Var dette omsorgssvikt?

[AnonymBruker]

Har selv nylig fått barn, og tankene har gått mye til hvordan jeg selv og søsknene mine hadde det når vi var små.

Et eksempel: 

Besøkte svigermor her om dagen, og da jeg hjalp til å bære tallerker inn på kjøkkenet fikk jeg en plutselig frykt for å få kjeft fordi hun kanskje ikke hadde nok plass, ifølge henne selv, til tallerkenene. (Svigermor er verdens snilleste altså, er min egen reaksjon jeg reagerer på her)

Hjemme var det en forventning om at vi var "synske" når det kom til slike ting. Selv når vi prøvde å hjelpe til, hvis det førte til en eller annen innbillt eller reell ulempe, fikk vi kjeft. 

At vi skulle være "synske" gjaldt ikke bare slike ting. Vi fikk ikke opplæring i hvordan man oppførte seg når man var på besøk, hadde besøk, i begravelse og slike ting. De forventet at vi skulle kunne det, og så ble det naturligvis kjeft. 

Fikk senere vite at "den eneste måten man lærer på er kjeft", ifølge mine foreldre.

Alle vi søsken sliter med høylytte folk idag. Er feks svært ubehagelig å gå på teater fordi de snakker så høyt. Vi fikk god mat, fine ferier, aldri vold. Er dette likevel noe du ville kalt omsorgssvikt? 

Anonymkode: 89193...548

[AnonymBruker]

Tenker det er opp til deg å definere hva du ble utsatt for. Opplever du det som omsorgssvikt så er det omsorgssvikt. Eller sagt på en annen måte så sitter du med følelsene du har og det er viktig å anerkjenne dem og det blir helt feil å la andre definere de følelsene ved å si at det har vært enten det ene eller det andre.

Den eneste måten å komme videre på er akseptere at du føler det som du gjør og bearbeide de følelsene. At du ble redd for kjeft og kritikk på kjøkkenet med svigermor er ikke noe unaturlig hvis du var i en situajson som minnet deg om gamledager.

Foreldrene dine har antakelig opplevd det samme selv og hørte på radioen at for en del år tilbake var det en generell holdning i samfunnet at kritikk og at barn hverken skulle sees eller høres var god oppdragelse, men heldigvis har dette endret seg.

Anonymkode: e2913...569

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: c73ab...d08

[AnonymBruker]

Det høres mer ut som psykisk vold enn omsorgssvikt. 

Omsorgssvikt er unnlatelse, at foreldrene ikke gir barna nok mat, ikke hjelper dem med hygiene, manglende tannstell eller emosjonell vanskjøtsel, altså at barna ikke blir tatt vare på emosjonelt.

Hakking, kjefting og kontrollering for helt unødvendige ting slik dere har opplevd, medfører angst (som du jo beskriver) og kommer derfor mer i kategorien psykisk vold.

Psykisk vold behøver ikke å være "din satans hore" eller "jeg skal drepe deg", det kan like godt være konstant hakking og kjefting slik at man får et ødelagt selvbilde til slutt, eller sliter med utrygghet i nære relasjoner.

Anonymkode: 15233...a58

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke kjeft går under omsorgssvikt.

Anonymkode: c73f2...48a

[AnonymBruker]

Det var jo sånn at før i tiden var det allment vanlig med en annen type oppdragelse. Når man ser på mye med dagens briller kan man jo bli litt tullete, da «alt» idag omtrent blir plassert i kategorien omsorgssvikt. 
så jeg syns det høres ut som en pppdragelsesmetode som var vanlig før, men som ikke er så bra. Men neppe ment som noe vondt eller omsorgssvikt fra foreldrene dine sin side, om det var det «eneste»

Anonymkode: a4ee9...996

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det høres mer ut som psykisk vold enn omsorgssvikt. 

Omsorgssvikt er unnlatelse, at foreldrene ikke gir barna nok mat, ikke hjelper dem med hygiene, manglende tannstell eller emosjonell vanskjøtsel, altså at barna ikke blir tatt vare på emosjonelt.

