Fersk prøver -hvordan takle denne tida?

[AnonymBruker]

For det første skammer jeg meg over hvor dårlig jeg takler dette. Jeg har bare prøvd i 3-4 måneder, og ble kjempeskuffa og trist sist mensen kom. Jeg vet jo at noen prøver i årevis, og jeg vet at 3-4 måneder ikke er lang prøvetid -faktisk godt innenfor normalen. Men katastrofetankene kommer, og menstruasjonene mine er ikke regelmessige. Jeg skal til legen ganske snart for å se hvordan det står til, men jeg visste ikke at jeg skulle takle dette SÅ dårlig. Dere som har vært der, eller som ikke tar det så tungt...noen tips til å tåle denne tida bedre uten å bli en totalt selvopptatt og trøstesløs samboer/venninne/kollega/familiemedlem? 

Anonymkode: d94bf...58e

[AnonymBruker]

Jeg er i pp 3 i august og tar det ikke så tungt at jeg blir trist. Litt skuffa bare denne gangen. Tenker som så at folk flest blir gravide selv uten hjelp og at det kan ta opptil ett år og at dette regnes som normalt  og skulle det bli sånn at vi trenger hjelp så får vi heller ta det dersom det blir aktuelt. Og også med hjelp lykkes folk flest  prøv å ta fokuset vekk fra de få prosentene som aldri blir gravide. 
 

Fyll dagene dine med positive ting som feks å være sosial så du ikke bare er inne i prøverbobla hele tida. Og husk å ha sex også utenom prøvetida så ikke sexen kun knyttes til babylaging. Det blir fort en ond spiral. 
 

Jeg har troa på å bli gravid innen noen måneder, men akkurat når er det ingen som vet. Man kan bare legge til rette med å kartlegge eggløsning, ha sex rundt eggløsning, og oppsøke fertilitetsbehandling dersom man ikke lykkes selv. Jeg kjenner prøveperioden er veldig spennende og tenker nå at jeg er heldig som får en ny spennende prøveperiode (fokusere på det positive) 😂👍🏻

Anonymkode: ae13b...21f

[AnonymBruker]

Det gikk i bølger.

De første 3-4 mnd synes jeg var spennende. En liten skuffelse, ja, men likevel gøy å være i gang.

Så ble det tungt i det vi traff 6 mnd. Stor frustrasjon hver syklus. Så en opptur igjen i det vi fikk hjelp, og følte vi kom videre. Oppturer da vi prøvde preparaterer. Nye nedturer da utredning ikke viste noe, hormonpreparater ikke hjalp. Nedtur da ventetiden for prøverør kom, opptur da vi var i gang. De virkelige store nedturene hver syklus det ikke gikk, da alt var dødt. 

Og slik gikk det, i 4-5 år. Før vi møtte vår første nedtur og opptur kombinert. Da vi satt strek (nedtur). Men likevel var ferdig med det kjøret (opptur). 

Uansett.....Det jeg innså veldig raskt, heldigvis, var at prøvingen var en del av livet, men ikke livet. Ellers ville jeg gått fullstendig i kjelleren. Sannsynligvis ville det fungere etterhvert, muligens ikke. Det var ingenting jeg kunne gjøre med det, utover å ødelegge humøret, psyken, forholdet, vennskap, og hverdagen min generelt, om jeg ikke lot prøvingen få plass et sted langt bak i hodet. 

Anonymkode: 9eff0...2cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg er i pp 3 i august og tar det ikke så tungt at jeg blir trist. Litt skuffa bare denne gangen. Tenker som så at folk flest blir gravide selv uten hjelp og at det kan ta opptil ett år og at dette regnes som normalt  og skulle det bli sånn at vi trenger hjelp så får vi heller ta det dersom det blir aktuelt. Og også med hjelp lykkes folk flest  prøv å ta fokuset vekk fra de få prosentene som aldri blir gravide. 
 

Fyll dagene dine med positive ting som feks å være sosial så du ikke bare er inne i prøverbobla hele tida. Og husk å ha sex også utenom prøvetida så ikke sexen kun knyttes til babylaging. Det blir fort en ond spiral. 
 

