20 år etter dødsfallet og fortsatt i en slags sorgprosess

[AnonymBruker]

Min storebror døde for 20 år siden, men jeg føler jeg står fast i sorgen ennå. Men fortsatt gjør det så vondt. Jeg har prøvd mye for å komme meg videre, men fortsatt er det vondt og vanskelig å akseptere. Jeg var den eneste som ikke fikk vite at han lå i koma 12 timer før han døde, så alle de andre i nærmeste familie var på sykehuset i løpet av den tiden. Jeg har spurt om hvorfor og har fått til svar at de glemte å gi beskjed til meg. Jeg var lenge bitter og såret pga det, men klart å tilgi mine foreldre for det.

Når han døde ble jeg fortalt at det var hjertet eller lungene som ikke klarte mer, mens mange år seinere fikk jeg vite at det var en hjerneblødning. I begravelsen hans fikk jeg en kommentar fra et nært familiemedlem om at hun ikke skjønte hvorfor jeg gråt så mye for hun hadde større grunn til å sørge over han enn jeg hadde. Det var flere ting, men dette var det som var mest sårende.

Det skjedde altså mye ting rundt dødsfallet og i årene etter som har vært utrolig sårende og har gjort det vanskelig å komme meg videre. I tillegg til alt dette så døde han dagen før bursdagen min. Så påminnelsen er der hvert eneste år, det går liksom ikke ann at dagen bare går forbi uten at jeg husker at det var den dagen han døde.

Jeg har heller ikke gjort det lettere for meg selv når jeg kalte min sønn opp etter min bror. Tanken bak det var at det ville være en fin måte å hedre min bror, som var mitt største forbilde og var en gledesspreder. Han var alltid positiv og var den jeg som støttet meg hvis jeg hadde problemer eller ting var litt vanskelig. 

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke kommer meg ut av den sorgprosessen. Alle andre rundt meg ser ut til å ha "komt seg videre", men jeg er hel knust på spesielt bursdagen og dagen han døde. Det er enkelte sanger som jeg ikke klarer å høre uten å grine. Og jeg tenker på han ofte. Det ble litt lettere etter jeg sluttet å dra til graven en gang i uken, men det preger meg fortsatt. 

Noen som har erfaring med å komme seg ut av en lang sorgprosess, som kanskje har noe forslag om hva som kan hjelpe meg å komme meg videre? Jeg har bedt om henvisning til psykolog 2 ganger og fått avslag, og privat psykolog har jeg ikke økonomi til å gå til. 

Anonymkode: fa463...da5

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig å svare på dette da det virker som det er noe "grums" i familien her?

For det første, uansett hvilken dag han døde ville du forbundet med noe. Det samme med sanger og lukter og lyder, belysning og værsituasjoner. Det får ingen andre gjort noe med.

Men "problemet" her er hvordan / hvorfor døde han. Var han lenge syk? Psykisk / fysisk. Hvem og hvor mange visste  osv. ( siden du nevner andre hadde større grunn til sorg osv. )

Jeg kan nok ikke være til så mye hjelp dessverre, men andre kan kanskje svare bedre hvis man vet litt mer. Særlig om familiesituasjonen virker det som.

Anonymkode: f02c7...9f2

[Gjest Lilleluring]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Min storebror døde for 20 år siden, men jeg føler jeg står fast i sorgen ennå. Men fortsatt gjør det så vondt. Jeg har prøvd mye for å komme meg videre, men fortsatt er det vondt og vanskelig å akseptere. Jeg var den eneste som ikke fikk vite at han lå i koma 12 timer før han døde, så alle de andre i nærmeste familie var på sykehuset i løpet av den tiden. Jeg har spurt om hvorfor og har fått til svar at de glemte å gi beskjed til meg. Jeg var lenge bitter og såret pga det, men klart å tilgi mine foreldre for det.

Når han døde ble jeg fortalt at det var hjertet eller lungene som ikke klarte mer, mens mange år seinere fikk jeg vite at det var en hjerneblødning. I begravelsen hans fikk jeg en kommentar fra et nært familiemedlem om at hun ikke skjønte hvorfor jeg gråt så mye for hun hadde større grunn til å sørge over han enn jeg hadde. Det var flere ting, men dette var det som var mest sårende.

Det skjedde altså mye ting rundt dødsfallet og i årene etter som har vært utrolig sårende og har gjort det vanskelig å komme meg videre. I tillegg til alt dette så døde han dagen før bursdagen min. Så påminnelsen er der hvert eneste år, det går liksom ikke ann at dagen bare går forbi uten at jeg husker at det var den dagen han døde.