Hakking, kjefting og kontrollering for helt unødvendige ting slik dere har opplevd, medfører angst (som du jo beskriver) og kommer derfor mer i kategorien psykisk vold.

Psykisk vold behøver ikke å være "din satans hore" eller "jeg skal drepe deg", det kan like godt være konstant hakking og kjefting slik at man får et ødelagt selvbilde til slutt, eller sliter med utrygghet i nære relasjoner.

Anonymkode: 15233...a58

Og er ikke det omsorgssvikt?

Anonymkode: b2db1...2a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tenker det er opp til deg å definere hva du ble utsatt for. Opplever du det som omsorgssvikt så er det omsorgssvikt. Eller sagt på en annen måte så sitter du med følelsene du har og det er viktig å anerkjenne dem og det blir helt feil å la andre definere de følelsene ved å si at det har vært enten det ene eller det andre.

Den eneste måten å komme videre på er akseptere at du føler det som du gjør og bearbeide de følelsene. At du ble redd for kjeft og kritikk på kjøkkenet med svigermor er ikke noe unaturlig hvis du var i en situajson som minnet deg om gamledager.

Foreldrene dine har antakelig opplevd det samme selv og hørte på radioen at for en del år tilbake var det en generell holdning i samfunnet at kritikk og at barn hverken skulle sees eller høres var god oppdragelse, men heldigvis har dette endret seg.

Anonymkode: e2913...569

Foreldrene mine har nok hatt det verre ja. De vet jeg opplevde omsorgssvikt. Var nok litt slik ja, at vi skulle sees, men ikke høres.

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det høres mer ut som psykisk vold enn omsorgssvikt. 

Omsorgssvikt er unnlatelse, at foreldrene ikke gir barna nok mat, ikke hjelper dem med hygiene, manglende tannstell eller emosjonell vanskjøtsel, altså at barna ikke blir tatt vare på emosjonelt.

Hakking, kjefting og kontrollering for helt unødvendige ting slik dere har opplevd, medfører angst (som du jo beskriver) og kommer derfor mer i kategorien psykisk vold.

Psykisk vold behøver ikke å være "din satans hore" eller "jeg skal drepe deg", det kan like godt være konstant hakking og kjefting slik at man får et ødelagt selvbilde til slutt, eller sliter med utrygghet i nære relasjoner.

Anonymkode: 15233...a58

"ikke blir tatt vare på emosjonelt", hva vil det si? Vi snakket aldri om følelser hjemme. Begge foreldrene mine mangler evnen til å diskutere slikt. 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg synes ikke kjeft går under omsorgssvikt.

Anonymkode: c73f2...48a

Selv ikke når det er hver eneste dag og du er redd? 

Hva definerer folk som "kjeft" her forresten? 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det var jo sånn at før i tiden var det allment vanlig med en annen type oppdragelse. Når man ser på mye med dagens briller kan man jo bli litt tullete, da «alt» idag omtrent blir plassert i kategorien omsorgssvikt. 
så jeg syns det høres ut som en pppdragelsesmetode som var vanlig før, men som ikke er så bra. Men neppe ment som noe vondt eller omsorgssvikt fra foreldrene dine sin side, om det var det «eneste»

Anonymkode: a4ee9...996

Det var nok ikke meningen, men det var ikke det eneste nei. 

Anonymkode: 89193...548

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres ut som omsorgssvikt, men mer om en manglende evne til å sette ord på ting og kommunisere ønsker og behov, kombinert med en lav terskel for irritasjon. Du var tydeligvis uheldig og fikk to mennesker med disse "manglene" som foreldre.

Min erfaring er at dette er mennesketyper man møter på med jevne mellomrom, og som f eks i arbeidssammenheng kan skape konflikter fordi de reagerer med misnøye der andre ville reagert med "Kan vi snakke litt om dette og finnes en bedre løsning?"

