Forskjellsbehandling

[AnonymBruker]

Hei dere, 

Jeg og mannen min har vært i lag i godt over 16 år. I alle disse årene har min svigermor gjort åpenbar forskjell mellom hennes to barn. 
Ikke før jeg og mannen min fikk våre barn begynte dette å plage meg skikkelig. Min svigermor har bare et barn.. skulle man tro. Geografisk avstand mellom oss og svigermor er kortest, likevel er vi de som får minst besøk. Nå i sommer har dette tatt helt av sted. Dattera som bor 6 timer unna i bil har siden Januar i år hadde besøk av svigerfamilien 4 ganger på til sammen 4 uker. Nå skal svigermor snart besøke dem igjen og være i lag med de i 14 dager, Til sammenligning har vi hatt besøk en natt. Da brukte hun hele kvelden på å fortelle om hvor fantastiske barna til datteren var, hvor gode de er på skolen, hvor flinke de er til å synge i kor, spille håndball og ja.. det er ingenting de barna ikke kan. Tidligere hadde vi mye kontakt på telefon, det dabber av fordi jeg ikke orker å sitte i 2 timer å høre på hvor flinke barnebarna til datteren er og hvor herlige, flott og fine disse ungene er. Våre barn begynner å bli store, jeg ser at de trekker seg unna. De synes det er sårt og kan ikke sammenlignes med tantebarnene. Støtt og stadig får vi med oss at svigermor sender gaver på døra til datteras barn, overraskelser, billetter til kino osv. 17 mai i år fikk mine barn 50 kroner hver på vipps. Mens min svigerinne sine barn fikk tilsendt en 17 mai kartong med fløyter, sløyfer, is penger, noe leke greier og kanskje det viktigste av alt. Tiden hennes. Hun har brukt tid på den gaven og lagt sjela si i at de skulle få en flott 17 mai på tross av restriksjonene. Mine barn var ikke verdt mer en enn 50 lapp på vipps. ikke en telefonsamtale engang. Min svigerinne er godt bemidlet så dette handler ikke om økonomi, kanskje tvert i mot. Jeg føler min svigermor ser veldig opp til dattera hennes (uskolert og aldri jobbet i hele sitt liv) men hun har giftet seg rik. Vi derimot er en vanlig arbeidsklasse familie, med normal inntekt. Dattera reiser på dyre ferier verden på kryss og tvers. Vi reiser til granca. Det er liksom ikke så mye å skryta av, når det kommer til oss.   

 

Jeg har lenge vært inne på tanken om å ta dette opp med svigermor men da vet jeg at det smeller. Hun er en kranglefant uten sidestykke og eier ikke selvinnsikt. Hun har ingen kontakt med noen i sin familie, de har hun lagt seg ut med for mange år siden. 

 

Hvilke erfaringer har dere her og hva ville vært en god løsning? 

 

Vi ønsker at våre barn skal ha en godt forhold til sine besteforeldre men slik situasjonen er nå orker vi ikke være i lag med dem. 

Jeg har prøvd å snakke med min svigerinne tidligere, men hun skjønner ikke problemet. 

Anonymkode: afe95...7f2

[Ariam]

Dette må vel din mann snakke med sin mor om? Det er ikke din oppgave syns jeg. Er han enig med deg?

[AnonymBruker]

Min bestemor gjorde også slik forskjell på meg og mine søsken, og søskenbarna våre. Mamma fortalte meg at hun sa rett ut til henne at hun trengte ikke å anstrenge seg like mye med gavene til oss, vi ble jo glad for alt siden vi ikke var vant til å få så mye. Mamma svarte da at hvis hun absolutt skulle gjøre forskjell, så burde hun heller tenke omvendt, at vi burde få mer siden vi fikk lite ellers. Da sluttet faktisk forskjellsbehandlingen.

Anonymkode: 4d523...6e8

[AnonymBruker]

Det der bedres ikke. Ville redusert kontakten og forklart barna at det bestemor gjør er verken snilt eller vanlig, men at det ikke er deres feil. 

