AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #61 Skrevet 22. juli 2021 33 minutter siden, AnonymBruker said: Uff, ja, da vet jeg ikke. Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at jeg har blitt tildelt en helt nyutdannet psykolog. Jeg har komplekse problemer og psykologer tidligere har strevd med å forstå meg. Den behandlingen jeg har gått i tidligere, og de medisinene jeg tok, hjalp meg heller ikke til å bli bedre. Heldigvis fikk jeg mye verdifull innsikt av noen kloke psykologer, så sånn sett hjalp det meg. Ts Anonymkode: 0d899...22f Mener ikke dette stygt på noen som helst slags måte, men kan det være her noe av problemene ligger? At du tenker at du har spesielle problemer som krever en viss erfaring og status for å kunne fikses? At en nyutdannet eller en mindre kunnskapsrik yrkesgruppe ikke kan håndtere dine komplekse problemer? Hvis man har opplevd mye kjipt så er ikke det en unormal reaksjon hvis man sliter med lav veldig selvfølelse. Anonymkode: 8ab42...546 7
Loff77 Skrevet 22. juli 2021 #62 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (1 time siden): Jeg klarer ikke å ha venner eller være i jobb. Har prøvd i flere tiår både å få kontakt med andre mennesker, har prøvd meg på ulike jobber, men går alltid på trynet fordi jeg ikke klarer å forholde meg til andre mennesker. Anonymkode: 0d899...22f Trenger man venner da? Hva med å finne en jobb man ikke trenger å forholde seg noe særlig til andre mennesker da? Hvis feks man vasker et lager natt så kan man vel strengt tatt være alene? Hvor mange år har du blitt utredet og hvor mye har det egentlig hjulpet? 1
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #63 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (16 minutter siden): Ja, det stemmer jo det ... Jeg liker selvfølgelig ikke det hun sier, hun reformulerer jo mine opplevelser til noe helt annet enn det jeg fortalte. Da sitter jeg igjen med en følelse av at hun er forutinntatt og hverken har lyttet eller forstått. Som om hun bare har bestemt seg for at slik er jeg og derfor tolker hun alt inn i det. Skal ikke en utredning være åpen og undrende? Er det vanlig å sette diagnose under første samtale (slik jeg mistenker at hun har gjort) og deretter fortsette med ledende spørsmål og spesifikke fortolkninger i de to neste samtalene? Da føler jeg at løpet er litt kjørt. Jeg blir sliten av å føle at samtalen blir en kamp. Det er ikke sånn det skal føles. Jeg har det vanligvis ikke med å føle at en samtale blir en kamp, bare så det er sagt. Ts Anonymkode: 0d899...22f Jeg tenker fortsatt løsningen er å snakke med psykologen på en åpen, ikke kritiserende måte for å utforske om dere kan finne en måte å jobbe sammen på. Kan dere ikke det kan du be om behandlerbytte. Får du avslag på det må du finne hjelp utenfor dps. Anonymkode: 2b2e8...2e7 1
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #64 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (46 minutter siden): Uff, ja, da vet jeg ikke. Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at jeg har blitt tildelt en helt nyutdannet psykolog. Jeg har komplekse problemer og psykologer tidligere har strevd med å forstå meg. Den behandlingen jeg har gått i tidligere, og de medisinene jeg tok, hjalp meg heller ikke til å bli bedre. Heldigvis fikk jeg mye verdifull innsikt av noen kloke psykologer, så sånn sett hjalp det meg. Ts Anonymkode: 0d899...22f Det trenger da ikke å være negativt å ha en nyutdannet psykolog. Det kan være at en nyutdannet har en helt annen og ny måte og jobbe på. De som kommer rett fra skolebenken er gjerne mer nøyaktige også enn en som har vært i yrket i mange år. Tenker da ikke bare på psykolog, men yrker generelt. Jeg har vært hos noen nyutdannede, og opplevd at det da er funnet ting som de drevne har oversett - fordi at den nyutdannede er