Som voksne kan vi oppleve slike mennesker som slitsomme å samarbeide med, men vi kan takle det, fordi vi er voksne og vi kan søke leder eller andre kollegaer for hjelp og støtte. Som barn i en familie mangler med den erfaringen som skal til for å forstå at dette ikke handler om en selv, men om de voksnes uhensiktsmessige måte å reagere på. 

Men det er ikke omsorgssvikt. Omsorgssvikt hadde det vært hvis irritasjonen over de feilplasserte fatene hadde ført til vold, at du ikke fikk mat resten av dagen, at du fikk høre at du ikke var verdt dritten under skoene deres. 

Jeg vet ikke hva du legger i at dere ikke fikk opplæring i hvordan man oppfører seg i besøk, en begravelse eller lignende. De fleste har tilstrekkelig sosiale antenner til å forstå hvordan man oppfører seg. Jeg antar at du fikk beskjed om å sitte i ro under måltidet, takke for maten, være stille i kirken osv? Mye av det barn lærer om sosiale ferdigheter kommer ikke fra foreldrene, men fra venner, skole osv. Å sosialiseres foregår hele tiden, i ulike settinger. 

Jeg synes det er trist at du konfronterer foreldrene dine og sier at de har sviktet deg i omsorgen, hvis det ikke er verre enn det du beskriver. De har sikkert elsket deg og gjort så godt de kunne utifra sine evner og hva de selv har lært. Jeg synes du burde være rausere enn å kalle noen irettesettelser for omsorgssvikt.

 

Anonymkode: 659ee...a97

[AnonymBruker]

Nei. 

Anonymkode: 6dd71...fcd

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som er offisiell definisjon på omsorgssvikt, men føles det som omsorgssvikt så er det vel det? Jeg har hatt helt annerledes oppvekst enn deg med opplagt ille ting, men det er likevel fosterforeldrene mine som ødela meg mest med lignende oppdragelse som du beskriver. Jeg visste liksom at foreldrene mine var ødelagte mennesker men jeg forventet alltid mer og bedre av de som liksom var ordentlige mennesker. Men fikk bare kjeft og kritikk dagen lang. Det var vært svært ødeleggende.

Anonymkode: 81148...e4b

[AnonymBruker]

Nei, det vil jeg ikke si.

Men jeg tenker på det som lite oppbyggende/gir dårlig selvbilde osv.

Sånt er utrolig ødeleggende dessverre. Man går liksom rundt og er på vakt/lei seg hele tiden. 

Anonymkode: ef083...a57

[AnonymBruker]

At noe preger deg negativt gjennom livet er ikke det samme som at det er omsorgssvikt. Jeg vil si at det var en dårlig måte å behandle dere på, men likevel ikke omsorgssvikt. 

Anonymkode: fb7e7...287

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvilken merkelapp som er rett å sette på dette, og kanskje er ikke det så viktig. I mitt hode faller det i alle fall ikke innunder god omsorg og oppdragelse. Det viktigste her er at du får bearbeidet disse opplevelsene, og lærer å leve med det. 

Anonymkode: 1ec3d...f76

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å svare veldig kontant på det ut fra hva du skriver. Mye kommer an på kontekst og omfang, om det ble reparert etterpå osv.

Forskningen på barnehjernen tyder på at uforutsigbarhet er noe av det mest skadelige barn kan oppleve. Det å oppleve skremmende eller smertefulle situasjoner uten å evne å fortolke dem eller få hjelp til det, ikke kunne sette ting i et system. Man ser at barn som lever med typisk oppdragervold, f.eks blir slått når de gjør noe de ikke har lov til, kan ta mindre skade av det enn barn som lever med en impulsiv oppdrager hvor sanksjonene blir helt uforutsigbare. Det er selvsagt ikke bra å bli slått uansett, men det gir mye mer mening for barnet som har innarbeidet at "jeg stjal lillebrors leke, det vet jeg at ikke er lov, jeg ble slått" enn barnet som blir slått/utskjelt/utsatt for annen vold helt ut av det blå (for barnet). 