Jeg har troa på å bli gravid innen noen måneder, men akkurat når er det ingen som vet. Man kan bare legge til rette med å kartlegge eggløsning, ha sex rundt eggløsning, og oppsøke fertilitetsbehandling dersom man ikke lykkes selv. Jeg kjenner prøveperioden er veldig spennende og tenker nå at jeg er heldig som får en ny spennende prøveperiode (fokusere på det positive) 😂👍🏻

Anonymkode: ae13b...21f

Hei! Tusen takk for fint svar! Du gir gode råd! Ønsker deg lykke til med prøvinga!❤Fint å tenke på det som spennende, og at vi er heldige som har mulighet til å prøve!

Anonymkode: d94bf...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Det gikk i bølger.

De første 3-4 mnd synes jeg var spennende. En liten skuffelse, ja, men likevel gøy å være i gang.

Så ble det tungt i det vi traff 6 mnd. Stor frustrasjon hver syklus. Så en opptur igjen i det vi fikk hjelp, og følte vi kom videre. Oppturer da vi prøvde preparaterer. Nye nedturer da utredning ikke viste noe, hormonpreparater ikke hjalp. Nedtur da ventetiden for prøverør kom, opptur da vi var i gang. De virkelige store nedturene hver syklus det ikke gikk, da alt var dødt. 

Og slik gikk det, i 4-5 år. Før vi møtte vår første nedtur og opptur kombinert. Da vi satt strek (nedtur). Men likevel var ferdig med det kjøret (opptur). 

Uansett.....Det jeg innså veldig raskt, heldigvis, var at prøvingen var en del av livet, men ikke livet. Ellers ville jeg gått fullstendig i kjelleren. Sannsynligvis ville det fungere etterhvert, muligens ikke. Det var ingenting jeg kunne gjøre med det, utover å ødelegge humøret, psyken, forholdet, vennskap, og hverdagen min generelt, om jeg ikke lot prøvingen få plass et sted langt bak i hodet. 

Anonymkode: 9eff0...2cd

Hei! Rørende å lese on prøvinga di, og vondt å se at dere måtte sette strek. Men som du klokt skriver, kan ikke prøvinga eller barnet som kanskje kommer/kanskjeikke kommer være hele livet vårt. Livet er for verdifullt tilbå kun handle om det man ikke har ennå. Klem fra meg. Tusen takk for at du delte.

Anonymkode: d94bf...58e

[AnonymBruker]

Tja, ikke så mange tips, men tror det er normalt. Når vi første begynte å prøve, så var man liksom klar for at det skulle gå med en gang, hvertfall tenkte jeg sånn. Beste tipset er vel å prøve å leve som vanlig og lage seg hyggelige planer som du også kan se frem til, annet enn å bare sjekke kalenderen om hvor du er i syklusen. Og prøve å unngå å tenkte sånn hvis du blir invitert på noe: "hm, kan jeg det da, kan jo hende jeg er 7 uker gravid hvis jeg blir gravid denne mnd".

Lykke til  

Anonymkode: f32e3...ab7

[Fiora]

Prøver på 4.mnd her også! Merker at det å være sosial og gjøre hyggelige ting sammen med samboer og/eller venner hjelper veldig - spesielt etter negative tester! Gull verdt å komme ut og tenke på noe annet og ha det gøy! 😊

Lykke til med prøvingen 😊

[AnonymBruker]

Var kjempeskuffa i starten, gråt for hver negative test. Etter et års prøving orka jeg ikke teste mer men ventet bare på mensen. Ble på en måte mindre og mindre skuffa hver gang fordi jeg skjønte at det ikke gikk. I begynnelsen planla jeg lite i tilfellet jeg kunne være gravid, men det må man hvertfall ikke gjøre når man ser hvordan det kan gå 😜 

Skal nå i gang med prøverør etter 2 års prøving... den ble først utsatt noen mnd, ble på en måte litt skuffa da, samtidig som det nå har gått så lang tid at jeg ikke føler vi prøver lenger...noen mnd fra eller til har ingenting å si...planen om barn for 2 år siden er jo gått i dass uansett...  

Anonymkode: 65834...f4d

[AnonymBruker]

Fiora skrev (17 timer siden):

Prøver på 4.mnd her også! Merker at det å være sosial og gjøre hyggelige ting sammen med samboer og/eller venner hjelper veldig - spesielt etter negative tester! Gull verdt å komme ut og tenke på noe annet og ha det gøy! 😊

Lykke til med prøvingen 😊

Ja, der sier du noe! Litt mindre til på internett og symptomjakt og litt mertid ute i den virkelige verden.😅 Takk det samme! Heier på alle her.😊

Anonymkode: d94bf...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Var kjempeskuffa i starten, gråt for hver negative test. Etter et års prøving orka jeg ikke teste mer men ventet bare på mensen. Ble på en måte mindre og mindre skuffa hver gang fordi jeg skjønte at det ikke gikk. I begynnelsen planla jeg lite i tilfellet jeg kunne være gravid, men det må man hvertfall ikke gjøre når man ser hvordan det kan gå 😜 

Skal nå i gang med prøverør etter 2 års prøving... den ble først utsatt noen mnd, ble på en måte litt skuffa da, samtidig som det nå har gått så lang tid at jeg ikke føler vi prøver lenger...noen mnd fra eller til har ingenting å si...planen om barn for 2 år siden er jo gått i dass uansett...  

