Traumebehandling erfaringer

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har postet dette innlegget på forumet men stiller det her også, da jeg ser at flere har erfaring fra traumebehandling hos DPS her. Håper det er i orden, og håper på svar!

Jeg er til utredning for traumebehandling hos DPS. Synes utreder har mye fokus på spørsmål om hvorvidt jeg har en depresjon. Jeg opplever snarere å være i sorg etter å ha "åpnet" mer opp for følelser i senere tid, og for tidligere hendelser. Frykter nå at utreder skal kreve/forvente at jeg skal starte på antidepressiva. Mitt instinkt er imidlertid at dette er en "lettvint" løsning og vil være svært negativt i det at det vil kunne hindre en "naturlig" prosessering av sorg og andre traumatiske opplevelser. Skjønner samtidig at DPS er svært presset og at de prøver å finne "kjappe" løsninger for folk (om enn kanskje ikke så grundige).

Noen som har erfaringer med dette?  Reduserer man muligheten for å bli tilbudt behandling dersom man gir uttrykk for at man stiller seg negativ til slik medisinering? Ett av kriteriene DPS bruker for prioritering for behandling er at pasienten er "mottakelig for behandling". 

På forhånd takk for svar.

Ps. Utreder har flere ganger avlyst timer på grunn av tidspress, slik at utredningsperioden snart er over uten at jeg opplever å ha fått lagt frem ting ordentlig. Dette bidrar til min skepsis.

Anonymkode: cb37e...ae1

Lag din egen tråd fremfor å kuppe ts sin😉

Anonymkode: e3e43...ac6

[AnonymBruker]

Jeg gikk 1år i intensiv traumebehandling og nå har jeg fått masse verktøy og mestringstrategier til å klare meg selv. Forstår ikke helt de som ender med å faste i psykiatrien i 5år og mer, da er man kanskje ikke villig til å gjøre det som skal til for å bli bedre. Noen liker bare å dyrke offerrollen. Skal man bli bedre av terapi så må man faktisk nyttiggjøre seg av den hjelpen man får. 

Anonymkode: 1dee0...c73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg gikk 1år i intensiv traumebehandling og nå har jeg fått masse verktøy og mestringstrategier til å klare meg selv. Forstår ikke helt de som ender med å faste i psykiatrien i 5år og mer, da er man kanskje ikke villig til å gjøre det som skal til for å bli bedre. Noen liker bare å dyrke offerrollen. Skal man bli bedre av terapi så må man faktisk nyttiggjøre seg av den hjelpen man får. 

Anonymkode: 1dee0...c73

Du vet at traumer er så mangt ja? 
Jeg gikk i traumebehandling rettet mot et spesifikk engangstraume som ga PTSD. Det tok meg i underkant av 1 år å behandle med målrettet traumebehandling. Det er helt forskjellig fra traumebehandling knyttet til barndomstraumer. 

Anonymkode: 1676b...57a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg gikk 1år i intensiv traumebehandling og nå har jeg fått masse verktøy og mestringstrategier til å klare meg selv. Forstår ikke helt de som ender med å faste i psykiatrien i 5år og mer, da er man kanskje ikke villig til å gjøre det som skal til for å bli bedre. Noen liker bare å dyrke offerrollen. Skal man bli bedre av terapi så må man faktisk nyttiggjøre seg av den hjelpen man får. 

Anonymkode: 1dee0...c73

🙄 Jeg har ikke fastnet i psykiatrien selv om jeg har gått fem år i behandling! Ikke har jeg dyrket noen offerrolle heller! Men når man har opplevd så ekstremt mange traumer som mange av oss har så holder det ikke med ett år intensiv behandling! Ting kan ta tid, og ikke alt har en quick fix vet du😉

Anonymkode: e3e43...ac6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg gikk 1år i intensiv traumebehandling og nå har jeg fått masse verktøy og mestringstrategier til å klare meg selv. Forstår ikke helt de som ender med å faste i psykiatrien i 5år og mer, da er man kanskje ikke villig til å gjøre det som skal til for å bli bedre. Noen liker bare å dyrke offerrollen. Skal man bli bedre av terapi så må man faktisk nyttiggjøre seg av den hjelpen man får. 

Anonymkode: 1dee0...c73

Nja, både enig og uenig. 

Enkelte traumer er langt vanskeligere å behandle enn andre. Relasjonstraumer fra barndommen over tid er blant de vanskeligste. Enkelttilfeller i voksen alder er enklere å behandle. I tillegg vil ikke all traumebehandling virke like godt på alle, så da trengs det mer terapi.