Ikke ta det opp, blir garantert bare krangel 

Anonymkode: e9d7f...53e

[Embla82]

Jeg føler med deg, har også en svigermor som forskjellsbehandler og er vanskelig (her er det nok psykisk sykdom inne i bildet). Men jeg ser det sånn at når situasjonen først er som den er så er vi heldige med at hun ikke tramper inn i livet vårt i hytt og pine. Her er det begrenset kontakt, og det fungerer for alle.

Forstår veldig godt at du blir lei deg på barna sine vegne, jeg håper de har besteforeldre på din side som kan kompensere litt? Men det er nok bra for dem at hun ikke kommer oftere for å snakke opp den andre familien, det hadde vært verre å håndtere.

Om hun er en kranglefant uten sidestykke med manglende selvinnsikt også når hun er hos sin egen datter, så er hun jo på en måte deres problem.

Enig med kommentar over om at det må være opp til mannen din å eventuelt ta tak i dette. Men det er ikke lett når det er egne foreldre. Hva tenker han om saken? 

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor så mange bare sitter å «tar» det i årevis. Jeg har blitt forskjellsbehandlet av min far og nå har jeg sagt nok. Det er enten eller nå, enter skjerper han seg eller så gidder jeg ikke ha noe som helst kontakt med han. Så nå skjerper han seg. Hvis han ikke hadde sagt han skulle prøve å være bedre så hadde det vært likr greit å slutte kontakt, da betyr det at han ikke bryr seg så da er han ikke verdt min tid heller. Bare si det rett ut, gi en liste med konkrete eksempler og ikke la dem bortforklare det.

Anonymkode: e6e55...e9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei dere, 

Jeg og mannen min har vært i lag i godt over 16 år. I alle disse årene har min svigermor gjort åpenbar forskjell mellom hennes to barn. 
Ikke før jeg og mannen min fikk våre barn begynte dette å plage meg skikkelig. Min svigermor har bare et barn.. skulle man tro. Geografisk avstand mellom oss og svigermor er kortest, likevel er vi de som får minst besøk. Nå i sommer har dette tatt helt av sted. Dattera som bor 6 timer unna i bil har siden Januar i år hadde besøk av svigerfamilien 4 ganger på til sammen 4 uker. Nå skal svigermor snart besøke dem igjen og være i lag med de i 14 dager, Til sammenligning har vi hatt besøk en natt. Da brukte hun hele kvelden på å fortelle om hvor fantastiske barna til datteren var, hvor gode de er på skolen, hvor flinke de er til å synge i kor, spille håndball og ja.. det er ingenting de barna ikke kan. Tidligere hadde vi mye kontakt på telefon, det dabber av fordi jeg ikke orker å sitte i 2 timer å høre på hvor flinke barnebarna til datteren er og hvor herlige, flott og fine disse ungene er. Våre barn begynner å bli store, jeg ser at de trekker seg unna. De synes det er sårt og kan ikke sammenlignes med tantebarnene. Støtt og stadig får vi med oss at svigermor sender gaver på døra til datteras barn, overraskelser, billetter til kino osv. 17 mai i år fikk mine barn 50 kroner hver på vipps. Mens min svigerinne sine barn fikk tilsendt en 17 mai kartong med fløyter, sløyfer, is penger, noe leke greier og kanskje det viktigste av alt. Tiden hennes. Hun har brukt tid på den gaven og lagt sjela si i at de skulle få en flott 17 mai på tross av restriksjonene. Mine barn var ikke verdt mer en enn 50 lapp på vipps. ikke en telefonsamtale engang. Min svigerinne er godt bemidlet så dette handler ikke om økonomi, kanskje tvert i mot. Jeg føler min svigermor ser veldig opp til dattera hennes (uskolert og aldri jobbet i hele sitt liv) men hun har giftet seg rik. Vi derimot er en vanlig arbeidsklasse familie, med normal inntekt. Dattera reiser på dyre ferier verden på kryss og tvers. Vi reiser til granca. Det er liksom ikke så mye å skryta av, når det kommer til oss.   

 

Jeg har lenge vært inne på tanken om å ta dette opp med svigermor men da vet jeg at det smeller. Hun er en kranglefant uten sidestykke og eier ikke selvinnsikt. Hun har ingen kontakt med noen i sin familie, de har hun lagt seg ut med for mange år siden. 