mer nøyaktig, og sikkert redd både for og gjøre feil og overse noe. Kanskje privat psykolog passer bedre for deg? AnonymBruker skrev (1 time siden): Du kan da ikke basere ts sine erfaringer ut i fra dine egne. Det er det dummeste jeg hører folk si; dette har jeg aldri opplevd, så da kan ikke du heller oppleve det. Anonymkode: 632ef...f8c Men kjære deg da, jeg baserer da ikke ts sin sak utifra mine erfaringer. Bare nevnte at det er merkelig at ts har opplevd såpass mange merkelige episoder og psykologer. Synes det er merkelig at en person er borti så mye rart, mens de fleste andre ikke opplever noen av de tingene. Derfor jeg setter spørsmålstegn til om det er ts som overtenker. Anonymkode: 48a5c...464 1
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #65 Skrevet 22. juli 2021 Loff77 skrev (1 minutt siden): Trenger man venner da? Hva med å finne en jobb man ikke trenger å forholde seg noe særlig til andre mennesker da? Hvis feks man vasker et lager natt så kan man vel strengt tatt være alene? Hvor mange år har du blitt utredet og hvor mye har det egentlig hjulpet? Jeg føler meg ensom og ønsker meg selvfølgelig gode venner. Det holder ikke å bare ha bekjente. Jeg gikk i behandling i ca 15 år hos ulike behandlere, prøvde alle mulige slags medisiner. Behandlingen hjalp meg til å bli et klokere og gladere menneske, men ikke til å fungere bedre sosialt. Jeg sliter ikke bare med det sosiale, men også med andre ting som påvirker min arbeidsevne negativt, bla en kronisk somatisk sykdom som dessverre er progressiv. Jeg kommer nok aldri ut i arbeid igjen. Nå handler ikke dette om hvorvidt jeg bør være ufør eller ikke, men hva jeg bør gjøre med utredningen. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gripe det an. Ts Anonymkode: 0d899...22f 5
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #66 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Jeg tenker fortsatt løsningen er å snakke med psykologen på en åpen, ikke kritiserende måte for å utforske om dere kan finne en måte å jobbe sammen på. Kan dere ikke det kan du be om behandlerbytte. Får du avslag på det må du finne hjelp utenfor dps. Anonymkode: 2b2e8...2e7 Ja, jeg tror kanskje jeg går for denne løsningen. Ts Anonymkode: 0d899...22f 3
Loff77 Skrevet 22. juli 2021 #67 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Jeg føler meg ensom og ønsker meg selvfølgelig gode venner. Det holder ikke å bare ha bekjente. Jeg gikk i behandling i ca 15 år hos ulike behandlere, prøvde alle mulige slags medisiner. Behandlingen hjalp meg til å bli et klokere og gladere menneske, men ikke til å fungere bedre sosialt. Jeg sliter ikke bare med det sosiale, men også med andre ting som påvirker min arbeidsevne negativt, bla en kronisk somatisk sykdom som dessverre er progressiv. Jeg kommer nok aldri ut i arbeid igjen. Nå handler ikke dette om hvorvidt jeg bør være ufør eller ikke, men hva jeg bør gjøre med utredningen. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gripe det an. Ts Anonymkode: 0d899...22f Skjønner jo det, men behandlet i 15 år og fortsatt helt uavklart lover jo ikke godt, ikke vondt ment. 1
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #68 Skrevet 22. juli 2021 Loff77 skrev (1 minutt siden): Skjønner jo det, men behandlet i 15 år og fortsatt helt uavklart lover jo ikke godt, ikke vondt ment. Jeg fikk en diagnose dengang for lenge siden. Det er først de siste årene, lenge etterpå at jeg har begynt å revurdere diagnosen jeg fikk da jeg var ung. Nå er jeg middelaldrende. Anonymkode: 0d899...22f
