Tidsklemma...

[Gjest Gjest_Frua_*]

Man kan jo kalle det hva som helst.....

Men. Jeg er nylig begynt å jobbe igjen etter barn nr 2. Vi har barna i to forskjellige barnehager, vi har begge krevende jobber (dvs. 100% +), de fleste helger inneholder et eller annet arrangert. Jeg kjenner at vi er i ferd med å kjøre oss selv inn på et spor som ikke er bra. Mannen min og jeg gjør ingenting lenger alene han og jeg. Joda, vihar barnevakt til ting, men det er alltid fordi den andre ikke kan eller at vi skal i selskap sammen. Hyggelig det, men det er ikke parforhold tid.

Er det noen som har noen forslag? Noen som har lykkes med en fast kveld i uka til partid el.l?

[Gjest Violetta]

Ja. Innse at dere nå har barn og at dere må prioritere annerledes. Kanskje kan en av dere korte ned på arbeidstiden i en periode? Man har rett på ulønnet omsorgpermisjon en stund mens barna er små, er usikker på hvor lenge.

Må nødvendigvis alle helger gå med til disse arrangementene dere er med på?

[Gjest Gjest_Frua_*]

Ja, det der med deltid er jo en het potet. Mannen min er nemlig veldig interessert i at jeg skal jobbe deltid. Men jeg blir så forbannet over at det absolutt skal være meg som skal gjøre det???? Vi har begge karrierejobber, dvs. han har allerede rukket å gjøre det, jeg er på vei oppover. Hvorfor kan ikke han traope ned en peiode da? Jeg vet at i min jobb, så vil redusert arbeidstid, som jeg riktignok har krav på, bety det samme som å melde seg ut. Da kan jeg like godt finne noe annet. Mulig au pair er et alternativ.

Ja, jeg skulle gjerne kuttet ned på helgeting. Det er ikke mine greier stort sett, men jeg får liksom ikke gubben til å se at han også må kutte ned noe. Alle ting er liksom like viktige isolert sett. Og alt går jo. Det er bare det at vi blir slitne, sure og ikke gjøre noe sammen alene lenger.

Jeg ser jo at vi ikke kan fortsette sånn som vi gjør nå. Vet bare ikke helt hva som er vår løsning.

[Gjest Violetta]

Hvem som evt. skal trappe ned er det jo bare dere to som kan bli enige om, fordi det er dere det hele handler om. Det jeg synes er viktig er at barna er små så kort tid, og barna våre er jo tross alt viktigere enn jobben i hvert fall, er de ikke?

Jeg mener ikke å gi dere dårlig samvittighet, jeg synes bare det er så viktig for barna å ha sine foreldre hos seg når de er små.

[marta]

Hvem som evt. skal trappe ned er det jo bare dere to som kan bli enige om, fordi det er dere det hele handler om. Det jeg synes er viktig er at barna er små så kort tid, og barna våre er jo tross alt viktigere enn jobben i hvert fall, er de ikke?

Jeg mener ikke å gi dere dårlig samvittighet, jeg synes bare det er så viktig for barna å ha sine foreldre hos seg når de er små.

←

[Gjest Gjest]

Dere må vel finne ut hva som er viktigst da: Å jobbe mest mulig eller å ha mer tid med barna og hverandre! I de fleste jobber er det slik at man kan jobbe seg ihjel og at man kommer lengre hvis man jobber mye. Allikevel tenker jeg at man faktisk har valgt å få familie og at man bør tenke gjennom hva man prioriterer. Slik jeg ser det er det svært få som ser tilbake på livet sitt og tenker "uff, jeg skulle jobbet mye mer"...tror det er desto flere som angrer på at de ikke hadde mer tid med barna sine eller hverandre. Det betyr så fint lite å ha en god jobb dersom forholdet går til helvete! Joda, au pair kan nok være fint det, men etter å ha jobbet som det selv et år må jeg si at det aldri blir noen løsning for meg...jeg vil ikke ha barn som heller går til au pairen enn til meg når de har mareritt om natta! Mulig jeg virker helt urimelig her, men jeg tror faktisk man må innse at man ikke alltid kan ha tid til både mye jobbing, familie, venner etc.