På meg virket traumebehandling godt på enkelt symptomer, men desverre ble andre symptomer forverret. Jeg har gått over 2 år i behandling hvor 1,5 år var stabilisering. Nå har det skjedd noe som har gjort at alle symptomene kom tilbake, og jeg må på nytt med stabilisering og traumebehandling når dette er over. Så blir nok noen år på meg også. 

Men ja, noen dyrker offerrollen og blir der desverre også. 

Anonymkode: 85f7f...50b

[AnonymBruker]

Har dere hørt om metakognitiv terapi? Det behandler traumene uten å gå inn i de.

 

 

Anonymkode: b48dc...fc6

[AnonymBruker]

Komplekse traumer (traumer i tilknytningsrelasjonen til omsorgsgivere) fører ofte (absolutt ikke alltid!) til personlighetsforstyrrelser. Dette kan vanskeliggjøre behandlingen og relasjonen til behandler.  Enkelte av personlighetsforstyrrelsene innebærer måter å tenke og handle på som pasienten erfarer som egosyntone (i tråd med den man ønsker å være, og rimelige og naturlige tenke -og atferdsmønstre). Pasienten kan derfor ha vansker med å se seg selv og egen rolle i terapien.

Vi er alle voksne mennesker, uansett om vi er traumatiserte eller ei. Vi kan ikke dumpe ansvaret på eget liv på behandlere ved DPS`et. Vi må skride til verket og gjøre en stor innsats for oss selv, hvis ikke kan vi like gjerne droppe terapi. Det finnes masse ressurser tilgjengelig på nettet og det er opp til oss som voksne å tilegne oss dette. Hvis vi ikke føler vi får det vi trenger på DPS, må vi etterspørre det (til brukeren som sa hun hadde sittet på DPS i årevis og snakket om det vonde, uten å få strategier til å håndtere smerten). Det er godt mulig du har fått råd, men at det er vanskelig (føles vanskelig, føles meningsløst?) å forsøke hjelpe seg selv utenom timene? Det er ikke behandler som skal fikse deg den ene timen du har pr uke, slik at du resten av uka føler deg nogenlunde i vater. Du må si ifra om hva du opplever som vanskelige og mangelfullt ved terapien.

Viktige prinsipper ved all terapi: Du er ansvarlig for din egen psykiske heler, og behandlere er ikke tankelesere. 

Anonymkode: b52cf...311

[AnonymBruker]

Reposter et innlegg jeg la i en egen tråd jeg, fikk bare ett svar der, men her var det jo allerede litt om dette

Hei

Er det noen her inne som har gått i traumebehandling?

Kan du fortelle hvor lang tid det tok å få komme inn, hvilken landsdel du fikk hjelp fra, og om du fikk hjelp fra dps eller om du har vært et annet sted? Og gjerne litt om selve behandlingen, fikk du den behandlingen du trengte? 

 

Jeg har behov for traumebehandling, men har skjønt at det er lange ventelister og ikke så lett å komme inn i Midt-Norge hvor jeg holder til. Tenker at jeg kanskje burde forhøre meg om det er lettere i Bergen eller lignende, kortere ventetid? Har selv ikke ønske om Oslo, men hører gjerne fra dere som har fått behandling der også. 

For meg tror jeg at jeg hadde kommet meg veldig mye fortere på beina om jeg ikke måtte gå med alt dette alene i så lang tid. Det blir bare mer..komplekst, og tiden og livet går forbi. De behandlerene jeg møter ellers i dps-systemet, forteller selv at de har lite kunnskap og erfaring med traume, og det føles vanskelig for meg å motta behandling som ikke fokuserer på det jeg sliter med, jeg får rett og slett ikke hverken riktig eller tilstrekkelig hjelp. Og jeg får høre at det er veldig vanskelig å få komme inn på traumeenheten. Det blir mulugens sendt henvisning til poliklinikken nå, men det vil likevel ta veldig lang tid før jeg får komme inn.

Vil gjerne høre fra dere som har fått kommet inn, om dere har vært i poliklinisk behandling eller på døgnenhet, og gjerne litt om selve opplevelsen av både veien dit (hva slags behandling du fikk først, ventetid osv.) og gjerne om selve behandlingsopplegget når du først kom inn. 

Håper dere ser denne tråden, og at dere har det bedre nå!

 

Hilsen ei som føler at hun sliter mye lengre enn "nødvendig" 

Anonymkode: 56921...44f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2021 den 20.10):

Jeg gikk 1år i intensiv traumebehandling og nå har jeg fått masse verktøy og mestringstrategier til å klare meg selv. Forstår ikke helt de som ender med å faste i psykiatrien i 5år og mer, da er man kanskje ikke villig til å gjøre det som skal til for å bli bedre. Noen liker bare å dyrke offerrollen. Skal man bli bedre av terapi så må man faktisk nyttiggjøre seg av den hjelpen man får. 