Det er helt klart en svikt i god omsorg å jevnlig sette sine barn i situasjoner hvor de blir nedverdiget og skremt, uten at de har noen mulighet til å sette det i en forståelig sammenheng. Samtidig vil det bidra til at omsorgen er god nok dersom forelderen f.eks reparerer i etterkant, ved å beklage, forklare, påta seg ansvar. Det handler om frata barnet skyld og skam. 

Anonymkode: 8c4fd...e3c

[AnonymBruker]

Er det egentlig så viktig hva det kalles?

Men jeg synes det er kjempebra at du reflekterer over dette. Det gjør at du kan unngå å gjøre de feil som dine foreldre gjorde. Hva tenker du selv om hvordan du som forelder skal irettesette eget barn når det trengs?

Jeg tror ikke foreldrene dine gjorde det for å være slemme med dere, men de er selv et produkt av sin egen tid og oppvekst, og det var nok ikke like mye fokus på følelser og hvordan barna håndterte å få kjeft.

Jeg er selv i en prosess som egentlig startet etter at jeg fikk barn. Symptomene (angst) har jeg hatt mer eller mindre hele livet, men det var først etter at jeg fikk barn at jeg har greid å ta tak i ting, og egentlig forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør i en del situasjoner. Jeg kan se min egen oppvekst i et helt annet perspektiv nå.

Jeg har også problemer når noen snakker på en brå måte eller snakker slik at jeg oppfatter de sinte. Og jeg har også en forventning til at andre skal bli sint på meg for ditt eller for datt, ofte helt irrasjonelt. Samtidig strever jeg også med eget sinne, på den måten at jeg er livredd for å uttrykke sinne. Jeg vet ikke hvor hardt jeg har lov til å ta i, og lar som regel heller vær å uttrykke sinne.

Anonymkode: 883d2...1f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tenker det er opp til deg å definere hva du ble utsatt for. Opplever du det som omsorgssvikt så er det omsorgssvikt. Eller sagt på en annen måte så sitter du med følelsene du har og det er viktig å anerkjenne dem og det blir helt feil å la andre definere de følelsene ved å si at det har vært enten det ene eller det andre.

Den eneste måten å komme videre på er akseptere at du føler det som du gjør og bearbeide de følelsene. At du ble redd for kjeft og kritikk på kjøkkenet med svigermor er ikke noe unaturlig hvis du var i en situajson som minnet deg om gamledager.

Foreldrene dine har antakelig opplevd det samme selv og hørte på radioen at for en del år tilbake var det en generell holdning i samfunnet at kritikk og at barn hverken skulle sees eller høres var god oppdragelse, men heldigvis har dette endret seg.

Anonymkode: e2913...569

Så «alle» kan skrike opp om omsorgssvikt da mener du? «Hey jeg fikk ikke den dyre telefonen som andre og det mener jeg er omsorgssvikt så da ble jeg utsatt for omsorgssvikt». Eller «jeg måtte gjøre husarbeid og det er mener jeg er omsorgssvikt så da ble jeg utsatt for omsorgssvikt»

Anonymkode: c17af...1c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har selv nylig fått barn, og tankene har gått mye til hvordan jeg selv og søsknene mine hadde det når vi var små.

Et eksempel: 

Besøkte svigermor her om dagen, og da jeg hjalp til å bære tallerker inn på kjøkkenet fikk jeg en plutselig frykt for å få kjeft fordi hun kanskje ikke hadde nok plass, ifølge henne selv, til tallerkenene. (Svigermor er verdens snilleste altså, er min egen reaksjon jeg reagerer på her)

Hjemme var det en forventning om at vi var "synske" når det kom til slike ting. Selv når vi prøvde å hjelpe til, hvis det førte til en eller annen innbillt eller reell ulempe, fikk vi kjeft. 

