Bitter, gravid og mannevond

[AnonymBruker]

Ok. Dette framstår sikkert som utakknemlig, bittert og forfengelig. Men det bryr jeg meg fint lite om. Og det er nok akkurat disse tingene jeg er om dagen. Men Kanskje noen kan kjenne seg igjen i dette? 
 

jeg er gravid og hater det. Helt ok i seg selv med disse gravidplagene som følger med. Men jeg hater virkelig forandringen som skjer kroppslig og syntes det er j… urettferdig at ikke mannen får noen av disse konsekvensene. Smålig? Ja, sikkert. 
Jeg er også livredd for eventuelle forandringer som blir slik for alltid! 
 

Som for eksempel: ingen klær passer, og jeg føler meg stygg og utilpass i kroppen. Jeg vil ha tilbake midjen og kunne føle meg fin igjen. Jeg er livredd for å eventuelt få strekkmerker - og ja! Jeg vet at flere syntes dette er pent og at man skal bære det med stolthet. Jeg gjør absolutt ingenting av at andre har det, men jeg vil virkelig ikke ha det selv.
Er også livredd for at føttene mine skal vokse mer og bli slik for alltid. Jeg har store føtter i utgangspunktet og vil få mannebein etter dette er ferdig. 
 

en annen ting er huden som strekkes! Det gjør meg slettes ingenting å gå opp i vekt, for det kan jeg trene og jobbe meg til å forandre tilbake. Men huden som plutselig henger på magen og pupper som er som tomme ballonger er vanskelig å trene eller gjøre noe med. 
 

alle disse tingene som gjør kroppen etter min mening mindre pen. Syntes jeg er fryktelig urettferdig. 
 

Så kommer andre «småting» på siden: som for eksempel at mannen kan drikke pils, kose seg og trene i denne tiden. I tillegg til å få et barn «gratis», men ikke en eneste kroppslig eller (kanskje ikke) mental påkjenning av det. Mens humøret mitt er blitt helt forferdelig preget. Og jeg Er faktisk bitter for at jeg må «ofre» vin, kropp og humør. 
 

jeg er også bitter for at alt dette føles ut som noe man bare skal finne seg i. Og være glad for. Denne bitterheten har også spredd seg til tanker om urettferdighet etter fødsel. Kvinnen må gå med smerter, kanskje fødselsskader for resten av livet og lite søvn uten noe form for sympati. Mens mannen får skryt og ros for hver minste lille ting. Og er «flink» hvis han har stoppet å drikke noen måneder før termin. Eller har tatt en av 365 våkenetter. 

Kvinnen får hatblikk hvis hun tar seg et kvart glass vin noen måneder etter fødsel. Mens mannen får beskjed om å Kose seg og blir mast på en ekstra øl - for det må han jo såklart få i denne nye slitsomme livsforandringen, dessuten kan den nybakte moren være sjåfør. Hun er jo helt uansvarlig om hun skulle ønsket seg et halvt glass vin.  
 

Ja, jeg er glad for barnet. Men jeg kunne klart meg fint uten et forvirrende negativt og ustabilt humør, en ødelagt kropp og et samfunn rundt som syntes at man skal syntes at dette er helt topp. Og ikke klage. Jeg er også bitter på menn som vil ha barn, men slipper alle konsekvensene og hele «jobben» rundt det å Få barn. I tillegg til hele mammapolitiet som kritiserer mødre som gjør 400 ganger så mye som mannen, og hever mennene oppi skyene for hver eneste småting de gjør en gang i blant. 
 

og når jeg tenker meg om, så vet jeg at ikke mannen er skyld i dette. Så det er vel strengt tatt samfunnet jeg er sint på, som behandler kvinner og menn så annerledes (urettferdig) 
 

 

Anonymkode: 9f085...0e0

[AnonymBruker]

Hvem er alle disse som roser mannen din så forferdelig og hakker på deg? Jeg hadde irettesatt familie om de oppførte seg slik.

Anonymkode: 6d5d9...488

[AnonymBruker]

Kunne ikke vært mer enig, TS!

Anonymkode: 40fc1...f40

[AnonymBruker]

100% enig!