Når dette er sagt, så er jeg enig med deg i at det ikke bør være en selvfølge at det er du som evt. jobber deltid!

[Gjest StoreSky]

PRIORITERING!

Kort utfra det du har skrevet:

-begge jobbe vanlig 100% (ikke overtid)

-kutte ned på "helgeaktivitetene", møter etc.

-BEGGE må gi/ta...

-kansje et av barna kan være med venner hjem innimellom? da blir de hentet i barnehagen av vennens foreldre og man kan hente barnet f.eks etter barneTV.

-handle en gang i uka, vaskedag en gang i uka. (istede for små handling/skippertak)

[Far til 2]

Jeg leste et stykke i et blad for noen dager siden hvor en mor "beklaget seg" over tidsklemma. Barna var noe større og skulle altid kjøres på div aktiviteter. Foreldrene var skilt, men bodde i nærheten av hverandre.

Foreldrene praktiserte felles omsorg og måtte hente/bringe til/fra skole og fritidsaktiviteter. En dag oppdaget plutselig mor at hun faktisk hadde en del "kvalitetstid" sammen med barna. Det var når de satt i bilen og kjørte fra sted til sted. Da hadde de plutselig tid til å snakke sammen. Da kunne de fortelle hva de hadde opplevd på skolen eller mens de var på aktiviteter. Da hadde hun tid til å lytte uten forstyrrelser. Og hun følte seg plutselig litt mer lykkelig over at hun fikk denne tiden med barna. Barnas far bodde i umiddelbar nærhet av skolen og fikk aldri like mye "bil-tid" sammen med barna for å prate sammen.

Kansje "lykken" likevel er oppnålig med enkle midler. Kansje deler av denne "voksentiden" kan erstattes med god kommunikasjon mellom foreldrene.

Undersøkelser viser at kvinner går ut av samliv oftere enn menn fordi de mener forholdet ikke fungerer. Men kansje er det enkelte som ikke griper de mulighetene som ligger åpne ?

Endret 3. oktober 2005 av Far til 2

[Belit]

Jeg tror mye av svaret ligger i å senke forventningene. Det går bare ikke å være kjærester på samme måte etter barn som før barn, man må bare sette pris på det i den nye situasjonen som er fint. Vi prøver å gjøre mest mulig ut av de få timene vi har sammen på kveldstid etter at snuppa har lagt seg, og vi har jo kvalitetstid i tosomhet når vi elsker, da

Enig i at hvis aktiviteter og arbeidstid skal nedprioriteres er det viktig at BEGGE gir noe - og som du helt riktig påpeker: Hvorfor i huleste er det KONA som nødvendigvis skal gå på deltid for at dette skal fungere??!

[Gjest Turi]

Sånn var jeg også. Ja, jeg sier VAR. Jeg har alltid vært karrierebevisst og på vei oppover. Jeg må innrømme at jeg er så heldig at da jeg fikk mitt første barn, var jeg kommet så langt karrieremessig at jeg kunne si til meg selv "så langt ville jeg og så langt er jeg kommet. Om jeg ikke kommer lenger er det greit". Og jeg kutter ned til 100% nå som snuppa er liten. Det er faktisk deilig, og jeg ser at tiden med henne er vesentlig mer verdifull enn tiden på jobb. På jobben er jeg forøvrig blitt uhyre mer effektiv, da det forventes at jeg gjør like mye nå som før, da jeg jobbet 130%. Hvor vil jeg med dette?

Jeg syns ikke det er så ille om kvinnen trapper ned.

Jeg syns selvsagt ikke det er ille om mannen trapper ned heller.

MEN av og til føles det som om kvinner har en likestillingsgreie på at det IHVERTFALL ikke skal være DE som trapper ned. Og da tenker jeg: For EN mann og EN kvinne, som forholdet består av, kan det aldri bli likestilt om ikke begge trapper ned. Det er ikke enklere for mannen å trappe ned enn for kvinnen. Det er ikke enklere for kvinnen å trappe ned enn for mannen heller, dog er det nok noe mer akseptert av samfunnet totalt.