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #69 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (25 minutter siden): Når pasienter ikke møter på mitt DPS ringer jeg et par-tre ganger. Får jeg ikke svar ber jeg sekretæren skrive et brev. Helt vanlig prosedyre. Jeg har nok av andre ting å gjøre enn å oppspore pasienter som selv har bedt om behandling. Anonymkode: dfeac...144 Ja ser den, og skjønner at man må ha prosedyrer, men denne psykologen dro prosedyrene så langt at jeg begynte å lure på om hun klarte å formulere en eneste selvstendig tanke. Fikk litt assosiasjoner til NAV. Uansett var poenget at TS sin psykolog hadde en del likhetstrekk med den jeg hadde. Anonymkode: f8ecf...49f 2
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #70 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (10 minutter siden): Det trenger da ikke å være negativt å ha en nyutdannet psykolog. Det kan være at en nyutdannet har en helt annen og ny måte og jobbe på. De som kommer rett fra skolebenken er gjerne mer nøyaktige også enn en som har vært i yrket i mange år. Tenker da ikke bare på psykolog, men yrker generelt. Jeg har vært hos noen nyutdannede, og opplevd at det da er funnet ting som de drevne har oversett - fordi at den nyutdannede er mer nøyaktig, og sikkert redd både for og gjøre feil og overse noe. Kanskje privat psykolog passer bedre for deg? Men kjære deg da, jeg baserer da ikke ts sin sak utifra mine erfaringer. Bare nevnte at det er merkelig at ts har opplevd såpass mange merkelige episoder og psykologer. Synes det er merkelig at en person er borti så mye rart, mens de fleste andre ikke opplever noen av de tingene. Derfor jeg setter spørsmålstegn til om det er ts som overtenker. Anonymkode: 48a5c...464 Vel, jeg kjenner flere som har opplevd rarere ting enn jeg. Bla to psykologer som ble bestevenn med pasienten, en psykolog som ble kjæreste med pasienten og en annen psykolog som gjenskapte pasientens traumer i terapirommet. Det jeg har opplevd er nada i forhold. Problemet med min nyutdannede psykolog er at hun er svært ung. Jeg har komplekse problemer og passer egentlig ikke inn i noen spesifikk diagnose. Slik opplever jeg det ihvertfall selv. Jeg hadde nok kjent meg tryggere om psykologen var en eldre person med livserfaring og en større bevissthet om at alle mennesker er forskjellige, også selvom de har samme diagnose. Det er som om DPS-psykologen prøver å presse meg inn i et fastlagt skjema, som om jeg bare er en diagnose. Og så fortolkes alt jeg sier inn i det. Hun prøver å få terrenget (meg) til å passe med kartet, istedenfor motsatt. Jeg har som dere skjønner en mistanke om hvilken diagnose hun (ubevisst?) har satt på meg. Jeg har ingenting imot den diagnosen, annet enn at det er den samme som de satte på meg da jeg var ung. Og hvor behandling ikke gjorde meg bedre. Kanskje er det riktig, kanskje har jeg den diagnosen, selvom jeg ikke har de typiske symptomene. Jeg blir likevel skuffet over en psykolog som bare bestemmer seg under første samtale, sannsynligvis basert på henvisningen fra legen. Ts Anonymkode: 0d899...22f 6
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #71 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (35 minutter siden): Ja, det stemmer jo det ... Jeg liker selvfølgelig ikke det hun sier, hun reformulerer jo mine opplevelser til noe helt annet enn det jeg fortalte. Da sitter jeg igjen med en følelse av at hun er forutinntatt og hverken har lyttet eller forstått. Som om hun bare har bestemt seg for at slik er jeg og derfor tolker hun alt inn i det. Skal ikke en utredning være åpen og undrende? Er det vanlig å sette diagnose under første samtale (slik jeg mistenker at hun har gjort) og deretter fortsette med ledende spørsmål og spesifikke fortolkninger i de to neste samtalene? Da føler jeg at løpet er litt kjørt. Jeg blir sliten av å føle at samtalen blir en kamp. Det er ikke sånn det skal føles. Jeg har det vanligvis ikke med å føle at en samtale blir en kamp, bare så det er sagt. Ts Anonymkode: 0d899...22f Du har kanskje diagnoser eller tentative diagnoser i journalen som andre før henne