 

Hvilke erfaringer har dere her og hva ville vært en god løsning? 

 

Vi ønsker at våre barn skal ha en godt forhold til sine besteforeldre men slik situasjonen er nå orker vi ikke være i lag med dem. 

Jeg har prøvd å snakke med min svigerinne tidligere, men hun skjønner ikke problemet. 

Anonymkode: afe95...7f2

Svigermor gjorde veldig mye forskjell på barna her. De har kun hun mens de andre "mormorbarna" hennes har 8 besteforeldre og stor familie. De andre får være med på turer,hytten, klær og sko og ting til flere tusen (forann mine barn og at de barna sier det selv og skryter til barna mine hva de har fått og være med på).  De blir passet, og kommer forann alt. Samme med søsteren til mannen min, hun har alltid fått alt oppi hendene mens han måtte jobbe for alt og klare seg selv!

De andre får også mye av de andre besteforeldrene og være med på turer til andre land og hyttene. Svigermor inviterer datteren og barna på middag ofte og til jul. Men vi må stå for alt seøv hver gang. Er det dåp,konfirmasjon eller andre ting baker moren og hjelper til med alt! 

Jeg har ikke foreldre. Så vi har ingen andre. Og dette vet hun så godt. Har alltid prøvd å få ett godt forhold til hun men for noen så blir du vel aldri god nok desverre! Veldig sårt for våre barn. De er store nok til å skjønne hva som skjer!

 

Skjønner ikke at folk har hjerte til å gjøre så stor forskjell på barna og barnebarna sine!TRIST!

 

Mannen din må nok være den som snakker med hun eller så blir det nok veldig dårlig mottatt!

Pass på at dere er en samlet front!

 

 

Anonymkode: 04410...fdd

[AnonymBruker]

For noen mødre er nok båndet til døtrenes barn og familier sterkere dessverre, enn for sønnenes barn og familier hvor de er i rollen som svigermor i forhold til barnas mor.

Fryktelig synd, men det har delvis naturlige årsaker. Ser det i egen familie også, selv om det på langt nær er så skeivt og åpenlyst feil som her.

Anonymkode: 2ae17...236

[AnonymBruker]

Din mann får ta det opp med sin mor, om han ønsker det. 

Du må la det ligge. Først og fremst for dine barn sin skyld. Barn forstår ikke slikt når de er små, med mindre forskjelsbehandlingen skjer rett foran dem. Da overfører du dine følelser på dem, bevisst eller ubevisst. Når de blir gamle nok til å se det får de ta sine valg ut i fra det. 

Anonymkode: 0969c...828

[AnonymBruker]

Mine svigerforeldre forskjellsbehandler også, her er det mannens bror som er gullgutten og han og barna hans har alltid kommet i første rekke. 
Mannen min har nå tatt avstand til dem og vil ha minst mulig kontakt. Sårt, men han føler det er bedre sånn. De har selv skapt situasjonen ved å forfordele den ene sønnen hele livet. 
 

Jeg tror jeg ville valgt å ta avstand i deres tilfelle ts. 

Anonymkode: da9fa...29b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også noen som klager over at mor/svigermor forskjellsbehandler. Men for oss som kjenner familien vet vi årsaken. Sønnen og kona tar så godt som aldri kontakt med henne, da må det i så fall være fordi de trenger noe fra henne. Hun synes det er leit og har prøvd så godt hun kan å skape et godt forhold til sønn og svigerdatter, men opplever stadig at det er datteren, og aldri sønnen, som inviterer henne på besøk, ringer henne, sender bursdagsgave og generelt involverer seg i livet hennes. Så jeg tror ikke ditt tilfelle er så ensidig som du selv innbiller deg og framstiller den. 

Anonymkode: d4d42...a0b

[AnonymBruker]

Her er det samme greien. Mannens foreldre forskjellsbehandler hele tiden. Mannen min har ei søster, som har to døtre. Jeg og mannen har tre gutter sammen. Vi bor i overkant en time lenger bort enn mannens søster. Mannens søster har mye kontakt med sine foreldre.