Anonymkode: 91b12...e89

[AnonymBruker]

Ja, men så er det nå en gang slik at det er du som får privilegiet av å bli mamma. Noe mannen din aldri kommer til å få ta del i på samme måte. Det er du og babyen som kommer til å være tette i starten, mens mannen fortvilt står og ser på og lurer på hvordan han kan bidra, du er barnets første hjem.

Anonymkode: 80d78...dab

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

 

og når jeg tenker meg om, så vet jeg at ikke mannen er skyld i dette. Så det er vel strengt tatt samfunnet jeg er sint på, som behandler kvinner og menn så annerledes (urettferdig) 
 

 

Anonymkode: 9f085...0e0

100% enig.

 

Anonymkode: 7a5bb...154

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, men så er det nå en gang slik at det er du som får privilegiet av å bli mamma. Noe mannen din aldri kommer til å få ta del i på samme måte. Det er du og babyen som kommer til å være tette i starten, mens mannen fortvilt står og ser på og lurer på hvordan han kan bidra, du er barnets første hjem.

Anonymkode: 80d78...dab

🙄 Nei, han får privilegiet av å bli far. En bedre deal spør du meg. 

Anonymkode: afdc4...43d

[AnonymBruker]

Sånn er det! Jeg har gått gravid tre ganger, og har lidd meg gjennom. Null forståelse eller respekt for mine offer  

Jeg elsker ungene mine, og de er absolutt verdt både strekkmerkene, løshuden og noen ekstra kilo, men de føltes ikke verdt det når de lå i magen.

Nå er alle skolebarn, og livet kommer tilbake til meg igjen - det er helt nydelig!

småbarnslivet var aldri for meg, gitt  

Anonymkode: 1669a...56a

[Gjest HarryDotter]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ok. Dette framstår sikkert som utakknemlig, bittert og forfengelig. Men det bryr jeg meg fint lite om. Og det er nok akkurat disse tingene jeg er om dagen. Men Kanskje noen kan kjenne seg igjen i dette? 
 

jeg er gravid og hater det. Helt ok i seg selv med disse gravidplagene som følger med. Men jeg hater virkelig forandringen som skjer kroppslig og syntes det er j… urettferdig at ikke mannen får noen av disse konsekvensene. Smålig? Ja, sikkert. 
Jeg er også livredd for eventuelle forandringer som blir slik for alltid! 
 

Som for eksempel: ingen klær passer, og jeg føler meg stygg og utilpass i kroppen. Jeg vil ha tilbake midjen og kunne føle meg fin igjen. Jeg er livredd for å eventuelt få strekkmerker - og ja! Jeg vet at flere syntes dette er pent og at man skal bære det med stolthet. Jeg gjør absolutt ingenting av at andre har det, men jeg vil virkelig ikke ha det selv.
Er også livredd for at føttene mine skal vokse mer og bli slik for alltid. Jeg har store føtter i utgangspunktet og vil få mannebein etter dette er ferdig. 
 

en annen ting er huden som strekkes! Det gjør meg slettes ingenting å gå opp i vekt, for det kan jeg trene og jobbe meg til å forandre tilbake. Men huden som plutselig henger på magen og pupper som er som tomme ballonger er vanskelig å trene eller gjøre noe med. 
 

alle disse tingene som gjør kroppen etter min mening mindre pen. Syntes jeg er fryktelig urettferdig. 
 

Så kommer andre «småting» på siden: som for eksempel at mannen kan drikke pils, kose seg og trene i denne tiden. I tillegg til å få et barn «gratis», men ikke en eneste kroppslig eller (kanskje ikke) mental påkjenning av det. Mens humøret mitt er blitt helt forferdelig preget. Og jeg Er faktisk bitter for at jeg må «ofre» vin, kropp og humør. 
 

jeg er også bitter for at alt dette føles ut som noe man bare skal finne seg i. Og være glad for. Denne bitterheten har også spredd seg til tanker om urettferdighet etter fødsel. Kvinnen må gå med smerter, kanskje fødselsskader for resten av livet og lite søvn uten noe form for sympati. Mens mannen får skryt og ros for hver minste lille ting. Og er «flink» hvis han har stoppet å drikke noen måneder før termin. Eller har tatt en av 365 våkenetter. 

