Venninne gravid. Stille opp for henne?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Venninne har da vitterlig stilt opp. Man kan ikke forvente at venner skal gjøre alt for en heller. Tipper ts har brukt venninnen som klagemur. 

Anonymkode: 0b53f...080

Jeg har faktisk aldri brukt henne som klagemur. Men hun har i en periode ringt meg nesten hver dag og brukt minst en time på å klage over samboeren sin. De hadde et års tid med ganske vanskelige greier og jeg lyttet, forstod, støttet og trøstet. Så jeg vil heller si at hun brukte meg som klagemur. Og den ene gangen jeg sa «du, det er så mørkt nå at jeg ikke vet hvordan jeg skal overleve» så avfeide hun meg. Ja, det sårer helt enormt. At venninnen jeg trodde var nær svikta meg når jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. 
 

ts

Anonymkode: 03213...421

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Herregud. Venninne er ikke tankeleser. Hun har jo stilt opp masse og stiller opp for ts. Kanskje hun ikke visste hva hun skulle si, ikke ville trenge seg på, synes det er vanskelig å vite hva hun skal gjøre/ikke gjøre. Det er mange måter å stille opp for andre på. Hvis man sliter skikkelig, så bør man ta kontakt med helsepersonell. Man kan ikke forvente at alle rundt en skal fikse alt dette. Hvis ts hadde sagt veldig tydelig at jeg trenger hjelp, kan du fikse det og det for meg, så hadde venninnen stilt opp. Dere må slutte å være så forbanna hårsåre, forventa gull og grønne skoger fra andre og behandle folk som bruk og kast. Skjerpings! 

Anonymkode: 0b53f...080

Jeg tok selvsagt kontakt med helsepersonell. Og jeg fortalte de nærmeste hvor vanskelig det var. Ergo: jeg gjorde alt man skulle gjøre når man står på kanten av stupet. En annen venninne sendte regelmessige meldinger og spurte hvordan det går, eller bare fortalte meg at hun tenkte på meg. Det skal ikke mer til for å føle at man ikke er totalt alene i noe så vanskelig. 
Jeg har aldri behandlet henne som brukt og kast, men det føltes som om hun kastet meg, et helt år. Når det kostet henne en kalori. Når hun ikke kunne tjene noe på vårt vennskap. Hvis hun synes det er vanskelig å være der i de situasjonene kunne hun vel sagt det? «Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hva trenger du at jeg gjør for deg?»

Hun er feks veldig godt på kjøkkenet. Hun kunne lagd mat, satt det på døra? Slik man gjorde for kvinner i barsel før i tiden. 
 

ts

Anonymkode: 03213...421

[Doktor Dyregod]

Du får gå foran som et godt forbilde. Vis hu hvordan man skal være en god venninne hele tiden. Også når det kan være vanskelig. 

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei, det blir helt feil å «ta igjen» på venninnen din på denne måten, dersom hun skulle havne i samme situasjon som deg! Jeg vil si det oser ganske mye hat og bitterhet av deg dersom du faktisk vil at venninnen din skal slite skikkelig. Er du sikker på dette faktisk er en person du ønsker å ha i livet ditt? For det høres ikke sånn ut…
 

Hennes måte å takle det på var ikke riktig, men om du fremdeles vil ha henne i livet ditt må du jo snakke med henne om det. Fortell henne hvor vondt det gjorde da hun trakk seg unna deg da du hadde det som vanskeligst. Kanskje så hun det ikke selv, eller så skammer hun seg over at hun kunne handle på en så dårlig måte mot venninnen sin. 

Tro meg, ingenting vil komme ut av at du får din «hevn» og svarer igjen med samme mynt dersom hun også skulle komme til å slite.

Anonymkode: 990db...e5d

[AnonymBruker]

Jeg syns du virker utrolig bitter ts, og litt ondskapsfull som nærmest håper hun skal slite. Folk er god på ulike ting. Hvis du har andre venninner som har sendt deg melding regelmessig, du har vel en samboer du snakker med og har kontakt med helsepersonell, så skjønner jeg ikke hvorfor det er så viktig for deg at akkurat denne venninnen burde sendt deg melding hver dag når du hadde det rævva. I så fall burde du sagt i fra, enten tidlige eller nå, om hvordan du kjenner det. "Jeg hadde det dødstøft og du avfeide alt og stilte ikke opp, derfor er jeg usikker på om jeg orker å ha noe med deg å gjøre" kan jo sånn sett være en grei beskjed.