Mens mannen min har vært selvgående og selvhjulpen hele livet og flytta ut tidlig, skaffet seg utdanning og jobb, er det stikk motsatt med hans søster. 
Mannens foreldre er pensjonister, der den ene er minstepensjonist, så de har ikke i overflod.

Mine svigerforeldre kjøpte et ekstra hus så hun kan bo der billig. Hun betaler en leie som tilsvarer ca 1/3del av hva som er normalt i området. De pusser opp dette huset for henne. De stiller sine biler til disposisjon slik at hun skal slippe å ta kostnaden med å ha egen. De handler deler av klær til hennes barn og annet de trenger. 
 

Begge disse døtrene til mannens søster er nå «konfirmert» med to års mellomrom. Jentene var åpne om at de ikke ville i kirka, men de ville ha selskapet for å få gavene. Og det synes jo såklart svigers var greit. Svigers betalte mye av bevertningen, la i i leie av lokalet, kjøpte begge kjolene deres, i tillegg til gave såklart.
 

Svigermor presterer i tillegg å betro oss at hun sparer på egen konto til disse to barnebarna. Mannen min spør om de har like kontoer til våre tre barn, men nei, det gjorde hun ikke. Begrunner det med at mannens søster har så dårlig råd, hun er ikke i jobb.
 

Alt vi hører når vi er der på besøk, er hvor flinke og dyktige disse jentene er. At de gjør ditt og datt. At de har kjøpt ditt og datt til de. Alt svigers snakker om og interesserer seg for, er disse to barnebarna!

De spør ikke om hvordan det går med våre, eller viser noe interesse for våre liv. Vi har forsøkt å pense samtalen inn på våre tre fine, men svigers snakker bare ufortrødent videre om disse to fantastiske jentene. Dette gjør at mannen og jeg rett og slett nå vurderer å bare kutte kontakten. Svigers iver over svigersøster og co er nå synlig for våre barn, og vi ønsker å skjerme de fra å oppleve forskjellsbehandlingen. Da er ikke det viktigste for meg og mannen at de ikke får «likt» i kroner, men hva de er villige til å bruke på de av tid. Kjempetrist å se forskjellen.
 

De har til eksempel sittet barnevakt ukentlig for jentene. De har passet våre ved to anledninger. Mannen spurte de om de kunne passe vår, dengang ene gutt, én gang, i 4 timer, mens vi skulle i barndåp til et vennepar. Den andre gangen var for fire år siden, da vi var bedt bort på kino og middag sammen med et vennepar. Guttene våre er nå fra 10 år og oppover, og får med seg det meste som sies. Mannen og jeg bortforklarer når de spør om hvorfor X og Y har fått sånn og sånn fra besteforeldrene. Vi går nå snart tom for forklaringer.
 

Å ta det opp med de, vil ikke føre noe godt med seg. Det vil bli bråk, og jammer om sjalusi ettsettera! Ikke verdt det. Om noen kommer med gode råd her, så er de velkomne. Men jeg tror fåtallet av folk som klarer å forskjellsbehandle slik, vil klare å takle en tilbakemelding av dette slaget, uten at forholdet blir ødelagt. Så pedagogisk er ingen, at de klarer å pakke dette inn på en slik måte at det ikke blir ufred. Mannens søster fremstår også blind for at hun og hennes mottar i form av goder.

Her virker det nesten sånn at det brukes mot oss at vi har en evne til å forsørge oss selv. Det har heller ikke vært noe konflikt som ligger til grunn.

Det positive er at jeg kommer til å være mye mer nøye selv på å «gi likt» til mine. Jeg skal sørge for å investere likt i tid og penger, for å unngå forskjellsbehandling.
 

At kontakten nå svinner hen tenker jeg hovedsaklig blir svigers sitt tap.
Ikke at de selv vil se det, men det får så være. 

Anonymkode: b926f...8e7

[AnonymBruker]

Ariam skrev (22 timer siden):

Dette må vel din mann snakke med sin mor om? Det er ikke din oppgave syns jeg. Er han enig med deg?

