Hvor viktig er det for deg med biologisk barn?

[AnonymBruker]

Hei dere 🌻

Vi har vært prøvere en stund, og skal starte opp IVF snart. Det er ikke de beste oddsene pga ulike faktorer.

De siste dagene har jeg lekt meg med tanken om eggdonasjon. Hva tenker dere om det? 

Hvis dere hadde visst det var vanskelig og få til, ville dere likevel utsatt kroppen for stresset og prosessen? 

Hva tenker dere om eggdonasjon selv?

Anonymkode: 032af...5b7

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært et år yngre så hadde jeg solgt alle eggene mine på dagen. Så jeg er helt for. 

Anonymkode: 8bb4a...419

[Rucula]

hvis jeg ikke kunne få barn hadde jeg heller adoptert enn å tatt eggdonasjon. 

jeg kunne heller aldri donert bort egg selv, det hadde vært som å gitt bort et barn. 

[AnonymBruker]

Rucula skrev (7 minutter siden):

hvis jeg ikke kunne få barn hadde jeg heller adoptert enn å tatt eggdonasjon. 

jeg kunne heller aldri donert bort egg selv, det hadde vært som å gitt bort et barn. 

Hvorfor ville du heller adoptert enn og ta eggdonasjon? Det betyr at man ikke vil være gravid, ikke bære frem barnet, man får ikke nødvendigvis et spedbarn, og selvsagt lengre venting. I tillegg til at det kan være mannens biologiske barn, selv om det ikke er ditt. 

Håper det er greit jeg spør, det er mest for og forstå dine tanker og hypotetiske valg, kanskje det hjelper meg på veien i mine ☺️

Anonymkode: 032af...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hadde jeg vært et år yngre så hadde jeg solgt alle eggene mine på dagen. Så jeg er helt for. 

Anonymkode: 8bb4a...419

Om du ikke kunne blitt gravid med egne barn, eller det var en vanskelig prosess, betyr det at du ville vurdert og motta egg fra en annen, om du var i samme situasjon? Ikke bare gi, men også andre veien rundt. 

Anonymkode: 032af...5b7

[AnonymBruker]

Jeg har egne barn. Jeg har alltid liksom tenkt at man må ha egne barn, men etter å ha fått et bonusbarn så tenker jeg ikke slik lenger. Jeg er jo like glad i bonusungen min. Det er så klart ikke det samme siden han var ganske stor da vi ble kjent, eller hva jeg skal si. Jeg føler meg heldig som får være i livet hans 😊

Mange i min familie er adoptert. Alle foreldrene forteller om hvor stolte de var da de fikk barna sine og hvor mye de elsker dem. Jeg tror ikke kjærligheten man føler til barn som ikke er ens biologiske er noe annerledes enn den man kjenner for sine biologiske barn.

Eggdonasjon eller sæddonasjon hadde vært uproblematisk for meg, og det er sikkert enklere å få til enn adopsjon i dag.

Anonymkode: 28dc4...eb8

[AnonymBruker]

Det finnes ikke viktig for meg med egne biologiske barn. Eggdonasjon er jeg for og ville nok gitt egne egg til ukjente personer om jeg fysisk kvalifiserte for det. Samtidig sitter jeg også med tanken at de som ønsker barn helst kan sjekke ut om de kvalifiserer til adopsjon først, da det er flere barn som mange trenger en familie og foreldre. 

Anonymkode: 7840f...7d8

[Rucula]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvorfor ville du heller adoptert enn og ta eggdonasjon? Det betyr at man ikke vil være gravid, ikke bære frem barnet, man får ikke nødvendigvis et spedbarn, og selvsagt lengre venting. I tillegg til at det kan være mannens biologiske barn, selv om det ikke er ditt. 

Håper det er greit jeg spør, det er mest for og forstå dine tanker og hypotetiske valg, kanskje det hjelper meg på veien i mine ☺️

Anonymkode: 032af...5b7

Fordi jeg hadde ikke ønsket å gå igjennom belastningen og risiko ved svangerskap og fødsel hvis det uansett ikke er mitt biologiske barn. Det er dessuten svært mange andre barn der ute som trenger foreldre, så da hadde jeg heller ville adoptere. 

