Lei av livet mitt...

[AnonymBruker]

Så var jeg kommet der igjen..Der hvor jeg nok en gang er langt nede og egentlig bare vil legge meg ned og gråte..Jeg har den siste tiden vært på et bra sted mentalt, men nå sa det bare stopp. Mye av det er nok på grunn av at jeg føler ikke jeg lever livet slik jeg skulle ønske. Jeg er 29 år, singel, og stuck i en hverdag jeg føler at ikke gir meg noe. På grunn av corona har jeg mistet viktig tid som jeg skulle bruke på å kose meg, reise, dra på festivaler, møte nye mennesker, og kanskje ta en sjangse som jeg lenge har hatt lyst til å ta. Jeg ønsker å si opp jobben og reise, men på grunn av all usikkerheten rundt corona så er alt så uvisst med reising og dermed bir jeg hjemme. Jeg er så lei hverdagen min, lei vennene mine, og lei jobben min. Jeg er så redd for  å bli 30 og fortsatt føle på en uro og mistrivsel i hverdagen..Og uvissheten av hvor lenge corona kommer til å styre hverdagen, den gjør meg bare deprimert...Jeg vil leve livet! Jeg vil ikke se tilbake på livet mitt og føle at jeg bare eksisterte men ikke levde. Jeg trenger en ny start, men alderen min stresser meg..

 

Off, vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg måtte bare få det ut..

Anonymkode: 25a35...30b

[AnonymBruker]

Svaret mitt er ganske enkelt: Gjør noe annet. 

 

Men samtidig er det sikkert mer komplekst en som så. Du ser negativt på alt for mye og mangler litt perspektiv. Du har for eksempel både venner og jobb. Da har du større mulighet til å få deg ny jobb og større mulighet til å få flere venner, en de som ikke har dette. Så jeg ser ikke problemet? Er det skummelt å forandre noe?

 

Jeg har i 2 perioder av livet blitt gradvis apatisk og deprimert. Begge gangene etter å ha bodd i by over en stund. Fikk dame som bodde i bygda og ting lettet på seg ja. Er avhengig av å kunne konstruere ting og være kreativ uten at andre glaner på eller dømmer. Ergo jeg må ha rom utenfor trappa og plenty av det. Så jeg kan ikke bo i en by. 

 

Så du må finne ut hva som passer deg eller hvilken livsstil som gjør hverdagen grei. Viktigste er kanskje hva du kan se frem til i hverdagen. Hvis du tror at reising og det der er tingen for deg. Ja da må du forsøke noe annet en det du gjør nå. Er du selv som styrer hva du skal oppnå. Corona er bare et lite gjerde og ja du kan bli stuck et sted. Men hva så?

 

 

Anonymkode: 814cd...b30

[got2go]

Bruk coronatiden på å jobbe og legg deg opp enda mere penger så du kan reise når ting har normalisert seg mer 😊

[AnonymBruker]

Sånn der tenkte jeg også. Jeg gikk på trynet når 20årene nærmet seg slutten. Det var tungt og nesten ikke til å bære. Målet mitt var at jeg skulle være oppe på bena igjen til 30. Jeg så på venninner som fikk hus, giftet seg, barn. Og hadde perfekte 30-årslag hvor hele bygda var invitert. YES, sånn skulle også få det tenkte jeg. 

Men årene gikk, 30årsdagen min kom uten at det ble fest. Jeg unnskyldte meg med at det ikke passet, og at jeg skulle ta det igjen siden. Det skjedde aldri, og nå er jeg nærmere 40 enn 30. 

Livet tar ikke alltid den retningen man planlegger og ønsker, det må du lære deg først som sist. Og så må du lære deg og glede deg over det du har, spille på de strengene du har. Neivel så får du ikke reist dit du vil akkurat nå. Hvor KAN du reise nå da? At du ikke får oppleve Victoria Falls akkurat nå betyr ikke at du kan oppleve noe annet flott og vakkert. Kanskje reiser du til Stryn og under oppholdet møter du mannen i ditt liv. Å reise kan du gjøre i mange, mange år fremover. Eller var det veldig viktig for deg at du skulle oppleve dette NÅ? Hvorfor? Fordi det hadde passet seg nå, for senere skal du jobbe og få barn og gifte deg som alle andre kjedelige mennesker? Gå din egen vei. I dag ser jeg at mange av venninnene mine som hadde det livet jeg ønsket meg - sliter. De er gjerne midt oppi en skillsmisse, har mye gjeld, er helt fortvilet. Mange av de har hatt en kjæreste og senere mann ved sin side hele veien og nå aaaaaneer de ikke hvordan de skal klare seg på egenhånd, eller HVORDAN de skal gjøre ting på egenhånd. Den ene av de har til og med, i et alkoholfuktig øyeblikk, betrodd seg til meg og sagt at hun misunner meg og det livet jeg har. Samme venninne satt på sin høye hest og  nærmest pisket meg til å finne meg en mann og "gjøre noe med livet mitt" når vi var i slutten av 20-årene. 

Hva livet har lært meg: at jeg har hatt mye uflaks og har måttet gå gjennom mye som andre har blitt spart for. I steder for å være bitter for det, ser jeg heller på hva det har gjort med meg i positiv forstand. Noe som jeg ser veldig klart og tydelig er at jeg nå takler motgang bedre enn de rundt meg. Hvis jeg havner i lik situasjon/ulykke som noen andre så opplever jeg at jeg har evnen til å børste det av meg raskere enn den andre. 

Det var en som skrev noe veldig klokt her inne: det er ikke enten/eller, at enten så er man lykkelig eller så er man i eksistensiell krise. Det er normalt å ha det litt flatt innimellom. Også sunt. Og kanskje er det "på det flate" at man er aller lykkeligst, hvor man evner å se noe vakkert i når veldig lite og ubetydelig. 

Og du? Ikke stress over alderen din. Det er bortkastet energi. Herlighet så fort livet går, og sekundene tikker raskere jo eldre man blir. I stedet for å sitte å være lei deg for noe så uunngåelig som at du blir eldre - så bestem deg heller for å gjøre en ting i dag som du ikke hadde planlagt. Gjerne noe som er litt utenfor din komfort. Kjenn på at du lever. 

❤

Anonymkode: a610c...c62