Umettelig behov for omsorg

[AnonymBruker]

Gjennom terapi og flere år med egenrefleksjon har jeg skjønt at jeg fikk mye mindre omsorg og fysisk og emosjonell nærhet i barne- og ungdomsårene, særlig fra min pappa. Jeg er nå voksen med barn og mann, og kjenner på et umettelig og noen ganger lammende behov for omsorg og nærhet (fysisk og emosjonelt). Ofte savner jeg mamma (som gikk bort for flere år siden), at hun kommer bort til meg, stryker meg på armen og spør om hun skal lage en kopp te til meg. Og jeg savner at hun simpelthen var stolt av meg, og at hun kunne se og forstå at jeg var sliten.

Hvordan kan jeg sørge for at jeg får den omsorgen jeg føler jeg trenger? Eventuelt: hvordan kan jeg lære meg å leve godt med den omsorgen jeg allerede får i dag, akseptere at det ikke blir mer enn det? 

Anonymkode: 1fefe...16c

[Whistler]

Det ser ut som om du forveksler omsorg med bekreftelse.  Altså at det du søker er bekreftelse.  Ofte skilles dette inn i to bestanddeler.  "Vilkårlig" og "uvilkårlig".  Morskjærlighet er ansett å være uvilkårlig, mens farskjærlighet er vilkårlig.  Altså at det fra den ene kreves resultater eller prestasjon (vilkårlig) mens den andre får man uansett (uvilkårlig).

 

Jeg tror du trenger bekreftelse på at du har verdi.  Muligens må du prestere for å få den. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Gjennom terapi og flere år med egenrefleksjon har jeg skjønt at jeg fikk mye mindre omsorg og fysisk og emosjonell nærhet i barne- og ungdomsårene, særlig fra min pappa. Jeg er nå voksen med barn og mann, og kjenner på et umettelig og noen ganger lammende behov for omsorg og nærhet (fysisk og emosjonelt). Ofte savner jeg mamma (som gikk bort for flere år siden), at hun kommer bort til meg, stryker meg på armen og spør om hun skal lage en kopp te til meg. Og jeg savner at hun simpelthen var stolt av meg, og at hun kunne se og forstå at jeg var sliten.

Hvordan kan jeg sørge for at jeg får den omsorgen jeg føler jeg trenger? Eventuelt: hvordan kan jeg lære meg å leve godt med den omsorgen jeg allerede får i dag, akseptere at det ikke blir mer enn det? 

Anonymkode: 1fefe...16c

Jeg har gått mange år i terapi for samme tema. Jeg lærte å gi meg selv omsorg. Mitt voksne jeg måtte gi mitt barnlige jeg omsorg og nærhet. Aksept ikke minst. Ta mitt indre barn på fanget. Bli kjent med mitt indre barn. Gikk i psykodynamisk terapi. Opplevde å bli kjent med et barn som også var full av farger, var handlekraftig og hadde livskraft så det holdt. Det handlet ikke om bekreftelse I det hele tatt for meg. Det blir bare noe ytre som fortsetter å legge seg utenpå. Det er ingen som kan gi deg omsorg som deg selv. Det må starte der. 

Anonymkode: 08231...ccd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har gått mange år i terapi for samme tema. Jeg lærte å gi meg selv omsorg. Mitt voksne jeg måtte gi mitt barnlige jeg omsorg og nærhet. Aksept ikke minst. Ta mitt indre barn på fanget. Bli kjent med mitt indre barn. Gikk i psykodynamisk terapi. Opplevde å bli kjent med et barn som også var full av farger, var handlekraftig og hadde livskraft så det holdt. Det handlet ikke om bekreftelse I det hele tatt for meg. Det blir bare noe ytre som fortsetter å legge seg utenpå. Det er ingen som kan gi deg omsorg som deg selv. Det må starte der. 

Anonymkode: 08231...ccd

Dette! Det er min erfaring også, og jeg var så ille at jeg emosjonelt slet ut alle rundt med mine enorme behov.

Anonymkode: e2d75...f7f

[AnonymBruker]

Vil også legge til at jo mer andre forsøkte å dekke mine behov, jo større ble behovet. Jeg måtte også lære meg at jeg kan ikke forvente at x skal si/gjøre det fordi y sa/gjorde det for meg.

Anonymkode: e2d75...f7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette! Det er min erfaring også, og jeg var så ille at jeg emosjonelt slet ut alle rundt med mine enorme behov.

Anonymkode: e2d75...f7f

TS her

Det er nettopp det jeg også føler jeg gjør (sliter ut de rundt meg)! Og den følelsen gjør at jeg ikke greier å «være tydeligere til de rundt meg på hva mine behov er», slik som en del råd lyder.
 

Skulle kanskje skrevet det, men jeg går allerede til psykolog. Men sliter veldig med å få virkelig utbytte av det. Kort fortalt er jeg nok en people pleaser, også hos psykologen. Og det er jo ikke det beste utgangspunktet. 