Men helt ærlig så kan jeg forstå venninnen litt. Jeg har flere venner som sliter med fysisk og/eller psykisk sykdom, og gir man bittelitt så er det fort gjort å bli spist opp av klaging, krav om å hjelpe og (ofte urealistiske) forventninger om å stille opp. Min erfaring er derfor at når folk begynner å snakk om sykdom, hva som er fælt og alt de trenger, så er det best å holde avstand for at jeg ikke skal slite meg selv ut i prosessen. Jeg vet at det sliter meg ut å høre på klaging om sykdom, medisiner, nav, lege, jævla nav, sykdom, orker ikke, selvsentrert medlidenhet, manglende vilje til å ta tak selv og at alle andre er dritt, og da beskytter jeg min egen psyke med å verne meg fra det. I tillegg jobber jeg i helsevesenet og forholder meg til folk sykdom, reaksjoner på sykdom og klaging over sykdom hver dag på jobb, jeg er rett og slett "brukt opp" på dette når jeg har fri. Jeg forstår godt at det kan oppfattes slemt, men sånn er det faktisk, og akkurat det vet jeg at jeg ikke er alene om.

Så jeg tenker at hvis du ønsker venninnen din vondt, så er det kanskje greit å vurdere om dere skal være venner, og i så fall bør du si fra til henne hvorfor du tenker det er best å bryte kontakten. Men da har du også mistet en venn til de gøye tingene dere gjør sammen, og således er det noe å tenke på om dere skal være venner for alle situasjoner eller om du kan differensiere hvilke venner du bruker til hva. 

Anonymkode: 2404b...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg syns du virker utrolig bitter ts, og litt ondskapsfull som nærmest håper hun skal slite. Folk er god på ulike ting. Hvis du har andre venninner som har sendt deg melding regelmessig, du har vel en samboer du snakker med og har kontakt med helsepersonell, så skjønner jeg ikke hvorfor det er så viktig for deg at akkurat denne venninnen burde sendt deg melding hver dag når du hadde det rævva. I så fall burde du sagt i fra, enten tidlige eller nå, om hvordan du kjenner det. "Jeg hadde det dødstøft og du avfeide alt og stilte ikke opp, derfor er jeg usikker på om jeg orker å ha noe med deg å gjøre" kan jo sånn sett være en grei beskjed.

Men helt ærlig så kan jeg forstå venninnen litt. Jeg har flere venner som sliter med fysisk og/eller psykisk sykdom, og gir man bittelitt så er det fort gjort å bli spist opp av klaging, krav om å hjelpe og (ofte urealistiske) forventninger om å stille opp. Min erfaring er derfor at når folk begynner å snakk om sykdom, hva som er fælt og alt de trenger, så er det best å holde avstand for at jeg ikke skal slite meg selv ut i prosessen. Jeg vet at det sliter meg ut å høre på klaging om sykdom, medisiner, nav, lege, jævla nav, sykdom, orker ikke, selvsentrert medlidenhet, manglende vilje til å ta tak selv og at alle andre er dritt, og da beskytter jeg min egen psyke med å verne meg fra det. I tillegg jobber jeg i helsevesenet og forholder meg til folk sykdom, reaksjoner på sykdom og klaging over sykdom hver dag på jobb, jeg er rett og slett "brukt opp" på dette når jeg har fri. Jeg forstår godt at det kan oppfattes slemt, men sånn er det faktisk, og akkurat det vet jeg at jeg ikke er alene om.

Så jeg tenker at hvis du ønsker venninnen din vondt, så er det kanskje greit å vurdere om dere skal være venner, og i så fall bør du si fra til henne hvorfor du tenker det er best å bryte kontakten. Men da har du også mistet en venn til de gøye tingene dere gjør sammen, og således er det noe å tenke på om dere skal være venner for alle situasjoner eller om du kan differensiere hvilke venner du bruker til hva. 

Anonymkode: 2404b...9d4

Jeg vil gjerne snu den tilbake til deg. Hvorfor er du venn med mennesker som sliter deg ut? Hvorfor kutter du dem ikke ut eller er ærlig med dem om at det sliter deg ut? Er dere virkelig venner hvis du ikke kan si det til dem? 

Anonymkode: 03213...421

[Maggi2]

Jeg heier på venninnen din. Hun hjelper til med det hun er god på, og hun er positiv og "fantastisk" som du sier. Håper hun blir en kickass bra mor, så kan du sitte der og være skjult bitter mens du gnager på noe som skjedde for flere år siden, og som du ikke har guts til å ta opp med henne.