Min mann er helt enig, men han synes det er veldig vanskelig å ta opp teamet med sin mor. Når min mann ble 40 år fikk han et stormkjøkken til 799 i gave. Når hans søster fylte rundt tall fikk hun jentetur (langweekend) til London sammen med sin mor. Det som kanskje frustrerer oss mest er at hver gang svigermor trenger hjelp til noe, være seg byggeprosjekter, låne penger eller ja.. da ringer hun oss/mannen min. Jeg kan lett merke at dette er veldig sårt for mannen min men på en annen side så tror jeg han er så vant med det at han står litt fast. Mannen min er også en JA mann, Han har vanskelig får å si nei når noen som om hjelp til ting. Jeg har sagt at nå er det nok - vi kjører ikke dit lengre annet en for å være på besøk. Men hver gang vi er der så ender vi opp med å måtte grave i gagen, plante hekker, kjøre på søpla, montere møbler. 

 

Anonymkode: afe95...7f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Min bestemor gjorde også slik forskjell på meg og mine søsken, og søskenbarna våre. Mamma fortalte meg at hun sa rett ut til henne at hun trengte ikke å anstrenge seg like mye med gavene til oss, vi ble jo glad for alt siden vi ikke var vant til å få så mye. Mamma svarte da at hvis hun absolutt skulle gjøre forskjell, så burde hun heller tenke omvendt, at vi burde få mer siden vi fikk lite ellers. Da sluttet faktisk forskjellsbehandlingen.

Anonymkode: 4d523...6e8

Min svigermor eier ikke selvinnsikt. Hun klarer ikke å se at dette er forskjell selv om jeg mange ganger har antydet "dette ble vel litt feil" .. Jeg tror ikke hun er en ondskapsfull person som ønsker å være en drittsekk, jeg tror rett og slett hun har problemer med å forholde seg til flere. Hun oppleves låst til sin datter og sin datters barn, mens vi andre vi kommer i siste rekke. Har hun en slump til overs så kan det være mine barn er heldige. Min svigermor har selv 4 søsken.. Dette er 4 søsken hun ikke noe noen kontakt med. Hun har heller ikke kontakt med sine foreldre eller andre i hennes familie. Alt dette bunner i krangler laaaangt tilbake i tid, så langt tilbake i tid at hun neppe husker hva de krangler om. Når jeg og mannen min giftet oss så var det naturlig for oss å invitere både tanter, onkler og ja.. alle vi ønsket skulle komme. Det endte opp med at svigermor ikke kom. Hun er barnslig, uten selvinnsikt og ekstremt langsur. Dette er grunnen til at jeg er så redd fir å ta opp dette med henne. Jeg vet ikke om hun kan forstå hva jeg mener og hva konsekvensene evt. måtte bli. selv om ting er helt åpenlyst for alle andre. 

Anonymkode: afe95...7f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Svigermor gjorde veldig mye forskjell på barna her. De har kun hun mens de andre "mormorbarna" hennes har 8 besteforeldre og stor familie. De andre får være med på turer,hytten, klær og sko og ting til flere tusen (forann mine barn og at de barna sier det selv og skryter til barna mine hva de har fått og være med på).  De blir passet, og kommer forann alt. Samme med søsteren til mannen min, hun har alltid fått alt oppi hendene mens han måtte jobbe for alt og klare seg selv!

De andre får også mye av de andre besteforeldrene og være med på turer til andre land og hyttene. Svigermor inviterer datteren og barna på middag ofte og til jul. Men vi må stå for alt seøv hver gang. Er det dåp,konfirmasjon eller andre ting baker moren og hjelper til med alt! 

Jeg har ikke foreldre. Så vi har ingen andre. Og dette vet hun så godt. Har alltid prøvd å få ett godt forhold til hun men for noen så blir du vel aldri god nok desverre! Veldig sårt for våre barn. De er store nok til å skjønne hva som skjer!

 

Skjønner ikke at folk har hjerte til å gjøre så stor forskjell på barna og barnebarna sine!TRIST!

 

Mannen din må nok være den som snakker med hun eller så blir det nok veldig dårlig mottatt!

Pass på at dere er en samlet front!