Kvinnen får hatblikk hvis hun tar seg et kvart glass vin noen måneder etter fødsel. Mens mannen får beskjed om å Kose seg og blir mast på en ekstra øl - for det må han jo såklart få i denne nye slitsomme livsforandringen, dessuten kan den nybakte moren være sjåfør. Hun er jo helt uansvarlig om hun skulle ønsket seg et halvt glass vin.  
 

Ja, jeg er glad for barnet. Men jeg kunne klart meg fint uten et forvirrende negativt og ustabilt humør, en ødelagt kropp og et samfunn rundt som syntes at man skal syntes at dette er helt topp. Og ikke klage. Jeg er også bitter på menn som vil ha barn, men slipper alle konsekvensene og hele «jobben» rundt det å Få barn. I tillegg til hele mammapolitiet som kritiserer mødre som gjør 400 ganger så mye som mannen, og hever mennene oppi skyene for hver eneste småting de gjør en gang i blant. 
 

og når jeg tenker meg om, så vet jeg at ikke mannen er skyld i dette. Så det er vel strengt tatt samfunnet jeg er sint på, som behandler kvinner og menn så annerledes (urettferdig) 
 

 

Anonymkode: 9f085...0e0

Hvorfor i huleste ble du gravid i utgangspunktet?!?

[AnonymBruker]

Enig med deg. Det er et offer, for noen føles det større enn for andre. Risikerer liv og helse for et felles gode. Jada, svært få dør av det i Norge men risikoen er der, den får man aldri fjernet helt. Helse derimot, det er mange som sliter med senplager og det er ikke alltid hjelp å få. Og de kosmetiske endringene, nei de må man bare lære seg å leve med. Samtidig forventes det at man skal sprette tilbake i form, ellers heter det at man har "latt seg selv forfalle".

Er selv heldig med en mann som tar mye av arbeidet og det har han gjort siden fødselen, bortsett fra amming selvfølgelig og mesteparten av nattevåk første 6mnd. Men det fins jo mange tufser av noen mannfolk som knapt er borti ungen og tror at sexlivet skal være som før etter 6 uker.

Anonymkode: 8d31b...a54

[AnonymBruker]

HarryDotter skrev (38 minutter siden):

Hvorfor i huleste ble du gravid i utgangspunktet?!?

Fordi noen må ta en for laget? Ellers blir det ikke noe barn.

Anonymkode: 8d31b...a54

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, men så er det nå en gang slik at det er du som får privilegiet av å bli mamma. Noe mannen din aldri kommer til å få ta del i på samme måte. Det er du og babyen som kommer til å være tette i starten, mens mannen fortvilt står og ser på og lurer på hvordan han kan bidra, du er barnets første hjem.

Anonymkode: 80d78...dab

Haha, du har ikke barn har du?
Her tok det 2 dager før pappa var babyenes favorittperson, og det har han vært siden. Jeg ammet, han rapet, koste med dem, de sov på brystet hans hele dagen, og så fikk jeg dem tilbake innimellom for å skifte bleie (men han tok minst like mange bleieskift).

 

Anonymkode: 62381...9ea

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt, det er et offer. Men akkurat det med at vindrikking og amming er så tabu, tror jeg ikke du skal bekymre deg for. Jeg er i barselgruppe med 15 stykk, veldig forskjellige mennesker, og alle er enige om at man kan drikke vin etter fødsel (takk til NRKs "Folkeopplysningen" for det!). Ingen andre jeg kjenner rynker på nesa av det heller. Nå vet jeg ikke om du bare antar noe om din egen omgangskrets, eller de faktisk har uttrykt dette, men min er faring er altså at vodt forskjellige mennesker er ganske enig i at man fortjener vin etter fødsel. Så her kan du heller prøve å glede deg til ditt første vinglass! Det er da noe oppi all frustrasjonen?

Anonymkode: a01fe...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

🙄 Nei, han får privilegiet av å bli far. En bedre deal spør du meg. 

Anonymkode: afdc4...43d

...ikke om dere blir separert

Anonymkode: 80d78...dab

[AnonymBruker]

HarryDotter skrev (7 timer siden):

Hvorfor i huleste ble du gravid i utgangspunktet?!?