har satt. Det er ikke alltid de forteller hva hvis de er i tvil om vi tåler å høre det. Det viktigste er jo at pasienten får det bedre men så glemmer de at vi også trenger sannheten fordi noen av oss ellers bare svever i ett intet. Men, at du strever med hvem du er og relasjoner tyder på en pf. I så fall finnes det fine grupper på face hvor du kan få hjelp til å forstå ting og normalisere livet. AnonymBruker skrev (15 minutter siden): Ja, jeg tror kanskje jeg går for denne løsningen. Ts Anonymkode: 0d899...22f Så bra, det er nok den beste løsningen for deg nå. Du klarer dette. Kanskje det hadde vert bedre for deg om hun var mere åpen og direkte? Jeg er slik iallefall men i flg diagnosen min tåler jeg ikke det. Dog vil aldri alt i en diagnose passe på alle. Anonymkode: ea95b...b63 1
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #72 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (1 time siden): Hvor mange samtaler hadde du hatt før du byttet? Ts Anonymkode: 0d899...22f Tror jeg gikk ca nesten et halvt år. Pluss, minus. Nå har jeg gått til den nye i 1 1/2 år. Anonymkode: c1280...ea4 1
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #73 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (2 timer siden): Det trenger da ikke å være negativt å ha en nyutdannet psykolog. Det kan være at en nyutdannet har en helt annen og ny måte og jobbe på. De som kommer rett fra skolebenken er gjerne mer nøyaktige også enn en som har vært i yrket i mange år. Tenker da ikke bare på psykolog, men yrker generelt. Jeg har vært hos noen nyutdannede, og opplevd at det da er funnet ting som de drevne har oversett - fordi at den nyutdannede er mer nøyaktig, og sikkert redd både for og gjøre feil og overse noe. Kanskje privat psykolog passer bedre for deg? Men kjære deg da, jeg baserer da ikke ts sin sak utifra mine erfaringer. Bare nevnte at det er merkelig at ts har opplevd såpass mange merkelige episoder og psykologer. Synes det er merkelig at en person er borti så mye rart, mens de fleste andre ikke opplever noen av de tingene. Derfor jeg setter spørsmålstegn til om det er ts som overtenker. Anonymkode: 48a5c...464 Hvorfor er det så merkelig? Vet du hva de fleste opplever hos psykolog? Hvordan vet du at fleste har helt andre opplevelser? Det er da ikke et konstruktivt svar når man svarer at man syns ts er merkelig fordi hun etter DIN mening opplever merkelige ting 🤷🏼♀️ Anonymkode: 632ef...f8c 6
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #74 Skrevet 22. juli 2021 Jeg kunne vært den som har skrevet dette for noen år siden helt til psykologen sa at det er jeg som har ansvar for mitt eget liv, ingen andre. At jeg var alt for passiv i mitt eget liv - da kommer man ingen vei. Når man har et såpass negativt syn på flere behandlere er det kanskje på tide å se litt innover? Hadde dette vært engangstilfelle så hadde det vært noe annet. Men ofte ser de utenfra helt andre ting enn det man selv gjør. Oppfattelsen av seg selv kan være noe helt annet enn realiteten. Psykologen bagatelliserer ikke problemene dine, hun normaliserer de. Mange med psykisk sykdom føler på skam, ensomhet etc. Men ved å normalisere disse følelsene/tankene så sier man samtidig at du er ikke alene. Du sier at du ikke har noe særlig med venner og sliter sosialt. Ofte vil man også ikke helt forstå hva som er normalt og ikke. Hvis enkelte av tingene du sliter med faktisk er normale, så skal det på ingen måte sykelig gjøres. Det er godt mulig du har vært maks uheldig, men det virker mer som du dyrker offerrollen(eller redd for det ukjente), ser ned på en nyutdannet psykolog fordi du selv mener du har større/mer kunnskap og henger deg mer oppi urett gjort mot deg enn hva du selv kan gjøre med det (offerrollen og forsvarsmekanismer). https://www.flux.no/magasin-blogg/slik-opprettholdes-offerrollen