror jeg det i stor grad er overgangen som plager meg. 

Banalt eksempel: Noen sier at jeg har vunnet 100.000 kroner, og jeg blir skikkelig glad. Så sier de at det bare var kødd, også må jeg på en måte ha en ny reaksjon på dette, og denne overgangen plager meg skikkelig. Jeg liker ikke å vise at jeg reagerer positivt eller negativt på ting, det er sårbart, men jeg sliter med å beskrive hva som er problemet merker jeg. 

Hva tror du andre tenker om deg dersom de legger merke til at du er glad?

De tenker vel at det er hyggelig da. Jeg prøver å fremstå rimelig glad hele tiden, da jeg antar at det gjør at folk føler seg mer komfortable rundt meg.

Hvordan er det for deg å fortelle andre at du er glad?

Det går stort sett greit tror jeg. Vanskelig å svare på for det er ikke så ofte jeg er glad, og enda sjeldnere får jeg behov for å fortelle andre om det.

[17.11]

Ny dag ny følelse og ny utmattelse. Neida, eller litt. I dag skal jeg skrive om tristhet, og det blir tungt all den tid det fles litt som om "trist" er default-innstillingen min, og alt annet bare er små, korte pauser. 

Jeg tenkte også å kjøre på med en ny hvorfor-liste. Hvorfor slutte med alkohol.

Som jeg nevnte tidligere så var jeg egentlig ikke så hard på flaska før. Jeg kommer fra bygda, så vi var riktignok tidlig i gang med drikkingen, men fra jeg var 15 år og frem til et sted i tjueårene tror jeg, så drakk jeg minimalt med alkohol. Og jeg vil tilbake dit. En skummel greie er at jeg oppdaget her forleden at den ekle følelsen jeg hadde i brystet, angsten og utmattelsen, forsvant etter et par glass vin. Jeg kan ikke tillate at det blir sånn. 

Grunner til å slutte med alkohol

• Det hindrer meg i å nå andre viktige mål knyttet til blant annet helse og økonomi
• Det koster alt for mye, jeg mistenker at vi kjøper vin for flere titusen kroner i året
• Det er kreftfremkallende
• Det dreper hjerneceller, så du blir faktisk dummere
• Det er mye sukker, som gir dårlige tenner og hud
• Vin misfarger tennene
• Jeg kan bli fysisk avhengig, og det er ikke til å spøke med
• Det ødelegger morgendagen
• Jeg blir sløv og irritabel
• Jeg legger lokk på følelsene mine og utsetter problemet
• Jeg blir kvalm og får hodepine
• Jeg risikerer å si eller gjøre noe jeg angrer på
• Det hindrer meg i å være påkoblet
• Det kan gjøre at hunden føler seg utrygg
• Det opprettholder dårlige vaner
• Jeg sover dårligere, og det er vanskeligere å stå opp
• Jeg gjør det for effekt, ikke for smak
• Det minsker sjansene mine for å bli gravid
• Det er ubehagelig å være veldig beruset

Det kan kanskje virke ekstremt å kutte ut alkohol fullstendig, det vil definitivt samboeren min si (om han visste hva jeg planla), men jeg ser egentlig ikke problemet for min egen del. Jeg legger meg heller ikke opp i hvordan andre gjør sin greie. Jeg må bare innse at jeg er rusmisbruker, og at alkohol ikke har noe i livet mitt å gjøre, akkurat som andre former for rus. Siden jeg egentlig ikke er så glad i smaken, så burde det ikke være et stort tap. 

I dag skal vi møte litt av slekta til samboeren. Egentlig en hyggelig greie, men jeg bare gruer meg. Til å snakke, være sosial, late som alt er greit, lyve om jobben til samboeren min, lyve om sykemeldingen min, late som om vi har alt på stell. Det blir en spillkveld, og det blir nok helt fint. Han har heldigvis en veldig hyggelig familie.

[17.11]

Det ble aldri til at jeg skrev om tristhet, får se om jeg kommer gjennom det i dag. 

Jeg føler meg skikkelig sløv og lei i dag, de ble litt alkohol i går, litt rus, men mest etter vi kom hjem. Det var hyggelig å være på besøk, men etter et par timer er det som om hodet mitt slutter å fungere. Jeg bli så vanvittig sliten, og det er umulig å snakke med samboeren min om det for han lukker seg fullstendig. Sier ting som "Det var vel ikke SÅ fælt å være på besøk", og jeg prøver å forklare at det er egentlig ikke fælt, det er ikke noe galt med menneskene eller noe, jeg blir bare så sliten, jeg er utmattet. Men han skjønner det ikke, bare nikker, ser vekk, møter ikke blikket mitt. Og jeg gråter for meg selv, for alt jeg ønsker er å være normal, å klare å sitte på besøk hos noen en hel kveld uten at det bli vanskelig, at jeg kan ha et normalt forhold til andre mennesker, utvikle vanlige relasjoner, jeg er så vanvittig lei av å ikke fungere.

Det er vanskelig for han også, jeg ser den. Han leter alltid etter konkrete grunner. Hvorfor er du stressa, hvorfor er du lei deg, hva tenker du på, hva bekymrer du deg for. Det blir en utfordring når jeg er stresset på generelt grunnlag, lei meg for alt, tenker på fremtiden, fortiden, livet og døden, meningsløsheten, og bekymrer meg for om jeg i det hele tatt har en fremtid. Hvordan forteller du kjæresten din at du må overbevise deg selv hver eneste dag om at livet er verdt å leve? Klart det er sårende for han. Selvsagt lurer han på hva han kan gjøre, men jeg tror ikke han kan hjelpe meg. Banalt nok så er det sikkert bare jeg som kan hjelpe meg, men jeg er utslitt, og vet egentlig ikke om jeg har det i meg. 

Jeg er også redd for at sykemeldingen min skal bli forlenget, og jeg er kanskje enda mer redd for at den ikke blir det. Tenk om jeg aldri kommer meg tilbake i jobb? Tenk om jeg nå, foran meg, har mange år på AAP, med arbeidsutprøving, lav inntekt og null muligheter til å spare egenkapital, tenk om jeg blir ufør, og aldri får muligheten til å kjøpe meg et sted å bo, eller at det blir for sent å få barn, at det aldri blir noen familie, ikke noe A4. 

Dette ble en mørk start på dagen, men jeg trengte å få det ut. Nå skal jeg drikke kaffe, lage meg en smoothie, trene litt, røyke en joint, og planlegge hvordan neste uke skal se ut. Forhåpentligvis blir det en bra dag.