Bipolar type 2 og jobb

[AnonymBruker]

Dere som har bipolar lidelse type 2. Hvordan får dere det til å fungere med jobb?
Jeg har diagnosen selv og fungerer kjempefint i perioder. Men, plutselig havner jeg i dype depresjoner hvor jeg ikke kommer meg opp av senga. Jeg har bytta jobb ofte pga dette. Får så skyldfølelse når jeg støtt og stadig må bli sykemeldt. 

Er spent på hvordan dere andre som har diagnosen løser det...

Anonymkode: 36997...3cf

[AnonymBruker]

Jeg fungerer fint så lenge jeg tar medisiner. Da unngår jeg sykemeldinger. Går du ikke på medisiner siden du får gjentagende depresjoner?

Anonymkode: 23b59...368

[AnonymBruker]

Har ikke diagnosen men kjenner meg godt igjen i problemstillingen. Er 38 år og har lurt på om jeg kan ha bipolar 2. Jeg fungerer kjempefint i hverdag og jobb men i perioder blir jeg deprimert om må sykmeldes. Det har gjerne ikke gått mer enn to tre år mellom og perioden jeg er syk er fra noen uker opptil måneder. Når jeg er lett deprimert klarer jeg meg på jobb men depresjonen blir gjerne dypere tilslutt. Sånn har det vært hele yrkeslivet. Jeg har også forsøkt å bytte jobber og endre forskjellige ting i livet, men ingenting hjelper og jeg synes det er veldig vanskelig med fraværet. 

Anonymkode: 446df...431

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet hardt med tanke mestring, har gode rutiner å trener regelmessig. Bruker ikke medisiner med velsignelse fra dps. Går ikke til behandling lengre heller. Siden skjønner jeg er syk å når jeg merker tilbake fall gjør som jeg skal. Enten det er å trekke meg tilbake, være sosial eller trosse en angst som begynner å snike seg tilbake. 

Har ikke vært sykemeldt på flere år. 

Det sagt, det er ikke alle med bipolar type 2 som kan jobbe 100%, det er ganske normalt å jobbe gradert. Å medisiner øker livskvaliteten til de fleste. Det er forskjell på hvor hardt rammet man blir. 

Du bør snakke med legen din. 

Anonymkode: 47c7a...352

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har ikke diagnosen men kjenner meg godt igjen i problemstillingen. Er 38 år og har lurt på om jeg kan ha bipolar 2. Jeg fungerer kjempefint i hverdag og jobb men i perioder blir jeg deprimert om må sykmeldes. Det har gjerne ikke gått mer enn to tre år mellom og perioden jeg er syk er fra noen uker opptil måneder. Når jeg er lett deprimert klarer jeg meg på jobb men depresjonen blir gjerne dypere tilslutt. Sånn har det vært hele yrkeslivet. Jeg har også forsøkt å bytte jobber og endre forskjellige ting i livet, men ingenting hjelper og jeg synes det er veldig vanskelig med fraværet. 

Anonymkode: 446df...431

Om du aldri har hatt hypomani, er det ikke bipolar type 2.

Men sånn er det ikke godt å ha det. Kontakt lege å få legen til å kontakte dps. 

Anonymkode: 47c7a...352

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for svar.

Jeg har prøvd ut Lamictal i en periode. Men, jeg får så veldig angst av dem. Jeg går på Cipralex også, men de virker kun som en slags base i bunnen på angsten min. De tar ingenting av depresjonene. 

Er liksom vanskelig å jobbe gradert også. I de periodene jeg sliter så hadde jeg slitt like mye med å jobbe 50% som 100. 

Virker som det kanskje er medisiner som er løsningen her... Må kanskje prøve noe annet enn Lamictal...

 

Anonymkode: 36997...3cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

TS her.

Tusen takk for svar.

Jeg har prøvd ut Lamictal i en periode. Men, jeg får så veldig angst av dem. Jeg går på Cipralex også, men de virker kun som en slags base i bunnen på angsten min. De tar ingenting av depresjonene. 

Er liksom vanskelig å jobbe gradert også. I de periodene jeg sliter så hadde jeg slitt like mye med å jobbe 50% som 100. 

Virker som det kanskje er medisiner som er løsningen her... Må kanskje prøve noe annet enn Lamictal...