Poenget må være å se på totalen. Hvem ønsker hva mest/minst? Hvem egner seg hvor mest/minst? Hvem prioriterer hvordan?

Jeg er heldig og har en mann som har trappet ned pga barna sine. Men han forventer at jeg også gjør det, det er ikke akseptabelt for ham å ha hovedansvar mens jeg jobber. Og det syns jeg er fint, for barna trenger begge foreldrene der.

Kan dere ikke sette av 10 år til barna? 10 år med "bare" 100% jobbing?

Om dere velger au pair fordi dere ikke har tid til barna og skal jobbe mer enn 8 timers dager, syns jeg (au da - sårer sikkert mange) ikke dere burde fått barn på dette tidspunktet.

Voksentid eksisterer lite når man har små barn. De fleste vet det, sliter seg gjennom det, og gleder seg over bedre dager og til bedre tider. En voksendag i uka er helt utopi for meg. Og masse voksenaktiviteter i helgene er helt utenkelig - da vil jeg ha all tid med barna. Av og til - selvsagt! Men ofte? Nei!!

[philippa starck]

Been there, done that...

Da jeg gikk ut igjen i jobb etter permisjonen var det i en jobb som krevde meg 120%. Trening måtte det jo også bli tid til, i tillegg til at jeg drev et lite firma på kveldstid. Mannen hadde også en jobb som krevde mye, og helgene våre gikk med, også til jobbing. Til slutt følte vi at vi bare hadde søndagene for oss selv.

Vi måtte rett og slett bare sette oss ned og finne ut av det - det var jo ikke sånn vi hadde tenkt at det skulle bli å få barn!? Og ettersom jeg etterhvert også mistrivdes i min jobb, og i tillegg kunne jobbe litt med firmaet mitt, så ble det til at jeg sa opp min jobb. For meg var ikke det noen likestillingsgreie i det hele tatt, det var naturlig at det ble meg som ble hjemme. Nå har jeg vært hjemme i et år, og vi kjenner begge på at det skal bli godt for meg å begynne å jobbe igjen. Driver og søker jobber, og regner med at jeg er i jobb til jul. Men denne pausen har vi hatt så utrolig godt av! Det å sette seg ned og GJØRE noe før man brenner seg helt ut er viktig. Små barn har vi bare èn gang, og i vår verden var det viktig å ta vare på den tiden.

Når det er sagt, så trodde jeg ALDRI det var jeg som skulle være hjemmeværende i et år!! Jeg har hele tiden vært opptatt av jobb og karriere, og her sitter jeg...husmoren....! Ting forandrer seg når man blir mor, gitt!

[Gjest [email protected]]

Vi har 3 barn mellom 1 og 6 år, og begge to ansvarsfulle jobber og ganske lang reisevei til jobben. Men vi har det en kjempefin ordning:

Vi har praktikant som bringer 1 på skole og 1 i barnehage og passer minstemann resten av dagen (han får gå i åpen barnehage og i svømmehallen og har det topp!). Slik få vi begge to begynt tidlig på jobben, og slutter ca. kl. 15 (med noen unntak da). Vi henter i barnehage og på SFO, er alle er sammen hjemme fra kl. 16. Så har vi tiden sammen med barna til de legger seg. En dag i uka har jeg fri eller jobber hjemme ved behov, og legger dermed alle "fikse-og-ordne-ting" til denne dagen, dvs. foreldresamtaler, tannlegebesøk, helsestasjonen mm. Helgene er vi sammen med barna.

Og vet du: Vi har innsett at vi ikke kan gjøre masse ting ved siden av jobb og tre barn. Vi trener av og til etter at barna har lagt seg, men alt annet har vi kuttet ut. Og det er veldig fint! Vi må jo også stå opp 5 eller halv 6 for å få begynt tidlig på jobb, så vi har ikke lyst til å gå ut og spise kl. 9 om kvelden. Og voksen-tid? Vi er jo mer sammen enn de fleste andre par, og det går an å ha det hyggelig selv om barna er der...(de legger seg jo kl. 20).