Til dere med Bipolar type 2

[AnonymBruker]

Jeg er under psykiatrisk utredning, med mistanke om bipolar lidelse, type 2.

Jeg hadde satt stor pris på om noen kunne sagt litt om sine erfaringer med denne diagnosen, hvordan livene deres ser ut, og hvordan det utarter seg for dere. Og ikke minst hva som fungerer for at dere skal være mest mulig stabile. Hvilken behandling går dere i, f.eks?

 

På forhånd tusen takk for svar. 

Anonymkode: 5fd23...aca

[Mmó8]

Det viktigste for meg med denne diagnosen er reduksjon av stress, stabil døgnrytme, trening/ friluftsliv og viktigst av alt- medisiner. Jeg har barn, er singel (lettest for meg slik) og er i jobb.  Jeg går ikke i behandling. Tar kontakt med fastlegen i forhold til medisiner eller sykemelding om ting blir ekstra vanskelig. Når jeg fikk diagnosen i en alder av 33 år, tenkte jeg at jeg trengte langvarig behandling av psykolog, men det trenger jeg ikke. Det var viktig for meg å bli kjent med meg selv i forhold til diagnosen, men å overanalysere gjør ting verre for meg. Jeg trenger å leve her og nå, og å se fremover. 

Endret 31. juli 2021 av Mmó8

[AnonymBruker]

Har bipolar 2, er 34 år. Fikk diagnosen bekreftet som 20 åring. Har fullført universitetsutdanninger og jobber. Er på AAP nå. Jeg vil tilbake i 100% arbeid, legen holder meg tilbake på det enn så lenge… 

 

jeg er gift, har to barn, bor i hus. 
har lite nettverk

Jeg går på stemningstabiliserende  medisiner, sovemedisin og antipsykotika. Har noe effekt av det. Går i behandling ved dps 1-2 ganger i uka + 1 gang hos fastlege per uke… (han leverer ut ukentlig dose medisinerer…) 

beskyttelsesfaktorer i mitt liv er barna. Søvn, redusert stress, bekreftelser fra andre, å få jobbe.. 

Anonymkode: 5e7e7...eea

[AnonymBruker]

Mmó8 skrev (4 timer siden):

Det viktigste for meg med denne diagnosen er reduksjon av stress, stabil døgnrytme, trening/ friluftsliv og viktigst av alt- medisiner. Jeg har barn, er singel (lettest for meg slik) og er i jobb.  Jeg går ikke i behandling. Tar kontakt med fastlegen i forhold til medisiner eller sykemelding om ting blir ekstra vanskelig. Når jeg fikk diagnosen i en alder av 33 år, tenkte jeg at jeg trengte langvarig behandling av psykolog, men det trenger jeg ikke. Det var viktig for meg å bli kjent med meg selv i forhold til diagnosen, men å overanalysere gjør ting verre for meg. Jeg trenger å leve her og nå, og å se fremover. 

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har bipolar 2, er 34 år. Fikk diagnosen bekreftet som 20 åring. Har fullført universitetsutdanninger og jobber. Er på AAP nå. Jeg vil tilbake i 100% arbeid, legen holder meg tilbake på det enn så lenge… 

 

jeg er gift, har to barn, bor i hus. 
har lite nettverk

Jeg går på stemningstabiliserende  medisiner, sovemedisin og antipsykotika. Har noe effekt av det. Går i behandling ved dps 1-2 ganger i uka + 1 gang hos fastlege per uke… (han leverer ut ukentlig dose medisinerer…) 

beskyttelsesfaktorer i mitt liv er barna. Søvn, redusert stress, bekreftelser fra andre, å få jobbe.. 

Anonymkode: 5e7e7...eea

Tusen takk for svar.

Er det slik at dere må sette av mye tid til å strukturere hverdagen? Og hvordan går det å kombinere familie/barn med det å sette seg selv først i forhold til å leve slik at man er nest mulig stabil? 
 