For alle mennesker gjelder at når reaksjonsmønstre og holdninger begynner å minne om hakk-i-plata, kan det være lurt å ta en pause og nullstille seg selv – og så prøve å ta fatt på problemet fra en ny synsvinkel. Noen går inn i en rolle – og blir der. Enkelte personer er for eksempel flinke til å klage og bruker lang tid på å fortelle omverdenen hva som er galt både med dem selv og med omgivelsene. Om du prøver å gi råd til vedkommende, kan du oppleve at det ikke har noen virkning. Det er som om personene vender det døve øret til og fornøyd sirkler videre i sine gamle tankebaner. https://www.google.com/amp/s/utforsksinnet.no/a-skylde-pa-andre-som-en-strategi/%3famp=1 Det er mange mennesker som ikke er i stand til å ta ansvar for sine handlinger. Saken er den at når du ikke klarer å akseptere at du faktisk er personen som styrer livet ditt, som tar valg og handler, vil det være vanskelig for deg å ta initiativ og ta kontroll over livet ditt. I disse scenariene er det alltid noen å skylde på for ting som skjer. Og selvfølgelig er det ikke deg selv. https://www.google.com/amp/s/utforsksinnet.no/personer-tenker-alle-andre-er-ansvarlige-for-deres-problemer/%3famp=1 Anonymkode: 04778...17a 1
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #75 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Jeg kunne vært den som har skrevet dette for noen år siden helt til psykologen sa at det er jeg som har ansvar for mitt eget liv, ingen andre. At jeg var alt for passiv i mitt eget liv - da kommer man ingen vei. Når man har et såpass negativt syn på flere behandlere er det kanskje på tide å se litt innover? Hadde dette vært engangstilfelle så hadde det vært noe annet. Men ofte ser de utenfra helt andre ting enn det man selv gjør. Oppfattelsen av seg selv kan være noe helt annet enn realiteten. Psykologen bagatelliserer ikke problemene dine, hun normaliserer de. Mange med psykisk sykdom føler på skam, ensomhet etc. Men ved å normalisere disse følelsene/tankene så sier man samtidig at du er ikke alene. Du sier at du ikke har noe særlig med venner og sliter sosialt. Ofte vil man også ikke helt forstå hva som er normalt og ikke. Hvis enkelte av tingene du sliter med faktisk er normale, så skal det på ingen måte sykelig gjøres. Det er godt mulig du har vært maks uheldig, men det virker mer som du dyrker offerrollen(eller redd for det ukjente), ser ned på en nyutdannet psykolog fordi du selv mener du har større/mer kunnskap og henger deg mer oppi urett gjort mot deg enn hva du selv kan gjøre med det (offerrollen og forsvarsmekanismer). https://www.flux.no/magasin-blogg/slik-opprettholdes-offerrollen For alle mennesker gjelder at når reaksjonsmønstre og holdninger begynner å minne om hakk-i-plata, kan det være lurt å ta en pause og nullstille seg selv – og så prøve å ta fatt på problemet fra en ny synsvinkel. Noen går inn i en rolle – og blir der. Enkelte personer er for eksempel flinke til å klage og bruker lang tid på å fortelle omverdenen hva som er galt både med dem selv og med omgivelsene. Om du prøver å gi råd til vedkommende, kan du oppleve at det ikke har noen virkning. Det er som om personene vender det døve øret til og fornøyd sirkler videre i sine gamle tankebaner. https://www.google.com/amp/s/utforsksinnet.no/a-skylde-pa-andre-som-en-strategi/%3famp=1 Det er mange mennesker som ikke er i stand til å ta ansvar for sine handlinger. Saken er den at når du ikke klarer å akseptere at du faktisk er personen som styrer livet ditt, som tar valg og handler, vil det være vanskelig for deg å ta initiativ og ta kontroll over livet ditt. I disse scenariene er det alltid noen å skylde på for ting som skjer. Og selvfølgelig er det ikke deg selv. https://www.google.com/amp/s/utforsksinnet.no/personer-tenker-alle-andre-er-ansvarlige-for-deres-problemer/%3famp=1 