At vi skulle være "synske" gjaldt ikke bare slike ting. Vi fikk ikke opplæring i hvordan man oppførte seg når man var på besøk, hadde besøk, i begravelse og slike ting. De forventet at vi skulle kunne det, og så ble det naturligvis kjeft. 

Fikk senere vite at "den eneste måten man lærer på er kjeft", ifølge mine foreldre.

Alle vi søsken sliter med høylytte folk idag. Er feks svært ubehagelig å gå på teater fordi de snakker så høyt. Vi fikk god mat, fine ferier, aldri vold. Er dette likevel noe du ville kalt omsorgssvikt? 

Anonymkode: 89193...548

Nei. Nå må vi ikke sykeliggjøre alt her. 

Skal du gå til psykolog for dette også? 

Anonymkode: e45c4...d49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg synes ikke det høres ut som omsorgssvikt, men mer om en manglende evne til å sette ord på ting og kommunisere ønsker og behov, kombinert med en lav terskel for irritasjon. Du var tydeligvis uheldig og fikk to mennesker med disse "manglene" som foreldre.

Min erfaring er at dette er mennesketyper man møter på med jevne mellomrom, og som f eks i arbeidssammenheng kan skape konflikter fordi de reagerer med misnøye der andre ville reagert med "Kan vi snakke litt om dette og finnes en bedre løsning?"

Som voksne kan vi oppleve slike mennesker som slitsomme å samarbeide med, men vi kan takle det, fordi vi er voksne og vi kan søke leder eller andre kollegaer for hjelp og støtte. Som barn i en familie mangler med den erfaringen som skal til for å forstå at dette ikke handler om en selv, men om de voksnes uhensiktsmessige måte å reagere på. 

Men det er ikke omsorgssvikt. Omsorgssvikt hadde det vært hvis irritasjonen over de feilplasserte fatene hadde ført til vold, at du ikke fikk mat resten av dagen, at du fikk høre at du ikke var verdt dritten under skoene deres. 

Jeg vet ikke hva du legger i at dere ikke fikk opplæring i hvordan man oppfører seg i besøk, en begravelse eller lignende. De fleste har tilstrekkelig sosiale antenner til å forstå hvordan man oppfører seg. Jeg antar at du fikk beskjed om å sitte i ro under måltidet, takke for maten, være stille i kirken osv? Mye av det barn lærer om sosiale ferdigheter kommer ikke fra foreldrene, men fra venner, skole osv. Å sosialiseres foregår hele tiden, i ulike settinger. 

Jeg synes det er trist at du konfronterer foreldrene dine og sier at de har sviktet deg i omsorgen, hvis det ikke er verre enn det du beskriver. De har sikkert elsket deg og gjort så godt de kunne utifra sine evner og hva de selv har lært. Jeg synes du burde være rausere enn å kalle noen irettesettelser for omsorgssvikt.

 

Anonymkode: 659ee...a97

Jeg har ikke konfrontert foreldrene mine. Det er ikke snakk om "noen irettesettelser". Det kunne være en eksplosjon der ting ble kastet og vi ble kalt diverse, eller bare roping. Felles var at det var uforutsigbart og ikke noe vi lærte av, men holdt ut. 

Men ja, det er mye som ikke kommer frem av det lille jeg har skrevet her. Jeg grudde meg feks til foreldremøter pga moren min ble så sint når jeg kom hjem fra skolen og ga beskjed om det. Hun hatet å gå på de møtene. Jeg oppfattet det da som kjeft på meg. Om vi veltet et glass med feks saft, var det visst helt krise, eller noe ble knust. Høylytt kjefting som ikke har noen hensikt. Vi var redde for å få kjeft.

For mye syltetøy på skiven når vi var på besøk er et eksempel på det jeg mente. Og da fikk vi kjeft etter besøket. 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er vanskelig å svare veldig kontant på det ut fra hva du skriver. Mye kommer an på kontekst og omfang, om det ble reparert etterpå osv.