-TS

Anonymkode: 5fd23...aca

[AnonymBruker]

Bipolar 2 her. Fikk diagnosen da jeg var 34. 
 

rutiner og struktur, søvn og totalavhold fra alkohol holder meg stabil. Dessverre er jeg elendig på alle de områdene. Man må være ekstremt disiplinert med denne sykdommen

Anonymkode: f46f5...7eb

[AnonymBruker]

Skriver under på det de over sier. Fikk diagnosen i en alder av 24, etter tilbakevendende depresjoner og kroniske søvnproblemer og angst/uro og medfølgende fatigue.

går nå på stemningsstabiliserende medisiner og noe mildt beroligende for søvn. opplever veldig god effekt av de. Har ikke vært ordentlig deprimert siden jeg startet på dem. Sliter fremdeles med en del angst og uro hvis hverdagen krever alt for mye og til tider hypomani, men regulerer det ved å leve litt "kjedelig". dvs ikke si ja til for mye, forsøke å ha rutiner i hverdagen, ikke drikke alkohol for ofte (tillater meg å feste, men ikke for ofte bare) og lytte til kroppens signaler. Kan få korte sykmeldinger fra jobb om jeg trenger det for å "stoppe toget fra å krasje", men foreløpig ikke benyttet meg av det. Er i 100% jobb uten tilrettelegging (annet enn mulig sykemelding som fallskjerm) og har studert og tatt en mastergrad i et ganske krevende studie. På studiet har jeg fått mye tilrettelegging og utsettelse av frister med legeerklæringer osv for å få det til, men er drit stolt av meg selv likevel.

Gått til psykolog av og på i perioder, men er for det meste stabil og lever et fullverdig liv  Har samboer og vi ønsker oss barn. Ser ingenting i veien for at jeg skal klare det

Anonymkode: 1b7b0...526

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er under psykiatrisk utredning, med mistanke om bipolar lidelse, type 2.

Jeg hadde satt stor pris på om noen kunne sagt litt om sine erfaringer med denne diagnosen, hvordan livene deres ser ut, og hvordan det utarter seg for dere. Og ikke minst hva som fungerer for at dere skal være mest mulig stabile. Hvilken behandling går dere i, f.eks?

 

På forhånd tusen takk for svar. 

Anonymkode: 5fd23...aca

Fikk diagnosen for noen år siden og det var en både god og forvirrende opplevelse. Det ga mening til mye av det jeg hadde opplevd gjennom oppveksten, og gjorde det lettere å akseptere meg selv. For nå kom jo ikke problemene av at jeg var lat eller innbilsk eller dum, jeg hadde en sykdom som ikke var min feil. Jeg begynte på stemningsstabiliserende som fungerte veldig godt. Etter noen år med det hvor det meste gikk bedre glemte jeg i en lengre periode å ta medisinene og oppdaget at jeg egentlig ikke var avhengig av dem lenger. Humøret og energien hadde begynt å samsvare lmer med det som foregikk i livet mitt, i stedet for å svinge vilt tilsynelatende helt av seg selv. Jeg kunne ha noen kraftige opp- og nedturer, men som regel kunne jeg begripe hva som utløste det, så jeg fortsatte å prøve uten medisiner (gjorde en avtale med både partneren og fastlegen min om at de kunne bestemme at jeg skulle begynne på medisin igjen i tilfelle jeg skulle bli syk igjen uten å innse det). Jeg begynte også å meditere og bruke psykedelika noen ganger i året, som har gjort meg ekstremt mye mer stabil og bedre i stand til å takle utfordringer som ellers ville sendt meg ut på en en humør- og energimessig berg-og-dal-bane.

Når jeg ser tilbake framstår ikke min bipolare lidelse som en grunnsykdom i seg selv, men heller som et resultat av, eller symptomer på, en tøff oppvekst og manglende opplæring i hva som er normalt og hvordan man skal forholde seg til tap og frykt osv. No tenker jeg (uten å påstå at jeg vet bedre enn en psykolog) at i likhet med en del andre psykiatriske diagnoser ligger ikke problemet egentlig hos den som er syk, men at plagene og sykdommene og diagnosene egentlig er de naturlige konsekvensene av forskjellige former for traumer. For min del fikk jeg altså den hjelpen jeg trengte/trenger for å "komme i rett hakk" mest ved å jobbe med meg selv gjennom meditasjon og psykedelika, og ikke i helsevesenet, som behandlet dette som noe kronisk og uhelbredelig, som om problemet mitt var at jeg hadde mangel på stemningsstabiliserende i blodet slik andre har vitaminmangel.