 

[AnonymBruker]

Hvis du er hvit, er det likegyldig hvor du får egg ifra, kunne du tenkt deg en afrikansk giver eller ei fra India? Eller vil du ha en unge som "ligner" deg selv?

 

 

Anonymkode: 24533...13e

[AnonymBruker]

Vi brukte flere forsøk med egne egg og jeg ble til slutt gravid med eget egg. Men oddsen var svært dårlig og vi var klare for å sette strek. Vi vurderte eggdonasjon som et mulig neste steg, det, eller å forbli barnløse.

Adopsjon i dag er noe annet enn for noen år siden såvidt jeg har klart å forstå (lang ventetid, vanskelig å adoptere), og når vi vet hvor viktig tilknytning og trygghet er de første månedene så må jeg ærlig innrømme at det var mye mer aktuelt for oss å ha muligheten til å starte fra scratch. Vet det kan høres veldig egoistisk ut og vet det er mange barn som trenger gode hjem, men syns det er feil at det skal i stor grad legges til ufrivillig barnløse å være de som skal løse det. 

Vår vurdering var da åpen donasjon for barnets skyld, alltid snakke om eggdonasjon fra barnet er lite så det ble en naturlig del av bakgrunnen til barnet, og helst få gjennomført det i Norge, Danmark eller Finland for å sikre at donor ble godt ivaretatt og ikke "måtte" donere feks av økonomiske eller andre slike hensyn. Våre tanke var heller ikke at det ikke ville blitt vårt barn, kun at en del av det genetiske materialet ble donert, barnet ville bli "bygd" av meg. Den kritiske stemmen hos oss var hvordan det vil bli for barnet mtp identitet og slikt når det vokste opp, og at det alltid være en del av historien, samtidig som at barnet ikke ville vært til hadde det ikke vært for en godhjertet donor og foreldre som sterkt ønsket seg et barn. 

For oss var det en lang prosess å tenke at det i det hele tatt var en mulighet, det hjalp meg mye å følge andre eggdonormammaer på Instagram feks. Det var og viktig for meg å ha muligheten til å kunne oppleve å gå gravid. I tillegg til at i vårt tilfelle ville vi hatt mye høyere odds for å lykkes med eggdonasjon. Jeg vet ennå ikke om vi ville gått for det til slutt, men jeg syns det er veldig bra det endelig er tillatt i Norge og er på et generelt grunnlag for. 

Håper dere lykkes med å bli foreldre, på ene eller andre måten. Bruk tid på prosessene og stå støtt i hva som føles rett for DERE 💛

Anonymkode: 3ce12...7e3

[AnonymBruker]

Kan svare ærlig på dette, som anonym 🙃

Da jeg var yngre bodde jeg i USA og var i kontakt med et byrå ang. eggdonasjon. Som ung, hvit, blond og blåøyd med høyere utdannelse er du skikkelig ettertraktet som eggdonor. Det er sånn sett en litt kynisk bransje. Og det er selvsagt penger i det. De er pliktige å ha lengre samtaler med deg, slik at du forstår omfanget av det du gjør. Psykologen spurte om jeg hadde snakket med mine foreldre om dette - dette ville jo tross alt vært deres biologiske barnebarn. Jeg sa nei, jeg ville ikke fortalt det, men tanken gjorde meg ukomfortabel. Jeg tenkte på at noen ville bære mitt DNA, og at jeg aldri ville treffe dem. Jeg tenkte også tanken om jeg en dag selv ville slite med å få barn, og vite at jeg 'ga bort' noe av meg selv tidligere. Og jeg tenkte på de fysiske påkjenningene det innebærer, med hormonsprøyter og mye ubehag i en alder der jeg ellers er frisk og rask og ikke burde slite med slikt. Jeg tenkte på den minimale sjansen at det skulle skje noe galt, og jeg ødela noe. Jeg endte på nei. 