 

 

Anonymkode: 04410...fdd

Misforstå meg rett, men det er litt godt å høre at dette også skjer i andre familier. Jeg kan heller ikke forstå hvordan noen kan være slik eller har hjerte til å oppføre seg så barnslig.  Jeg er nok selv en person som har mye følelser og rettferdighetssansen min er stor, derfor så går dette veldig inn på meg. Jeg synes det rett og slett er stygt gjort. 
Vi har i alle år stilt opp, hjulpet til med både flytting, oppussing, hagearbeid, bytte av kledning, rydding. De har lånt penger av oss, vi har alltid inkludert dem i selskaper. Invitert dem og kjøpt flott gaver vi vet at de ønsker seg. Jeg føler at de tar oss litt for "gitt" Vi er alltid der. De kan alltid ringe oss om de trenger noe. Dattera stiller aldri opp (før det siste året) hun har alltid vært en litt løs kanon, de reiser mye, har rike venner som de omgås med og er det jeg vil klassifisere som "høy på seg selv"  Jeg har alltid merket at svigermor slipper alt hun har i hendene dersom datteren ringer men ting har eskalert veldig de siste årene. Vi sitter litt rådløse på sidelinjen og kan jo ikke gjøre noe annet en å se at tantebarnene skjemmes bort med gaver, turer, leker, omsorg og kjærlighet. Jeg satt å tenkte på i går kveld hvor mange ganger vi har vært sammen med svigermor de siste årene. Fra sommeren 2019 og frem til i dag har vi vært sammen i 3 døgn. Av bare det jeg vet - har hun vært sammen med barnebarna til dattera tre uker i fjor sommer, høstferien i fjor og påska. I år var de sammen på nyttår/nyttårshelgen, en uke i mai og 4 uker nå i sommer. Hvordan i alle dager kan hun rettferdiggjøre dette?

Anonymkode: afe95...7f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Min mann er helt enig, men han synes det er veldig vanskelig å ta opp teamet med sin mor. Når min mann ble 40 år fikk han et stormkjøkken til 799 i gave. Når hans søster fylte rundt tall fikk hun jentetur (langweekend) til London sammen med sin mor. Det som kanskje frustrerer oss mest er at hver gang svigermor trenger hjelp til noe, være seg byggeprosjekter, låne penger eller ja.. da ringer hun oss/mannen min. Jeg kan lett merke at dette er veldig sårt for mannen min men på en annen side så tror jeg han er så vant med det at han står litt fast. Mannen min er også en JA mann, Han har vanskelig får å si nei når noen som om hjelp til ting. Jeg har sagt at nå er det nok - vi kjører ikke dit lengre annet en for å være på besøk. Men hver gang vi er der så ender vi opp med å måtte grave i gagen, plante hekker, kjøre på søpla, montere møbler. 

 

Anonymkode: afe95...7f2

Men det er likevel hans «kamp» å ta. Du kan støtte han, men han må jo ta «konfrontasjonen». Hvis du tar det for han, vil det bli avfeid med at du overkjører han, at du er vanskelig etc. Forstår ikke hvordan mannen din kan sitte stille å se på at barna deres blir så forskjellsbehandlet. Hva lærer det barnas deres? At dere ikke står opp for dem? 

Anonymkode: b40bf...63a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg kjenner også noen som klager over at mor/svigermor forskjellsbehandler. Men for oss som kjenner familien vet vi årsaken. Sønnen og kona tar så godt som aldri kontakt med henne, da må det i så fall være fordi de trenger noe fra henne. Hun synes det er leit og har prøvd så godt hun kan å skape et godt forhold til sønn og svigerdatter, men opplever stadig at det er datteren, og aldri sønnen, som inviterer henne på besøk, ringer henne, sender bursdagsgave og generelt involverer seg i livet hennes. Så jeg tror ikke ditt tilfelle er så ensidig som du selv innbiller deg og framstiller den. 