Anonymkode: 04778...17a Vel, jeg har gått i behandling i 15 år hos ulike behandlere, prøvd ørti medisiner, prøvd å ta flere utdannelser og har vært i utallige jobber i håp om å skulle klare det. Jeg har blitt med i foreninger og har stått på i alle år for å prøve å bli bedre og få et bedre liv. Jeg opplever meg overhodet ikke som noe offer. Jeg opplever meg heller som en kriger som har kjempet utrettelig for å få et bedre liv. Psykologen normaliserte mine problemer, dvs det at jeg ikke klarer å jobbe og ha venner. Det opplever jeg faktisk som en latterlig bagatellisering. Joda, mange er uføre og venneløse, men det blir for dumt å si at alle har det sånn i større eller mindre grad. Ja, alle har sine issues og sliter med litt psykiske vanskeligheter innimellom, men alle er faktisk ikke psykisk syke. Sånt blir bare for dumt og er helt unødvendig å si. Jeg tror selvsagt ikke at jeg er flinkere enn psykologen. Jeg fullførte ikke utdannelsen og det er nesten 30 år siden. Likevel blir jeg skeptisk til en person som definerer hvem jeg er og hvorfor allerede under første utredningsmøte. Hva vet hun om meg etter 45 minutter? Jeg synes det er uetisk og uprofesjonelt, ja. Men kanskje det er vanlig prosedyre på DPS? Det jeg reagerer aller mest på er likevel det at hun omformulerer det jeg forteller henne, slik at jeg ikke kjenner igjen min egen opplevelse. Jeg har prøvd å si, nei, det var ikke sånn jeg opplevde det, men da lytter hun ikke og sier bare at noen ganger forstår vi ikke hva som skjer med oss. Jeg har som sagt aldri opplevd tidligere at en psykolog har oppført seg sånn som dette. Ts Anonymkode: 0d899...22f 4
Silva Pluvialis Skrevet 22. juli 2021 #76 Skrevet 22. juli 2021 AnonymBruker skrev (12 minutter siden): Vel, jeg har gått i behandling i 15 år hos ulike behandlere, prøvd ørti medisiner, prøvd å ta flere utdannelser og har vært i utallige jobber i håp om å skulle klare det. Jeg har blitt med i foreninger og har stått på i alle år for å prøve å bli bedre og få et bedre liv. Jeg opplever meg overhodet ikke som noe offer. Jeg opplever meg heller som en kriger som har kjempet utrettelig for å få et bedre liv. Psykologen normaliserte mine problemer, dvs det at jeg ikke klarer å jobbe og ha venner. Det opplever jeg faktisk som en latterlig bagatellisering. Joda, mange er uføre og venneløse, men det blir for dumt å si at alle har det sånn i større eller mindre grad. Ja, alle har sine issues og sliter med litt psykiske vanskeligheter innimellom, men alle er faktisk ikke psykisk syke. Sånt blir bare for dumt og er helt unødvendig å si. Jeg tror selvsagt ikke at jeg er flinkere enn psykologen. Jeg fullførte ikke utdannelsen og det er nesten 30 år siden. Likevel blir jeg skeptisk til en person som definerer hvem jeg er og hvorfor allerede under første utredningsmøte. Hva vet hun om meg etter 45 minutter? Jeg synes det er uetisk og uprofesjonelt, ja. Men kanskje det er vanlig prosedyre på DPS? Det jeg reagerer aller mest på er likevel det at hun omformulerer det jeg forteller henne, slik at jeg ikke kjenner igjen min egen opplevelse. Jeg har prøvd å si, nei, det var ikke sånn jeg opplevde det, men da lytter hun ikke og sier bare at noen ganger forstår vi ikke hva som skjer med oss. Jeg har som sagt aldri opplevd tidligere at en psykolog har oppført seg sånn som dette. Ts Anonymkode: 0d899...22f Jeg er ikke den du siterer, men jeg tror hele problemet er at dere ikke er på bølgelengde. Hun forstår deg rett og slett ikke (slik jeg leser det). Det er veldig, veldig vondt og frustrerende å ikke bli forstått, og det går jo utover kjemien og behandlerrelasjonen. Jeg synes du bør ta opp at du ikke føler deg forstått og anerkjent på din smerte. Hvis det ikke fungerer og du ikke opplever at det skjer noe endring, så ville jeg forsøkt å bytte psykolog hvis det er mulig. Kjemi er alfa og omega. 3