Ikke les dette som en oppfordring til å bryte loven eller å ikke ta imot behandling. Det jeg vil få fram er at det finnes en type selvinnsikt og livsinnsikt som bare er tilgjengelig gjennom forskjellige former for meditasjon/selvrefleksjon (noen beskriver det å ta psykedelika som å kondensere hundre tusen timers meditasjon ned til fire timer, en slags selvinnsiktens motorvei med alle de gode og vonde verdifulle opplevelsene det kan innebære). Det kan gi deg en fundamentalt annerledes holdning og tilnærming til hva det vil si å være et menneske, hva som er viktig, hva helse er, og hva du kan gjøre med din egen situasjon. Ikke et vondt ord om hverken medisiner eller tradisjonell terapi som har reddet mange liv, men det kan altså tenkes at roten til problemet ikke egentlig er en slags feil i hjernen din, og at behandlingen som tilbys av helsevesenet er nyttig på samme måte som smertestillende, altså at det hjelper deg til å fungere uten å nødvendigvis behandle det som forårsaker problemene. Gjør som behandleren din sier og ikke begynn eller avslutt medisinering på egenhånd. Men om medisiner hjelper med å stabilisere deg, benytt gjerne den roen til å bli ordentlig kjent med deg selv.

Anonymkode: bb5e4...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Fikk diagnosen for noen år siden og det var en både god og forvirrende opplevelse. Det ga mening til mye av det jeg hadde opplevd gjennom oppveksten, og gjorde det lettere å akseptere meg selv. For nå kom jo ikke problemene av at jeg var lat eller innbilsk eller dum, jeg hadde en sykdom som ikke var min feil. Jeg begynte på stemningsstabiliserende som fungerte veldig godt. Etter noen år med det hvor det meste gikk bedre glemte jeg i en lengre periode å ta medisinene og oppdaget at jeg egentlig ikke var avhengig av dem lenger. Humøret og energien hadde begynt å samsvare lmer med det som foregikk i livet mitt, i stedet for å svinge vilt tilsynelatende helt av seg selv. Jeg kunne ha noen kraftige opp- og nedturer, men som regel kunne jeg begripe hva som utløste det, så jeg fortsatte å prøve uten medisiner (gjorde en avtale med både partneren og fastlegen min om at de kunne bestemme at jeg skulle begynne på medisin igjen i tilfelle jeg skulle bli syk igjen uten å innse det). Jeg begynte også å meditere og bruke psykedelika noen ganger i året, som har gjort meg ekstremt mye mer stabil og bedre i stand til å takle utfordringer som ellers ville sendt meg ut på en en humør- og energimessig berg-og-dal-bane.

Når jeg ser tilbake framstår ikke min bipolare lidelse som en grunnsykdom i seg selv, men heller som et resultat av, eller symptomer på, en tøff oppvekst og manglende opplæring i hva som er normalt og hvordan man skal forholde seg til tap og frykt osv. No tenker jeg (uten å påstå at jeg vet bedre enn en psykolog) at i likhet med en del andre psykiatriske diagnoser ligger ikke problemet egentlig hos den som er syk, men at plagene og sykdommene og diagnosene egentlig er de naturlige konsekvensene av forskjellige former for traumer. For min del fikk jeg altså den hjelpen jeg trengte/trenger for å "komme i rett hakk" mest ved å jobbe med meg selv gjennom meditasjon og psykedelika, og ikke i helsevesenet, som behandlet dette som noe kronisk og uhelbredelig, som om problemet mitt var at jeg hadde mangel på stemningsstabiliserende i blodet slik andre har vitaminmangel.

