Familieferie og PTSD

[AnonymBruker]

Jeg har viet nesten alle ukene til familieferie med min kjærestes famile som bor et stykke unna. Vi har vært sammen ca 3 år. Ferien har innebært at jeg har levd oppå folk jeg nesten ikke kjenner 24/7 og sosialisering fra morgen til kveld uten pause, mangel på intimsone, kontroll over happenings eller mulighet for å hvile og sove tilstrekkelig. Nå når jeg har kommet hjem kjenner jeg at jeg er helt utslitt både psykisk og fysisk. Det å sosialisere hele tiden uten noe pause, nye ting som skjer, ikke ha nok hvile og trygge rammer har tatt knekken på meg rett og slett. Selvom jeg synes ferien har vært fin med mange fine opplevelser og jeg liker jo familen hans, har Jeg gått å lagt med med angstklump og stress i magen samt negative tanker hver dag da det aktiverer så mye stress og gammel drit på innsiden..

Det har til tider hvert et psykisk helvette selvom jeg har forsøkt å være med hele tiden og ikke vise dette på utsiden. Er det noen flere som kjenner seg igjen i dette? Begynner nesten å bikke over for meg nå da det er så mange inntrykk å fordøye samt en stor klump med følelser jeg ikke helt klarer å identifisere hvorfor er der på innsiden. Føler meg rett og slett så sliten at jeg begynner å lure på om jeg er gal i hodet altså...

Anonymkode: cf008...9ce

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det samme da jeg var ilag med eksen min. Lærte etterhvert at jeg ikke kunne tilbringe hele ferien ilag med svigers. Svigers var fantastiske, men det ble for lenge. Så min eks og jeg ble enige om at to uker ble det lengste vi var der. Så fokuserte vi heller resten av året på korte men oftere besøk. 

Anonymkode: eb379...55b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg gjorde det samme da jeg var ilag med eksen min. Lærte etterhvert at jeg ikke kunne tilbringe hele ferien ilag med svigers. Svigers var fantastiske, men det ble for lenge. Så min eks og jeg ble enige om at to uker ble det lengste vi var der. Så fokuserte vi heller resten av året på korte men oftere besøk. 

Anonymkode: eb379...55b

Ts. Her, kanskje en løsning ja men hadde ikke hjerte da det er lenge siden han har sett de grunnet coronna og det er langt å kjøre. Føler meg så slem også som tenker at det rett og slett har blitt for mye, de er jo hyggelige men mengden har rett og slett tatt knekken på meg og skapt en haug med pykisk stressaktivering... føler på en måte jeg ikke har hatt ordentlig ferie heller da jeg er mer sliten nå enn føre ferien. Har gledet meg til å slappe litt av også, nå er det snart jobb igjen og vet ikke opp eller ned på meg selv. Har stappet innpå sveler og kaker i mengder, alkoholen har flyti fritt. Føler meg som en stressfult, skamfull julegris her jeg sitter... huff

Anonymkode: cf008...9ce

[AnonymBruker]

Noen andre som har tips til hvordan håndtere dette?

Anonymkode: cf008...9ce

[AnonymBruker]

Er vel viktig å ta seg pauser å sette grenser for seg selv 

Anonymkode: cf008...9ce

[AnonymBruker]

Om dere har vært sammen så lenge kan du vel bare være ærlig? 
Jeg har selv fortalt min mann at jeg har behov for en timeout i blandt. Det har også han med mine foreldre. Da tar vi oss det når vi trenger og gir bare beskjed til den andre også tar den det med svigers der vi er. Ingen som har blitt fornærmet eller sure for det. Voksne mennesker tåler at vi er forskjellige, og jeg tror det er mer sårende å vite at du sliter deg ut for at de skal ha det hyggelig. Ærlighet varer lengst. 😊

Anonymkode: 133ea...fba

[AnonymBruker]

Timeout er nøkkelordet

Anonymkode: cf008...9ce

[AnonymBruker]

PTSD? Du aner virkelig ikke hva du snakker om. 

Anonymkode: 35918...777

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

PTSD? Du aner virkelig ikke hva du snakker om. 

Anonymkode: 35918...777

Ts her, jo det gjør jeg. Har vært igjennom barndom med mobbing og misbruk, men kommet meg til et nivå der jeg delvis fungerer i sosiale situasjoner og jobb. Samtidig har jeg "ofret" meg og hivd meg på et tog denne ferien der det har vært et ustanselig kjør med ting jeg har presset meg ut i med tanke på ptsd diagnose fordi jeg tenkte å hoppe ut i det samt at mannen har ventet så lenge på å se sine kjære med tanke på coronna.