Men, jeg er derfor litt (ikke veldig) kjent med dette med å få omsorg for barnet i seg. Men jeg syns det er fryktelig vanskelig å ta dette fra teori til handling. Eller, å forstå hvordan jeg skal bruke det i hverdagen. Kanskje jeg gjør/tenker feil? I alle fall så er jeg fortsatt like sulten på omsorg (og kanskje bekreftelse som en over her nevner) som før. Syns det er vanskelig!
 

TS

Anonymkode: 1fefe...16c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Gjennom terapi og flere år med egenrefleksjon har jeg skjønt at jeg fikk mye mindre omsorg og fysisk og emosjonell nærhet i barne- og ungdomsårene, særlig fra min pappa. Jeg er nå voksen med barn og mann, og kjenner på et umettelig og noen ganger lammende behov for omsorg og nærhet (fysisk og emosjonelt). Ofte savner jeg mamma (som gikk bort for flere år siden), at hun kommer bort til meg, stryker meg på armen og spør om hun skal lage en kopp te til meg. Og jeg savner at hun simpelthen var stolt av meg, og at hun kunne se og forstå at jeg var sliten.

Hvordan kan jeg sørge for at jeg får den omsorgen jeg føler jeg trenger? Eventuelt: hvordan kan jeg lære meg å leve godt med den omsorgen jeg allerede får i dag, akseptere at det ikke blir mer enn det? 

Anonymkode: 1fefe...16c

Du får jo masse omsorg. Du har tross alt mann og barn. Kanskje det heller er det at du må lære deg å vokse opp? Ingen voksne folk blir strøket på ryggen av foreldrene sine, men du er jo heldig som har mann som kan stryke deg. Med heldig så mener jeg siden du er psykisk syk(?) det er ikke alle psykisk syke som klarer slike ting. 

Anonymkode: 03c7b...59f

[AnonymBruker]

Whistler skrev (4 timer siden):

Det ser ut som om du forveksler omsorg med bekreftelse.  Altså at det du søker er bekreftelse.  Ofte skilles dette inn i to bestanddeler.  "Vilkårlig" og "uvilkårlig".  Morskjærlighet er ansett å være uvilkårlig, mens farskjærlighet er vilkårlig.  Altså at det fra den ene kreves resultater eller prestasjon (vilkårlig) mens den andre får man uansett (uvilkårlig).

 

Jeg tror du trenger bekreftelse på at du har verdi.  Muligens må du prestere for å få den. 

Mystisk begrepsbruk. Tenker du på betinget og ubetinget? Vilkårlig betyr jo tilfeldig. 

Anonymkode: 2582e...24d

[Whistler]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mystisk begrepsbruk. Tenker du på betinget og ubetinget? Vilkårlig betyr jo tilfeldig. 

Anonymkode: 2582e...24d

ØØØhhhhh, Nei.   Vilkårlig betyr betinget.

Endret 20. juli 2021 av Whistler

[AnonymBruker]

Whistler skrev (4 timer siden):

ØØØhhhhh, Nei.   Vilkårlig betyr betinget.

Vilkårlig betyr tilfeldig. Google det.

Anonymkode: c89f7...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

TS her

Det er nettopp det jeg også føler jeg gjør (sliter ut de rundt meg)! Og den følelsen gjør at jeg ikke greier å «være tydeligere til de rundt meg på hva mine behov er», slik som en del råd lyder.
 

Skulle kanskje skrevet det, men jeg går allerede til psykolog. Men sliter veldig med å få virkelig utbytte av det. Kort fortalt er jeg nok en people pleaser, også hos psykologen. Og det er jo ikke det beste utgangspunktet. 

Men, jeg er derfor litt (ikke veldig) kjent med dette med å få omsorg for barnet i seg. Men jeg syns det er fryktelig vanskelig å ta dette fra teori til handling. Eller, å forstå hvordan jeg skal bruke det i hverdagen. Kanskje jeg gjør/tenker feil? I alle fall så er jeg fortsatt like sulten på omsorg (og kanskje bekreftelse som en over her nevner) som før. Syns det er vanskelig!
 

TS

Anonymkode: 1fefe...16c

Det er veldig viktig at en skjønner at psykologen ikke  er der for primært å gi deg omsorg, men å lære deg å gi deg selv omsorg eller også kanskje å ta i mot omsorg fra andre mennesker du er i relasjon til. Om du ikke allerede gjør det, snakk pent til deg selv, din egen indre sårbarhet. Stryk gjerne over egen kropp uten at det ligger noe seksuelt formål med det. Vær god med kroppen din på alle måter. Omgi deg med mennesker som vil deg vel. Psykiater Finn Skårderud skriver om den flinke pike og den flinke pasienten. Jeg tror tittelen er Uro? En stund siden jeg leste den. Men jeg hadde utbytte av det han skrev, han skriver mye klokt. 

Anonymkode: 08231...ccd

[Whistler]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vilkårlig betyr tilfeldig. Google det.

Anonymkode: c89f7...a39

I din kontekst betyr det tilfeldig.  I min kontekst betyr det betinget.  Hvis du har lest google resultatene dine så ser du at vi begge har rett om du tar ordet ut av kontekst.  I konteksten det er beskrevet her betyr det betinget.  En vilkårlig armbevegelse er viljestyrt, en uvilkårlig armbevegelse er tilfeldig.