[AnonymBruker]

Shit, du kommer til å bli bitter når hun ikke får det like tøft som deg, TS.

Man skal være åpen om psykisk sykdom, men alle takler det ikke. Sier du at du er alvorlig deprimert ei uke etter fødsel hadde jeg ikke visst hva jeg skulle si eller gjøre. Hvordan i alle dager skulle hun visst at hun burde lagt mat på døra og gått? Og at du sier du står på kanten av stupet, det er jo mat for helsepersonell.

Om alle andre rundt deg støttet deg må du faktisk tåle at noen ikke takler sånne følelser og følelsesuttrykk.

Anonymkode: 9f208...247

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan i alle dager skulle hun visst at hun burde lagt mat på døra og gått?

Og dette handler kanskje ikke bare om uvitenhet om depresjon. Det er faktisk vanskelig å vite hvor mye spedbarnstiden koster, før man har fått barn selv. 

Jeg skjønte virkelig ikke at det å dusje i fred var en luksus i babybobla før jeg fikk barn selv 

Anonymkode: fd229...c82

[AnonymBruker]

Vi er forskjellige. Jeg har i åresvis vært venninnegjengens private psykolog, venn etter venn har lesset meg ned med sine depresjoner, selvmordstanker, angst og traumer. Jeg er nok en god lytter og har gitt støtte og råd og omsorg så godt jeg har kunnet. Så gikk jeg selv tom, nådde virkelig bunnen og fikk en dyp depresjon.  Jeg var helt alene, uten partner, og alenemor for et barn med ekstra behov. Så vondt og ensomt. Husker da en venninne i et lykkelig forhold med sitt første barn kom til meg for -beklager ordbruk- sutre om hvor tøft det var med baby. Og jeg kjente bare hvordan jeg ikke var mottakelig. Tenkte bare at hun med det nettverket, av støttende foreldre og en god partner burde kunne lesse dette på partner og ikke meg. Trakk meg unna denne venninna de neste årene. 
 

Har etter egen depresjon satt klarerere grenser for hvor mye jeg orker av andres problemer. Kanskje er det slik for din venninne også?

Anonymkode: ae1ca...55c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Da jeg fødte for noen år siden sviktet venninnen min totalt. Hun er en fantastisk jente og venninne, i medgangstider. Overpositiv, overblid. Har du det vanskelig skal hun alltid le det bort. «Det ordner seg! Du har jo verdens søteste baby» hjelper ikke midt i en dyp fødselsdepresjon. Som et eksempel. Hun spurte aldri hva hun kunne gjøre for meg, bare om når jeg skulle komme på besøk med babyen. Hun ringte en uke etter fødsel, og når jeg fortalte at jeg var dypt deprimert ble det stille. Jeg husker ikke engang når hun ga lyd fra seg igjen med unntak av Snapchat. Hun spurte aldri hvordan jeg hadde det igjen. 

Hun er typen som gjerne stiller opp på dugnad når du flytter, eller blir med halve landet rundt for å handle et eller annet på et eller annet spesielt sted. Fantastisk å ha. Til det kniper. Jeg er veldig glad i henne.

Nå er hun gravid, og jeg vet at hun kommer til å få totalsjokk når barnet kommer. Det faller meg naturlig å spørre hvordan hun virkelig har det og hva hun trenger. Bestille mat på døren, blomster etc. Men som en slags prinsippsak vurderer jeg å bare bli like stille. Fjolle det vanskelige bort hvis hun byr på. Selv om det faller meg totalt unaturlig. Jeg vil nesten at hun skal krasje skikkelig. 
 

Hva hadde dere gjort?

Anonymkode: 03213...421

For en syk tankegang - du ønsker henne vondt og skal hevne deg fordi hun sviktet en gang for flere år siden? Da burde du vel heller kuttet henne ut den gang? Men det var vel beleilig for deg å ha henne til å hjelpe til på dugnader og roadtrips etc i mellomtiden? 

Hvordan vet du at hun kommer til å få totalsjokk når barnet kommer? Mange av oss opplever at det å få baby er mye mindre stress enn vi trodde, fordi folk som deg har kommet med så mange skrekkhistorier. Mange av oss storkoste oss i barseltiden. Hvordan VET du at dette ikke gjelder din venninne?

Og hvorfor i all verden skulle du bestille mat på døren og blomster? 