Dette har som sagt resultert i at jeg har ligget i krampestilling når dagen er omme med negative tanker, angst og tanken på at jeg begynner å bli gal.. Så spørsmålet er om flere har det sånn? Og tips når dette kommer? Jeg har bevegd meg ut i rommet denne sommeren, uten sjans for trygghet, en varm dusj, søvn og alenetid. Dette har nesten gjort meg gal og psykotisk... Så spørsmålet er hvordan man omgås denne problemstillingen når man har såpass baggasje? Føler som sagt at denne "ferien" har tømt meg helt selvom det selvfølgelig har vært utrolig mye fint. Er jo også kanskje en "normal" situasjon andre takler annerledes.. Problemet er bare at kroppen henger ikke med, den vil liksom ikke anerkjenne at "det er jo så mye fint og bra" "det er jo trygt og fint" den fyrer løs som en kanon på fryktaktivering selv i etterkant, og min logiske hjerne forstår dette uten at jeg klarer å stoppe angstfølelsen og all dritten som kommer opp mentalt...

Anonymkode: cf008...9ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ts her, jo det gjør jeg. Har vært igjennom barndom med mobbing og misbruk, men kommet meg til et nivå der jeg delvis fungerer i sosiale situasjoner og jobb. Samtidig har jeg "ofret" meg og hivd meg på et tog denne ferien der det har vært et ustanselig kjør med ting jeg har presset meg ut i med tanke på ptsd diagnose fordi jeg tenkte å hoppe ut i det samt at mannen har ventet så lenge på å se sine kjære med tanke på coronna.

Dette har som sagt resultert i at jeg har ligget i krampestilling når dagen er omme med negative tanker, angst og tanken på at jeg begynner å bli gal.. Så spørsmålet er om flere har det sånn? Og tips når dette kommer? Jeg har bevegd meg ut i rommet denne sommeren, uten sjans for trygghet, en varm dusj, søvn og alenetid. Dette har nesten gjort meg gal og psykotisk... Så spørsmålet er hvordan man omgås denne problemstillingen når man har såpass baggasje? Føler som sagt at denne "ferien" har tømt meg helt selvom det selvfølgelig har vært utrolig mye fint. Er jo også kanskje en "normal" situasjon andre takler annerledes.. Problemet er bare at kroppen henger ikke med, den vil liksom ikke anerkjenne at "det er jo så mye fint og bra" "det er jo trygt og fint" den fyrer løs som en kanon på fryktaktivering selv i etterkant, og min logiske hjerne forstår dette uten at jeg klarer å stoppe angstfølelsen og all dritten som kommer opp mentalt...

Anonymkode: cf008...9ce

Jeg forstår ikke helt hvorfor du ikke kan ha små lommer med tid for deg selv. Gå en tur en times tid for å koble av, trekke deg inn på rommet for å slappe av. Hvilken plan la du på forhånd for dette? La du i det hele tatt en plan, eller bare stupte du ut i det og bet tennene sammen? Om det er det siste er det ikke rart det ble for mye. Har du aktiv ptsd nå? Min erfaring med ptsd er at man ikke klarer å holde ut på måten du gjorde i ferien, man kan være ekstra sårbar, men ikke nødvendigvis være i aktiv fase med store traumereaksjoner. 
 

hvilke teknikker har du lært for å takle reaksjonene dine? Forsøkte du å bruke noen av dem? Er det muligheter for at mannen er der lengre enn deg? Du kan ta buss/tog/fly hjem og få litt alene tid før du begynner på jobb igjen?
 

 jeg mener ikke å høres hard ut, men nøkkelen her er planlegging og å trene på å håndtere egne reaksjoner. Det kan F.eks. bety psykologiske teknikker, mer alenetid, legge opp ferien på en annen måte eller andre løsninger.

Anonymkode: 3cd1f...f07

[AnonymBruker]

La han dra på ferie med dem om han ønsker, så blir du hjemme/drar til din familie om det er mer privatliv der. Han trenger kanskje ikke 3 uker sammen med dem? Så gjør dere noe sammen i tilleggi 1-2 uker 😊

Anonymkode: 448fd...8ec

[AnonymBruker]

3 uker er lenge. Her er det kun et par dager på besøk. Men gjerne flere et par dager, spredt ut over året. Jeg får ikke til pause når jeg er med noen. Det får jeg kun hjemme. Jeg har dissosiering pluss mer til. 

Anonymkode: 32d35...fdf

[AnonymBruker]

Hvorfor kunne du ikke sove? Eller dusje?

Anonymkode: e4a9b...81d

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Kanskje neste gang kan dere redusere tiden, evt passe på at dere får litt alenetid på turen. Få gjort ting bare dere eller at du får slappa av litt og samlet deg. Å bo på andre 24/7 er slitsomt, spesielt om man sliter litt fra før. Ta hensyn til deg selv, ikke sikkert svigers vet hva du sliter med, og hadde nok att full forståelse om de hadde visst 

Anonymkode: 92b38...496