Skilsmisse, veldig vondt..

[AnonymBruker]

Skilsmisse for 2 år siden. Jeg får det bare vondere og vondere.

Rart, vi har et veldig godt samarbeid, å barna ser ut til å ha det veldig bra nå. Eller så bra man kan med skilte foreldre. Vi har virkelig lagt alt i en så bra skilsmisse som man kan.

Men jeg får det vondere og vondere. Lurer på om jeg har blitt deprimert. Nå har det vært fryktelig mye i løpet av disse to årene med både diagnose på meg som gjør meg mer utsatt for tilleggsproblemer som depresjon og angst.

Samt tilleggsutredning og oppfølgingen av ene barnet.

Har hatt en fysisk skade som tok ett år. Hadde en god periode med trening før det, men måtte ha et års opphold. Det var da det tunge sinnet startet.

Vet at ting kan ta tid, jeg prøver fortelle meg selv at jeg må gjøre ting som gir meg energi når barna er hos sin far. Men jeg har kommet inn i en veldig vond og tung spiral.

Når burde man oppsøke hjelp? Hva kan man prøve gjøre selv? Har begynt trene igjen nå, jobber også. Legen har tilbudt meg sykmelding for lenge siden, men jeg tror ikke det er veien for meg.

Jeg er også veldig pliktoppfyllende, på grensen til ikke sunt. Jeg tør derfor ikke få fravær fra jobb. Det er litt det som holder meg borte fra å oppsøke hjelp også. Livredd for at jeg skal miste jobben, egentlig ubegrunnet. Men har en sjef som takler dårlig at noen er borte. Vi jobber tett, så det er veldig ubehagelig når sjefen blir sur pga. fravær.

Noe jeg har veldig lite av. Tror omtrent ikke jeg har hatt mer enn 2 sykedager pga. meg selv på 5 år, å det var nå i coronatider. Flinkpike er noe av problemene tilknyttet diagnosen min.

Du som har hatt tunge perioder, hvordan klarte du finne veien ut på egenhånd? Eller når skjønte du at du måtte ha hjelp utenfra?

Når barna er hos meg klarer jeg legge bort det tunge, da føles livet normalt og godt.

Føler jeg er veldig bevisst på situasjonen, ber ofte meg selv skjerpe meg. Men det går ikke lenger.

Anonymkode: 8d57f...e78

[AnonymBruker]

Hvis du savner mannen og familielivet kan du forsøke å gå tilbake. Ev forsøke psykolog og jobbe med seg selv og sitt liv. Ikke mye annet å gjøre desverre. Lykke til 🍀

Anonymkode: 56689...30a

[AnonymBruker]

Jeg har vært der og skjønner det er tungt. Du skriver at du har det bedre når barna er hos deg. Det er veldig bra at ikke alt er tungt hele tiden. 
For meg ble livet en berg- og dalbane. Ene uka følte jeg meg kjempepositiv, uken etter langt nede. To år er ikke så lang tid. Du trenger nok mer tid. Det er bra at du jobber og ikke blir sykmeldt. Jeg ble sykmeldt og gikk ned 12 kilo da det var som verst. Det var før vi flyttet fra hverandre. Etter det tenkte legen jeg skulle gradvis tilbake i jobb men jeg ville tilbake til det vanlige og det gikk fint. Jeg tenker du må gi det mer tid. Det er tre år siden bruddet her og jeg begynner å venne meg til det. Jeg er mer sosial, blir invitert av venner på ting og har fått bedre selvtillit. Løsningen er ikke å gå tilbake til eksmannen. Gjør det daglige som jobb og trening og treff venner i blant. Du vil til slutt kunne se fremover. 

Anonymkode: 7ba5a...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.7.2021 den 10.46):

Hvis du savner mannen og familielivet kan du forsøke å gå tilbake. Ev forsøke psykolog og jobbe med seg selv og sitt liv. Ikke mye annet å gjøre desverre. Lykke til 🍀

Anonymkode: 56689...30a

Tusen takk for svaret ditt 🌸

Anonymkode: 8d57f...e78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har vært der og skjønner det er tungt. Du skriver at du har det bedre når barna er hos deg. Det er veldig bra at ikke alt er tungt hele tiden. 
For meg ble livet en berg- og dalbane. Ene uka følte jeg meg kjempepositiv, uken etter langt nede. To år er ikke så lang tid. Du trenger nok mer tid. Det er bra at du jobber og ikke blir sykmeldt. Jeg ble sykmeldt og gikk ned 12 kilo da det var som verst. Det var før vi flyttet fra hverandre. Etter det tenkte legen jeg skulle gradvis tilbake i jobb men jeg ville tilbake til det vanlige og det gikk fint. Jeg tenker du må gi det mer tid. Det er tre år siden bruddet her og jeg begynner å venne meg til det. Jeg er mer sosial, blir invitert av venner på ting og har fått bedre selvtillit. Løsningen er ikke å gå tilbake til eksmannen. Gjør det daglige som jobb og trening og treff venner i blant. Du vil til slutt kunne se fremover. 