Nå som voksen planlegger jeg barn med kjæresten, og er også blitt stemor. Alt tyder på at vi klarer å få barn på egen hånd, og det vil naturligvis være det foretrukne for meg. Stebarna mine er flotte barn, men jeg har ingen engang tilnærmet morsfølelse for dem. Der kjenner jeg det er en markant forskjell. Det hadde kanskje vært annerledes dersom jeg kom tidligere inn i livet deres. De jeg kjenner som har en sterk kjærlighet for sine bonusbarn, har kommet inn i livet deres da de var veldig små. 

Hvis jeg og kjæresten skulle slite med å få barn, hva gjør jeg da? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke jeg hadde ønsket å adoptere, det ville ikke vært det samme for meg. Sånn sett forstår jeg godt dine tanker om eggdonasjon, men det er vanskelig å tenke på å gjøre det når jeg selv ikke var villig til å donere, og var i tenkeboksen rundt dette. Det føles litt som å si nei til å donere egne organer etter man er død, men selv ønske å stå først på listen for donasjon hvis noe skjer med meg. Men slik er kanskje vi mennesker skrudd sammen når det kommer til stykket, vi er ganske egoistiske på bunn.

Anonymkode: e59de...01f

[AnonymBruker]

Rucula skrev (25 minutter siden):

Fordi jeg hadde ikke ønsket å gå igjennom belastningen og risiko ved svangerskap og fødsel hvis det uansett ikke er mitt biologiske barn. Det er dessuten svært mange andre barn der ute som trenger foreldre, så da hadde jeg heller ville adoptere. 

 

AB over meg oppsummerer godt hva en adopsjon egentlig er i disse dager.

For min del var det et vel så viktig aspekt, etter å ha snakket med mange adopitivforeldre, at adopsjon alltid kommer med en solid bagasje. Det er ofte barn som har vært gjennom traumatiserende forhold. Det er ofte barn fra familier som ikke har, denne er vanskelig å beskrive... samme utgangspunkt som adopitivforeldrene. Veldig ofte ender slike relasjoner opp i store forskjeller mellom barn og voksne.

Genetikk er en merkelig ting. Et biologisk barn vil ofte ha mange likhetstrekk med foreldrene - det kan være fysisk, intellektuelt, musikalsk. Man vil rett og slett finne hverandre på en spesiell måte. Med et donorbarn kan man finne en best mulig match. Med adopsjon spiller du bingo. 

Vi gikk mange runder. Da det biologisk ikke gikk for oss endte vi med det utgangspunkt med å sette strek, og forbli barnløse. 

 

Det sagt, TS, tross mine undersøkelser, samtaler og valg. Og de utfordringene jeg beskriver. Jeg var ikke i kontakt med et eneste foreldrepar som noen gang hadde angret på barnet de faktisk fikk. For det er ditt barn, uansett. 

Anonymkode: 2a51b...783

[Lorieen]

Jeg har fire, snart fem biologiske barn. Men jeg tror jeg kunne blitt akkurat like glad i både adoptivbarn og barn som ikke var genetisk mine. 

[AnonymBruker]

Kunne godt ha adoptert! A være gravid var uansett ett helvete jeg aldri vil gå gjennom igjen, og fødselen var ett hårstrå vekk fra døden. Så adoptering hadde nok vært ett greit valg. Det er nok av barn i verden som trenger en familie!

Anonymkode: f7fc6...5d9

[AnonymBruker]

Vi brukte eggdonor for å få barnet vårt. Man får stadig overfladiske kommentarer om adopsjon slengt etter seg på nett, men sannheten er at adopsjon er et minefelt både for foreldre og barn som adopteres. Det er ikke akkurat det samme valget å få et barn til verden som har blitt valgt frem, som det er å kjempe for å få et barn som er valgt bort. Kanskje kidnappet. Omsorgssvikt. Tilknytningsforstyrrelser som følge av situasjonen. Dømmende barnevernsarbeidere som skal bestemme om du er skikket. De strenge aldersrestriksjonene. Osv osv.

Eggdonasjon er herlig og jeg føler meg 100% som mammaen til barnet mitt uavhengig av genetisk opphav. Det er alltid de med kun genetiske barn som er redd for at det har noe å si 😂

Anonymkode: 4b860...18f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Vi brukte flere forsøk med egne egg og jeg ble til slutt gravid med eget egg. Men oddsen var svært dårlig og vi var klare for å sette strek. Vi vurderte eggdonasjon som et mulig neste steg, det, eller å forbli barnløse.

Adopsjon i dag er noe annet enn for noen år siden såvidt jeg har klart å forstå (lang ventetid, vanskelig å adoptere), og når vi vet hvor viktig tilknytning og trygghet er de første månedene så må jeg ærlig innrømme at det var mye mer aktuelt for oss å ha muligheten til å starte fra scratch. Vet det kan høres veldig egoistisk ut og vet det er mange barn som trenger gode hjem, men syns det er feil at det skal i stor grad legges til ufrivillig barnløse å være de som skal løse det. 

Anonymkode: 3ce12...7e3

Jeg er enig, og forstår dette veldig godt. 

Jeg har et vennepar som har adoptert en jente fra sørøst-Asia, og deres datter ble syk i 6-årsalderen. Hun har vært til flere utredninger på sykehuset, men de har slitt med å sette en konkret diagnose, noe som henger sammen med at de ikke har noe som helst genetisk historikk. 

Det er en kjempefin ting å gjøre for et barn som trenger et hjem, men for mange er det også ekstra utfordringer, og jeg tror de vegrer seg litt for å snakke om dem.

Anonymkode: e59de...01f

[Jolene]

Kunne jeg ikke fått biologiske barn, hadde jeg forblitt barnløs. Jeg hadde rett og slett ikke sett vitsen med verken eggdonasjon eller adopsjon. Min personlige mening er at både eggdonasjon og adopsjon ikke burde vært lovlig å utføre.

[Blyana]

 

I det store og det hele var det en lang prosess for meg i det hele tatt å få lyst på barn. Og da vil jeg ha biologiske barn. Vanskelig å si om jeg ville utelukket eggdonasjon fullstendig, for jeg tenker da hadde i alle fall mannen hatt en sjans til få biologiske barn. Men det blir jo allikevel ikke det samme når det ikke er ditt biologiske barn. Jeg tviler ikke at man elsker et adoptiv barn eller et barn født med noen andres egg, men det er ikke helt det jeg har sett for meg. Mener allikevel det er et godt valg å adoptere. Det er mange barn i verden som trenger et hjem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei dere 🌻

Vi har vært prøvere en stund, og skal starte opp IVF snart. Det er ikke de beste oddsene pga ulike faktorer.

De siste dagene har jeg lekt meg med tanken om eggdonasjon. Hva tenker dere om det? 

Hvis dere hadde visst det var vanskelig og få til, ville dere likevel utsatt kroppen for stresset og prosessen? 

Hva tenker dere om eggdonasjon selv?

Anonymkode: 032af...5b7

Jeg hadde valgt å være barnløs istedenfor eggdonor. For meg er det viktig med biologiske barn. Jeg hadde ikke gitt noen andres barn den kjærligheten barnet fortjener. Jeg hadde ikke klart å elske det som mitt eget. 

Å bære et annet sitt barn frem. Gå igjennom et svangerskap og fødsel når det ikke er ens eget er vanskelig for meg å forestille.

Har 3 biologiske barn, og for meg er ikke barn så viktig at jeg velger bort genetikk. 

Jeg hadde sikkert tatt godt vare på et adoptivbarn, men kjærligheten hadde ikke hvert den samme. 

Hadde ikke utsatt kroppen min for et annet sitt barn. 

Anonymkode: 15ce9...298

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvis du er hvit, er det likegyldig hvor du får egg ifra, kunne du tenkt deg en afrikansk giver eller ei fra India? Eller vil du ha en unge som "ligner" deg selv?

Anonymkode: 24533...13e

Ja, jeg tenker uavhengig av min hudfarge og utseende, så det hadde ikke vært et problem. Det ville uansett lignet deler på mannen antar jeg, og vært en miks ☺️ Folk får barn som ikke ligner seg selv, også i farger, med egne egg - det er det morsomme med gener!

Blyana skrev (4 timer siden):

I det store og det hele var det en lang prosess for meg i det hele tatt å få lyst på barn. Og da vil jeg ha biologiske barn. Vanskelig å si om jeg ville utelukket eggdonasjon fullstendig, for jeg tenker da hadde i alle fall mannen hatt en sjans til få biologiske barn. Men det blir jo allikevel ikke det samme når det ikke er ditt biologiske barn. Jeg tviler ikke at man elsker et adoptiv barn eller et barn født med noen andres egg, men det er ikke helt det jeg har sett for meg. Mener allikevel det er et godt valg å adoptere. Det er mange barn i verden som trenger et hjem. 

Det er litt tanken min også, at mannen min vil uansett kunne få et biologisk barn som ligner han via denne dette, selv om det ikke blir biologisk mitt - men, jeg tror man blir glad i sitt eget barn, uansett biologisk eller ikke, eller via adopsjon. Man blir foreldre 

Jolene skrev (4 timer siden):

Kunne jeg ikke fått biologiske barn, hadde jeg forblitt barnløs. Jeg hadde rett og slett ikke sett vitsen med verken eggdonasjon eller adopsjon. Min personlige mening er at både eggdonasjon og adopsjon ikke burde vært lovlig å utføre.

Skjønner. Det respekterer jeg! Takk for at du tok deg tid til og svare 🙏

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi brukte eggdonor for å få barnet vårt. Man får stadig overfladiske kommentarer om adopsjon slengt etter seg på nett, men sannheten er at adopsjon er et minefelt både for foreldre og barn som adopteres. Det er ikke akkurat det samme valget å få et barn til verden som har blitt valgt frem, som det er å kjempe for å få et barn som er valgt bort. Kanskje kidnappet. Omsorgssvikt. Tilknytningsforstyrrelser som følge av situasjonen. Dømmende barnevernsarbeidere som skal bestemme om du er skikket. De strenge aldersrestriksjonene. Osv osv.

Eggdonasjon er herlig og jeg føler meg 100% som mammaen til barnet mitt uavhengig av genetisk opphav. Det er alltid de med kun genetiske barn som er redd for at det har noe å si 😂

Anonymkode: 4b860...18f

Tusen takk for deling 😍 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det finnes ikke viktig for meg med egne biologiske barn. Eggdonasjon er jeg for og ville nok gitt egne egg til ukjente personer om jeg fysisk kvalifiserte for det. Samtidig sitter jeg også med tanken at de som ønsker barn helst kan sjekke ut om de kvalifiserer til adopsjon først, da det er flere barn som mange trenger en familie og foreldre. 

Anonymkode: 7840f...7d8

Takk for at du deler tankene dine!

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg hadde valgt å være barnløs istedenfor eggdonor. For meg er det viktig med biologiske barn. Jeg hadde ikke gitt noen andres barn den kjærligheten barnet fortjener. Jeg hadde ikke klart å elske det som mitt eget. 

Å bære et annet sitt barn frem. Gå igjennom et svangerskap og fødsel når det ikke er ens eget er vanskelig for meg å forestille.

Har 3 biologiske barn, og for meg er ikke barn så viktig at jeg velger bort genetikk. 

Jeg hadde sikkert tatt godt vare på et adoptivbarn, men kjærligheten hadde ikke hvert den samme. 

Hadde ikke utsatt kroppen min for et annet sitt barn. 

Anonymkode: 15ce9...298

🙏

Anonymkode: 032af...5b7