Det enkle svaret er: Fordi barnefaren ikke kunne bli gravid. 
 

det litt lengre: det må vel være lov å ikke ønske seg eller trives med alle kroppslige og psykiske påkjenninger man kan få av å bringe et barn til verden. Uten at det dermed er gitt at man ikke ønsker eller kommer til å elske barnet i seg selv?

hvis du som mann kunne valgt: 
Vil du ha strekkmerker eller ikke?

Vil du ha et ustabilt og særdeles dårlig humør i 9 måneder +- eller ikke?

Vil du frivillig stoppe å drikke i ett års tid eller ikke?  (Gitt at dette er noe du verdsetter)

eller vil du gå opp 10-20 kg eller ikke? 

vil du få smerter i penis og muligens også ødelagt hele kontrollen på å holde deg fra å tisse på deg? Eller ikke? 

Kunne fortsatt denne listen evig. 
 

så tror jeg du helst hadde foretrukket: «eller ikke». 
 

jeg velger å få barnet, men det betyr slettes ikke at jeg gledelig tar imot alt der overstående. 
 

mvh. Ts

Anonymkode: 9f085...0e0

[AnonymBruker]

Mine føtter er akkurat samme størrelse som de var før jeg var gravid, størrelse 35-36. Jeg fikk ikke et eneste strekkmerke på kroppen, ikke engang på magen. Puppene mine var veldig små i utgangspunktet, men jeg greide ammingen helt fint. De gikk tilbake til utgangspunktet da ammingen var ferdig, ikke noe tomme slasker. Bare små som før.

Ikke la jeg på meg nevneverdig heller. Kiloene forsvant en etter en i månedene etter fødsel, pga amming. Etter 8 mnd veide jeg akkurat det samme (nøyaktig på kiloen) som jeg gjorde før jeg ble gravid. Helt uten trening eller anstrengelser.

Det kan hende du opplever det samme. Det vet du ikke ennå.

Mange klarer en graviditet helt fint og blir som før etterpå. Du kan være en av dem, så du svartmaler egentlig alt veldig, før du kjenner fasiten. Opp med humøret! 👌 😁

 

Anonymkode: 9eb32...4cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg skjønner deg godt, det er et offer. Men akkurat det med at vindrikking og amming er så tabu, tror jeg ikke du skal bekymre deg for. Jeg er i barselgruppe med 15 stykk, veldig forskjellige mennesker, og alle er enige om at man kan drikke vin etter fødsel (takk til NRKs "Folkeopplysningen" for det!). Ingen andre jeg kjenner rynker på nesa av det heller. Nå vet jeg ikke om du bare antar noe om din egen omgangskrets, eller de faktisk har uttrykt dette, men min er faring er altså at vodt forskjellige mennesker er ganske enig i at man fortjener vin etter fødsel. Så her kan du heller prøve å glede deg til ditt første vinglass! Det er da noe oppi all frustrasjonen?

Anonymkode: a01fe...ad1

Jo det kan jeg absolutt.
Og dette innlegget er skrevet i et frustrasjonsøyeblikk. så tankene mine er heldigvis ikke så på kanten hver dag.  Men noen av disse tingene er jeg tidvis frustrert over. Og sikkert litt bitter over hvor ofte jeg opplever at menn har det enklere enn kvinner. 
 

Jeg har eksempelvis dessverre ved flere anledninger blitt «hoppet over» hvis det tilbys en alkoholenhet ettersom det antas at jeg skal kjøre. (Ikke som gravid, da drikker jeg såklart ingenting, men som småbarnsmor) 
det er ikke et problem i seg selv, men jeg opplever ganske mange subtile signaler, der det antas at kvinnen skal avstå alt mulig og være den ansvarlige. Eller tas som en selvfølge at hun skal være hjemme med barn etc.  mens mannen «må jo få lov til å kose seg» eller har jobbet en nattevakt og må få ro, mens kvinnen har vært våken hver natt ett halvt år. Og får nærmest ingen forståelse. 
dette er bare eksempler på ting jeg opplever som urettferdig i samfunnet. 
 

mvh. Ts 
 

Anonymkode: 9f085...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ok. Dette framstår sikkert som utakknemlig, bittert og forfengelig. Men det bryr jeg meg fint lite om. Og det er nok akkurat disse tingene jeg er om dagen. Men Kanskje noen kan kjenne seg igjen i dette? 
 

jeg er gravid og hater det. Helt ok i seg selv med disse gravidplagene som følger med. Men jeg hater virkelig forandringen som skjer kroppslig og syntes det er j… urettferdig at ikke mannen får noen av disse konsekvensene. Smålig? Ja, sikkert. 
Jeg er også livredd for eventuelle forandringer som blir slik for alltid! 
 