Anonymkode: d4d42...a0b

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Misforstå meg rett, men det er litt godt å høre at dette også skjer i andre familier. Jeg kan heller ikke forstå hvordan noen kan være slik eller har hjerte til å oppføre seg så barnslig.  Jeg er nok selv en person som har mye følelser og rettferdighetssansen min er stor, derfor så går dette veldig inn på meg. Jeg synes det rett og slett er stygt gjort. 
Vi har i alle år stilt opp, hjulpet til med både flytting, oppussing, hagearbeid, bytte av kledning, rydding. De har lånt penger av oss, vi har alltid inkludert dem i selskaper. Invitert dem og kjøpt flott gaver vi vet at de ønsker seg. Jeg føler at de tar oss litt for "gitt" Vi er alltid der. De kan alltid ringe oss om de trenger noe. Dattera stiller aldri opp (før det siste året) hun har alltid vært en litt løs kanon, de reiser mye, har rike venner som de omgås med og er det jeg vil klassifisere som "høy på seg selv"  Jeg har alltid merket at svigermor slipper alt hun har i hendene dersom datteren ringer men ting har eskalert veldig de siste årene. Vi sitter litt rådløse på sidelinjen og kan jo ikke gjøre noe annet en å se at tantebarnene skjemmes bort med gaver, turer, leker, omsorg og kjærlighet. Jeg satt å tenkte på i går kveld hvor mange ganger vi har vært sammen med svigermor de siste årene. Fra sommeren 2019 og frem til i dag har vi vært sammen i 3 døgn. Av bare det jeg vet - har hun vært sammen med barnebarna til dattera tre uker i fjor sommer, høstferien i fjor og påska. I år var de sammen på nyttår/nyttårshelgen, en uke i mai og 4 uker nå i sommer. Hvordan i alle dager kan hun rettferdiggjøre dette?

Anonymkode: afe95...7f2

 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg kjenner også noen som klager over at mor/svigermor forskjellsbehandler. Men for oss som kjenner familien vet vi årsaken. Sønnen og kona tar så godt som aldri kontakt med henne, da må det i så fall være fordi de trenger noe fra henne. Hun synes det er leit og har prøvd så godt hun kan å skape et godt forhold til sønn og svigerdatter, men opplever stadig at det er datteren, og aldri sønnen, som inviterer henne på besøk, ringer henne, sender bursdagsgave og generelt involverer seg i livet hennes. Så jeg tror ikke ditt tilfelle er så ensidig som du selv innbiller deg og framstiller den. 

Anonymkode: d4d42...a0b

Sånn tror jeg også det er i mange familier, men slik er det ikke hos oss. Det er egentlig motsatt. Vi kjøper alltid gaver (fødselsdag/jul) sender frokostpakker på døra ved bryllupsdager og 17 mai. Vi ringes titt og ofte, sender bilder på snap for å oppdatere på "hva skjer med barna" Vi prøver å holde de nære selv om avstanden geografisk er stor. 
Dattera deres møtte ikke jeg før jeg hadde vært sammen med mannen min i 4/5 år - hun reiser mye, er alltid på farten og tar sjeldent kontakt. Jeg husker svigermor klagde mye på det i starten av vårt forhold. Vi inviterer alltid dem også i selskap, på sommerbesøk osv. sjeldent har dem anledning til oss. De siste årene har vi nok sklidd veldig i fra hverandre fordi jeg orker ikke snakke med svigermor når alt hun snakker om er barnebarna til dattera. Jeg orker ikke legge hjerte og sjel i gaver når alt vi får tilbake er "noe de fant i siste liten" Jeg vil si at jeg kanskje i overkant er nøye med gaver, merkedager, og det å holde familien samlet. Sikkert fordi jeg selv er oppvokst i en splittet familie med dårlig økonomi. Jeg klarer ikke se hva vi kan gjøre annerledes for at dette skal bli bedre. Senest for 14 dager siden ringte jeg svigermor for å spørre om de ville være med oss på tur i høstferien. Jeg og mannen min skal leie en hytte bare 30/40 minutter fra der dem bor. Det måtte de dessverre takke nei til fordi datteren deres kom på besøk med barna så de skulle ha noen dager i hovedstaden. Så svarer jeg at, men herligfred kan ikke de også være med da, vi får nok plass til alle. Nei - de er ikke campingfolk de bodde aldri på noe med mindre en 4 stjerner. Og da blir det sånn at tja.. hva skal man si. Vi har dessverre ikke råd til å hive oss med på fellesferiene de arrangerer til cape town for mangfoldige tusen kroner. Jeg har stor forståelse for at vi som familie lever på to forskjellige planeter, men være så snill å møt oss litt halvveis på veien. Det er det ikke snakk om. 