Anonymkode: 7ba5a...c52

Tusen takk for svaret ditt 🌸

Føles akkurat sånn ja. Høres veldig likt ut..

Nei det er ingen løsning å gå tilbake. Han sviktet meg, å jeg var ganske langt nede de siste to årene vi hadde sammen  også, bare dette er en annen type sorg. Det er ikke han jeg savner. Men savner barna, å såklart det å være en familie. Jeg føler han ikke tok det seriøst. Så følelsen av svik og sinne over at han ikke var der har blitt sterkere. 

Men jeg må forsøke legge det bak meg ja. Godt du skriver at 2 år ikke er lang tid. Har folk rundt meg som "maser" om at jeg må gi slipp på disse tankene nå. Jeg vet jeg må det, jeg prøver. Men jeg får en følelse av at jeg skuffer disse menneskene når jeg ikke klarer det. Så det blir dobbelt opp med en slags skyldfølelse.

Skal til legen snart. Skal snakke med han da om hvor tungt det faktisk er. Kanskje han kan ha noen samtaler med meg.

Så fint å lese at du nå klarer se fremover, å at det kan føles bedre nå. Det gir meg håp 🌸

Anonymkode: 8d57f...e78

[TLR]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen takk for svaret ditt 🌸

Føles akkurat sånn ja. Høres veldig likt ut..

Nei det er ingen løsning å gå tilbake. Han sviktet meg, å jeg var ganske langt nede de siste to årene vi hadde sammen  også, bare dette er en annen type sorg. Det er ikke han jeg savner. Men savner barna, å såklart det å være en familie. Jeg føler han ikke tok det seriøst. Så følelsen av svik og sinne over at han ikke var der har blitt sterkere. 

Men jeg må forsøke legge det bak meg ja. Godt du skriver at 2 år ikke er lang tid. Har folk rundt meg som "maser" om at jeg må gi slipp på disse tankene nå. Jeg vet jeg må det, jeg prøver. Men jeg får en følelse av at jeg skuffer disse menneskene når jeg ikke klarer det. Så det blir dobbelt opp med en slags skyldfølelse.

Skal til legen snart. Skal snakke med han da om hvor tungt det faktisk er. Kanskje han kan ha noen samtaler med meg.

Så fint å lese at du nå klarer se fremover, å at det kan føles bedre nå. Det gir meg håp 🌸

Anonymkode: 8d57f...e78

Ikke gå tilbake til han. Det er en grunn til at han er en ex. La han være en ex. Gamle problemer kommer ofte tilbake. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen takk for svaret ditt 🌸

Føles akkurat sånn ja. Høres veldig likt ut..

Nei det er ingen løsning å gå tilbake. Han sviktet meg, å jeg var ganske langt nede de siste to årene vi hadde sammen  også, bare dette er en annen type sorg. Det er ikke han jeg savner. Men savner barna, å såklart det å være en familie. Jeg føler han ikke tok det seriøst. Så følelsen av svik og sinne over at han ikke var der har blitt sterkere. 

Men jeg må forsøke legge det bak meg ja. Godt du skriver at 2 år ikke er lang tid. Har folk rundt meg som "maser" om at jeg må gi slipp på disse tankene nå. Jeg vet jeg må det, jeg prøver. Men jeg får en følelse av at jeg skuffer disse menneskene når jeg ikke klarer det. Så det blir dobbelt opp med en slags skyldfølelse.

Skal til legen snart. Skal snakke med han da om hvor tungt det faktisk er. Kanskje han kan ha noen samtaler med meg.

Så fint å lese at du nå klarer se fremover, å at det kan føles bedre nå. Det gir meg håp 🌸

Anonymkode: 8d57f...e78

Ja, her må du tenke at du skal igjennom en prosess. Det er ingen quick fix. Hvor man befinner seg i den prosessen er individuelt. Det finnes ikke fasitsvar på det. 

Anonymkode: 7ba5a...c52