Som for eksempel: ingen klær passer, og jeg føler meg stygg og utilpass i kroppen. Jeg vil ha tilbake midjen og kunne føle meg fin igjen. Jeg er livredd for å eventuelt få strekkmerker - og ja! Jeg vet at flere syntes dette er pent og at man skal bære det med stolthet. Jeg gjør absolutt ingenting av at andre har det, men jeg vil virkelig ikke ha det selv.
Er også livredd for at føttene mine skal vokse mer og bli slik for alltid. Jeg har store føtter i utgangspunktet og vil få mannebein etter dette er ferdig. 
 

en annen ting er huden som strekkes! Det gjør meg slettes ingenting å gå opp i vekt, for det kan jeg trene og jobbe meg til å forandre tilbake. Men huden som plutselig henger på magen og pupper som er som tomme ballonger er vanskelig å trene eller gjøre noe med. 
 

alle disse tingene som gjør kroppen etter min mening mindre pen. Syntes jeg er fryktelig urettferdig. 
 

Så kommer andre «småting» på siden: som for eksempel at mannen kan drikke pils, kose seg og trene i denne tiden. I tillegg til å få et barn «gratis», men ikke en eneste kroppslig eller (kanskje ikke) mental påkjenning av det. Mens humøret mitt er blitt helt forferdelig preget. Og jeg Er faktisk bitter for at jeg må «ofre» vin, kropp og humør. 
 

jeg er også bitter for at alt dette føles ut som noe man bare skal finne seg i. Og være glad for. Denne bitterheten har også spredd seg til tanker om urettferdighet etter fødsel. Kvinnen må gå med smerter, kanskje fødselsskader for resten av livet og lite søvn uten noe form for sympati. Mens mannen får skryt og ros for hver minste lille ting. Og er «flink» hvis han har stoppet å drikke noen måneder før termin. Eller har tatt en av 365 våkenetter. 

Kvinnen får hatblikk hvis hun tar seg et kvart glass vin noen måneder etter fødsel. Mens mannen får beskjed om å Kose seg og blir mast på en ekstra øl - for det må han jo såklart få i denne nye slitsomme livsforandringen, dessuten kan den nybakte moren være sjåfør. Hun er jo helt uansvarlig om hun skulle ønsket seg et halvt glass vin.  
 

Ja, jeg er glad for barnet. Men jeg kunne klart meg fint uten et forvirrende negativt og ustabilt humør, en ødelagt kropp og et samfunn rundt som syntes at man skal syntes at dette er helt topp. Og ikke klage. Jeg er også bitter på menn som vil ha barn, men slipper alle konsekvensene og hele «jobben» rundt det å Få barn. I tillegg til hele mammapolitiet som kritiserer mødre som gjør 400 ganger så mye som mannen, og hever mennene oppi skyene for hver eneste småting de gjør en gang i blant. 
 

og når jeg tenker meg om, så vet jeg at ikke mannen er skyld i dette. Så det er vel strengt tatt samfunnet jeg er sint på, som behandler kvinner og menn så annerledes (urettferdig) 
 

 

Anonymkode: 9f085...0e0

Gravid hormoner. Og de bekjempes best med å endre litt fokus... 

Anonymkode: b98c4...24c

[AnonymBruker]

Jeg tror at likestillingen i samfunnet kanskje har noe med dette å gjøre?

Anonymkode: 9bd3f...1a4

[Tuba]

Jeg har en helt annen opplevelse av dette enn dere! Jeg skjønner at det er tungt å gå gravid og at man opplever dette forskjelig, Jeg ville ikke vært den opplevelsen foruten. Jeg har 2 barn og veier nøyaktig det samme som før jeg fikk barn. Jeg har en mann som har tatt like mye ansvar for baby, nattevåk og barn som meg og har aldri opplevd å bli sett skjevt på om jeg drikker et glass vin som småbarnsmor. Det er selvsagt ikke likt for alle, men jeg vil gjerne nyansere bildet litt.