AnonymBruker Skrevet 22. juli 2021 #77 Skrevet 22. juli 2021 Ts, innerst inne vet du hva som er galt. Skal du komme videre og ha ett ok liv må du begynne å akseptere det. Skjønner at du synes det er vanskelig men du får det ufattelig mye bedre når det skjer. Frem til da vil alt fortsette å være en kamp. Anonymkode: ea95b...b63 1
Purple_Pixiedust Skrevet 23. juli 2021 #78 Skrevet 23. juli 2021 Jeg tror det går mye på kjemi. Som noen skrev, at hun ikke forstår deg, eller dere ikke forstår hverandre. Jeg avsluttet for noen mnd siden hos DPS fordi det ikke fungerte med den behandleren. Det var flere grunner til det. Vi hadde ikke riktig kjemi, jeg opplevde henne som en flat vegg (stod kun psykolog i pannen hennes, absolutt ikke mulig å se glimt av henne som person, det responderer ikke jeg på), jeg var selv så ustabil og regelmessig innlagt at det var vanskelig å fokusere på annet enn den ene her og nå-situasjonen etter den andre, noe som gjorde at jeg ikke fikk så mye ut av det å gå til henne osv. Da vi snakket om dette (jeg sa ikke at jeg opplevde at det var som å snakke til en mur), sa hun også at hun var usikker på om hun hadde kompetanse til å hjelpe meg. Det var først snakk om behandlerbytte, men hun var usikker på om det var noen på det DPS-et som hadde kompetanse på en slik kompleks sammensetning som jeg har. Så det hele endte med avslutning framfor behandlerbytte, som var det jeg egentlig ønsker. Jeg legger ikke skylden på henne, men tenker vi var en dårlig match i tillegg til at jeg er for ustabil til å greie å jobbe langsiktig og at det er nå sånn at jeg er ikke et skolebokeksempel og det er ikke alle som har kompetanse til dette. Ikke her jeg bor i hvert fall. Jeg har en god behandler i akuttpsykiatrien, men der er jeg som oftest bare en ukes tid av gangen, men jeg prater med henne på telefon. Har dessverre vært litt uheldig med kjemi og slikt med behandlere på poliklinikken. Jeg skal legges inn på DPS i neste uke og der har jeg også en behandler som passer meg. Jeg vet ikke om det er sånn TS, men jeg tror kanskje det handler om at dere ikke forstår hverandre. Men har du selv noen tanker om hva slags diagnose eller diagnoser du har? Du trenger ikke å si hva her, men jeg bare lurer på om du har en forventning om noen diagnose, eller om du er helt åpen for hva det kan være? Hvis du har en formening, hva med å ta det opp? Jeg har lenge ment jeg hadde en diagnose innenfor det bipolare spekteret, og forsøkt å forklare hvordan jeg blir av og til (de ser meg jo ikke i akuttpsykiatrien når jeg er hypoman som oftest), men det var først da en medisin trigget sterk hypomani som var på vei over i mani, under en innleggelse at de så at det nok var noe i den retningen også. Det er ikke nødvendigvis bra å finne ut av hvilken diagnose man har selv, for det kan gjøre at man forkaster andre diagnoser, men noen ganger er det veldig tydelig for en selv og da går det an å spørre om det kan være mulig. 1
AnonymBruker Skrevet 23. juli 2021 #79 Skrevet 23. juli 2021 AnonymBruker skrev (13 timer siden): Rart at du skal oppleve så mye merkelig. Sikker på at det ikke er du som overtolker? Jeg går selv til psykolog, og har aldri opplevd noe av det du nevner. Anonymkode: 48a5c...464 Mange som opplever sånne ting. Det har jeg selv vært med på, hun er ikke alene om det! Mye rart der skal jeg si deg, spesielt innen DPS! Anonymkode: 8572e...fae 2
AnonymBruker Skrevet 23. juli 2021 #80 Skrevet 23. juli 2021 Tviler ikke et sekund på ts sin opplevelse, har nemlig opplevd lignende og det er som å snakke til en vegg. De har bestemt seg for at sånn er du og da får man ikke riktig behandling. Det er faktisk ikke alle behandlere som skulle vært behandlere. Håper du finner ut av det. Anonymkode: fd947...964 3
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå