Jeg er redd for å miste min far

[Gjest Jente, 33]

Min far og jeg har et enestående forhold som er unikt (for meg hvertfall). Vi sees ikke alt for ofte og hvis vi bor under samme tak vil det gå "skeis" etter en uke eller to, på grunn av uenigheter i hverdagen. Men hver gang vi er på besøk eller treffes for kortere perioder så er alt spesielt og bra, og mye godt kommer ut av besøkene.

Alle kjenner seg vel igjen i noe slikt, den enestående kjemien man kan ha med den ene (eller begge) forelderen, der man er helt på nett

Jeg har ennå ikke truffet mannen i mitt liv og jeg har fortsatt ingen barn..dette tenker jeg mye på nå for tiden, fordi jeg går rundt og er bekymret for min far.

Han sluttet å røyke for noen år siden, fikk ulcerøs kolitt (stomi) og så fikk han nyresten og måtte akutt til sykehuset.

Jeg er redd for at han kan få kreft og kanskje at hjertet bare skal stoppe (uten en grunn). Jeg hører stadig om folk som faller om og det er så mange i dagens samfunn som har og får kreft.

Jeg er en sterk person og rasjonell også, likevel går jeg rundt og er svært bekymret for min far som jeg er ganske glad i. Jeg tenker på at det vil bli uutholdelig å miste ham og føle det enorme tapet /sorgen allerede nå, selv om han på ingen måte skal "gå bort".

Jeg tenker "hva skal jeg gjøre da, hvis den jeg er mest glad i forsvinner, og hvordan skal jeg få overbevist ham om at det vil gå bra med oss, og at jeg er glad i ham"? (Han er litt kontroll-freak).

Er det flere som har det slik, går rundt og engster seg for de som betyr mest for en? Hvortdan skal en klare seg uten visdommen, støtten og hjelpen fra de en er mest glad i?

-Jente-

[Arkana]

Vi er vel alle redd for å miste noen vi er glade i, noen kanskje i større grad enn andre. Jeg har alltid vært redd for det, uten å tenke på det i hverdagen da, for det har alltid bare vært "oss fire" her i Norge (ingen igjen av familien på Pappas side, Mamma er fransk og hele hennes familie bor i Frankrike). Jeg mistet Pappa i fjor, helt plutselig og uventet. Det både var og er grusomt, helt ufattelig. Men man klarer å leve videre. Det er kanskje vanskelig å forestille seg uten at man har opplevd det, på samme måte som man kanskje ikke kan forestille seg hvordan det er å ha en alvorlig sykdom eller noe annet altoppslukende fryktelig. Men når man er midt i det, så takler man det, uansett. Og du er aldri alene, det vil alltid være noen der som er glad i deg og som vil støtte deg og hjelpe deg.

Gled deg over hver dag med faren din, og ikke tenk på hva som måtte skje i fremtiden. Det viktigste er her og nå.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for et svar. Du vet tydeligvis hva du snakker om siden du faktisk har lidt et tap.

Jeg gruer meg til det blir min tur, og synes det er nostalgisk og se tilbake på det som var.

Men skal naturligvis forsøke å glede meg over hva som er, ikke hva som vil forsvinne. Når det blir sykehus-innleggelser tror jeg mange (som meg) får seg en vekker.

[reddelinnea]

Det er så vondt å være redd for å miste noen.

Det er jeg også.

Redd for å bli alene og forlatt.

Mista alle besteforeldrene mine jeg, og det er så vondt.

Så flott at du har et godt forhold til faren din.

Skjønner godt at du er redd for han jeg.

Tror det er mange som har det sånn. Redd for å miste noen og sånn.

[flowerpower]

Det er klart det er vondt å miste noen man er glad i. Jeg har mistet mange: en fetter som var 7 (da jeg var 6), bestefar da jeg var 10, mamma da jeg var 14, og etterhvert bestemor, faren min, en kusine, sønnen til en kusine(7 år) og onkler og tanter som jeg var glad i. Og ikke minst en bestevenninne.

Nå er jeg buddhist og har stor trøst i å tro på reinkarnasjon. Jeg tror fullt og fast at vi har levd sammen før og at vi skal leve sammen igjen i seinere liv. Det betyr ikke at jeg ikke føler sorg over å miste noen jeg er glad i, men det er absolutt en god trøst.

Prøv å ikke bekymre deg, vær glad i faren din mens du har ham.

[Gjest Gjest]

Er livredd for å miste foreldra mine jeg å, å de er livredde for å miste meg eller søskena mine, men man kan ikke tenke på det hver dag, bare være glad for at man faktisk har dem. Det er ingen selvfølge!!

Har mistet en del nære fam.medl. Å jeg knakk i to på et tidspunkt både da min farmor og farfar døde. Var hos de like mye som jeg var hjemme, å de fungerte nærmest som en reserve mor og far.

Men så er jo det livets gang også da.. begge ble gamle, jeg er yngst av alle, å dermed mistet de så mye tidligere, å tok alt så mye tyngre. Men det er akkurat det man vokser på også..

Kan ikke gå rundt å tenke på at 'tenk om'.. Da blir man GAL..

Lev livet å vis at du setter pris på de du er glad i. Det koster så lite å gir så mye