om lønn og syting

[Gjest Gjest]

Inspirert og irritert over at de fleste diskusjonene her inne sklir ut i krangler om hvorvidt sykepleiere (og lærere) tjener mer eller mindre enn de fortjener og om de har mer eller mindre ansvar enn alle andre har jeg lyst til å ytre noen tanker rundt det å jobbe og sånn.

Først: Jeg har IKKE tenkt å gjøre dette til den endelige diskusjonen om nevnte yrkesgrupper. Egentlig trenger vi ikke diskutere disse spesifikt i det hele tatt. Men det kan hende de brukes som eksempel.

Det jeg funderer litt over er at det for noen virker så utrolig viktig å sammenlikne seg med andre yrkesgrupper når det kommer til lønn; greit nok, jeg synes man skal ha uttelling for utdanning, oppgaver og det er fint med alskens lønnsforhandlinger, men det _funker ikke_ å tro at man som ansatt i det offentlige eller i et felt som generelt ikke er "verdiskapende" i den strengt økonomiske betydningen av ordet, skal tjene like mye som den første og beste griske entrepenør man måtte finne. MÅ man dermed være misfornøyd?

At andre igjen skal benytte enhver anledning til å trakassere de "høytlønte syterne" er jo egentlig bare samme leksa et trinn lengre ned på lønnsstigen.

En annen ting er at jeg selv har valgt utdanning utfra interesse (nei, jeg er verken helseutdannet eller lærer), og at jeg derved tok en sjanse: Jeg hadde lyst til å lære mer om området, og jeg visste at jeg utdannet meg til en usikker bransje. Joda - lønnsforhandlinger kan jeg ha, og timelønna mi er ikke verst, men jeg har slett ingen sikker jobb - ingen i min bransje har det (mye prosjekt/engasjementbasert jobbing, frilansing, jobbtørkeperioder osv).

Dette VISSTE jeg da jeg utdannet meg. På samme måte VET de fleste som utdanner seg innen hva det nå enn måtte være at de kommer til å bli realtivt høyt/lavtlønnet, og om de kommer til å ha "passe trygge" eller mindre trygge arbeidsplasser alt ettersom. Igjen - dette i seg selv er selvsagt ingen hvilepute i forhold til lønnsforhandlinger og sånn, men er det virkelig en grunn til å være grunnleggende (virker det som) misfornøyd med arbeidssituasjonen sin? Eller altoppslukende sjalu på andres arbeidssituasjon? Blir det ikke slitsomt å fokusere så mye på disse pengene...? Jeg skjønner det om man har minstelønn - jeg vet at man ikke lever fett på den, og "minstelønn" varierer selvsagt med hva man har av studielån og forventet antall år i arbeidslivet.

Men igjen; er det ikke kjipt å tenke så mye på penger? Tenk for eksempel hvis du trives i jobben din ellers, og har interesse for fagområdet du jobber innenfor (samme om du har lavere eller høyere utdanning - kunnskaper innen feltet ditt har du forhåpentligvis) - og du lever trygt økonomisk, men "endel andre" i helt andre jobber, tjener mer enn deg. Kaster du ikke bort litt tid på å være sur, da?

Og et lite sukk om ansvar - jada, verden er ikke rettferdig, og det er selvsagt ikke riktig at reklamefolk tjener mer enn hjelpepleiere - det mener jeg faktisk. Men jeg er av den oppfatning at man ikke kan sammenlikne ansvarer en ingeniør og en sykepleier har, eller en i en administrativ stilling og nevnte yrkesgrupper. Alle gjør viktige jobber, og om den ene eller andre eller tredje gjør en feil kan faktisk være store i alle tilfelle.

Igjen (hovedpoenget mitt egentlig) - er LØNN og mer penger den eneste måten å verdsette ansvar på? Vil en **** (viktig yrkesgruppe, putt inn selv den du mener passer) med 100 000 mer i lønn vise mer ansvar enn tidligere, for ikke å snakke om gjøre færre fatale feil...?