Jeg har heller ikke gjort det lettere for meg selv når jeg kalte min sønn opp etter min bror. Tanken bak det var at det ville være en fin måte å hedre min bror, som var mitt største forbilde og var en gledesspreder. Han var alltid positiv og var den jeg som støttet meg hvis jeg hadde problemer eller ting var litt vanskelig. 

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke kommer meg ut av den sorgprosessen. Alle andre rundt meg ser ut til å ha "komt seg videre", men jeg er hel knust på spesielt bursdagen og dagen han døde. Det er enkelte sanger som jeg ikke klarer å høre uten å grine. Og jeg tenker på han ofte. Det ble litt lettere etter jeg sluttet å dra til graven en gang i uken, men det preger meg fortsatt. 

Noen som har erfaring med å komme seg ut av en lang sorgprosess, som kanskje har noe forslag om hva som kan hjelpe meg å komme meg videre? Jeg har bedt om henvisning til psykolog 2 ganger og fått avslag, og privat psykolog har jeg ikke økonomi til å gå til. 

Anonymkode: fa463...da5

Avslag på psykolog? Det er nok en gang helenorge på sitt beste.. Fy faen!!

Folk ber om hjelp så får de det ikke.... Tragisk! 

Eneste jeg kan komme som råd er jo i grunn psykolog 🤷🏽‍♀️ 

Bytt fastlege og forklar hvor mye det preger deg og gjerne "overdriv".... Fortell at det går uttover hverdagen din og at du ikke fungerer bra og at du MÅ ha hjelp... 

 

Btw.... Du kan ringe fylkes legen! 

Endret 29. august 2021 av Lilleluring

[AnonymBruker]

Kan dessverre ikke si noe annet enn at jeg forstår deg og at du ikke er alene. Selv sliter jeg med et dødsfall i familien som skjedde for 35 (!!) år siden.

Det ligger nok ting bak at vi sliter, ting som må bearbeides. Dette var en person som betydde «alt» for meg og verden forsvant under føttene mine da vedkommende døde. Jeg var en liten jente da det skjedde og jeg tror nok at de ikke skjønte hvor forferdelig det var for meg og jeg hadde ikke ordene til å uttrykke meg, samt at vi i min familie ikke snakker om ting eller «dveler ved sånt».

Jeg kan fremdeles bryte ut i gråtebyger over at vedkommende er død - selv om han nå ville vært død i virkeligheten uansett pga alder. Sånn sett blir det nok verre for deg siden det var din bror.

Men tror som nevnt at løsningen ligger i å bearbeide følelser og komme til bunns i deg selv - og akseptere at det er sånn du føler det. Sorg og tap er vanskelig.

Stor klem ❤️

Anonymkode: 23231...21d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Veldig vanskelig å svare på dette da det virker som det er noe "grums" i familien her?

For det første, uansett hvilken dag han døde ville du forbundet med noe. Det samme med sanger og lukter og lyder, belysning og værsituasjoner. Det får ingen andre gjort noe med.

Men "problemet" her er hvordan / hvorfor døde han. Var han lenge syk? Psykisk / fysisk. Hvem og hvor mange visste  osv. ( siden du nevner andre hadde større grunn til sorg osv. )

Jeg kan nok ikke være til så mye hjelp dessverre, men andre kan kanskje svare bedre hvis man vet litt mer. Særlig om familiesituasjonen virker det som.

Anonymkode: f02c7...9f2

Eneste "grumset" i familien er vedkommende som sa at hun hadde større grunn til å sørge (fordi hun var nærmere han i alder enn meg var begrunnelsen hennes) vedkommende er utrolig selvsentrert og det er ikke den eneste gangen det har kommet stygge/lite gjennomtenkte kommentarer derfra. At de glemte å informere meg om at han lå i koma er tilgitt. jeg kan forstå det fordi det var flere som ringte til de som trengte å vite, så det har nok vært misforståelse på hvem som skulle ta ringe de forskjellige personene. 

Min bror hadde en fysisk sykdom som forventet levealder er lav, mellom 20-30 år. Alle som kjente han viste om sykdommen, og at han ikke kom til å bli så gammel. Vanskelig å forklare det, men å få vite at den grunnen til at han døde som jeg ble fortalt ikke var riktig ble liksom bare enda en ting som jeg ble "holdt utenfor". 

Kan være at disse tingene sitter veldig godt i siden jeg var i tenårene når han døde. 

Ts

Anonymkode: fa463...da5

[AnonymBruker]

Lilleluring skrev (28 minutter siden):

Avslag på psykolog? Det er nok en gang helenorge på sitt beste.. Fy faen!!

Folk ber om hjelp så får de det ikke.... Tragisk! 