Anonymkode: 65834...f4d

Leit å høre! ❤ Ønsker deg masse lykke til med prøverør. Håper det går din vei. Og takkfor at du setter ting i perspektiv for meg. Og ja, det er dumt å ikke planlegge ting uansett, tenker jeg. Man er jo ikke invalid som gravid(vanligvis), og 9 måneder++ på rugekasse kan bli lange måneder, uansett hvor etterlengtet barnet er.

Anonymkode: d94bf...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Tja, ikke så mange tips, men tror det er normalt. Når vi første begynte å prøve, så var man liksom klar for at det skulle gå med en gang, hvertfall tenkte jeg sånn. Beste tipset er vel å prøve å leve som vanlig og lage seg hyggelige planer som du også kan se frem til, annet enn å bare sjekke kalenderen om hvor du er i syklusen. Og prøve å unngå å tenkte sånn hvis du blir invitert på noe: "hm, kan jeg det da, kan jo hende jeg er 7 uker gravid hvis jeg blir gravid denne mnd".

Lykke til  

Anonymkode: f32e3...ab7

Ja, gode råd om å ikke unngå avtaler i fall man er gravid. Så lenge man unngår alkohol og ikke skal gjøre noe livsfsrlig, kan vel det meste gjøres som gravid uansett. Jeg trodde også at det skulle klaffe med en gang. Litt narsissisme der, kanskje.😅 "Jo, de fleste bruker litt tid, men jeg er spesiell", liksom.🤡Lykke til til deg også, om du ikke allerede er gravid.🤩

Anonymkode: d94bf...58e

[AnonymBruker]

Jeg syns det hjalp å prøve å fokusere på at prøvetiden var spennende. At det var noe spesielt mannen og jeg skulle være med på bare noen få ganger i livet. Jeg ble ikke så skuffet den første tiden, men det er virkelig ikke noe å skamme seg over å bli skuffet og lei seg. Det er ikke noe man velger selv, selv om man kan jobbe med de følelsene som kommer. Og jeg har også grått mine modige tårer og kjent på frykten for å aldri bli mamma etter hvert som tiden gikk. 

Vi har fått barn ved hjelp av IVF nå. Så det gikk til slutt. Og for flertallet går det uten hjelp. Dette med å tenke på prøvetiden som noe spesielt og fint, uavhengig av hvordan det endte, hjalp meg mens vi holdt på med prøverør også. Det var en del spennende med det, selv om jeg også var livredd for at det ikke skulle gå det heller og hadde havnet i en krise hvis vi hadde endt der at vi måtte sette en stopp for prøvingen. 

Anonymkode: 85915...127

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg syns det hjalp å prøve å fokusere på at prøvetiden var spennende. At det var noe spesielt mannen og jeg skulle være med på bare noen få ganger i livet. Jeg ble ikke så skuffet den første tiden, men det er virkelig ikke noe å skamme seg over å bli skuffet og lei seg. Det er ikke noe man velger selv, selv om man kan jobbe med de følelsene som kommer. Og jeg har også grått mine modige tårer og kjent på frykten for å aldri bli mamma etter hvert som tiden gikk. 

Vi har fått barn ved hjelp av IVF nå. Så det gikk til slutt. Og for flertallet går det uten hjelp. Dette med å tenke på prøvetiden som noe spesielt og fint, uavhengig av hvordan det endte, hjalp meg mens vi holdt på med prøverør også. Det var en del spennende med det, selv om jeg også var livredd for at det ikke skulle gå det heller og hadde havnet i en krise hvis vi hadde endt der at vi måtte sette en stopp for prøvingen. 

Anonymkode: 85915...127

Ja, jeg tror det er et godt råd. Så bra at det løste seg til slutt for dere og at dere nå er foreldre.😊

Anonymkode: d94bf...58e