 

 

Anonymkode: afe95...7f2

[AnonymBruker]

Skjønner at det er sårt for dere som opplever forskjellsbehandling, og forstår ikke foreldre som behandler barn og deres familie veldig forskjellig, men mange her skriver som om de har «rett» på lik behandling. Det er fullt tillatt for foreldre å forskjellsbehandle barn,  man er feks i sin fulle rett til å gi den ene mye mer arv. Som barn hadde jeg nok tatt det opp med foreldre hvis jeg følte det var urettferdig, særlig hvis det gikk utover egne barn. Så hadde jeg vært mannen din hadde jeg tatt det opp. Som svigerdatter hadde jeg ikke gjort noe, bortsett fra å mase på mannen min om å si noe. Også er det vel bare deilig med mindre besøk og telefoner, når svigermor bare skryter av datter? Forstår at du vil at barna skal ha et godt forhold til besteforeldre, men du kan ikke bestemme hva slags forhold andre skal ha med hverandre.

Anonymkode: 212e1...9af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men det er likevel hans «kamp» å ta. Du kan støtte han, men han må jo ta «konfrontasjonen». Hvis du tar det for han, vil det bli avfeid med at du overkjører han, at du er vanskelig etc. Forstår ikke hvordan mannen din kan sitte stille å se på at barna deres blir så forskjellsbehandlet. Hva lærer det barnas deres? At dere ikke står opp for dem? 

Anonymkode: b40bf...63a

Du har helt rett. Mannen min burde si noe, men jeg tror aldri han kommer til å gjøre det fordi han er så konfliksky også er vi så sjeldent sammen med dem at det er liksom ingen anledning til å ta dette opp. Barna våre blir jo på mange måter de som taper alt her,  og vi som foreldre skammer oss over at det er blitt slik. Men nå har dette pågått så lenge, og blitt så innvikla at man vet ikke helt lengre hvordan man skal løse det. Jeg har noen gang begynt på en setning ( over telefonen) og tenkt at nå skal hun faderen få høre det. Men så begynner jeg bare å gaule, stotre og får ikke frem det jeg egentlig vil si også ender det med at jeg bare må legge på. Min svigermor er veldig kjapp i replikkene, litt sånn snarrådig og det er ikke jeg. Så jeg blir automatisk litt underdog når jeg er i samtale med henne. Egentlig så tenker jeg at vi burde formulert et brev men så tenker jeg at det også blir så teit. Det er ingenting i verden som er viktigere for meg en mannen min og barna mine. Jeg skulle så ønske at jeg var litt mer rappkjefta og turte å bare si ting rett ut.

 

Anonymkode: afe95...7f2

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er fordi jeg er vokst opp en i splittet familie selv at dette oppleves så sårt og ekkelt. Og ja, slik som situasjonen er i dag så er det like greit å ikke ha så mye kontakt. I utgangspunktet så driter jeg i om hun hadde gitt alt hun eier til dattera og ingenting til sønnen. Det som plager meg er at hun bruker så mye tid sammen med datteras barn, Hun tilrettelegger for at alt skal passe inn i livet deres. Hun tar ferier når de har ferie, hun planlegger turer med dem. Hun reiser (forbi oss) til dattera uten å si noe, stoppe innom eller ja. Det oppleves som om vi ikke er gode nok. Vi inviterer dem ofte til oss, med det passer sjelden. I sommer fikk de til 1 natt hos oss og 4 uker hos dattera. Til høsten har vi invitert de på en hytte vi har leid, både svigermor og svigerinne. Det passer ikke for min svigerinne fordi hun kan ikke bo i noe under 4 stjerner.. Og da kan ikke svigermor heller komme for hun må være med barnebarna til dattera. Vi føler at det er "to lag" De er de og oss. Det har alltid vært en merkbar forskjell med det har eskalert noe helt vilt de siste årene. 

Jeg kan fint se for meg at når mine barn blir voksne så vil det være naturlig for meg å ha et tettere bånd til min datters barn fremfor min sønns barn. Men jeg ville aldri i verden gjort en slik forskjell som svigermor gjør. 

Anonymkode: afe95...7f2