Forskningen på barnehjernen tyder på at uforutsigbarhet er noe av det mest skadelige barn kan oppleve. Det å oppleve skremmende eller smertefulle situasjoner uten å evne å fortolke dem eller få hjelp til det, ikke kunne sette ting i et system. Man ser at barn som lever med typisk oppdragervold, f.eks blir slått når de gjør noe de ikke har lov til, kan ta mindre skade av det enn barn som lever med en impulsiv oppdrager hvor sanksjonene blir helt uforutsigbare. Det er selvsagt ikke bra å bli slått uansett, men det gir mye mer mening for barnet som har innarbeidet at "jeg stjal lillebrors leke, det vet jeg at ikke er lov, jeg ble slått" enn barnet som blir slått/utskjelt/utsatt for annen vold helt ut av det blå (for barnet). 

Det er helt klart en svikt i god omsorg å jevnlig sette sine barn i situasjoner hvor de blir nedverdiget og skremt, uten at de har noen mulighet til å sette det i en forståelig sammenheng. Samtidig vil det bidra til at omsorgen er god nok dersom forelderen f.eks reparerer i etterkant, ved å beklage, forklare, påta seg ansvar. Det handler om frata barnet skyld og skam. 

Anonymkode: 8c4fd...e3c

"Det er helt klart en svikt i god omsorg å jevnlig sette sine barn i situasjoner hvor de blir nedverdiget og skremt, uten at de har noen mulighet til å sette det i en forståelig sammenheng. Samtidig vil det bidra til at omsorgen er god nok dersom forelderen f.eks reparerer i etterkant, ved å beklage, forklare, påta seg ansvar. Det handler om frata barnet skyld og skam. "

Det opplevde aldri noen av oss søsken at foreldrene våre gjorde. 

Anonymkode: 89193...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg synes ikke det høres ut som omsorgssvikt, men mer om en manglende evne til å sette ord på ting og kommunisere ønsker og behov, kombinert med en lav terskel for irritasjon. Du var tydeligvis uheldig og fikk to mennesker med disse "manglene" som foreldre.

Min erfaring er at dette er mennesketyper man møter på med jevne mellomrom, og som f eks i arbeidssammenheng kan skape konflikter fordi de reagerer med misnøye der andre ville reagert med "Kan vi snakke litt om dette og finnes en bedre løsning?"

Som voksne kan vi oppleve slike mennesker som slitsomme å samarbeide med, men vi kan takle det, fordi vi er voksne og vi kan søke leder eller andre kollegaer for hjelp og støtte. Som barn i en familie mangler med den erfaringen som skal til for å forstå at dette ikke handler om en selv, men om de voksnes uhensiktsmessige måte å reagere på. 

Men det er ikke omsorgssvikt. Omsorgssvikt hadde det vært hvis irritasjonen over de feilplasserte fatene hadde ført til vold, at du ikke fikk mat resten av dagen, at du fikk høre at du ikke var verdt dritten under skoene deres. 

Jeg vet ikke hva du legger i at dere ikke fikk opplæring i hvordan man oppfører seg i besøk, en begravelse eller lignende. De fleste har tilstrekkelig sosiale antenner til å forstå hvordan man oppfører seg. Jeg antar at du fikk beskjed om å sitte i ro under måltidet, takke for maten, være stille i kirken osv? Mye av det barn lærer om sosiale ferdigheter kommer ikke fra foreldrene, men fra venner, skole osv. Å sosialiseres foregår hele tiden, i ulike settinger. 

Jeg synes det er trist at du konfronterer foreldrene dine og sier at de har sviktet deg i omsorgen, hvis det ikke er verre enn det du beskriver. De har sikkert elsket deg og gjort så godt de kunne utifra sine evner og hva de selv har lært. Jeg synes du burde være rausere enn å kalle noen irettesettelser for omsorgssvikt.

 

Anonymkode: 659ee...a97

Det blir ikke akkurat noen irettesettelser når dette skjer hver dag, gjennom hele barndommen.Da blir det et meget uheldig mønster. 

Anonymkode: cf514...af3