 

Anonymkode: 36997...3cf

Kanskje Bipolar ikke er min diagnose men jeg relaterer veldig til det å stå i depresjonen og jobbmestring. Forstår godt det du sier om at når du sliter så sliter du like mye med 50% som 100%. Kanskje det betyr at du trenger bedre tilrettelegging. Er det noen oppgaver som er lettet å gjennomføre? Kan du få gjøre ting saktere? Jeg synes også jobbdagene er helt jævlige, tungt å komme seg gjennom og lite/ingen mestringsfølelse når depresjonen henger som en mørk sky over. Føler egentlig bare at jobbing i dårlige perioder gjør skade på relasjon til kollegaer /samarbeidspartnere, og at jeg må håndtere/reparere når jeg blir frisk. Har du det sånn? Kanskje lurt å nevne for psykolog. Vanskelig å se at jobben gjør godt i sånne tilfeller men kanskje på sikt.

Anonymkode: 446df...431

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her.

Tusen takk for svar.

Jeg har prøvd ut Lamictal i en periode. Men, jeg får så veldig angst av dem. Jeg går på Cipralex også, men de virker kun som en slags base i bunnen på angsten min. De tar ingenting av depresjonene. 

Er liksom vanskelig å jobbe gradert også. I de periodene jeg sliter så hadde jeg slitt like mye med å jobbe 50% som 100. 

Virker som det kanskje er medisiner som er løsningen her... Må kanskje prøve noe annet enn Lamictal...

 

Anonymkode: 36997...3cf

Jeg ville bedt om henvisning til psykiater for å få hjelp til å finne rett medisin(er). Betydde mye for meg, og gjør at jeg kan være stabil.

Anonymkode: 23b59...368

[AnonymBruker]

Jeg har hatt diagnosen i 10 år, og har alltid jobbet eller studert. Har vært sykemeldt mye, og hater det. Sliter veldig med dårlig samvittighet når jeg ikke klarer jobb eller skole. Egentlig burde jeg være fornøyd med det jeg faktisk får til. 

Jeg er snart ferdig utdannet og er veldig spent på hvordan det skal gå å jobbe 100%. Vil så gjerne klare det. Hater virkelig at jeg har så mye problemer med psyken. Enkelte dager er det umulig å stå opp og komme seg ut av døren. Hver dag er trist, tom, full av angst - og nå er jeg i en god periode. Ofte blir jeg så overstimulert av jobb og mennesker at jeg blir fysisk dårlig og må legge meg. Ønsker barn, men tror rett og slett at jeg ikke kommer til å klare det samtidig som jobb. Er så utrolig lei av dette livet. Det har ødelagt veldig mye. For å ikke snakke om det sosiale, veldig sjeldent jeg har overskudd til noe som helst. 

Anonymkode: 68ef1...65a

[AnonymBruker]

For meg har det vært en kombinasjon av medisin og det å forebygge/kjenne igjen tidlig tegn. Det siste tror jeg er helt avgjørende for å leve godt med bipolar lidelse. Jeg var på bipolarkurs på Blakstad og da var det masse fokus på det. Det tar tid og prøving og feiling for å bli god. Og jeg føler jeg har kommet dit, har ikke vært syk på 2-3 år.

Det som fungerer for meg:

- Jeg kjenner igjen tegn på at det kan gå den ene eller andre veien og setter inn tiltak. Har jeg først blitt syk er det for sent. (Kan godt utdype dette om det er av interesse)

- jeg går på cipralex og lamictal

- jeg har fått meg en mer stabil jobb som ikke gir meg like mye stress

Det kan godt tenkes jeg blir syk igjen i framtiden, men jeg har aldri vært så stabil som nå.

Ikke mist troen på at du finner en bedre balanse til slutt 😃

 

Anonymkode: 04da2...274

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har hatt diagnosen i 10 år, og har alltid jobbet eller studert. Har vært sykemeldt mye, og hater det. Sliter veldig med dårlig samvittighet når jeg ikke klarer jobb eller skole. Egentlig burde jeg være fornøyd med det jeg faktisk får til. 

Jeg er snart ferdig utdannet og er veldig spent på hvordan det skal gå å jobbe 100%. Vil så gjerne klare det. Hater virkelig at jeg har så mye problemer med psyken. Enkelte dager er det umulig å stå opp og komme seg ut av døren. Hver dag er trist, tom, full av angst - og nå er jeg i en god periode. Ofte blir jeg så overstimulert av jobb og mennesker at jeg blir fysisk dårlig og må legge meg. Ønsker barn, men tror rett og slett at jeg ikke kommer til å klare det samtidig som jobb. Er så utrolig lei av dette livet. Det har ødelagt veldig mye. For å ikke snakke om det sosiale, veldig sjeldent jeg har overskudd til noe som helst. 