Ikke les dette som en oppfordring til å bryte loven eller å ikke ta imot behandling. Det jeg vil få fram er at det finnes en type selvinnsikt og livsinnsikt som bare er tilgjengelig gjennom forskjellige former for meditasjon/selvrefleksjon (noen beskriver det å ta psykedelika som å kondensere hundre tusen timers meditasjon ned til fire timer, en slags selvinnsiktens motorvei med alle de gode og vonde verdifulle opplevelsene det kan innebære). Det kan gi deg en fundamentalt annerledes holdning og tilnærming til hva det vil si å være et menneske, hva som er viktig, hva helse er, og hva du kan gjøre med din egen situasjon. Ikke et vondt ord om hverken medisiner eller tradisjonell terapi som har reddet mange liv, men det kan altså tenkes at roten til problemet ikke egentlig er en slags feil i hjernen din, og at behandlingen som tilbys av helsevesenet er nyttig på samme måte som smertestillende, altså at det hjelper deg til å fungere uten å nødvendigvis behandle det som forårsaker problemene. Gjør som behandleren din sier og ikke begynn eller avslutt medisinering på egenhånd. Men om medisiner hjelper med å stabilisere deg, benytt gjerne den roen til å bli ordentlig kjent med deg selv.

Anonymkode: bb5e4...600

Tusen takk for utfyllende svar 🙏🏻 Synes det er veldig spennende det du sier om meditasjon/psykedelika. Jeg er utdannet helsepersonell og jobber med psykisk syke selv, men er ikke låst på at en behandler eller bestemt terapi nødvendigvis hjelper, eller hjelper nok. Tusen takk for at du deler dine erfaringer, setter pris på det, selv om de ikke er A4. Du har gitt meg noe å tenke på ☺️ 
 

-TS

Anonymkode: 5fd23...aca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Skriver under på det de over sier. Fikk diagnosen i en alder av 24, etter tilbakevendende depresjoner og kroniske søvnproblemer og angst/uro og medfølgende fatigue.

går nå på stemningsstabiliserende medisiner og noe mildt beroligende for søvn. opplever veldig god effekt av de. Har ikke vært ordentlig deprimert siden jeg startet på dem. Sliter fremdeles med en del angst og uro hvis hverdagen krever alt for mye og til tider hypomani, men regulerer det ved å leve litt "kjedelig". dvs ikke si ja til for mye, forsøke å ha rutiner i hverdagen, ikke drikke alkohol for ofte (tillater meg å feste, men ikke for ofte bare) og lytte til kroppens signaler. Kan få korte sykmeldinger fra jobb om jeg trenger det for å "stoppe toget fra å krasje", men foreløpig ikke benyttet meg av det. Er i 100% jobb uten tilrettelegging (annet enn mulig sykemelding som fallskjerm) og har studert og tatt en mastergrad i et ganske krevende studie. På studiet har jeg fått mye tilrettelegging og utsettelse av frister med legeerklæringer osv for å få det til, men er drit stolt av meg selv likevel.

Gått til psykolog av og på i perioder, men er for det meste stabil og lever et fullverdig liv  Har samboer og vi ønsker oss barn. Ser ingenting i veien for at jeg skal klare det

Anonymkode: 1b7b0...526

Wow, bra jobba. Veldig kjekt å høre dine erfaringer og hvor godt du klarer deg. Tusen takk 🙏🏻 
 

-TS

Anonymkode: 5fd23...aca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

 

Tusen takk for svar.

Er det slik at dere må sette av mye tid til å strukturere hverdagen? Og hvordan går det å kombinere familie/barn med det å sette seg selv først i forhold til å leve slik at man er nest mulig stabil? 
 

-TS

Anonymkode: 5fd23...aca

Jeg liker godt å ha struktur i hverdagen, så for meg setter jeg ikke bevisst av mye tid for å strukturere den da det går av seg selv. Å kombinere mann, barn og å sette seg selv slik at man kan leve så stabilt som mulig går stort sett bra. Mye av det handler nettopp om den underliggende strukturen som gjør hverdagen forutsigbar for alle og det er lett å hente seg igjen etter det har vært avvik fra den hverdagslige strukturen. 

Anonymkode: 5e7e7...eea