Jeg hører stadig om folk som snakker om barseltiden som unntakstilstand, som ikke får laget seg mat etc, og jeg skjønner at det kan bli sånn om man er skikkelig uheldig og enten får en uvanlig krevende baby eller får fødselsdepresjon, men min baby var fornøyd så lenge den fikk være tett på kropp, så jeg bare knyttet den fast i et bæresjal og så kunne jeg gjøre alt annet enn å stå på hodet, og hormonene mine gjorde meg bare latterlig positiv til alt. Jeg er ikke alene om å ha hatt det sånn heller. 

Kutt ut venninnen din om du ikke klarer å gi slipp på bitterheten, men vit at det er kjempesært å vente flere år med å gjøre det.

Anonymkode: 81caa...0e0

[AnonymBruker]

Klart du skal være den gode venninna du selv ønsket du hadde hatt i henne da du trengte det. Og kanskje hjelpe henne indirekte å reflektere rundt hvordan hun bør reagere når noen forteller at de sliter. 

Anonymkode: 27475...23a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har faktisk aldri brukt henne som klagemur. Men hun har i en periode ringt meg nesten hver dag og brukt minst en time på å klage over samboeren sin. De hadde et års tid med ganske vanskelige greier og jeg lyttet, forstod, støttet og trøstet. Så jeg vil heller si at hun brukte meg som klagemur. Og den ene gangen jeg sa «du, det er så mørkt nå at jeg ikke vet hvordan jeg skal overleve» så avfeide hun meg. Ja, det sårer helt enormt. At venninnen jeg trodde var nær svikta meg når jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. 
 

ts

Anonymkode: 03213...421

Jeg forstår deg veldig godt, jeg. Det er et skjevt vennskap. Er du frisk nå? Kanskje du bør sette grenser for deg selv og stoppe henne fra å bruke deg slik. Og når babyen hennes kommer så ser du an hva du makter å stille opp med.

Folk her kaller deg bitter og smålig, men herregud altså! Venninnen din virker utrolig selvopptatt. Hun er en typisk "godværsvenn". Festlig når solen skinner og alt er greit, men fraværende når det røyner på. 

Anonymkode: da2f7...b22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vil gjerne snu den tilbake til deg. Hvorfor er du venn med mennesker som sliter deg ut? Hvorfor kutter du dem ikke ut eller er ærlig med dem om at det sliter deg ut? Er dere virkelig venner hvis du ikke kan si det til dem? 

Anonymkode: 03213...421

Fordi vennskap er ulike og alle venner trenger ikke fylle alle funksjoner i ett vennskap, det ser det ikke ut som om du forstår. 

Jeg kan fremdeles gjøre en felles hobby med Kathrine selv om jeg ikke orker timevis med klaging over nav og sykdom, eller hjelpe Heidi med å montere ett skap fra Ikea uten at det må bety at jeg skal være hobbypsykolog for alt hun sliter med, og jeg ekskluderer ikke Petter fra spillkveld med gjengen fordi det blir for mye for meg å høre på sykdomssnakk når han er lengst nede. Og hvor står det at jeg ikke er ærlig med dem? Jeg sier rett ut at "dette er ikke noe for meg, dette må du ta med profesjonelle". Eller at "nå har jeg fri, så beklager men dette må du snakke med noen andre om, for jeg er brukt opp for dagen". Ja man kan fint være venner uten å skulle snakke sammen om alt alltid, jeg tror du må endre litt syn på hva som er vennskap, og lære at vennskap kommer i mange ulike former. 

Anonymkode: 2404b...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og dette handler kanskje ikke bare om uvitenhet om depresjon. Det er faktisk vanskelig å vite hvor mye spedbarnstiden koster, før man har fått barn selv. 

Jeg skjønte virkelig ikke at det å dusje i fred var en luksus i babybobla før jeg fikk barn selv 

Anonymkode: fd229...c82

Det hadde jeg fått med meg før jeg fikk barn. Både det og at det ble veldig lite søvn osv. det er jo ingen som snakker om noe annet når man er gravid. Bor folk under en stein?

Anonymkode: 7c5e4...f29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Fødselsdepresjon er mer enn en venninne kan fikse. Det må du snakke med helsepersonell om.

Det virker nesten som om du ikke har bearbeidet dette siden du går rundt og håper at hun skal gå gjennom det samme.

Anonymkode: f5444...714

Okei, da jeg gikk til legen med depresjon fikk jeg bare antidepressiva kasta etter meg og beskjed om at "den type depresjon fikser vi med medisiner. Da har ikke samtaler noe for seg - det virker ikke" 

Og la oss si at ts dro til legen og ikke fikk den hjelpen hun ønsket? Klart det ikke er bearbeidet ordentlig da.. 