Anonymkode: 1dee0...c73

Og jeg forstår ikke hvorfor noen mennesker tror de vet hva som fungerer for alle andre of sparker mennesker som allerede ligger nede

Anonymkode: 76327...58d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2021 den 20.10):

Jeg gikk 1år i intensiv traumebehandling og nå har jeg fått masse verktøy og mestringstrategier til å klare meg selv. Forstår ikke helt de som ender med å faste i psykiatrien i 5år og mer, da er man kanskje ikke villig til å gjøre det som skal til for å bli bedre. Noen liker bare å dyrke offerrollen. Skal man bli bedre av terapi så må man faktisk nyttiggjøre seg av den hjelpen man får. 

Anonymkode: 1dee0...c73

Kan du fortelle om de  masse verktøy og mestringstrategier som du har fått til å klare deg selv?

Har du et enkelt-traume eller komplekse traumer?

Anonymkode: 0835a...104

[AnonymBruker]

Er det noen av dere andre som har lyst til å fortelle om hvilke  verktøy og mestringstrategier dere har brukt?

Anonymkode: 0835a...104

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Reposter et innlegg jeg la i en egen tråd jeg, fikk bare ett svar der, men her var det jo allerede litt om dette

Hei

Er det noen her inne som har gått i traumebehandling?

Kan du fortelle hvor lang tid det tok å få komme inn, hvilken landsdel du fikk hjelp fra, og om du fikk hjelp fra dps eller om du har vært et annet sted? Og gjerne litt om selve behandlingen, fikk du den behandlingen du trengte? 

 

Jeg har behov for traumebehandling, men har skjønt at det er lange ventelister og ikke så lett å komme inn i Midt-Norge hvor jeg holder til. Tenker at jeg kanskje burde forhøre meg om det er lettere i Bergen eller lignende, kortere ventetid? Har selv ikke ønske om Oslo, men hører gjerne fra dere som har fått behandling der også. 

For meg tror jeg at jeg hadde kommet meg veldig mye fortere på beina om jeg ikke måtte gå med alt dette alene i så lang tid. Det blir bare mer..komplekst, og tiden og livet går forbi. De behandlerene jeg møter ellers i dps-systemet, forteller selv at de har lite kunnskap og erfaring med traume, og det føles vanskelig for meg å motta behandling som ikke fokuserer på det jeg sliter med, jeg får rett og slett ikke hverken riktig eller tilstrekkelig hjelp. Og jeg får høre at det er veldig vanskelig å få komme inn på traumeenheten. Det blir mulugens sendt henvisning til poliklinikken nå, men det vil likevel ta veldig lang tid før jeg får komme inn.

Vil gjerne høre fra dere som har fått kommet inn, om dere har vært i poliklinisk behandling eller på døgnenhet, og gjerne litt om selve opplevelsen av både veien dit (hva slags behandling du fikk først, ventetid osv.) og gjerne om selve behandlingsopplegget når du først kom inn. 

Håper dere ser denne tråden, og at dere har det bedre nå!

 

Hilsen ei som føler at hun sliter mye lengre enn "nødvendig" 

Anonymkode: 56921...44f

Vestlandet her (en av Bergens nabokommuner), privatpraktiserende psykolog med avtale, ni måneders ventetid (jeg måtte bli litt nedprioritert pga akutte henvisninger). Fikk definitivt behandlingen jeg trengte, god og riktig hjelp!

Anonymkode: e3e43...ac6

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2021 den 20.10):

Jeg gikk 1år i intensiv traumebehandling og nå har jeg fått masse verktøy og mestringstrategier til å klare meg selv. Forstår ikke helt de som ender med å faste i psykiatrien i 5år og mer, da er man kanskje ikke villig til å gjøre det som skal til for å bli bedre. Noen liker bare å dyrke offerrollen. Skal man bli bedre av terapi så må man faktisk nyttiggjøre seg av den hjelpen man får. 

Anonymkode: 1dee0...c73

Veldig fint for deg. Du er heldig som fikk en lidelse som kunne "kureres". Klart man må legge inn arbeid i det, men noen har mer alvorlige og komplekse problemer enn andre, er ikke like heldig med valg av behandler og kan ha andre faktorer i livet som gjør prosessen vanskeligere. Jeg har selv vært i psykiatrien i snart 7 år og jeg kommer sannsynligvis til å måtte gå i behandling i flere år fremover. Det handler ikke bare om å bli frisk, men om å håndtere symptomene mine på en daglig basis. DPS er ikke og skal ikke være en quick fix for alle. Det er individuelt.

På samme måte som at det finnes mennesker som må på regelmessige besøk til sykehus og/eller fastlege grunnet fysiske sykdommer og skader, så finnes det mennesker som må gå til DPS regelmessig i flere år.