Eneste jeg kan komme som råd er jo i grunn psykolog 🤷🏽‍♀️ 

Bytt fastlege og forklar hvor mye det preger deg og gjerne "overdriv".... Fortell at det går uttover hverdagen din og at du ikke fungerer bra og at du MÅ ha hjelp... 

 

Btw.... Du kan ringe fylkes legen! 

Jeg fikk avslag med begrunnelse om at siden jeg klarte å stå i jobb så var jeg ikke så påvirket av sorgen at jeg trengte behandling.

Jeg har en henvisning  inne hos senter for krisepsykologi men har bare fått tilbud hos psykolog tilknyttet senteret som ikke har driftstilskudd. Og det blir for dyrt for meg. Og det er også ganske lang reisevei. 

Ts

Anonymkode: fa463...da5

[Gjest Lilleluring]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg fikk avslag med begrunnelse om at siden jeg klarte å stå i jobb så var jeg ikke så påvirket av sorgen at jeg trengte behandling.

Jeg har en henvisning  inne hos senter for krisepsykologi men har bare fått tilbud hos psykolog tilknyttet senteret som ikke har driftstilskudd. Og det blir for dyrt for meg. Og det er også ganske lang reisevei. 

Ts

Anonymkode: fa463...da5

Herregud noe så dumt... Jeg blir så sint! 

Så folk som jobber kan ikke slite? 

Ring eller skriv til fylkeslegen... Du kan seriøst ikke bli nektet og få hjelp! 😪

 

[AnonymBruker]

Gå til privat psykolog. Eller bli med i en sorggruppe. Eller ha samtaler med din lokale prest.

Anonymkode: a7c35...c4b

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg fikk avslag med begrunnelse om at siden jeg klarte å stå i jobb så var jeg ikke så påvirket av sorgen at jeg trengte behandling.

Jeg har en henvisning  inne hos senter for krisepsykologi men har bare fått tilbud hos psykolog tilknyttet senteret som ikke har driftstilskudd. Og det blir for dyrt for meg. Og det er også ganske lang reisevei. 

Ts

Anonymkode: fa463...da5

Få legen til å klage når du får avslag og skrive at det ikke er sikkert at du klarer å fortsette å stå i jobb om du ikke får hjelp. Det virker som at de gir avslag til de fleste for å luke ut de som aksepterer avslaget, men gir plass til de som klager. Du kan også be om henvisning til lavterskektilbudet i kommunen. Det er psykiatrisk sykepleier du får prate med der, men det kan jo fungere. Og så kan du sjekke ut overvinne.no og se om det kan fungere for deg.

Anonymkode: 071d9...cd0

[AnonymBruker]

En «glemmer» ikke å gi beskjed til sin egen datter. Slike samtaler tar man gjerne selv.. ikke via via. Og en vil jo være samlet som familie når slike ting skjer. 
virker som det er litt grums i familien som noen nevner i tråden her. Det er din bror og en du har vokst opp med, klart du sørger. For å si noe slikt til avdødes søster i en begravelse må en jo være dum. Hun klarte kanskje ikke å gråte eller vise «utad» at hun sørget og tok det ut på deg. Tok du det noen gang opp med henne i ettertid? Har du snakket med foreldrene dine om det hun sa? 
Dette hun sa må du ikke legge innpå deg. Det finnes dumme folk, og dette handler om henne og ikke deg. 
be fastlegen om ny henvisning til psykolog og legg på ekstra. Eneste måten du kan komme gjennom nåløye å få hjelp 

Anonymkode: eaff6...b43

[AnonymBruker]

Du hadde absolutt trengt å få snakke med noen❤️

Ikke greit måten det har blitt gjort på, og ikke greit å ha det sånn😣 

Om forlenget/komplisert sorg er ansett som behandlingstrengende i diagnosemanualene er relatert til hvor mye det går utover dagliglivets fungering.. det er enkelte som 5 år etter et dødsfall fortsatt inkluderer den døde i alt de gjør, hver dag. Så at du fortsatt er bitter, sliter ved årsmarkering osv er nok ikke ansatt som «ille» nok til å garanteres hjelp, dessverre. (Med mindre det har gått over til type depresjon/ptsd osv) Men om du selv opplever sorgen som et problem, og noe du tenker bør bearbeides for at du skal ha flest gode dager, bør det absolutt tas på alvor. Finnes det ikke noe lavterskeltilbud i kommunen din? Et sted du kan starte, hvor noen etter å ha snakket med deg, evt kan hjelp deg videre til annen hjelp? 

Det finnes masse bøker, informasjon og forskning om temaet sorg, kanskje det kan være til hjelp mens du venter? 

Evt send en liten Mail til [email protected] så kanskje de kan bidra med litt😊

Anonymkode: a7108...6aa