Anonymkode: 9336d...2c7

[mereo]

Helt ærlig ville jeg heller stilt meg selv spørsmålet om du ønsker vennskapet i sin helhet eller ikke? 

Hun taklet kanskje ikke situasjonen bra, men sånn er noen mennesker. Men å ønske henne vondt, så du kan få «hevn» er mer smålig enn noe annet.

Å forvente at noen skal stille på døra med mat til nybakt mor er så som så, hadde du utrykk at dette var noe du hadde satt pris på? For mange utrykker det motsatte. Det er ikke så lett å vite hvordan man skal forholde seg til nybakte foreldre, for det er like mange foreldre som det er ønsker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår deg veldig godt, jeg. Det er et skjevt vennskap. Er du frisk nå? Kanskje du bør sette grenser for deg selv og stoppe henne fra å bruke deg slik. Og når babyen hennes kommer så ser du an hva du makter å stille opp med.

Folk her kaller deg bitter og smålig, men herregud altså! Venninnen din virker utrolig selvopptatt. Hun er en typisk "godværsvenn". Festlig når solen skinner og alt er greit, men fraværende når det røyner på. 

Anonymkode: da2f7...b22

Veldig godværsvenn. Når det er noe å feire er hun der. Utvilsomt. Og nå når jeg for første gang gikk gjennom noe vanskelig sviktet hun. Mens jeg har vært der gjennom flere kriser hun har hatt. Ja, jeg er kanskje bitter. Jeg er skuffa og lei meg. Jeg er glad i henne, og trodde jeg kunne regne med henne slik hun har kunnet regne med meg. Jeg var der når forholdet hennes rakna. Jeg var der når hun putta det sammen igjen. Jeg har vært i telefonen i timesvis mens hun sutrer over jobben, familien, den andre vennegjengen og kjæresten. Jeg møtte opp i utdrikningslaget hennes, midt i fødselsdepresjonen. Jeg møtte opp i bryllupet. Jeg har vært der! Uansett hva det har kosta! 
 

Det må være innafor å være såra når hun svikta meg? Det er kanskje smålig av meg å ønske at hun kjenner litt på hvordan det var. Å få barn er ikke enkelt for noen, og med den virkelighetsoppfatningen hun har kommer det til å komme som et sjokk.
 

og for alle de som mener jeg enten må ta det opp eller glemme det: hun funker ikke sånn. Hun kommer til å le det bort og kalle meg dramatisk. 

Anonymkode: 03213...421

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Det hadde jeg fått med meg før jeg fikk barn. Både det og at det ble veldig lite søvn osv. det er jo ingen som snakker om noe annet når man er gravid. Bor folk under en stein?

Anonymkode: 7c5e4...f29

Hun vet. Alle rundt henne, alle venninner, familie etc har fått små barn de siste årene. 

Anonymkode: 03213...421

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg TS. Jeg har det på samme måte med noen av mine venninner. Jeg ønsker de egentlig ikke vondt, det handler ikke om det. Det handler om et inderlig ønske om at de skal kunne forstå hva jeg gikk igjennom i graviditeten og etter fødsel (hadde HG og så fødselsdepresjon). Den forståelsen som fortsatt mangler, den frykten jeg satt med, og den utrolig ensomme følelsen av at de sviktet og forlot meg da jeg trengte de aller mest. At de skal kunne, for en kort stund, føle på noen av de samme tingene for å kunne forstå meg. Kanskje få en unnskyldning for de tingene de sa og gjorde i en situasjon der jeg var ekstra sårbar. 

Jeg har fått hjelp med disse tankene. Hevntanker. De er mer normale enn du skulle tro (eller som det virker som her). Likevel så er det aller best å gi slipp, evt. ta det opp med din venninne, ansikt til ansikt hvor hun ikke kan stikke av. Fortell henne at dette såret deg skikkelig, og du har tenkt masse på det i ettertid. Hvis hun prøver å fjase det bort, så si fra at dette er en viktig ting for deg, og det er fint om hun gidder å ta deg seriøst. "Arrester" henne på oppførselen. Også gå videre. Vær den venninna du skulle ønske hun hadde vært, hev deg over det som har skjedd. 

Selv måtte jeg si til venninner som nå begynner å bli gravide at jeg beklager, jeg ønsker å være der, men jeg klarer ikke å ta glede i graviditeten fordi det minner meg om alt jeg selv gikk glipp av som gravid, og det er vondt. Jeg kan stille opp på andre måter, og heldigvis begynner noen av tankene om hevn å gå over, men det har tatt lang tid. 

Anonymkode: e8d5c...31f