Anonymkode: 68ef1...65a

_Akkurat_ sånn du beskriver det, sånn har jeg det også. Men jeg har aldri fått noen diagnose. Har vært sykmeldt mange ganger. Følsom for stress, overstimulert og må hvile, alt blir trist tomt og det er umulig å unngå. Orker ikke sosiale, ødelegger alle slags forhold. Kanskje det er en annen type stemningslidelser jeg har. Hvordan er hypomani? Har det hjulpet deg å få diagnose? Det høres jo ut som du fortsatt har det vanskelig, er det ikke medisiner eller behandling som hjelper deg å komme gjennom det?

Anonymkode: 446df...431

[Purple_Pixiedust]

Jeg har uspesifisert bipolar lidelse, men ganske sikker på at eksakt type er nr2. Har ikke kommet så langt at de har gått mer nøye inn i det. 

Jeg har ikke vært i jobb i det hele tatt de siste 4,5 årene. Har andre diagnoser også som hemmer meg da. 

Men depresjoner har jeg hatt av og på fra jeg var 9 år. Gjennom skole, utdanning og jobb på si og deretter ferdig utdannet og i jobb, så har jeg regelmessig slitt som F med å holde meg gående. Har gjort mitt beste, men blitt en del fravær likevel.

Tror dessverre ikke at jeg kommer meg ut i jobb igjen. Men det har med mer enn bipolar å gjøre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

_Akkurat_ sånn du beskriver det, sånn har jeg det også. Men jeg har aldri fått noen diagnose. Har vært sykmeldt mange ganger. Følsom for stress, overstimulert og må hvile, alt blir trist tomt og det er umulig å unngå. Orker ikke sosiale, ødelegger alle slags forhold. Kanskje det er en annen type stemningslidelser jeg har. Hvordan er hypomani? Har det hjulpet deg å få diagnose? Det høres jo ut som du fortsatt har det vanskelig, er det ikke medisiner eller behandling som hjelper deg å komme gjennom det?

Anonymkode: 446df...431

Jeg kan aldri huske at jeg har vært hypoman, men behandler mener at jeg har bipolar lidelse uansett. Har jo hjulpet å få en diagnose, da får man jo hjelp. Jeg har prøvd alt av medisiner som finnes, og det holder meg borte fra den dypeste depresjonen - mer enn det er ikke mulig tror jeg. Har nettopp begynt hos ny psykolog og hun virker veldig flink, så har litt håp nå. Tidligere behandling har bare vært sånn "uffda så trist", altså ingenting produktivt. 

Er helt motløs for øyeblikket, eier ingen motivasjon til dette livet. Har en fantastisk mann, og er sjeleglad for det. 

Så dumt at du føler det likt som meg, har du vært hos psykolog og til utredning? Kanskje du burde det. ❤️ 

Anonymkode: 68ef1...65a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kan aldri huske at jeg har vært hypoman, men behandler mener at jeg har bipolar lidelse uansett. Har jo hjulpet å få en diagnose, da får man jo hjelp. Jeg har prøvd alt av medisiner som finnes, og det holder meg borte fra den dypeste depresjonen - mer enn det er ikke mulig tror jeg. Har nettopp begynt hos ny psykolog og hun virker veldig flink, så har litt håp nå. Tidligere behandling har bare vært sånn "uffda så trist", altså ingenting produktivt. 

Er helt motløs for øyeblikket, eier ingen motivasjon til dette livet. Har en fantastisk mann, og er sjeleglad for det. 

Så dumt at du føler det likt som meg, har du vært hos psykolog og til utredning? Kanskje du burde det. ❤️ 

Anonymkode: 68ef1...65a

Bra at du til slutt har kommet til en psykolog som du kan jobbe produktivt med. Jeg har også vært hos de som bare sier «så trist». Legen sendte henvisning sist jeg ble deprimert men fikk avslag fra dps som mente fastlegen skulle fikse det selv. Jeg skulle kanskje kreve mer helhetlig utredning basert på sykmeldingshistorikk. Takk for at du deler din erfaring❤️

Anonymkode: 446df...431